Foreldremøter blah!

[QBee]

Kjenner litt til følelsen Ts. Jeg går i foreldremøter da, selv om jeg ikke liker det. Klarer ikke å snakke i forsamlinger i det hele tatt, og sitter der alene mens det føles som om alle andre kjenner hverandre. Får ingen angstreaksjoner så lenge jeg slipper å si noe da.

Men at man har plikt til å gå i foreldremøter fordi man har valgt å få barn? Jeg har hatt små i barnehage og skole i 10 år, vært på hvert eneste foreldremøte omtrent og aldri en gang har det blitt sagt noen som har vært viktig i forhold til min oppfølging av mitt barn. Info får man på lekseplan, mail, fb-grupper, gjennom utviklingsamtaler og ikke minst ved å snakke med barna. Eneste pliktfølelsen jeg kjenner på der er ovenfor lærerne, som bruker tid på å forberede det hele.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Haha ja du om det. Du har ikke vært borti mye du som er så godtroende!

Anonymkode: ff6f4...dad

Ikke noe å le av, du må være klar over at med den holdningen din er barna garantert å arve din angst. Så ubehagelig å gå på foreldremøte at man lar være. Farlig å bli kjent med andre, farlig å ha venner i nabolaget. Nære venner og bekjente kan være overgripere! Barna dine kan aldri være hos andre da, for de kan være overgripere! Alt er utrygt, alt er negativt.

Heldigvis har jeg ikke vært borti noe som gjør meg skeptisk til å sende barna på skolen, snakke med lærere og bli kjent med andre foreldre, ha gode venner og bekjente selv og la barna ha venner. Har aldri hatt noen fremmede barnevakter, har m,ange barnevakter å spørre i vennekretsen.

Anonymkode: 514fa...7b2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ikke noe å le av, du må være klar over at med den holdningen din er barna garantert å arve din angst. Så ubehagelig å gå på foreldremøte at man lar være. Farlig å bli kjent med andre, farlig å ha venner i nabolaget. Nære venner og bekjente kan være overgripere! Barna dine kan aldri være hos andre da, for de kan være overgripere! Alt er utrygt, alt er negativt.

Heldigvis har jeg ikke vært borti noe som gjør meg skeptisk til å sende barna på skolen, snakke med lærere og bli kjent med andre foreldre, ha gode venner og bekjente selv og la barna ha venner. Har aldri hatt noen fremmede barnevakter, har m,ange barnevakter å spørre i vennekretsen.

Anonymkode: 514fa...7b2

Du vet at overgripere stortsett er noen barna kjenner? 

 

Alle er velkommen her. Både barn og voksne. Snakker med alle.Foreldremøte med kun barnet og lærer er greit.Men felles som jeg har gått på hver eneste gang.Der er det aldti noe vetig. Og alltid mingling og kleint. Du har vel din vennegjeng der da og da er det vel greit. Sett deg inn i andre sine sko før du peker med fingen din!

Holdningen min er det ikke noe gale i.

At man svarer på ting her inne har ikke noe med virkligheten å gjøre.

Så mange sier slemme ting siden man ikke går på foreldremøter. Uten noen som helst forståelse for at noen ikke har barnevakter,familie eller hjelp. Og at noen sliter med foreldremlter og avslutninger pga div ting. Man er verste mor osv for man ikke går. Syns du det er riktig eller er det å sitte påmden høye hest og peke finger?

Og ikke alle har en far i bildet..

Anonymkode: ff6f4...dad

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

1.Kontaktlærere kontakter oss uansett om det som gjelder våre barn  det gjør de uansett. 

2.Jeg jobber fulltid og har ikke tid til terapi. Har gått i terapi tidligere, men det fungerer ikke veldig bra. Dersom det oppstår situasjoner, tar jeg disse direkte med lærer akkurat når situasjonen skulle oppstå.Jeg kommer uansett ikke til å klare å få det ut i en klasseroms forsamling på en bra og konstruktiv måte. 

Det er mulig at foreldremøter er relevante og hjelper noen foreldre. Jeg trenger ingen til å forklare meg hva en sunn matpakke er, eller at jeg må snakke med barna mine, eller hvordan mobbing kan ødelegge mennesker... 

Noen foteldre koser seg også med disse møtene og gleder seg til de. 

Jeg bare sier, det er ikke fordi jeg heller vil se på tv at jeg ikke kommer. Så kan de med høyere utviklet empati/ sympati forstå det at slike som meg finnes. Og de med mindre empati kauke om hvor mye de ikke bryr seg og at har man fått unge så må man bare... Og jeg vil fortsette å gjøre det som er best for meg og mun familie.

 

Anonymkode: e2396...c8f

Jeg hadde både empati og sympati med deg inntil disse elendige bortforklaringene dine. Hadde du villet hadde du kunnet få til behandling i samarbeid med fastlege og jobb siden dette regelrett er invaliderende for deg. Men det er tydelig du har bestemt deg for at du ikke vil/gidder gjøre noe med det. Ikke engang for dine barns skyld. 

Jeg har sittet på foreldremøte med politi og PPT. Hvem av foreldrene var det som ikke møtte opp og gjorde noe med problemene i samarbeid med de andre foreldre? Ja akkurat de med barn som virkelig trengte det. Det kan bli dine barn, men det er vel ikke så farlig for deg så lenge du slipper å ta tak i angsten din 🙄

Anonymkode: a0f83...3f3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplever ikke at det snakkes om enkeltforeldre som ikke møter. Men det snakkes generelt om foreldre som ikke deltar på noe.

Det blir jo litt oppfattet som om de ikke ønsker å ha kontakt med resten av foreldregruppa, noe som igjen betyr at de ikke synes skolemiljøet til barna er viktig. (Det er fort foreldrene til de verste mobberne som ikke stiller. Noe som lett tolkes som at disse barna ikke har foreldre som stiller opp hjemme heller.)

Det å bli kjent med de andre foreldrene før det blir konflikter i klassen, gjør det MYE lettere å snakke sammen hvis noe skulle skje. Det blir også lettere å forstå hverandre om man kjenner hverandre litt fra før. Da blir ikke det å nevne en hendelse mellom barna automatisk en beskyldning om at "det var ditt barns feil" eller "du er udugelig som forelder":

Anonymkode: ca813...74d

Visste ikke at det ble snakket så mye om de som ikke kommer 😥 Jeg er alenemor med et barn (far stakk etter flere år sammen), og jeg har vært maks uheldig skjønner jeg, siden jeg ble syk og fikk en diagnose noen år etter at barnet mitt blir født. I tillegg prøver jeg å bli ferdig med utdanning ved siden av alt annet. Dette gjør at det er mye jeg ofte ikke er med på, bl.a foreldremøter, men jeg møter selvsagt opp hvis jeg kan og orker. Jeg er veldig engasjert i barnet mitt, ba om avlastning da jeg ble syk fordi jeg ble bekymret for h*n, har tatt kurs, fått rådgiving, hatt mange ekstra møter med skole og lærer, og masse annet de andre foreldrene ikke vet om. Jeg gjør virkelig så godt jeg kan, jobber veldig hardt tross mye smerter og plager, og setter alltid barnet først. Men synes det er leit hvis de andre foreldrene antagelig snakker stygt om meg og tror jeg er en dårlig mor, bare fordi de ikke vet eller ser hva som egentlig er grunnen. Sykdommen min er usynlig, jeg ser helt vanlig ut, og fresher meg litt ekstra opp når jeg skal noe. Jeg pleier aldri å fortelle om plager osv, nettopp fordi jeg ikke vil virke sutrete eller hvis noen tror at jeg kanskje ikke klarer å ta vare på ungen min. (Jeg har skaffet barnet et stort nettverk av andre voksne også, ekstra hjelp osv, så jeg har sikret meg der uansett, men dette er jo noe de andre foreldrene ikke vet om). Jeg har alltid prioritert avslutninger, men det var noen ganger jeg måtte stå over fordi jeg var syk eller hadde eksamen f.eks. Føler at jeg er veldig alene når det er noe sånt, snakker egentlig bare med de andre foreldrene når vi avtaler leking og være med hjem. Føler meg litt oversett og unngått, selv om jeg alltid prøver å si hei, slå av en liten prat e.l. Har faktisk fått noen skjeve blikk. Kan dette være grunnen, at de automatisk mener jeg er en uengasjert og dårlig mor fordi jeg var borte en stund, og at de derfor ikke liker meg? 😔

Anonymkode: 3eed1...e36

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Visste ikke at det ble snakket så mye om de som ikke kommer 😥 Jeg er alenemor med et barn (far stakk etter flere år sammen), og jeg har vært maks uheldig skjønner jeg, siden jeg ble syk og fikk en diagnose noen år etter at barnet mitt blir født. I tillegg prøver jeg å bli ferdig med utdanning ved siden av alt annet. Dette gjør at det er mye jeg ofte ikke er med på, bl.a foreldremøter, men jeg møter selvsagt opp hvis jeg kan og orker. Jeg er veldig engasjert i barnet mitt, ba om avlastning da jeg ble syk fordi jeg ble bekymret for h*n, har tatt kurs, fått rådgiving, hatt mange ekstra møter med skole og lærer, og masse annet de andre foreldrene ikke vet om. Jeg gjør virkelig så godt jeg kan, jobber veldig hardt tross mye smerter og plager, og setter alltid barnet først. Men synes det er leit hvis de andre foreldrene antagelig snakker stygt om meg og tror jeg er en dårlig mor, bare fordi de ikke vet eller ser hva som egentlig er grunnen. Sykdommen min er usynlig, jeg ser helt vanlig ut, og fresher meg litt ekstra opp når jeg skal noe. Jeg pleier aldri å fortelle om plager osv, nettopp fordi jeg ikke vil virke sutrete eller hvis noen tror at jeg kanskje ikke klarer å ta vare på ungen min. (Jeg har skaffet barnet et stort nettverk av andre voksne også, ekstra hjelp osv, så jeg har sikret meg der uansett, men dette er jo noe de andre foreldrene ikke vet om). Jeg har alltid prioritert avslutninger, men det var noen ganger jeg måtte stå over fordi jeg var syk eller hadde eksamen f.eks. Føler at jeg er veldig alene når det er noe sånt, snakker egentlig bare med de andre foreldrene når vi avtaler leking og være med hjem. Føler meg litt oversett og unngått, selv om jeg alltid prøver å si hei, slå av en liten prat e.l. Har faktisk fått noen skjeve blikk. Kan dette være grunnen, at de automatisk mener jeg er en uengasjert og dårlig mor fordi jeg var borte en stund, og at de derfor ikke liker meg? 😔 

Anonymkode: 3eed1...e36

Jeg tenker at det høres ut som om du er engasjert og snakker med andre foreldre. Du avtaler besøk, og er med på en del ting.
Samtidig tenker jeg du burde kunne nevne for noen av foreldrene til de barna dine er mest sammen med, litt om hva du sliter med. For eksempel at du er alene, at du er syk, og at du har en del ekstra møter med skolen. Ikke få i detalj, og hold det til de du kjenner best.

Det du antagelig vil oppleve, er at de går inn for å hjelpe deg, avlaste deg der de kan, og forsvare deg ovenfor andre foreldre.

Jeg har oppigjennom lært at om jeg hjelper der jeg kan, så fører det gjerne til at jeg får hjelp der jeg trenger det. Det er ofte lite som skal til. (Som å kjøre et ekstra barn til en bursdag, fordi vi skal dit uansett og har en ekstra plass, mens de ikke har bil/må kjøre et annet barn. Eller som å ta med et ekstra barn hjem når foreldrene ikke rekker å hente. Da har jeg noen å spørre den dagen jeg sitter fast i trafikken og ikke rekker å hente selv.) Det er akkurat dette et godt forhold til de andre foreldrene kan hjelpe med. Og så er en bra ting også for barna.
Men da kan man ikke gå rundt og tro at alle andre er potensielle overgripere, eller at de kjører i rus. Man må tørre å stole på noen.

Anonymkode: ca813...74d

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Helt enig. Har stilt opp på alle møter i 15 år. De som ikke møter blir snakket om. Spesielt de som aldri møter. Nytter ikke skylde på angst. Alle har noe, men å prioritere barna er første bud. Blir sjokkert over slappe foreldre som ikke gidder å gå. Er også de samme som ikke orker dugnad og 17.mai komité. Det er en dårlig forelder!

Anonymkode: 7f32c...3ce

Det er sånne som deg, som dømmer og baksnakker, som får barn som mobber.

Anonymkode: 95270...7ed

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

For de som bruker hersketeknikker her, rimelig godt utøvde hersketeknikker, jeg kan ikke ta dere seriøst. 

Anonymkode: e2396...c8f

Jeg hadde tenkt å gi deg støtte, men ville lese gjennom tråden først, og ser at du er såpass angripende at jeg tror du klarer deg greit. 

Anonymkode: ff467...a53

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig. Har stilt opp på alle møter i 15 år. De som ikke møter blir snakket om. Spesielt de som aldri møter. Nytter ikke skylde på angst. Alle har noe, men å prioritere barna er første bud. Blir sjokkert over slappe foreldre som ikke gidder å gå. Er også de samme som ikke orker dugnad og 17.mai komité. Det er en dårlig forelder!

Anonymkode: 7f32c...3ce

Hvis dere snakker stygt om andre foreldre dvs baksnakker er det ikke rart at de ikke kommer. . Så det bør en holde seg for god til. Hilsen en forelder som har gått på foreldremøter i 18 år nå. 

Anonymkode: cf799...352

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er sånne som deg, som dømmer og baksnakker, som får barn som mobber.

Anonymkode: 95270...7ed

Min erfaring er at foreldrene til mobberne er de som aldri stiller på foreldremøter. (Og etter artikkelen på Aftenposten.no i dag å dømme, så er det ikke bare min erfaring at de som uteblir er de som virkelig burde vært der.)

Selvfølgelig er det ikke bare foreldre til mobbere som aldri stiller opp. Det er flere grunner til at folk ikke klarer å være der. Men noen av de som ikke stiller, er de samme som ikke tar noe ansvar, og som forventer at andre stiller opp for deres barn hele tiden, så de slipper.

Anonymkode: ca813...74d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvis dere snakker stygt om andre foreldre dvs baksnakker er det ikke rart at de ikke kommer. . Så det bør en holde seg for god til. Hilsen en forelder som har gått på foreldremøter i 18 år nå.  

Anonymkode: cf799...352

Det går begge veier det der. Det er mye lettere å snakke med enn om noen, om de er tilstede.

Dersom de aldri er tilstede, er det veldig fort gjort å snakke om, og spekulere i hvorfor. Spesielt hvis de aldri snakker med andre om noen grunn.

Det er et valg å holde seg utenfor. Men det kan nok lett føles som om man blir fryst ut/utestengt, selv om man egentlig har gjort det mot seg selv.

Vet om flere foreldre som omtaler seg selv som "holdt utenfor" til tross for at de er invitert med på alt, på samme måte som alle andre. De er hjertelig velkomne, og ville blitt inkludert om de kom. (I sosiale sammenhenger.) Men de velger å ikke gå. Og så klager de etterpå om at de "holdes utenfor".

Anonymkode: ca813...74d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sier du at foreldremøter er kjedelige? 

Anonymkode: e2396...c8f

Unødvendig å si. Det er et faktum.

Anonymkode: 7d58e...d69

[AnonymBruker]

Ts jeg skjønner deg godt.  Selv deltar enten meg eller mannen min på møter så det er ikke fordi vi ikke går selv. Tror dette med foreldremøter røsker opp i den norske folkesjela eller noe. Går man ikke blir man stemplet som dårlig forelder, men syntes ikke man bør gjøre noe ene og alene fordi man er redd for hva andre syntes. Selv tror jeg en av grunnene til feks foreldrene til f.eks de største mobberne ikke kommer er kansje fordi de skjems og fordi foreldrene sender de å stygge blikk. Noen fortelle i tråden at man snakker stygt om de som ikke er der. Er det rart de ikke kommer ? Man skal ikke skille seg mye ut fra høneflokken før hakkingen begynner. Selv prøver jeg å være litt raus og ha et åpent sinn. Vi aner ikke hva folk sliter med. 

Anonymkode: cf799...352

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det høres ut som om du er engasjert og snakker med andre foreldre. Du avtaler besøk, og er med på en del ting.
Samtidig tenker jeg du burde kunne nevne for noen av foreldrene til de barna dine er mest sammen med, litt om hva du sliter med. For eksempel at du er alene, at du er syk, og at du har en del ekstra møter med skolen. Ikke få i detalj, og hold det til de du kjenner best.

Det du antagelig vil oppleve, er at de går inn for å hjelpe deg, avlaste deg der de kan, og forsvare deg ovenfor andre foreldre.

Jeg har oppigjennom lært at om jeg hjelper der jeg kan, så fører det gjerne til at jeg får hjelp der jeg trenger det. Det er ofte lite som skal til. (Som å kjøre et ekstra barn til en bursdag, fordi vi skal dit uansett og har en ekstra plass, mens de ikke har bil/må kjøre et annet barn. Eller som å ta med et ekstra barn hjem når foreldrene ikke rekker å hente. Da har jeg noen å spørre den dagen jeg sitter fast i trafikken og ikke rekker å hente selv.) Det er akkurat dette et godt forhold til de andre foreldrene kan hjelpe med. Og så er en bra ting også for barna.
Men da kan man ikke gå rundt og tro at alle andre er potensielle overgripere, eller at de kjører i rus. Man må tørre å stole på noen.

Anonymkode: ca813...74d

Takk for konstruktivt og fint svar 🙂 Jeg skal innrømme at jeg skammer meg over situasjonen min, at jeg er syk og ikke så vellykket, selv om det er uforskyldt. Men jeg føler liksom et behov for å skjule det både for min del og barnet mitt sin del, vil liksom ikke at vi skal fremstå svake eller som noen det er fryktelig synd på. Blir fort litt nervøs og stresset hvis jeg skal forklare alt, føler meg så stakkarslig da. Vil jo egentlig være mest mulig som alle andre.. Men det er verre hvis noen tror jeg er en mor som ikke gidder eller bryr meg, så jeg tar til meg det du skriver her og skal kanskje prøve å si det til et par stykker hvis det faller seg naturlig og ikke blir sånn "stakkars meg".

Anonymkode: 3eed1...e36

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har mindre barn da skjønner jeg, for når barna blir eldre er de faktisk avhengige av en aktiv foreldregruppe om de skal ha avslutninger på div trinn, om det skal samles inn til klassetur etc. stiller du da opp?

Jeg er foreldrekontakt i en klasse med en skikkelig tafatt foreldregruppe - og sorry ass - sånne som sniker seg unna hele tiden uten å stille opp burde fått dugnadsbot

Anonymkode: dd27b...4da

Det var veldig enkelt, sa i fra til fau kontakten på mail at pga jeg var alene og og ofte jobbet kveld var det umulig for meg å møte på fellesmøter, men jeg var tilgjenglig til baking mm, bare å sende sms så er baking i boks. Skrev også de årene vi var 17mai ansvarlig at jeg kun kunne gjøre ting der barnet var med da det var oss to og ingen barnepass. Tror få baktenlike mye dom meg, og jeg slapp unna intetsigende snakk om rett og slett tull. De få gangene jeg har vært på de møtene så går det i enkeltforeldres meninger om at ingen kan nekte deres barn å bruke sorte såler i gymmen ol.

Anonymkode: 5c56a...cf3

[AnonymBruker]

Ufør alenemamma med sterk angst, PTSD og flere diagnoser her. Satt i foreldreutvalget i bhg i alle år, gikk på foreldremøter og engasjerer meg nå på skolen. Hvorfor? Fordi jeg er ønsker å vise de andre foreldrene at selv om jeg er både alene og syk, så er jeg engasjert, jeg stiller opp for barna og jeg håper jeg kan vise at selv om vi ikke er A4, så er det fremdeles "trygt" å sende barna sine på besøk til oss. Jeg hadde vært skeptisk til foreldre man ikke "kommer innpå". Konsekvensen av å ikke delta, kan i ytterste konsekvens være at andre barn ikke får være sammen med mine barn pga at foreldrene nedvurderer _meg_, og jeg ønsker at mine barn skal ha venner og at deres foreldre er trygge når barna deres er hos oss.

Og ja- jeg gruer meg i forkant, sliter under møtene, og er sliten i etterkant, men jaggu er det verdt det for barna sin skyld.

Anonymkode: a4dd1...852

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går begge veier det der. Det er mye lettere å snakke med enn om noen, om de er tilstede.

Dersom de aldri er tilstede, er det veldig fort gjort å snakke om, og spekulere i hvorfor. Spesielt hvis de aldri snakker med andre om noen grunn.

Det er et valg å holde seg utenfor. Men det kan nok lett føles som om man blir fryst ut/utestengt, selv om man egentlig har gjort det mot seg selv.

Vet om flere foreldre som omtaler seg selv som "holdt utenfor" til tross for at de er invitert med på alt, på samme måte som alle andre. De er hjertelig velkomne, og ville blitt inkludert om de kom. (I sosiale sammenhenger.) Men de velger å ikke gå. Og så klager de etterpå om at de "holdes utenfor".

Anonymkode: ca813...74d

Skjønner hva du mener, men det er ikke alltid så lett å si at man er syk, man vil jo helst være som alle andre, og jeg føler meg fort så svak og stakkarslig/ikke like bra som andre, når folk vet det. Kan ofte ikke gå pga sykdom, selv om jeg vil, og blir dessverre for flau til å si grunnen til alle, stenger meg heller litt inne da. Nå klager ikke jeg på at jeg blir holdt utenfor da, skjønner veldig godt at det ikke er lett for andre heller, når man selv ikke er tilstede og tilgjengelig. Så jeg forventer ingenting der, og det er ingen andres skyld ☺️

Anonymkode: 3eed1...e36

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke noe problem med sånne foreldremøter. Men det blir et problem når det for tyvende gang skal diskuteres hva som skal være i matpakka og hva ungene bør spise hjemme (!) der lavkarboidiotene messer og messer, hvorvidt trettenåringene bør ha Facebook og lignende ting som jeg ikke synes andre foreldre har noe med. Og i tillegg skal man ha "fri prat" med andre foreldre etterpå. Der alle prater med sine venner og man blir sittende alene. 

Anonymkode: 76a6b...95f

Men dette angår da også ditt barn og ditt barn sin hverdag? Jeg tenkt at det er kjempeviktig å presse seg til å hilse lit og bli  litt kjent med foreldrene til de som går i klassen til ditt barn. Det at jeg vet hvem de er og at de vet hvem jeg er gjør det mye lettere å ta kontakt om det skulle være noe.

Jeg syntes ikke sån minglingen er gøy jeg heller, men jeg ser jo verdien. 

Anonymkode: 2e795...973

[Puny]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er sånne som deg, som dømmer og baksnakker, som får barn som mobber.

Anonymkode: 95270...7ed

Neppe, hennes barn har en engasjert forelder som stiller opp. Sjansen er stor for at hun har god oversikt over klassemiljøet og hva som rører seg i sitt barns hverdag.

[AnonymBruker]

Kan man sende en au pair på foreldremøte? Jeg er mye ute og reiser så tiden strekker ikke helt til. 

Anonymkode: 18694...676