Verste du har opplevd med "venner"

[AnonymBruker]

Hadde bursdag og min daværende bestevennine var hjemme alene. Hun inviterte meg til overnatting - for en kul bursdagshelg tenkte jeg! Tok feil der gitt - hun ditchet meg raskt til fordel for å stikke avgårde for å knulle exen til en annen venninne. Og nåde meg om jeg fortalte noe til noen - og om jeg ikke var der til hun kom Tilbake!!! DA! 

Samme venninne forventet alltid til enhver tid at jeg skulle være disponibel - samme hva, samme når på døgnet. Jeg ble aldri inkludert i planlegging (jeg var jo så dum må vite, ble for mye for meg å være inkludert i diskusjoner og planlegging), men jeg hadde med å stille opp. Etterhvert var jeg kun god nok når ingen andre kunne. 

Skulle på kino en gang, det var avtalt på forhånd. Jeg var klar og stilte meg opp på avtalt sted til avtalt tid. Fikk plutselig sms om at jeg måtte stille med bil asap ellers ble det ikke noe av. Jeg hadde ikke egen bil, og hadde ingen å låne av heller - ikke på så kort varsel. Vi skulle jo kjøre vennines bil, men hun hadde vist lånt den bort. Fikk senere vite at de dro på kino - uten meg. 

Jeg sverger - jeg kunne gitt ut en bok om mobbing. Alt denne dama og hennes familie har utsatt meg for.. blir et langt innlegg om jeg skal liste opp alt.

Glad jeg en dag tok mot til meg å si akkurat hva jeg syns om deres oppførsel. Jeg sa det rett ut som det var. Og at for meg var det ikke noe vennskap her. De går fortsatt rundt i dag å later som om de aldri fikk vite hvorfor jeg kuttet dem ut av livet mitt... Hva galt kunne de liksom ha gjort og sagt da? 

Anonymkode: e502e...856

[AnonymBruker]

Hadde en venninne som på en skjult, innpakket, ekkel og typisk jentete måte ofte prøvde å trykke meg ned.Følte meg ofte paranoid rundt henne..og hun greide allrid å trykke på de knappene som ville såre mest.

Eksempelvis å si høyt når vi var ute sammen med andre at jeg virker veeldig utilpass sosialt generelt sett.. Når jeg for en gangs skyld faktisk greide å slappe av ute blant folk.. Og det merket hun sikkert. Var flere lignende episoder gjennom vårt vennskap..

En annen gang da hun skjelte meg ut foran en hel fest (der alle andre var fulle og jeg har bare litt over 20) over at jeg var litt full.. Var alltid sånn ar hvis hun ikke ble full og hadde det gøy så skulle ikke jeg ha det heller. Alle fikk det selvfølgelig med seg. 

Høres sikkert ut som småting men hele vårt vennskap var preget av mange slike episoder der hun allrid greide å trykke meg ned og løfte seg selv.. Har problemer med jenter fordi de ofte har en veldig skjult og innpakket måte å være ekkel på (de som er der). M dvs kommentarer og blikk osv som stikker. I dag ser jeg henne kun ved et par anledninger i året og knapt nok det. Har ikke mange venner men heller få gode enn flere dårlige. Har planer om å bare gli fullstendig vekk en dag da hun gjorde den samme tingen forrige gang jeg så henne også. Og nei det er 7kke bare jeg som merker det hvis dere tror det er jeg som er gal her.😅

Anonymkode: 7850a...ae8

[AnonymBruker]

På 30.10.2018 den 17.55, AnonymBruker skrev:

 

Jeg bærer ikke nag, jeg har tatt en beslutning som jeg holder fast på. Det er min rett etter manglende støtte fra henne da min familie ble utsatt for en tragedie.

Anonymkode: 73a73...052

Forstår deg godt jeg. Jeg er også slik at dersom jeg er ferdig med noen, ja da er jeg ferdig. Hadde ei venninne som behandlet meg veldig dårlig, og en stund etter at vennskapet vårt var avsluttet så ble hun alvorlig syk. Jeg har verken tatt kontakt med henne eller donert penger til behandlingen hennes, men jeg håper i det stille på at hun skal bli helt bra igjen. Ønsker henne ingenting vondt selv om jeg ikke ønsker å ha henne i livet mitt. 

Anonymkode: 38116...664

[AnonymBruker]

23 hours ago, O.G. said:

 

Du skulle nok ha sluttet kontakten med denne kameraten som ville noe mer etter første gangen du begynte å date en fyr og han skapte seg. At du hele tiden hadde han der som trøst nørte opp interessen hans for deg. 

Joa, i etterkant ser jeg jo at jeg burde ha tenkt litt mer fornuftig da. Mye jeg kunne gjort annerledes og. Men jeg var skikkelig «deprimert», ustabil og et vrak som knapt klarte å ta vare på meg selv en gang. Spiste lite, sov dårlig. Ville bare dra på fylla og oppføre meg som en jævla fjortiss. Det var ikke bare at jeg hadde blitt singel som var vanskelig. Det var mer og. Det ble liksom mye på en gang og jeg taklet det veldig dårlig. Så taklet han det dårlig og. Vi var veldig gode venner og hadde vært det lenge. En av mine beste venner, og den eneste jeg hadde som hadde mulighet til å komme en kjapp tur på besøk. De andre vennene mine og familie bodde for langt unna. Derfor holdt jeg han hos meg.

Prøvde å si unnskyld etter hvert som ting begynte å ordne seg. Men det var som om han hadde bestemt seg for at jeg ikke mente det. 

Jeg vet ikke, jeg tenkte etter hvert at, nå høres jeg sikkert fryktelig egoistisk ut, men det er vanskelig å få sagt det på en annen måte. Jeg syns han burde vært tålmodig med meg, og bare vært der for meg uten å mase og «passe på meg» så mye. Gitt meg litt slækk og ikke tatt det så personlig om jeg oppførte meg rart. Latt meg få tid til å rase fra meg følelsene, angeret og sinnet jeg satt inne med. Vært tydelig med meg om jeg dro han ned i dritten min. For det var jo det jeg ville, være sammen med noen i det drittlivet jeg hadde da. Jeg skjønner jo at det nok ikke er så lett, men det var vanskelig for meg å tenke rasjonelt og fornuftig da, og å ta hensyn til andre. Og jeg angrer meg jo på at jeg ble så egoistisk den perioden, men samtidig syntes jeg liksom han burde forstått at å ha det så kjipt gjør noe med en.

Anonymkode: 12b9a...527

[Gjest O.G.]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Joa, i etterkant ser jeg jo at jeg burde ha tenkt litt mer fornuftig da. Mye jeg kunne gjort annerledes og. Men jeg var skikkelig «deprimert», ustabil og et vrak som knapt klarte å ta vare på meg selv en gang. Spiste lite, sov dårlig. Ville bare dra på fylla og oppføre meg som en jævla fjortiss. Det var ikke bare at jeg hadde blitt singel som var vanskelig. Det var mer og. Det ble liksom mye på en gang og jeg taklet det veldig dårlig. Så taklet han det dårlig og. Vi var veldig gode venner og hadde vært det lenge. En av mine beste venner, og den eneste jeg hadde som hadde mulighet til å komme en kjapp tur på besøk. De andre vennene mine og familie bodde for langt unna. Derfor holdt jeg han hos meg.

Prøvde å si unnskyld etter hvert som ting begynte å ordne seg. Men det var som om han hadde bestemt seg for at jeg ikke mente det. 

Jeg vet ikke, jeg tenkte etter hvert at, nå høres jeg sikkert fryktelig egoistisk ut, men det er vanskelig å få sagt det på en annen måte. Jeg syns han burde vært tålmodig med meg, og bare vært der for meg uten å mase og «passe på meg» så mye. Gitt meg litt slækk og ikke tatt det så personlig om jeg oppførte meg rart. Latt meg få tid til å rase fra meg følelsene, angeret og sinnet jeg satt inne med. Vært tydelig med meg om jeg dro han ned i dritten min. For det var jo det jeg ville, være sammen med noen i det drittlivet jeg hadde da. Jeg skjønner jo at det nok ikke er så lett, men det var vanskelig for meg å tenke rasjonelt og fornuftig da, og å ta hensyn til andre. Og jeg angrer meg jo på at jeg ble så egoistisk den perioden, men samtidig syntes jeg liksom han burde forstått at å ha det så kjipt gjør noe med en.

Anonymkode: 12b9a...527

 

Det er jo ingen forståelse for det kjipe du gjorde med ham. 

[AnonymBruker]

7 hours ago, O.G. said:

 

 

Det er jo ingen forståelse for det kjipe du gjorde med ham. 

Nei, det er ikke det jeg mener. Men Har du en venn som er deprimert og ustabil, hvor mye vil du da stole på at det den vennen gjør er reelt? Som plutselig skal skeie ut og dra på fylla og ha sex og oppføre seg som en fjortis? Bli med en deppa jente hjem og ligge med henne på fylla og tro at det er ekte, romantiske følelser i bildet? Det var jo bare rølp. Vi var aldri edru. I edru tilstand tok vi knapt på hverandre en gang. Som sagt, jeg sier ikke at jeg gjorde alt det rette. Men i stedet for å begynne å kontrollere meg og å bli sur burde han ha tatt en ordentlig samtale med meg om det, så vi kunne blitt enige om hva det her er for noe, og hva vi skulle gjort med det. Og ja, det høres egoistisk ut fra min side å ikke ta ansvaret for situasjonen, ta praten sjøl, oppføre meg voksent og ansvarlig, men jeg var sliten, deppa og dritt lei og kunne egentlig ikke brydd meg noe om andre. Jeg sier ikke at det er riktig å være sånn, men det var sånn jeg tenkte da. Jeg stoler aldri på deppa folk. Da tar jeg ting med en klype salt. Så får man bare være der for de. Så tror jeg at jeg er mer vant med tålmodige venner da. Jeg har noen få venner hvor vi har vært gjennom ALT, men vi tåler likevel hverandre. Det har vært dype depresjoner, selvskading, selvmordsforsøk, innleggelser, veldig vanskelige dager. I familien min også, så jeg har vokst opp med psykiske problemer nært meg i hverdagen. Så det har alltid vært «greit» om noen har hatt det ille. Vi tåler det. Vi tåler om den andre gjør noe dumt. Ingen tar det personlig. Så jeg har kanskje andre forventninger til vennene mine når jeg er deppa enn andre har. Jeg vet at jeg kan få ut sinnet på min måte, og de er der for meg til det går over. De går over kneika med meg. Også snakker vi mye om ting, og vi er ikke redde for å si fra om ting går for langt eller det blir litt mye. Men jeg er jo glad jeg har de, i hvert fall.

Anonymkode: 12b9a...527

[AnonymBruker]

Opplevde det ganske nylig, for et par år siden.

Jobbet på en liten arbeidsplass med ca 10-13 ansatte. Veldig godt arbeidsmiljø, skikkelig sammensveiset gjeng. Delte alt med hverandre, og flere av oss var venninner på fritiden. Jeg jobbet der i 6 år.

Jeg var alltid den som tok initiativ og lagde god stemning på arbeidsplassen. Lagde krone til de som hadde bursdag, organiserte julekalender og vinlotteri, tok initiativ til å samle inn til å kjøpe blomster til de som f.eks hadde fått barn eller mistet noen/skjedd noe. 

Var alltid veninnen som ble ringt til hvis noen trengte å prate. Var med på visninger og var med og flyttet flyttelasset for hun ene gjennom hennes samlivsbrudd.

Helt til jeg selv en dag møtte veggen pga langvarig psykisk utmattelse pga vond oppvekst, og fikk en depresjon. Dette var noe jeg var veldig åpen om til kollegaer da jeg var innom for å levere sykemeldingen min, så de visste at jeg ikke hadde det særlig bra. Satt hjemme og stirret i veggen og var sykemeldt i 6 mnd og iløpet av det halvåret var det ikke én eneste person som spurte hvordan jeg hadde det. Ingen blomster, ingen kort, ingen sms, ikke engang så mye som en snap for å høre hvordan jeg hadde det.

Da jeg ble friskere sa jeg opp jobben og fant meg en ny og mye bedre jobb. Ville aldri tilbake til den arbeidsplassen igjen etter hvordan de behandlet meg da jeg trengte dem.

Både hun som sa opp jobben 2 mnd før meg og hun som sluttet noen mnd etter meg fikk blomster, kort og avskjedsgave fra felleskassen på jobb, men jeg fikk aldri noe.

Har aldri sett meg tilbake, og har det i dag kjempefint med spennende jobb, masse venner og supre kollegaer.

Anonymkode: d5277...6f7

[AnonymBruker]

På 29.10.2018 den 10.36, AnonymBruker skrev:

😨

Er det mulig!!!

Tror dette er noe av det verste jeg har lest her inne. Å miste en forelder til kreft er beinhardt (har opplevd det selv), men å miste et barn.....

Anonymkode: 15318...602

Og?

Skal man drive å måle sorg?

Jeg har det verre enn deg så selvom jeg var en egoistisk drittkjerring så krever jeg at du støtter meg?

 

Anonymkode: 912c2...72e

[AnonymBruker]

På 29.10.2018 den 11.06, AnonymBruker skrev:

Det er helt utrolig hvor egoistisk samfunn vi lever i, når ikke en person som mistet moren sin i kreft - klarer å gi støtte til en vennine som mistet sin datter i en ulykke.

Slutt med den «gi å ta» logikken deres. Du MÅ ikke ha fått støtte, for å gi støtte tilbake. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har støttet venner i vanskelige situasjoner uten å fått noe spesielt støtte tilbake, men aldri i min villeste fantasi hadde jeg kommet til å snudd ryggen min om min vennine hadde mistet sin datter i en ulykke. Det tyder bare på ondskap. Fra ende til annen.

Jeg forventer ikke og få støtte og sympati fra andre (fordi jeg klarer å stå på mine egne bein), men jeg ønsker å være en støtte for andre når noe hender i livene deres.

Anonymkode: 2445d...b74

Ok så alle som trenger støtte greier ikke å stå på sine egne bein? For en logikk.

Hvorfor skal denne dama som mista ungen sin få støtte? Hvorfor greier hun ikke stå på egne bein?

Jeg skjønner jo på en måte poenget ditt,at man skal ikke være nag...Men når man opplever at folk gir fullstendig få en i deg så kan da for faen meg ikke de samme folka klage på det når de får med samme mynt tilbake. 

Anonymkode: 912c2...72e

[AnonymBruker]

På 29.10.2018 den 10.36, AnonymBruker skrev:

😨

Er det mulig!!!

Tror dette er noe av det verste jeg har lest her inne. Å miste en forelder til kreft er beinhardt (har opplevd det selv), men å miste et barn.....

Anonymkode: 15318...602

Hvem i helvete er du til å bestemme hva som er verst?!

Anonymkode: 768be...769

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og?

Skal man drive å måle sorg?

Jeg har det verre enn deg så selvom jeg var en egoistisk drittkjerring så krever jeg at du støtter meg?

 

Anonymkode: 912c2...72e

 

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok så alle som trenger støtte greier ikke å stå på sine egne bein? For en logikk.

Hvorfor skal denne dama som mista ungen sin få støtte? Hvorfor greier hun ikke stå på egne bein?

Jeg skjønner jo på en måte poenget ditt,at man skal ikke være nag...Men når man opplever at folk gir fullstendig få en i deg så kan da for faen meg ikke de samme folka klage på det når de får med samme mynt tilbake. 

Anonymkode: 912c2...72e

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvem i helvete er du til å bestemme hva som er verst?!

Anonymkode: 768be...769

Etter behandlingen jeg fikk så gjør jeg det som jeg mener er best for meg selv. Hvorfor klandrer dere meg for det?

Anonymkode: 73a73...052

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Etter behandlingen jeg fikk så gjør jeg det som jeg mener er best for meg selv. Hvorfor klandrer dere meg for det?

Anonymkode: 73a73...052

Ehhh vi støtter jo deg? Vi siterer de som mener dårlig om deg.

Anonymkode: 912c2...72e

[AnonymBruker]

En eks-bestevenn på 10 år, jeg kjente i de siste 2 årene at noe var galt men likevel ville jeg ikke miste vennskapet. Det var da jeg fikk kjæreste at hun begynte å snakke dritt om han, løy at han sa noe rasistisk, og selv om han hadde sakt unnskyld (og gjorde egentlig ikke noe galt men orket ikke bråk) så fortalte hun meg det går fint men ville aldri se fjeset hans lenger. Et par mnd senere så fortsetter hun å snakke stygt om han og kaller han rasist og begynner å snakke dritt om meg for noe som skjedde 3-4 år siden da jeg en gang var sur på henne fordi hun hadde forlatt meg mens jeg var på vei for å møte henne.
Dette visste jeg ikke før senere, men hun hadde fortalt det til 2 av våres felles venner som skulle feire bursdag sammen og de inviterte både meg og henne. Hun sa først hun skulle komme til bursdagen men da hun fikk vite jeg skulle komme så nektet hun å komme til bursdagen, fordi hun mente jeg ville lage masse drama og bli hysterisk (vet ikke hvorfor hu mente det) og ville ikke se meg. Så hun kuttet meg ut pga sjalusi antageligvis. Uansett ble de som hadde bursdag sur på henne og fleste av våre fellesvenner har kuttet kontakt med henne uansett, vet ikke helt hvorfor hun ble slik.

Anonymkode: e491c...93f

[BlackCloud]

Har bare lest startinnlegget.

Egentlig vært ganske heldig.

En venninne av meg knulla en fyr jeg var forelsket i. En annen gang sugde hun en jeg likte på dass. 

Hadde ei annen venninne som løftet opp hele genseren min midt i klasserommet mens jeg satt på stolen så alle så magen min og puppene. Jeg hadde (har) spiseforstyrrelser så det vekket en helt enorm kvalme og skamfølelse i meg fordi jeg følte meg så tjukk. Varte bare et par sekunder, da. Hendte også at hun tok bilder av meg når jeg skiftet og sendte rundt 

Ellers er det mest småting over lengre tid og ting som krever mer kontekst 

[Gjest Skyggejenta]

At de bare forsvinner uten forklaring.

[AnonymBruker]

På 25.10.2018 den 19.43, Oddy skrev:

En dårlig situasjon jeg hadde var med en kompis som nektet å komme å hente meg midt på natta etter jeg hadde blitt kasta ut av en fest. Jeg var dårlig, svimmel, lite prosent på mobilen og hadde ingen anelse hvor jeg var. Husker jeg ringte han desperat (han bodde kun 10min borte) Men han sa jeg måtte bare finne meg en buss og så la han på. 

 

Jeg har sagt nei til lignende som, og kommer til å gjøre det igjen. Jeg står ikke opp midt på natta for å hente dritings venner på fest. Nå er jeg over 40, hadde sikkert vært anderledes om jeg var i starten av 20 årene, men det hadde IKKE blitt mange slike turer.

Anonymkode: 091fe...3b9

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ehhh vi støtter jo deg? Vi siterer de som mener dårlig om deg.

Anonymkode: 912c2...72e

Ok, da misforstod jeg. Unnskyld.

Anonymkode: 73a73...052

[AnonymBruker]

Ei jeg en gang trodde var en av mine beste venninner, hadde et forhold til min mann - nå eksmann. De har nå fått barn sammen så våre barn er halvsøsken.. 

Anonymkode: 96928...096

[AnonymBruker]

Når jeg leser mye her så stemmer det godt med hvordan jeg oppfatter mennesker selv. Det meste i livet er spill, falske mennesker du aldri kan stole på. Det er langt mellom ekte mennesker. Jeg er 40år, vært i arbeidslivet i over 20år av de, da lærer man mye.

Husk at du aldri kan stole på noen andre enn deg selv. Ikke jag etter å få deg venner, lær deg å trives i eget selskap. De fleste du møter på er stort sett like, same shit. Skal være som andre, skal forandre deg, fortelle deg hvordan du skal være, osv. Utrolig glad jeg er helt selvstendig.

Anonymkode: ebedb...cc4

[AnonymBruker]

Å bli blokkert, spesielt når man hadde et godt forhold til en nær venn. Også sitter man igjen og skjønner ingenting.

Anonymkode: 74b17...95d