Mamma takler ikke unge mødre

[AnonymBruker]

Okei, jeg er 21 år gammel. Har mange venninner som er unge og gravide, og mange som allerede har fått barn, noen etablerte, andre ikke. Men det går da fint med dem alle allikevel, med både utdanning og økonomi! Hver gang jeg forteller mamma at en av mine venner venter barn får jeg alltid den samme «åh, stakkars dem..» «tenk å ødelegge ungdomsårene med barneskrik» «du bør vente så lenge som mulig før du får barn».

Jeg kjenner at det stikker litt hver gang hun sier det da jeg tenker mye på barn selv. Jeg har jobb, mann med jobb, katt, bil, leier et hus, og føler at jeg er klar for barn. Det hadde rett og slett vært fint å bli gravide en gang i løpet av neste år. Det skremmer meg litt og kanskje skulle annonsere graviditet snart. På grunn av mamma vet jeg ikke om jeg hadde turt å si noe som helst før jeg absolutt måtte.  Jeg har aldri vært den som har delt mine innerste tanker med  mor, vi er  nære men hun er ikke den jeg ringer når jeg er lei meg eller trenger råd. 

 

Hva skal jeg gjøre???

 

Anonymkode: 6d86e...d92

[AnonymBruker]

Det er ditt liv, men som mor til 21 åring selv så må jeg si jeg forstår henne, du har så mange år på å "bli voksen" enda, leve livet osv. Jeg fikk selv barn som 20 åring så kan ikke si så mye annet enn at jeg godt kunne ventet noen år. 

Anonymkode: d3502...b41

[AnonymBruker]

Jeg var 28 år da jeg fikk mitt første barn, og jeg synes at det var i yngste laget. Nei, anbefaler alle å vente. Det blir tidsnok en slitsom og krevende hverdag med barn. 

Anonymkode: 206c5...8ce

[AnonymBruker]

Jeg kommer til å være i 30 - åra når jeg får barn, på grunn av studier og andre årsaker (som at jeg ville ha 20 - åra for meg selv), men jeg kunne godt fått barn nå som 26 år uten at det hadde vært et problem annet enn økonomisk. Allikevel tenker jeg at jeg er glad jeg velger å vente, for da har jeg faktisk fått oppleve denne tiden uten å tenke på andre enn meg selv. Jeg har venninner som fikk barn da de var 20 og 21, og selv om de elsker barna sine over alt på jord, så ser jeg hvor mye de mistet når det gjelder den "ungdomstida", og alenetida/kjærestetida.

Du gjør det du vil! Det er jo det som er så fint med alt - du bestemmer dette selv, med kjæresten din  Ingen andre.

Anonymkode: b38a1...f35

[Mariss@68]

Det å få barn vår man er 22/23 er da ikke så ungt og valget må dere ta selv. Jeg fikk når jeg var 24 og har ikke angret. Nå er barna voksne og jeg fortsatt «ung». Det et også hyggelig at venner har barn på samme alder. Unge mødre for meg er under 20....

[Pompeline]

Neste gang hun sier noe sånt, så synes jeg du skal være klar til å si hva du mener.

f eks

» mamma, hvor gang jeg fortelle om noen av venninnene mine som har barn er du veldig negativ. Det går faktisk veldig bra med dem! Så du trenger ikke bekymre deg. Og jeg synes det er synd fordi det gjør at jeg allerede nå gruer meg til å fortelle deg om jeg skulle blitt gravid i framtiden. Det er vel ikke det aller verste som kan skje heller?»

[Nerine_]

Si til henne at det ikke er nødvendig å si slike ting. Jeg var 20 da jeg ble gravid med første, har aldri angret. Anser heller ikke "ungdomsåra" mine som bortkastet😊

[TeamWP]

Jeg fikk datteren min da jeg var 22. Har aldri følt jeg har vært en spesielt ung mor. Du høres jo etablert ut,da er det nok du og din kjære som må finne ut når dere skal ha barn. 

[Gjest BearMama]

Det finnes ingen fasit på når en skal bli mamma, men jeg tenker at på mindre steder så er det oftere unge mødre og det blir lett en domini effekt ut av det fordi man tenker at man vil dele den babytiden med venninnene og så blir en smittet av verpesyken. 

Det høres sikkert koselig ut med barseltid og perm med trilleturer og cafeer, men det er mye som skjer både før og etter som jeg tror mange unge jenter ikke tenker over i babyboblen.

 Å gå gravid er ikke gøy. Som oftest innebærer det 3 mnd med den jævligste kvalmen der en konstant går med oppkast i halsen, man blir forstoppet, får ekkel luft i magen og man føler seg egentlig bare blubben, oppblåst og den gravidgløden allr snakker om; eksisterer ikke.

Andre trimester pleier å være relativ grei, men kroppen endrer seg mye og mange opplever at de får bekkenløsning som gjør at de blir temmelig invalide.

Tredje trimester.

Du er som en strandet sjøhval og bare det å knyte skolissene kan være en utfordring. Du kan ikke vente med å få ungen ut for magen er bare i veien, du har halsbrann, må tisse hvert 5. minutt og kroppen føles hoven(og jeg var relativt sprek og løp hva dag, men kroppen føltes tung og hadde masse vann i kroppen selv om). For å ikke nevne at søvnkvaliteten er ræva fordi magen er i veien i alle stillinger.

Å føde er vondt. Jævlig vondt, men det er ikke det verste i den forstand da det i det minste gjør at du slipper å gå gravid lenger. Med det kan medføre komplikasjoner som at du revner eller kan få livmorfremfall(I de enkleste tilfellene synker livmoren kun et stykke ned i skjeden, men nedsynkningen kan fortsette, så livmorhalsen blir synlig mellom kjønnsleppene (prolaps). I de uttalte tilfellene kan livmoren være synlig utenfor skjedeåpningen, og sammen med skjedenes for- og/eller bakvegg trekkes naboorganenes  (blære/endetarm)vegger ned.)

 

Så er det barsel. Ungen krever alt av deg 24/7 og kroppen din er ikke din lenger. Det er et matfat som må være tilgjengelig hele døgnet og selv om du ikke skulle amme så kan du allikevel få en unge som ikke vil ligge alene, en kreve å ha nærkontakt konstant(nei, man kan ikke trene babyer til å ligge alene, det er individuelt fra baby til baby og du vet ikke hvilken type du får). Sammenhengende søvn blir en stund til du ser noe igjen til og man kan bli temmelig frynsete i kantene med hormoner som tar helt av og får deg til å bli temmelig emosjonell. 

Man kan også risikere at babyen får kolikk. Forhold har røket over det. Mildt sagt er kolikk et helvete for alle parter.

Man kan også få fødselsdepresjon. Det må tas tak i asap ved å kontakte helsesøster så det ikke eskalerer i dyp depresjon. Mannen kan også få dette. Noen har opplevd at mannen blir helt fraværende og ikke vil ha noe med barn å gjøre.

Når babyen vokser til så vil den kreve mer og mer stimulering. I tillegg kommer alle de forskjellige utviklingssprangene som for de fleste er et helvete da ungen ofte får ekstreme humørsvingninger og mange vil få søvnproblemer i denne fasen(sleep regression). Den kan vare i alt fra 1 uke til flere måender(disse kommer jevnt de neste årene). Verst når de starter i barnehagen for da er man helt utkjørt om morgenen når en skal på jobb og ikke har sovet på natten på 3. uken.

Og dette med den koselige tiden man ser på film og TV med å kombinere barn og venner som one happy family med grillfester og latter rundt middagsbordet....det skjer sjeldent. Tiden strekker ikke til. Er man heldig har man tid til en kjapp middag eter jobb og henting i barnehagen før en skal ha litt kvalitetstid med barnet sammen før ungen skal være i seng til 19.00. Og så er det jo Lotto om barnet sovner 19 elle 23 så man vet ikke om man får så mye kjærestetid på kveldene. Og når helgen kommer så våkner ungen 06 både lørdag og søndag så å sove til 12 skjer ikke lenger.

Poenget er. Det er ekstremt mye ansvar og det er mye tyngre enn man tenker seg både fysisk og psykisk med et barn. Man må være selvoppofrende og man mister mye frihet og muligheten til å være impulsiv.

Når jeg var i 20 årene nøt jeg å ha friheten til å leve livet mitt i spontanitet. Mannen og jeg var kjærester, kunne sove ut i helgene, dra på ferier uten å tenke over noe annet enn at vi hadde med passet. Å dra på stranden her hjemme krever mer utstyr enn å reise på ferie uten barn 🤪 

Jeg sier ikke at alt over skjer, men mange tenker ikke over at det nettopp KAN skje. Og det skjer ofte. 

Å bli mamma er det beste som har skjedd meg, men jeg er glad jeg ventet for da jeg bar eldre og hadde levd litt fra meg og ikke minst fått mye mer livserfaring og blitt litt klokere, så var det å bli mamma etterlengtet. For jeg var klar til å sette et annet liv foran egne behov. Jeg hadde nok taklet å bli mor yngre, men jeg er sikker på at jeg er enn bedre mor i dag enn jeg hadde vært for 15 år siden. Rett og slett fordi jeg er tryggere på meg selv og vet at jeg ikke kommer til å savne «friheten» man har som barnløs.

Det er en grunn til at de fleste som blir unge mødre i ettertid sier de hadde ventet om de hadde skulle valgt om igjen. Ikke fordi man angrer på barna sine, men fordi hadde de kunne velge så hadde de levd et ubekymret liv med sprell og impulsivitet så lenge som mulig da man tidsnok havner i A4 livet med mye ansvar og rutiner. 

 

Endret 29. oktober 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

Enig med moren din. Ungdomsår er oppskrytt, men det er fakta at unge mødre sliter mer enn eldre. De sliter med utdanning, tar mindre utdanning, tjener mindre, utsatt for mer stress som igjen påvirker helsa, og det yrkesmessige og økonomidke etterslepet må de slite med lenge. 

Personlig synes jeg ikke de fleste 21-åringer er ferdig utvokste. De er som fjortiser som hyler opp om at de er voksne og vil ha ditt og datt uten å egentlig vite hva de snakker om. Man er ikke godt etablert fordi man har bodd med en fyr i 6mnd i en leid leilighet og starta i første jobben. 

Tror også disse vennene dine skjuler mye for deg. Enten hvordan de jobber hardt med å få det til å gå rundt, eller at de har foreldre som hjelper dem mye. 

Ta økonomien din og pluss på 5000 i til i måneden i utgifter til barnet. Mer hvis du vil de skal drive med sport eller annen aktivitet. Se så på dagen din. Opp kl 6, levere i barnehagen, hente igjen (er du heldig slipper barnet å være hele dagen i barnehagen så du faktisk får sett barnet ditt før leggetid), lek, mat, legging, husarbeide, forberede neste dag. Helst burde du legge deg tidlig for å ha energi til neste dag, men studerer du eller har jobb du må ta med hjem blir det sent i seng. Natta blir du mest sannsynlig vekt flere ganger. Kjærestetid er den tida man har mens ungen sover. Alenetid eksisterer nesten ikke. Ut med venner skjer uten sambo for noen må jo passe barnet. Ja, besteforeldre stiller gjerne opp som barnevakt, men dette må du spørre om og det er ikke alltid det klaffer. Ser de som konstant bruker besteforeldre og det kombinert med barnehage og jobb så ser de nesten ikke unga sine. Hvorfor få barn hvis man ser de 2 timer mandag til fredag og så sender de vekk i helga på overnatting.

Anonymkode: 23092...7e8

[AnonymBruker]

For ikke så lenge siden så var det et innlegg som er veldig likt dette. Lurer på om det kan være samme person som prøver å få andre svar denne gangen. Fikk ikke nok positive svar sist. 

Anonymkode: 85a29...434

[AnonymBruker]

Tror de fleste mødre tenker sånn. Jeg ble gravid som 22 åring og de snur så klart fort når magen vokser/babyen blir født. Har aldri tenkt jeg har gått glipp av noe, men så følte jeg meg rimelig ferdig da jeg ble gravid.

Anonymkode: 65acb...a49

[AnonymBruker]

24 minutter siden, BearMama skrev:

 

Det finnes ingen fasit på når en skal bli mamma, men jeg tenker at på mindre steder så er det oftere unge mødre og det blir lett en domini effekt ut av det fordi man tenker at man vil dele den babytiden med venninnene og så blir en smittet av verpesyken. 

Det høres sikkert koselig ut med barseltid og perm med trilleturer og cafeer, men det er mye som skjer både før og etter som jeg tror mange unge jenter ikke tenker over i babyboblen.

 Å gå gravid er ikke gøy. Som oftest innebærer det 3 mnd med den jævligste kvalmen der en konstant går med oppkast i halsen, man blir forstoppet, får ekkel luft i magen og man føler seg egentlig bare blubben, oppblåst og den gravidgløden allr snakker om; eksisterer ikke.

Andre trimester pleier å være relativ grei, men kroppen endrer seg mye og mange opplever at de får bekkenløsning som gjør at de blir temmelig invalide.

Tredje trimester.

Du er som en strandet sjøhval og bare det å knyte skolissene kan være en utfordring. Du kan ikke vente med å få ungen ut for magen er bare i veien, du har halsbrann, må tisse hvert 5. minutt og kroppen føles hoven(og jeg var relativt sprek og løp hva dag, men kroppen føltes tung og hadde masse vann i kroppen selv om). For å ikke nevne at søvnkvaliteten er ræva fordi magen er i veien i alle stillinger.

Å føde er vondt. Jævlig vondt, men det er ikke det verste i den forstand da det i det minste gjør at du slipper å gå gravid lenger. Med det kan medføre komplikasjoner som at du revner eller kan få livmorfremfall(I de enkleste tilfellene synker livmoren kun et stykke ned i skjeden, men nedsynkningen kan fortsette, så livmorhalsen blir synlig mellom kjønnsleppene (prolaps). I de uttalte tilfellene kan livmoren være synlig utenfor skjedeåpningen, og sammen med skjedenes for- og/eller bakvegg trekkes naboorganenes  (blære/endetarm)vegger ned.)

 

Så er det barsel. Ungen krever alt av deg 24/7 og kroppen din er ikke din lenger. Det er et matfat som må være tilgjengelig hele døgnet og selv om du ikke skulle amme så kan du allikevel få en unge som ikke vil ligge alene, en kreve å ha nærkontakt konstant(nei, man kan ikke trene babyer til å ligge alene, det er individuelt fra baby til baby og du vet ikke hvilken type du får). Sammenhengende søvn blir en stund til du ser noe igjen til og man kan bli temmelig frynsete i kantene med hormoner som tar helt av og får deg til å bli temmelig emosjonell. 

Man kan også risikere at babyen får kolikk. Forhold har røket over det. Mildt sagt er kolikk et helvete for alle parter.

Man kan også få fødselsdepresjon. Det må tas tak i asap ved å kontakte helsesøster så det ikke eskalerer i dyp depresjon. Mannen kan også få dette. Noen har opplevd at mannen blir helt fraværende og ikke vil ha noe med barn å gjøre.

Når babyen vokser til så vil den kreve mer og mer stimulering. I tillegg kommer alle de forskjellige utviklingssprangene som for de fleste er et helvete da ungen ofte får ekstreme humørsvingninger og mange vil få søvnproblemer i denne fasen(sleep regression). Den kan vare i alt fra 1 uke til flere måender(disse kommer jevnt de neste årene). Verst når de starter i barnehagen for da er man helt utkjørt om morgenen når en skal på jobb og ikke har sovet på natten på 3. uken.

Og dette med den koselige tiden man ser på film og TV med å kombinere barn og venner som one happy family med grillfester og latter rundt middagsbordet....det skjer sjeldent. Tiden strekker ikke til. Er man heldig har man tid til en kjapp middag eter jobb og henting i barnehagen før en skal ha litt kvalitetstid med barnet sammen før ungen skal være i seng til 19.00. Og så er det jo Lotto om barnet sovner 19 elle 23 så man vet ikke om man får så mye kjærestetid på kveldene. Og når helgen kommer så våkner ungen 06 både lørdag og søndag så å sove til 12 skjer ikke lenger.

Poenget er. Det er ekstremt mye ansvar og det er mye tyngre enn man tenker seg både fysisk og psykisk med et barn. Man må være selvoppofrende og man mister mye frihet og muligheten til å være impulsiv.

Når jeg var i 20 årene nøt jeg å ha friheten til å leve livet mitt i spontanitet. Mannen og jeg var kjærester, kunne sove ut i helgene, dra på ferier uten å tenke over noe annet enn at vi hadde med passet. Å dra på stranden her hjemme krever mer utstyr enn å reise på ferie uten barn 🤪 

Jeg sier ikke at alt over skjer, men mange tenker ikke over at det nettopp KAN skje. Og det skjer ofte. 

Å bli mamma er det beste som har skjedd meg, men jeg er glad jeg ventet for da jeg bar eldre og hadde levd litt fra meg og ikke minst fått mye mer livserfaring og blitt litt klokere, så var det å bli mamma etterlengtet. For jeg var klar til å sette et annet liv foran egne behov. Jeg hadde nok taklet å bli mor yngre, men jeg er sikker på at jeg er enn bedre mor i dag enn jeg hadde vært for 15 år siden. Rett og slett fordi jeg er tryggere på meg selv og vet at jeg ikke kommer til å savne «friheten» man har som barnløs.

Det er en grunn til at de fleste som blir unge mødre i ettertid sier de hadde ventet om de hadde skulle valgt om igjen. Ikke fordi man angrer på barna sine, men fordi hadde de kunne velge så hadde de levd et ubekymret liv med sprell og impulsivitet så lenge som mulig da man tidsnok havner i A4 livet med mye ansvar og rutiner. 

 

Du får det til å høres helt jævlig ut med å gå gravid og få barn! Ærlig talt! Du kan kræsje med bilen og bli lam i morgen også. Det er lagt fra alle som synes det er så kjipt å være gravid, og de færreste spjærer så mye under fødsel at det blir et problem når det har grodd. De har også blitt mye bedre med å forebygge rifter. Livmorfremfall er ikke vanlig å få... Og kroppen kommer seg bedre etter en graviditet som ung. Man finner mye hjelp i en god jordmor, og et nettverk så man ikke føler seg alene for å forebygge barseldepresjon ... Mye kan gå galt men stort sett går det bra! Det er hva jeg har blitt fortalt. Det er ikke alle som har like stor glede av ferier og frihet. For flere er det største ønske å starte en familie, og da synes jeg at Ts skal få glede seg over den tanken om det er det hun ønsker. Kjør på om du og kjæreste føler dere klare, og moren din får synse og mene så mye hun vil. Blir anderledes når hun får sett ultralydbilde av barnebarnet😊

Man kan ikke basere valgene i livet på å tenke ut alt som kan gå galt - da blir man gal! 😂 Jeg kommer jo på mye mer som kan gå galt i graviditet / barseltiden men lar være å nevne det! Men viktig å ta vare på hverandre og seg selv i en sånn tid og tenke på første tiden som en unntakstilstand 😊

Anonymkode: 39d2d...f09

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du får det til å høres helt jævlig ut med å gå gravid og få barn! Ærlig talt! Du kan kræsje med bilen og bli lam i morgen også. Det er lagt fra alle som synes det er så kjipt å være gravid, og de færreste spjærer så mye under fødsel at det blir et problem når det har grodd. De har også blitt mye bedre med å forebygge rifter. Livmorfremfall er ikke vanlig å få... Og kroppen kommer seg bedre etter en graviditet som ung. Man finner mye hjelp i en god jordmor, og et nettverk så man ikke føler seg alene for å forebygge barseldepresjon ... Mye kan gå galt men stort sett går det bra! Det er hva jeg har blitt fortalt. Det er ikke alle som har like stor glede av ferier og frihet. For flere er det største ønske å starte en familie, og da synes jeg at Ts skal få glede seg over den tanken om det er det hun ønsker. Kjør på om du og kjæreste føler dere klare, og moren din får synse og mene så mye hun vil. Blir anderledes når hun får sett ultralydbilde av barnebarnet😊

Man kan ikke basere valgene i livet på å tenke ut alt som kan gå galt - da blir man gal! 😂 Jeg kommer jo på mye mer som kan gå galt i graviditet / barseltiden men lar være å nevne det! Men viktig å ta vare på hverandre og seg selv i en sånn tid og tenke på første tiden som en unntakstilstand 😊

Anonymkode: 39d2d...f09

Er for det meste enig med deg. Dog må jeg bare få si at mange får fremfall etter fødsel, også unge.

Anonymkode: 65acb...a49

[Gjest O.G.]

56 minutter siden, BearMama skrev:

 

Det finnes ingen fasit på når en skal bli mamma, men jeg tenker at på mindre steder så er det oftere unge mødre og det blir lett en domini effekt ut av det fordi man tenker at man vil dele den babytiden med venninnene og så blir en smittet av verpesyken. 

Det høres sikkert koselig ut med barseltid og perm med trilleturer og cafeer, men det er mye som skjer både før og etter som jeg tror mange unge jenter ikke tenker over i babyboblen.

 

 

 

Den der.

[Gjest BearMama]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sier ikke at alt over skjer, men mange tenker ikke over at det nettopp KAN skje. Og det skjer ofte. 

 

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du får det til å høres helt jævlig ut med å gå gravid og få barn! Ærlig talt! Du kan kræsje med bilen og bli lam i morgen også. Det er lagt fra alle som synes det er så kjipt å være gravid, og de færreste spjærer så mye under fødsel at det blir et problem når det har grodd. De har også blitt mye bedre med å forebygge rifter. Livmorfremfall er ikke vanlig å få... Og kroppen kommer seg bedre etter en graviditet som ung. Man finner mye hjelp i en god jordmor, og et nettverk så man ikke føler seg alene for å forebygge barseldepresjon ... Mye kan gå galt men stort sett går det bra! Det er hva jeg har blitt fortalt. Det er ikke alle som har like stor glede av ferier og frihet. For flere er det største ønske å starte en familie, og da synes jeg at Ts skal få glede seg over den tanken om det er det hun ønsker. Kjør på om du og kjæreste føler dere klare, og moren din får synse og mene så mye hun vil. Blir anderledes når hun får sett ultralydbilde av barnebarnet😊

Man kan ikke basere valgene i livet på å tenke ut alt som kan gå galt - da blir man gal! 😂 Jeg kommer jo på mye mer som kan gå galt i graviditet / barseltiden men lar være å nevne det! Men viktig å ta vare på hverandre og seg selv i en sånn tid og tenke på første tiden som en unntakstilstand 😊

Anonymkode: 39d2d...f09

Les igjen: 

«Jeg sier ikke at alt over skjer, men mange tenker ikke over at det nettopp KAN skje»

Poenget, om du ikke fikk med deg det, er at det å få baby ikke består av magiske Instagram moments. Det skjer MYE bak kulissene.

Det er nok tråder her inne som beviser at mange ikke ante hva de begikk seg inn på ved å få barn. De fleste leser seg ikke opp eller tar til seg at det å få barn ER jævla tøft og en stor omstilling. Forhold ryker, en klarer ikke grensesetting eller å håndtere barnet, ikke forberedt på utviklingssprang, sleep regression osv osv. Virkeligheten kommer som et sjokk på mange og illusjonen om hvor vakkert det er å gå gravid og hvor fint det ser ut med freshe mødre som triller rundt med sovebabyene sine sprekker brått.

Jeg var heldig. Men jeg var forberedt på det verste. Men selv med en «enkel» baby og et barn som har utviklet seg fint pga faste rammer, grensesetting og en bestemt hånd, så er det dager ungen er som Damien selv og det er utfordrende og krever mye tålmodighet. 

 

Endret 29. oktober 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Er for det meste enig med deg. Dog må jeg bare få si at mange får fremfall etter fødsel, også unge.

Anonymkode: 65acb...a49

Jeg har lest en del om det siden det ligger i familien min, og det er ikke uvanlig å få underlivsprolaps (1 av 3) etter en fødsel og ha det mens man ammer i ulike grader pga lavt østrogennivå, men det vil normalt trekke seg tilbake/stramme seg av seg selv når østrogen-nivået og mensen normaliserer seg. MEN mange kan få igjen problemer med dette i overgangsalderen der man må opereres for å bli bra igjen. Slik det er for noen i min familie.  Lever på den, at jeg kommer til å kanskje få det nå (har snart termin) men at det vil gå tilbake også når overgangsalderen kommer da kommer det tilbake! 🤭 Men det ville den gjort om jeg fikk barn som 20 eller 35😊

Anonymkode: 39d2d...f09

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har lest en del om det siden det ligger i familien min, og det er ikke uvanlig å få underlivsprolaps (1 av 3) etter en fødsel og ha det mens man ammer i ulike grader pga lavt østrogennivå, men det vil normalt trekke seg tilbake/stramme seg av seg selv når østrogen-nivået og mensen normaliserer seg. MEN mange kan få igjen problemer med dette i overgangsalderen der man må opereres for å bli bra igjen. Slik det er for noen i min familie.  Lever på den, at jeg kommer til å kanskje få det nå (har snart termin) men at det vil gå tilbake også når overgangsalderen kommer da kommer det tilbake! 🤭 Men det ville den gjort om jeg fikk barn som 20 eller 35😊

Anonymkode: 39d2d...f09

Ja det er klart det er lurt å tenke positivt. Det trekker seg ofte litt tilbake etter amming, men hos veldig mange vil det fortsatt være til bry. Jeg sier ikke dette for å svartmale, men det kan være greit å vite at dette ikke er uvanlig. 

Anonymkode: 65acb...a49

[Veslefrikk]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Okei, jeg er 21 år gammel. Har mange venninner som er unge og gravide, og mange som allerede har fått barn, noen etablerte, andre ikke. Men det går da fint med dem alle allikevel, med både utdanning og økonomi! Hver gang jeg forteller mamma at en av mine venner venter barn får jeg alltid den samme «åh, stakkars dem..» «tenk å ødelegge ungdomsårene med barneskrik» «du bør vente så lenge som mulig før du får barn».

Jeg kjenner at det stikker litt hver gang hun sier det da jeg tenker mye på barn selv. Jeg har jobb, mann med jobb, katt, bil, leier et hus, og føler at jeg er klar for barn. Det hadde rett og slett vært fint å bli gravide en gang i løpet av neste år. Det skremmer meg litt og kanskje skulle annonsere graviditet snart. På grunn av mamma vet jeg ikke om jeg hadde turt å si noe som helst før jeg absolutt måtte.  Jeg har aldri vært den som har delt mine innerste tanker med  mor, vi er  nære men hun er ikke den jeg ringer når jeg er lei meg eller trenger råd. 

 

Hva skal jeg gjøre???

 

Anonymkode: 6d86e...d92

Ut i fra det du skriver så syns jeg du tar litt hardt i når du skriver at moren din ikke takler unge mødre. Det gjør hun helt sikkert, men moren din vet hva de må igjennom og syns nok, i beste mening, at de bør «leve» litt først før de får barn. Og det er dessverre mange av de som blir mødre veldig tidlig som ender opp alene og gjerne får barn senere med en eller flere nye fedre. Og det er nok ingen ønskesituasjon for noen av de involverte. Ikke misforstå; jeg mener ikke at dette nødvendigvis er galt og at det eneste rette er å ha barn kun med samme far, men det kompliserer nødvendigvis hverdagen med f.eks tre forskjellige fedre mtp samvær, bidrag, ferieavviklinger, høytider, oppdragelse mm.

Unge mødre er helt sikkert også gode mødre, men det er nok mange som gjerne skulle ønsket de ventet noen år i ettertid.  

[Greentree]

Kan man ikke bare få lov å bestemme selv? 

Du virker moden og ha tenkt gjennom ting som er viktige å ha på plass, TS. Jobb, inntekt og et sted og bo.

Du kan ikke la andre folk bestemme hva som er riktig for deg, og evt en far til barnet....