Hva hadde du gjort om bestevenninnen slo barna sine?

[AnonymBruker]

Denne må jeg ta som anonym.

Saken er mange år gammel nå, for barna til venninnen min som det gjelder er nå alle tenåringer og den eldste er blitt 20. Det er derfor mange år siden venninnen min "kunne" slå barna sine. Hun sluttet med det når barna ble større, enten fordi de lystret på det hun sa etterhvert og sluttet å være "umulige", eller fordi hun ble redd de ville enten ta igjen eller sladre til andre.

Et par eksempler:

En gang for mange år siden satt venninnen min i stuen hjemme hos meg og kom til å fortelle om en episode der datteren deres på kanskje 3-5 år (husker ikke nøyaktig alder) hadde vært umulig ved leggetid. Barnet hadde så svingt en pysj som en pisk i lufta, og kom til å treffe faren i ansiktet over øyet. Det gjorde selvsagt vondt. Så, for å "oppdra barnet til at å slå skal man ikke", så slo de barnet, og sendte henne i seng. De ga henne rett og slett fysisk avstraffelse for å straffe henne for det samme de selv så gjorde...! Noen som skjønner logikken i den lærdommen?

En annen gang var de i syden, og barnet var i trassalderen og løp fra moren sin på hotellområdet og forsvant bortover. Moren (min venninne) satt med søsteren i fanget, et spedbarn, og kunne ikke løpe etter trass-ungen med spedbarnet. Hun måtte derfor løpe på rommet, legge spedbarnet fra seg der, og så styrte etter trass-barnet. Da hun fikk tak i ungen, bar hun henne med på hotellrommet der hun la henne over knærne og ga henne skikkelig ris på baken. Skikkelig ris, altså.

Denne venninnen min fikk selv fysisk avstraffelse av sine foreldre (mest faren) da hun vokste opp, og det sies jo at sånt går i arv. Man skulle tro man for alt i verden ville unngå å la sine egne barn lide samme skjebne, men nei. 

Jeg vet ikke helt, men jeg fikk plutselig nok og klikket helt da hun fortalte meg om den førstnevnte episoden. Jeg hevet stemmen og skjelte henne regelrett ut. Vi har vært venninner i flere tiår, men plutselig fikk jeg nok. Fortalte henne akkurat hva jeg synes om folk som bryter loven og slår ungene sine, det mest forsvarsløse vi har. Hun ble dødsfornærmet, og hevdet at hun hadde fortalt om episoden i syklubben sin. To av fem kjerringer i syklubben har ikke egne unger, men alle hadde visst vært enige om at "sånt kunne skje alle, og alle har da gitt ungene sine ris en gang i blant"..... Vi ble kjempeuvenner den kvelden, og hun gikk. Vi snakket ikke på flere måneder etter det, jeg var rasende på henne.

Men virkelig? Gjør "alle" det? Er det så vanlig å slå unger i dag? Jeg trodde vi var kommet lenger enn som så i Norge.

Folk kan svare anonymt på dette om de vil, men jeg håper på sannferdige svar. Har det skjedd at du har slått barna dine? Og skjedde det flere ganger? Hva følte du etterpå? Selvrettferdighet eller anger?

Jeg har et barn selv, og har aldri slått han, uansett hvor uspiselig, umulig og trassig han var som liten og i oppveksten.

 

Anonymkode: 34a1d...58d

[Gjest Cocosa]

Jeg har barn og kunne ikke i min villeste fantasi finne på å slå dem. Uansett hvor umulig de hadde vært. Å dra dem litt bestemt i armen for å få dem med ut av butikken eller i barnehagen mener jeg derimot må være lov, dersom de skulle slå seg totalt vrang. Regner med at det er mange som er uenig med meg om dette, da.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri blitt slått av mine foreldre, og kommer heller aldri til å slå mine barn. 

Anonymkode: ff98f...a77

[Sphynx]

Hadde noen fortalt meg dette, hadde jeg sendt inn bekymringsmelding, uansett hvem det hadde vært. Venninne, partner, slekt...

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Sphynx skrev:

Hadde noen fortalt meg dette, hadde jeg sendt inn bekymringsmelding, uansett hvem det hadde vært. Venninne, partner, slekt...

Jeg visste ikke om noe "bekymringsmeldingssystem" på den tiden. Dette er 15 år siden. Det fantes vel da også,men jeg visste ikke om det.

TS

Anonymkode: 34a1d...58d

[AnonymBruker]

Jeg kunne aldri ha slått mine. Jeg kan bli sint, jeg kan ta de over skulder og bære de vekk, sende de på rommet osv, men kunne aldri aldri slått, knipset, dratt, sparket (ja du skjønner). 

Anonymkode: 6f34b...688

[Sphynx]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg visste ikke om noe "bekymringsmeldingssystem" på den tiden. Dette er 15 år siden. Det fantes vel da også,men jeg visste ikke om det.

TS

Anonymkode: 34a1d...58d

Det er jo selvfølgelig en annen sak. Synes det var bra du sa i fra at det ikke var OK. Veldig mange lar slikt gå fordi det er venner eller familie.

Barna hennes er nok påvirket av det i dag, håper de er smartere til å ikke slå sine egne barn selv.

Har du forresten kontakt med kvinnen nå?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Sphynx skrev:

Det er jo selvfølgelig en annen sak. Synes det var bra du sa i fra at det ikke var OK. Veldig mange lar slikt gå fordi det er venner eller familie.

Barna hennes er nok påvirket av det i dag, håper de er smartere til å ikke slå sine egne barn selv.

Har du forresten kontakt med kvinnen nå?

Ja, vi har kontakt i dag, men det er ikke så mye som før. Jeg tror ikke vi lenger kvalifiserer som "bestevenninner", selv om vi var det i så mange år før.

Vi ble den gangen (etter krangelen) enige om at barneoppdragelse og avstraffelsesmetoder skulle være et tema vi IKKE snakket om mer, noengang. Så det har vi ikke gjort heller, på alle disse årene. Det var eneste måte å bli venner igjen på. Men jeg kjenner i dag, så mange år etterpå, at jeg koker litt innvendig når jeg kommer på tanken.

 TS

Anonymkode: 34a1d...58d

[Sphynx]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vi har kontakt i dag, men det er ikke så mye som før. Jeg tror ikke vi lenger kvalifiserer som "bestevenninner", selv om vi var det i så mange år før.

Vi ble den gangen (etter krangelen) enige om at barneoppdragelse og avstraffelsesmetoder skulle være et tema vi IKKE snakket om mer, noengang. Så det har vi ikke gjort heller, på alle disse årene. Det var eneste måte å bli venner igjen på. Men jeg kjenner i dag, så mange år etterpå, at jeg koker litt innvendig når jeg kommer på tanken.

 TS

Anonymkode: 34a1d...58d

Ikke så rart du koker innvendig, der er jo absolutt ikke ok.

[AnonymBruker]

Tja familievold er framleis ganske "vanlig" diverre.

https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Oppvekst/Vold_og_overgrep_mot_barn/Barn_utsatt_for_vold_i_familien/

Folk flest banke ikkje barna sine. Eller synest det er greitt.

Anonymkode: ab177...04e

[AnonymBruker]

Da er det kanskje lurt at tenåringene vet at det de opplevde ikke var normalt, slik at de klarer å bryte mønsteret og ikke la det gå i arv? Eller har de fått hjelp?

Anonymkode: 5a51e...f77

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er det kanskje lurt at tenåringene vet at det de opplevde ikke var normalt, slik at de klarer å bryte mønsteret og ikke la det gå i arv? Eller har de fått hjelp?

Anonymkode: 5a51e...f77

Vet ikke om de trenger "hjelp". Jeg tror ikke de ble mishandlet daglig akkurat, men..... jeg bekymrer meg faktisk for om de vil bruke samme oppdragelsesmetoder på sine egne barn, den dagen det kommer. Foreløbig er de for unge til å ha familieplaner.

Jeg tør ikke engang tenke på min venninnes reaksjon om jeg hadde tatt opp temaet med ungene hennes og faktisk spurt dem hva de synes om å bli slått som små.... Hun hadde nok aldri tilgitt meg.

TS

 

Anonymkode: 34a1d...58d

[AnonymBruker]

Jeg fikk ris, ørefiker og har opplevd et smekk i fjeset. Alt dette av min mor. Hater henne for dette. 

Har i dag en baby, og det kunne aldri falt meg inn å bruke vold.

Anonymkode: 50767...e08

[minister-mio]

jeg tror dette var mye vanligere for 15 år siden enn i dag. Heldigvis.

Hadde dette skjedd i dag og det var en venninne av meg hadde jeg kontaktet politi eller barneverntjenesten

Endret 25. september 2018 av minister-mio

[mortilen]

Det er ulovlig. Hadde det vært en nylig hendelse så hadde jeg meldt til barnevern.

[AnonymBruker]

Ja, jeg klapset mitt barn på låret en gang. Låret ble rødt. Barnet var rundt 2 år da det skjedde. 

Det skjedde verken før eller etterpå, og det sitter som spikret i hukommelsen min. Trassalder, dårlig dag på jobb, hyl og skrik, sur mann... Alt på en gang. Allikevel absolutt ingen unnskyldning. Jeg skammer meg den dag i dag, 15 år senere. Barnet tok nok ikke skade av det i det lange løp, men det er IKKE greit allikevel. 

Om en venninne hadde sagt at hun slo barna sine på regelmessig basis hadde jeg nok bokstavert at det ikke var greit. Jeg hadde også vurdert sterkt å sende bekymringsmelding om holdningen hennes da at det var ok. Jeg var kvalm av meg selv lenge etterpå pga det klapset.. 

Anonymkode: 8c198...fe9

[AnonymBruker]

Jeg hadde ringt barnevern, og jo - det gikk også an den gang.

Det vet jeg fordi andre gjorde tilsvarende ovenfor mine egne oppvekstvilkår.

Nå førte riktignok ikke det noen vei selv om bekymringene var riktige, men det handlet om den tids manglende vern av barn og holdninger.

Uansett; jeg vokste opp i en familie med ris og betydelig omsorgssvikt, men slå oss? Det gjorde de faktisk aldri.

Så det sier jo litt.

Men om de to episodene også var de eneste er det jo ikke snakk om systematisk vold. Selv om det er fullstendig uakseptabelt. 

Når det er sagt er sånne som «meg» ganske lei av andre som antar man tar med seg alt fra barndommen og overfører på barna.

Det kan skje, men selv vil jeg ha meg frabedt denslags. Kunne virkelig ikke falt meg inn å gjenta omsorgssvikt. 

Jeg vil anta at barna hennes ser på dette som vold, og husker det som trist og skremmende. 

Anonymkode: 25232...0f8

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg klapset mitt barn på låret en gang. Låret ble rødt. Barnet var rundt 2 år da det skjedde. 

Det skjedde verken før eller etterpå, og det sitter som spikret i hukommelsen min. Trassalder, dårlig dag på jobb, hyl og skrik, sur mann... Alt på en gang. Allikevel absolutt ingen unnskyldning. Jeg skammer meg den dag i dag, 15 år senere. Barnet tok nok ikke skade av det i det lange løp, men det er IKKE greit allikevel. 

Om en venninne hadde sagt at hun slo barna sine på regelmessig basis hadde jeg nok bokstavert at det ikke var greit. Jeg hadde også vurdert sterkt å sende bekymringsmelding om holdningen hennes da at det var ok. Jeg var kvalm av meg selv lenge etterpå pga det klapset.. 

Anonymkode: 8c198...fe9

Det er noe annet, som du sier. Du klapset og angret dypt - og gjentok det aldri.

Alle kan gjøre tilsvarende i feil situasjon, men som du sier; det blir noe annet med det TS forteller. Det er noe med gjentakelse og holdning som er skremmende. 

Anonymkode: 25232...0f8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ringt barnevern, og jo - det gikk også an den gang.

Det vet jeg fordi andre gjorde tilsvarende ovenfor mine egne oppvekstvilkår.

Nå førte riktignok ikke det noen vei selv om bekymringene var riktige, men det handlet om den tids manglende vern av barn og holdninger.

Uansett; jeg vokste opp i en familie med ris og betydelig omsorgssvikt, men slå oss? Det gjorde de faktisk aldri.

Så det sier jo litt.

Men om de to episodene også var de eneste er det jo ikke snakk om systematisk vold. Selv om det er fullstendig uakseptabelt. 

Når det er sagt er sånne som «meg» ganske lei av andre som antar man tar med seg alt fra barndommen og overfører på barna.

Det kan skje, men selv vil jeg ha meg frabedt denslags. Kunne virkelig ikke falt meg inn å gjenta omsorgssvikt. 

Jeg vil anta at barna hennes ser på dette som vold, og husker det som trist og skremmende. 

Anonymkode: 25232...0f8

Skulle skrive RUS og betydelig omsorgssvikt, ikke ris :P 

Anonymkode: 25232...0f8

[AnonymBruker]

Jeg ble riset på bar rumpe, klapset, klypt, dratt i og sånne ting frem til puberteten, vet ikke hvorfor det stoppet men glad er jeg for det. Husker med gru den ydmykelsen av å måtte brette ned buksene for å få julingen, spesielt de siste årene. Dette var på 90-tallet.

Da jeg fikk egne barn ble jeg redd for å miste besinnelsen på den måten selv, men det har gått veldig bra og jeg har aldri tenkt tanken på å riste, ta tak i eller å gi fysisk straff i situasjonen, selv om det har kokt innvendig. 

Anonymkode: b6090...cb9