Han synes ikke jeg er «familiekvinne»

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Man er aldri i familie med den man er samboer eller gifter seg med, men mange like å leke det. Du er kun i familie med barnet ditt. 

Anonymkode: 8fd8f...616

Joda. Og det er viktig i denne sammenhengen fordi...?

Anonymkode: 96d6e...fb4

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Joda. Og det er viktig i denne sammenhengen fordi...?

Anonymkode: 96d6e...fb4

Bare for å påpeke at hun ikke trenger å være en "familiekvinne" for denne mannen. Hun brukte det ordet i overskriften, og ektefelle og familie er to forskjellige ting. Han har moren sin til å passe seg. TS passer barna sine.

Anonymkode: 8fd8f...616

[Gjest Solstråletårer]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Man er aldri i familie med den man er samboer eller gifter seg med, men mange like å leke det. Du er kun i familie med barnet ditt. 

Anonymkode: 8fd8f...616

Du blander begreper. Joda de er familie.  Men de er ikke slekt.  

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Synes ikke du skal behøve å gjøre noe som helst. Han visste hvem du var da han satset på deg, og det er han som må jobbe med seg selv for å leve med det. Man kan ikke gå rundt og forvente at andre mennesker forandrer seg til noe de ikke er. 

Jeg er også en sånn type kvinne. Jeg hater å lage mat, strikker ikke, stresser lite med vask og husarbeid, osv. Er gravid nå og lurer veldig på hva slags mamma jeg blir. Men jeg vet jeg er en omsorgsfull person og ville gjort hva som helst for de menneskene og dyrene jeg er glad i. Og det må jo være det viktigste. 

Av og til skulle jeg ønske jeg var litt mer som den tradisjonelle kvinnen som tok vare på hjemmet og kunne bake boller og stoppe sokker, men nå er jeg ikke sånn. Aldri vært. Og det må jeg bare akseptere, ellers får jeg det ikke bra med meg selv.

Anonymkode: 592fc...8e0

Er du lat?

Hva gjør du egentlig på da?.....Snekrer, beiser, skifter dekk e.l

Anonymkode: b8d34...3ab

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver TS, jeg har et ganske likt yrke, og har i flere forhold, både familiære og med menn hørt at jeg fremstår som kald eller følelsesløs. Sannheten er at jeg bare ikke liker å vise følelser. 

Jeg er også veldig avslappet ift barnet mitt, og huset mitt er ikke strøkent. Jeg har valgt bort det å få flere barn nettopp fordi jeg vil ha tid og mulighet til mine interesser og hobbyer utenfor hjemmet. 

Anonymkode: 3194b...152

[AnonymBruker]

Synes samboeren din virker som en sutrekopp som vil ha en gammeldags kjønnsfordeling. Kanskje parterapi kan være noe for å forbedre situasjonen og se steder der dere begge kan bli flinkere? For eksempel kan jeg forstå at han blir irritert når du ikke sier i fra om at skjorten er skitten, men det er jo ingen krise og det sier jo ingenting om hvordan du er som mor og familiemedlem.

Anonymkode: 29b8c...fa6

[AnonymBruker]

23 hours ago, AnonymBruker said:

 

Kranglet heftig med min samboer og far til mitt barn her om dagen.

Så det er ikke deres barn? Men ditt, som han tilfeldigvis har fedret?

Anonymkode: c6947...e7b

[Arya2000]

Kjenner meg veldig igjen i dette. Er gift med en mann, utenlands opprinnelse. Han er ganske vestlig av seg men merker nå etter noen år sammen at han har litt andre forventninger til kjønnsroller som ikke kom til syne i starten . Er også sykepleier, når jeg er hjemme forventer jeg at voksne folk kan dekke sine egne behov. Det er jeg som har hovedansvaret for matinnkjøp og matlaging. Husarbeid tar vi i rykk og napp. Vi har to små og er begge i full jobb. Da mener jeg vi må senke lista. I hans kultur kan ikke mannfolkene lage seg en kaffe engang. De blir servert. Jeg har lagt lista lavt fra første stund for å si det sånn  😅 og disker opp når jeg føler for det og forventer at han kan smøre sin egen brødskive. Han kjefter ikke men kommer støtt og stadig med kommentarer pakket inni humor. F. eks kommenterer han hvis skjortene hans ikke er strykt med hint om at dette skulle jeg gjort. Så svarer jeg " åh? Har du ikke strykt skjortene dine? Ta mine i samme slengen da". . Så blir han flaut og innser hvor dumt det blir at man forventer en hel haug på bakgrunn av kjønn. Men så går det 1 dag så er det på an igjen og det er irriterende nok. Jeg hadde blitt oppriktig lei meg hvis jeg var deg. Virker som han forventer du skal fylle en rolle for å please ham. Drift i hvem du er og dine behov, bare maten står på bordet og huset er strøkent. Du får gi ham en realitetsorientering.Det er ikke deg det er noe i veien! 

[AnonymBruker]

På 18.10.2018 den 12.40, AnonymBruker skrev:

 

Kranglet heftig med min samboer og far til mitt barn her om dagen. Han synes jeg er for lite kjærlig er vel beste måten å beskrive det på. Han sier han skulle ønske jeg var litt mere «hønemor» rett og slett. Han ble såret over å ha oppdaget at han hadde gått ut med en skjorte med flekk på ryggen, uten at jeg hadde sett det og sagt det til han.

Han vil nok at jeg skal være litt mere overbeskyttende, påpasselig og vise kjærlighet på denne måten med både han og vårt barn. Det sårer jo klart å høre dette og jeg skjønner hva han mener, jeg ser for meg denne kvinnen han snakker om. Som lever og ånder for familien sin, og jeg er nok ikke helt slik dessverre. Jeg elsker de begge og viser min kjærlighet på mange måter, men sånne ting er jeg ikke så god på. Merker at ting går så i bølger, til tider er jeg litt hønemor og veldig familiekjær, også irriterer de plutselig vettet av meg. Er dessverre litt morgengretten også, så om jeg glemmer å ta meg sammen blir mannen ofte sint og tar det som at jeg ikke har det bra, ikke er fornøyd med livet, men det stemmer jo ikke. Noen timer etterpå og jeg er ett annet menneske.. 

Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke er slik og at jeg ikke blomstrer i rollen som mamma på denne måten. Det er helt fantastisk å være mor, jeg elsker han mere enn noe annet, og han er selvfølgelig verdens kuleste, smarteste beste gutt. Men så drømmer jeg om andre ting i livet også, savner hobbyer og min lidenskap til musikk blir sjelden dyrket for tiden, og det gjør nok noe med humøret mitt og det føles som om det er veldig feil? Skal livet være sånn at når man er mor så er det den hellige gral? 

Vi har vokst opp i forskjellige kulturer, hans mor og søster er veldig familiekjær mennesker. Så jeg tenker litt på at han kanskje hadde hatt det bedre med en kvinne som sto over grytene, syr i klærne til barna og maser om å kjøpe ulltøy til de, og som lever og ånder for sine barn og sin familie.

Jeg synes det er litt kjipt av han å velge meg også klage over hvordan jeg er og ikke er etterpå, han visste jo hvem han stiftet familie med. Jeg har mange andre gode egenskaper. Jeg vet at jeg gir min sønn masse kjærlighet og god lærdom i livet, jeg leser bøker Im barneoppdragelse, forskning om hvordan få emosjonelt stabile barn etc. Det er jo da vel bra..!

Jeg er sykepleier og er derfor ganske avslappet, har følt meg stødig i morsrollen, ikke så mye bekymringer egentlig etter småbarnsfasen, da jeg føler jeg vet hva man skal gjøre om noe skjer og jeg er løsningsorientert. Jeg er jo omsorgsfull, men tror nok at jeg deler ut nesten for mye empati, tålmodighet og omsorg på jobb, også får ikke de hjemme den beste versjonen av meg alltid dessverre.

Jeg grubler sånn over dette, fordi jeg vil gjerne lære meg å være mer familiekjær, men det må jo komme innenfra? Kan man lære seg dette, eller er det en del av en personlighet? Jeg har aldri vært en av de som vet hva deres barn skal hete mange år før de er påtenkt, planlagt bryllup i drømmene mine eller noe I den dur, det betyr vel da at jeg rett fo slett ikke er helt slik? Kan jeg da bli slik? 

Jeg tviler ikke på meg selv som mor, jeg elsker mitt barn og jeg tror han har godt av å ha en som meg som mor, så det er faktisk mest fordi jeg vil at min mann skal være stolt av meg. Være stolt av å ha valgt akkurat meg, jeg skjønner godt at han vil at mor til hans barn skal være slik, jeg vet bare ikke om jeg har det i meg. 

Anonymkode: 4881f...5dd

Pfff... er han så lite mann han då? Du høres fantastisk ut! Takler han ikke en selvstendig kvinne, fordi han ikke er selvstendig selv?

 

Anonymkode: 169ba...fbb

[AnonymBruker]

TS her! Mange anonyme svar så fikk ikke tagget dere, men håper dere får lest dette for det  

@Arya2000 Det var jo interresant at vi hadde mange likhetstrekk i livene våres! Jeg tror kanskje ikke han vil legge dette på kjønn faktisk, mere omtanke og kjærlighet, men jeg tror nok både din og min mann er enig i at det er bedre med en samboer/kone med overskudd enn strøkne skjorter. Så det handler ikke om vilje eller ønske, mere hva man prioriterer i mine øyne, og hva som faller naturlig..

Takk for så mye gode svar! Det er vårt barn, ordla meg litt rart kanskje. Har ikke særlig lyst til å si hvilket land, synes ikke det er nødvendig å si så mye mere enn at han ikke er fra vesten og vi har forskjellige kulturer. Han er liberal og ateist som meg, det er jo kanskje grei informasjon da. Han har stor familie, hans mor har født barn og sørget for hjem og familie hele sitt liv, så det stammer jo helt klart derfra. Hun lot aldri hans far gå hjemmefra før hun hadde «sett over han» som dere mange reagerer på. Jeg skjønner godt at dere reagerer, men jeg skjønner også at han har vokst opp med dette som en form for kjærlighetserklæring og omsorg han syntes var fin, og som han hadde satt pris på å ha i livet sitt. Koster jo ikke meg mye å gjøre det om han skal pynte seg og gå ut, og jeg har faktisk gjort det litt før, men ikke i det siste.

Jeg merker bare at jeg synes det er så krevende å hele tiden minne meg selv på å vise omsorg og kjærlighet på denne måten, det er fint, men faller ikke alltid naturlig for meg og blir litt irritert og lei av at han ikke har lært meg å kjenne enda.

Jeg har mange ting jeg ønsker han var flinkere på, sjelden jeg får blomster eller han arrangerer en hyggelig kveld ute etc. Men jeg klager ikke, jeg velger å akseptere han for den han er og jeg merker meg alle de andre fantastiske tingene han gjør for å vise meg kjærlighet, og det er nok for meg. Da er det vondt at han ikke klarer å gjøre det samme med meg. 

Men så tror jeg skalaen for behov for nærhet og omsorg er ganske forskjellige, det ser man lett om man ser på min familie og hans familie. De klemmer, kysser, danser og er verdens beste verter for sine, mens mine er en klem når du kommer og en klem når du går, men vi har det da hyggelig vi og, og vi er jo glade i hverandre vi og!

Kunne gjerne tenke meg å helle mere i retningen mot hans familie enn min egen på dette området, rett og slett fordi det er veldig hyggelig og ganske sunt? 

Men det er noe man rett og slett må øve seg på og være bevisst på hver eneste dag om det ikke kommer naturlig. Da synes jeg det er kjipt å få kritikk de dagene jeg ikke klarer det, for jeg mener jo at jeg er bra nok som jeg er, og det er da vel bra å være besvisst på det og ønske å gjøre noe med det, mere kan man nesten ikke kreve av ett annet menneske..

Anonymkode: 4881f...5dd

[Jadzia]

Her er rollene litt omvendt. Jeg er veldig hønemor, pusler og steller hjemme og med ungene og mannen. Jeg gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra, være rene, se bra ut osv når de går ut av huset. Han er morgengretten som fy, virker mer kald og kynisk på en måte enn jeg gjør. Her endte konflikten så stor at vi endte på familievernkontoret og det var det beste som har skjedd oss. Kommunikasjon er så viktig i en sånn situasjon! Snakk sammen, forklar han hvordan du tenker og hvor du kommer fra. FVK fikk oss til å se at det ikke går på graden av hvor mye man elsker barna eller livet man har, men ulike måter å tilnærme seg det på. Og at ingen av delene er feil. 

[AnonymBruker]

Jeg merket meg en viss forakt i innlegget ditt. Det er ikke noe galt i å ønske seg det, og det er godt mulig han ikke visste det før han selv fikk barn. Han hadde vel ikke tenkt på det før situasjonen oppstod. 

Anonymkode: 67e2e...d0b

[AnonymBruker]

Dere burde lese om kjærlighetens 5 språk (eller hva den heter) - den beskriver typiske kategorier for hva de ulike trenger, og hvordan man gir oppmerksomhet/kjærlighet.

Det er jo litt banalt på en måte, men dere har jo en klassisk krangel her om hvilken metode som er prisverdig nok- uten å ta i betraktning hva som ligger i handlinger fra den andre.

Jeg hadde trolig bare ledd av det med den skjorta - noe så idiotisk, nedlatende og gammeldags. 

Anonymkode: 1943b...044

[AnonymBruker]

Kan jeg få komme med et tips om at dere ikke får flere barn? Når du savner å drive med musikk og andre egne ting, så skal du ta det alvorlig og ikke legge opp til å måtte undertrykke disse sidene, det kommer og biter deg i rumpa senere.

Vi har ett barn og jeg føler at vi har i pose og sekk. Et hyggelig familieliv, men også tid til egne ting. En unge er lett å ta med overalt og lett å "låne bort".

Jeg hadde blitt gal om jeg hadde hatt tre barn og "bare" måtte være mamma, selv om jeg elsker å være mamma og det er det viktigste for meg! Men det er bare ikke ALT! Vi er født forskjellige.

Anonymkode: 59e58...ca4