Foreldremøter blah!

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ufør alenemamma med sterk angst, PTSD og flere diagnoser her. Satt i foreldreutvalget i bhg i alle år, gikk på foreldremøter og engasjerer meg nå på skolen. Hvorfor? Fordi jeg er ønsker å vise de andre foreldrene at selv om jeg er både alene og syk, så er jeg engasjert, jeg stiller opp for barna og jeg håper jeg kan vise at selv om vi ikke er A4, så er det fremdeles "trygt" å sende barna sine på besøk til oss. Jeg hadde vært skeptisk til foreldre man ikke "kommer innpå". Konsekvensen av å ikke delta, kan i ytterste konsekvens være at andre barn ikke får være sammen med mine barn pga at foreldrene nedvurderer _meg_, og jeg ønsker at mine barn skal ha venner og at deres foreldre er trygge når barna deres er hos oss.

Og ja- jeg gruer meg i forkant, sliter under møtene, og er sliten i etterkant, men jaggu er det verdt det for barna sin skyld.

Anonymkode: a4dd1...852

Folk er forskjellig, og folk med ulike diagnoser kan allikevel reagere forskjellig på disse. Men all kred til deg, bra jobba! 🙂 Jeg kommer ikke på foreldremøter fordi jeg har så vondt at jeg ligger å kaster opp, så da blir det litt vanskelig å sitte der.. Jeg er ellers veldig engasjert, og har alltid møte med lærer etterpå når jeg er litt bedre, samt ber om referat. Og jeg ringer mye. Skriver også alltid til læreren at jeg ikke kommer og hvorfor, men da vet jo bare hun det. Jeg er veldig blid og åpen, men blir ofte oversett av noen foreldre, det er de som ikke svarer når jeg sier hei engang 😔 Så det er lett å føle at man ikke er bra nok, tror mange blir missforstått en del og ikke alle har den samme psyken, alle reagerer forskjellig. 

Anonymkode: 3eed1...e36

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for konstruktivt og fint svar 🙂 Jeg skal innrømme at jeg skammer meg over situasjonen min, at jeg er syk og ikke så vellykket, selv om det er uforskyldt. Men jeg føler liksom et behov for å skjule det både for min del og barnet mitt sin del, vil liksom ikke at vi skal fremstå svake eller som noen det er fryktelig synd på. Blir fort litt nervøs og stresset hvis jeg skal forklare alt, føler meg så stakkarslig da. Vil jo egentlig være mest mulig som alle andre.. Men det er verre hvis noen tror jeg er en mor som ikke gidder eller bryr meg, så jeg tar til meg det du skriver her og skal kanskje prøve å si det til et par stykker hvis det faller seg naturlig og ikke blir sånn "stakkars meg".

Anonymkode: 3eed1...e36

Jeg er enig med 74d. Vær ærlig uten at du behøver å fortelle hele livshistorien din. Det er mye enklere for oss andre å forholde oss til alenemoren med dårlig helse, som derfor ikke møter på dugnader/møter/ med mer, enn at noen bare ikke møter opp. 

Vi har flere foreldre med ekstra utfordringer på trinnene jeg har barn på og det er helt greit. En baker heller flere kaker eller trakter kaffe enn å stå i kiosken. En får ikke til dugnader etter leggetid men hjelper til på andre måter. Mye greiere enn de som uten forklaring bare ikke er der 😊

Anonymkode: a0f83...3f3

[AnonymBruker]

Du skriver dette fordi det har vært noen tråder om foreldremøter. Men det jeg legger merke til, er at mange andre som skriver i slike tråder mener at «foreldremøter er et PROBLEM. Bla bla bla. Forresten, jeg har sosial angst.)

Mens du virker å innse at det er angsten din som er problemet, og som hindrer deg i å delta. Du mener ikke at selve foreldremøtene er problemet. Jeg er ikke for at foreldre skal droppe foreldremøter, men når du sliter som du gjør og samtidig har en innstilling om at foreldremøter kan være nyttig, så syns jeg det er greit. Du sier at barna dine har det bra, og at de kommer hjem med et smil. Det sier ikke bare noe om skolen, men også at du som forelder bidrar til denne lykken. For å ha det bra på skolen må de først ha det bra hjemme. 

Det er slike negative, klagende foreldre som ser på skolen som noe slit og mas, som burde skjerpe seg. De tar avstand fra skolen og dets verdier og lar det gå ut over barna. 

Alle er forskjellige, til og med voksne. Har du en sykdom så er det forståelig. Men da må det ekstra innsats til med barn, noe som det virker som du klarer fint? Så fins det de som bare sutrer og klager, og barna gjør det dårlig på skolen, får ikke oppfølging hjemme, og viser tydelige tegn på mangel av oppmerksomhet, kjærlighet og grenser hjemme. DISSE foreldrene er det viktigst at kommer på møter, skjerper seg, hører på det skolen har å si, og samarbeider med skolen. 

Håper jeg forklarte meg godt nok.. 

Anonymkode: 1d23f...097

[AnonymBruker]

Ellers enig med det andre sier om at det kan være nyttig å være ærlig om evt sykdommer. De aller, aller fleste viser forståelse for dette. Si i hvert fall fra til lærer . Om det bare er å sende en sms. 

Anonymkode: 1d23f...097

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men dette angår da også ditt barn og ditt barn sin hverdag? Jeg tenkt at det er kjempeviktig å presse seg til å hilse lit og bli  litt kjent med foreldrene til de som går i klassen til ditt barn. Det at jeg vet hvem de er og at de vet hvem jeg er gjør det mye lettere å ta kontakt om det skulle være noe.

Jeg syntes ikke sån minglingen er gøy jeg heller, men jeg ser jo verdien. 

Anonymkode: 2e795...973

Men jeg får jo ikke lov å være med i minglingen. Jeg prøver  å ta kontakt, men de prater bare med hverandre og da fremstår jeg som rar og desperat. Etter x antall forsøk gir man opp. Og nei, hva en lavksrbohysterisk forelder mener mitt barn skal spise hjemme, angår overhode ikke mitt barn. 

Anonymkode: 76a6b...95f

[AnonymBruker]

Jeg blir bare trist når jeg leser tråder som dette.   Det som er viktig med foreldremøter er ikke bare det faglig, men fellesskapet av foreldre med barn i samme klassetrinn som ditt barn.  Ingen foreldremøter, ingen dugnad, melder seg ut når det er ditt klassetrinns ansvar for feks 17mai eller avslutninger......  Som utlending ser jeg dette som kanskje et grunn dere er sett som kalde og selv opptatte nordmenn, som bryr seg fullstendig ikke om kommunene eller naboene.  Dere viser barna at du kun bryr deg om deg og ingen andre - og da vokser de opp til å bli plikt lik.  

Anonymkode: 12aca...f06

[AnonymBruker]

og dere som sitter der alene med flere barn som klager er bare sta og klagemartyrer.  Om du virkelig hadde lyst å være med er det mange ungdommer som kunne tenke seg å tjene litt penge for å passe på barna i et par timer.  

Anonymkode: 12aca...f06

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg får jo ikke lov å være med i minglingen. Jeg prøver  å ta kontakt, men de prater bare med hverandre og da fremstår jeg som rar og desperat. Etter x antall forsøk gir man opp. Og nei, hva en lavksrbohysterisk forelder mener mitt barn skal spise hjemme, angår overhode ikke mitt barn. 

Anonymkode: 76a6b...95f

Ja sånn føler jeg det og. Prøver og prøver men de snur ryggen til eller ser rart på.meg eller overdøver og snakker om andre ting. Føler det nesten som å bli mobbet.

Anonymkode: ff6f4...dad

[Brunhilde]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja sånn føler jeg det og. Prøver og prøver men de snur ryggen til eller ser rart på.meg eller overdøver og snakker om andre ting. Føler det nesten som å bli mobbet.

Anonymkode: ff6f4...dad

Hvis du ser på alle du møter som potensielle overgripere, så merker de kanskje det og velger å unngå deg for å slippe å bli anklaget for å være noe de ikke er?

[AnonymBruker]

1 time siden, Brunhilde skrev:

Hvis du ser på alle du møter som potensielle overgripere, så merker de kanskje det og velger å unngå deg for å slippe å bli anklaget for å være noe de ikke er?

Hva snakker du om?

Anonymkode: ff6f4...dad

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg får jo ikke lov å være med i minglingen. Jeg prøver  å ta kontakt, men de prater bare med hverandre og da fremstår jeg som rar og desperat. Etter x antall forsøk gir man opp. Og nei, hva en lavksrbohysterisk forelder mener mitt barn skal spise hjemme, angår overhode ikke mitt barn. 

Anonymkode: 76a6b...95f

Kanskje et bra forslag til tema å spille inn til skolen som neste foreldremøte-tema. "Eksempelets makt". At skolen snakker om hvor viktig det er at dere foreldre er inkluderende overfor hverandre, slik at barna lærer disse verdiene hjemmefra.

Jeg tenker at ekskluderende foreldre også er et klassemiljøspørsmål. Det vil antagelig gi ekskulderende barn.

Alternativt så kan du forsøke å gå sammen med klassekontakt eller noen du kjenner godt, og være initiativtaker til at f.eks. alle mødrene møttes en ettermiddag som passet for deg. Enten hjemme hos noen eller ute. Da bør de jo inkludere deg. (og evt. andre de holder utenfor.)

Nå skal det sies at jeg personlig er veldig sjenert og har vanskelig for småprat. Derfor oppsøker ikke jeg folk jeg ikke kjenner. (Og har lett for å bli stående alene fordi jeg ofte synes det blir kleint å "klenge seg på". Enda de rundt meg er veldig inkluderende og sansynligvis bare hadde tenkt det var hyggelig om jeg kom bort.)
Jeg kan oppleves som overlegen og avvisende fordi jeg ikke vet hva jeg skal si.

Anonymkode: ca813...74d

[AnonymBruker]

Jeg har sosialangst og hver gang det er ting i barnehage og skole, foreldremøter, kaffe, lucia, 17. mai osv, så har jeg angstanfall før det, går nesten i bakken, kaster opp og pulsen ligger langt over 100. Jeg er utslitt i lang tid etterpå. Allikevel så drar jeg og ser på det som en selvfølge. Det er jo barna mine det gjelder. 

Anonymkode: 2e9b7...a07

[LiljaMarie]

Jeg er pedagog og skal holde foreldremøte. Jeg har også angst og går i terapi.. 

Jeg kan ikke si som deg, jeg lar bare være fordi....

Ja, jeg har valgt dette selv og må følge opp jobben, du har valgt å få barn og bør prøve å følge opp. Et referat kan ikke erstatte alt som skjer på møtet. 

Av og til må man faktisk trosse angsten. 

 

[Brunhilde]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Ikke alle har baarnevakt eller mulighet for det.Og noen har kanskje opplevd overgrep og lar ikke andre passe barna.. Derfor ting skjer vettu . For sånne som deg sitter de vekk til gu og hvermansen

Anonymkode: ff6f4...dad

 

21 hours ago, AnonymBruker said:

Haha ja du om det. Du har ikke vært borti mye du som er så godtroende!

Anonymkode: ff6f4...dad

 

14 hours ago, AnonymBruker said:

Hva snakker du om?

Anonymkode: ff6f4...dad

De to innleggene jeg siterer over her.

 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sosialangst og hver gang det er ting i barnehage og skole, foreldremøter, kaffe, lucia, 17. mai osv, så har jeg angstanfall før det, går nesten i bakken, kaster opp og pulsen ligger langt over 100. Jeg er utslitt i lang tid etterpå. Allikevel så drar jeg og ser på det som en selvfølge. Det er jo barna mine det gjelder. 

Anonymkode: 2e9b7...a07

Kjempeflott du går. Du ser jo du overlever selv om du kaster opp. Ingen dør eller kommer til å dø av angst. Si dette til deg selv hele dagen så vet du det til slutt. Er jo det de fleste er redd for, å dø av angst. Nei heldigvis gjør ingen det. Gå ut i verden. Den biter ikke og er ikke farlig.

Anonymkode: 7f32c...3ce

[Simmis]

Nå har ikke jeg lest hele tråden men jeg sliter med mye av det samme greiene, sosial angst, ptsd, depresjon ++, og alt pga fysisk og psykisk mobbing i skolen fra 1 klasse og ut ungdomsskolen pluss 1 året på vgs, men jeg drar på foreldremøter. Jeg setter meg på barnets plass som regel, så varer foreldremøtet 45 min-1t, så går jeg hjem og slapper av fordi det tar så mye energi av meg. Men jeg føler jeg har gjordt noe bra for barna, Også slipper jeg /vår familie å være den " alle" snakker om som aldri er med på ting som har med skolen å gjøre. 

[AnonymBruker]

9 hours ago, LiljaMarie said:

Jeg er pedagog og skal holde foreldremøte. Jeg har også angst og går i terapi.. 

Jeg kan ikke si som deg, jeg lar bare være fordi....

Ja, jeg har valgt dette selv og må følge opp jobben, du har valgt å få barn og bør prøve å følge opp. Et referat kan ikke erstatte alt som skjer på møtet. 

Av og til må man faktisk trosse angsten. 

 

Jeg er og lærer og har hatt angst hele livet. Valget av utdanning var ikke så gjennomtenkt den gang som 19.åring.

Men så sitter jeg her med utdanningen, og får bare gjøre det beste ut av det. 

Første året jeg jobba ble jeg så til de grader skremt av en sinna mor at jeg omtrent fikk angst for foreldre. Jeg så for meg at alle mødre var som hu, bare skulle kjefte og klage. Litt komisk ja, men sånn ble det hehe. Grudde meg som en liten unge til første foreldremøte jeg skulle på, og da en forelder rakk opp hånda og sa hun hadde et spørsmål til meg holdt jeg på å kaste opp! Hva galt har jeg gjort nå da?? Men så var det bare et tørt spørsmål om noe leksegreier. Resten av møtet bare satt jeg der og så på (Ikke kontaktlærer, men vi blir oppfordra å møte opp). Jeg møter selvfølgelig opp selv om jeg alltid gruer meg. 

Dere foreldre kan være litt skumle også.  

Innimellom får jeg en «klage» eller et surt spørsmål på foreldremøte også. Ikke så mye i det siste, men 2.året mitt fikk jeg en klage fra en mor. Var ikke noe alvorlig, og jeg visste fra før at jeg måtte gjøre noe med saken. Men det var tøft likevel. Jeg var i en læreprosess, og tok noen dårlige valg. Kolleger hjalp meg og veiledet og støttet meg. De forsto. Men foreldre klagde. 

Jeg kunne være ødelagt i uker etterpå. Jeg tok det for tungt. Men jeg ga ikke opp!! Og jeg hilste og smilte høflig til de samme foreldre neste gang jeg møtte de. 

Jeg kunne også bare valgt å hengi meg til angsten. Men jeg velger heller å sloss mot den. Det sliter meg ut til tider, og jeg har droppet lystbetonte sosiale greier med venner fordi jeg har vært opphengt og lei meg over noe en mor sa på møte.

Anonymkode: 1d23f...097

[AnonymBruker]

Ops, fortsettelsen av innlegget kom ikke med...

Men foreldremøter drar jeg på. Vennene mine klarer seg uten meg en gang i blant, men det er sååå viktig for barna at jeg hilser på og snakker med foreldrene deres. At jeg viser at jeg tar jobben seriøst. At de kan stille meg spørsmål. Barna snakker sikkert om meg hjemme. Det er vel greit å hilse på lærerne barna har?

Anonymkode: 1d23f...097

[AnonymBruker]

Virker som det er mange som har nerver, angst og panikk her, men som likevel står imot nervene og drar på møter eller stevner. Du, TS, burde gjøre det samme. 

Det er forstående at du ser på foreldremøter som unødvendig, men jeg syntes du virker egoistisk. Å holde foreldremøter er noe lærere må, og de skjønner at det er et mas hver gang, men sånn er det bare. Jeg får inntrykk av at du bruker angsten for å sympatisere at du gjør det riktige for deg selv. Her inne så sier flertall(som også nevner de har angst) at du burde svelge denne kamelen og dra.. så da tenker jeg du kan ta til deg disse rådene.

Det blir nesten som de som har TOTALT frykt og angst for å fly. Men likevel reiser de opptil flere ganger i året. Og det går bra hver gang. 

Anonymkode: ad3ce...2ab

[AnonymBruker]

Ikke si at det ikke går ut over barna. De elevene som har foreldre som ikke klarer å få med seg forledremøter skiller seg faktisk ut i skolehverdagen! 

Og hvis foreldremøtene fremstår som verdiløse så må dette tas opp med FAU. Pronto!

Jeg forstår dette med angst, men å si at det ikke utgjør en forskjell er ikke riktig. 

Hilsen lærer

Anonymkode: 4f151...1db