Hva tenker dere om typiske A4 mannfolk?

[Snappa]

Syns du mer beskriver en stereotype her enn en a4 mann. A4 livet er vel boe de fleste av oss lever i det tilværelsen får et typisk mønster man gjerne må leve etter for å tilpasse seg resten av samfunnet. Uavhengig av utdannelse, intelligens eller penger og dannelse, blir ci nødt til å følge et visst mønster i det vi får et sted å bo (jobb i gitte tidsrammer) barn (som krever en viss rutine da de må i barnehage fordi du må jobbe og også må hentes til et visst tidspunkt) som igjen fører til at man må spise middag før kl 21 osv osv... vi lever i samme formen enten vi vil eller ei og dette blir vel mer a4 sånn jeg ser det. Stereotypen som beskrevet av TS finnes jo også i alle samfunnslag og er lett å le av og avvise som dum og med lite dybde. Jeg ser den i denne samfunnsgruppen, men ville like lite ha den stereotypiske overklasse snobben som ikke kan drikke svart kaffe, ikke vet hva en tennplugg er og som må i spesielle forretninger for å handle tøy. Kunne tenkt meg han som er midt i mellom et sted og innrømmer glatt at jeg har fordommer både mot Østfold og Vestfold. Habitus preger oss nok enten vi vil eller ikke og stereotypene vil alltid være morsomme og få oss til å føle oss bedre enn gitte samfunnslag. 

[DominantHr]

Det du beskriver er den norske varianten av en Trump-supporter.

En person med en score på en standardisert (iq) test på 50 - 85.

På den annen side er han nok ikke polyamorøs, og vil derfor ikke brenne rundt.

En trofast og enfoldig mann vs. en noe mer fleksibel, intelligent Ph. D.

Valget er ditt.

;-)

[AnonymBruker]

1 minutt siden, DominantHr said:

Det du beskriver er den norske varianten av en Trump-supporter.

En person med en score på en standardisert (iq) test på 50 - 85.

På den annen side er han nok ikke polyamorøs, og vil derfor ikke brenne rundt.

En trofast og enfoldig mann vs. en noe mer fleksibel, intelligent Ph. D.

Valget er ditt.

😉

Haha, spot on! Og ikke noe for meg, med andre ord.

Anonymkode: 83203...c73

[herzeleid]

På 21.8.2018 den 23.34, AnonymBruker skrev:

- Lidenskapelig opptatt av fotball, drar gjerne flere ganger i året på kompistur med gutta til England for å se kamp. Elsker å spille FIFA med gutta. 

- Bruker sommeren på laksefiske, camping, og liknende. 

- Har ikke noen definert musikksmak, hører mest på listepop.

- Leser ikke noe spesielt, ser mest på TV.  

- Liker å dra ut på byen med gutta.

- Jobber som Elektriker / Snekker / Maskinfører / Operatør / Fagarbeider /osv. elsker jobben sin, og jobber gjerne overtid. 

- Har forkjærlighet for alt med motor. Bryr seg om bilen, sykkelen, scooteren, osv. 

- Liker vanlig mat, drikker sort kaffe, holder seg til en sikker vinner.

Anonymkode: d55d6...7af

Dette var ikke "A4-mannen" jeg så for meg da jeg leste overskriften

[Gjest supernova_87]

På 22.8.2018 den 16.25, Arcturus skrev:

Jeg tror ikke du skjønner helt hva jeg egentlig snakker om, noe som er Ok, fordi det i utgangspunktet kanskje krever en viss samfunnsinteresse for fenomenet basert på fagbakgrunn. Ulikhetsforskning er vanskelig å svelge for de fleste, men det blir ekstra vanskelig når man må jobbe med litt forvirrede forestillinger om klasselikhet til tross for klasseforskjeller. (Altså, hallo...).Jeg tror ikke jeg skal bruke så mye mer tid på å forklare hvorfor det er forskjeller på klassene i samfunnet, men heller oppfordre deg og andre til å lese litt om ulikhet og klasse på egenhånd. Kanskje du skjønner litt mer, og kanskje det åpner noen dører for nye tanker. 

Til sist vil jeg påpeke et konkret poeng (les dette nøye folkens)

: å hevde at det er bedre å befinne seg i en ressurssterk øvre klasse er ikke spesielt kontroversielt. Det er ikke det samme som å si at folk med lavere levekår har lavere verdi. Det første handler om tilgang til ressurser som ervervet kompetanse, arv og lønn, handler det sistnevnte om menneskesyn. Jeg ville Aldri hevdet at noen, noe sted, er mindre verdt som menneske. Forstå den forskjellen og aksepter at det ikke er samme ting. Jeg ønsker alle velkommen til topps. Jeg vil helst at alle skal realisere sitt potensial, hva nå enn det er. Intelligens følger ikke klassestruktur. Du kan være snekker med 140 i IQ og du kan være akademiker som frykter å bli avslørt som dum. Hvis man har tro på mennesker har man tro på sosial mobilitet; altså muligheten til å øke folks status og levekår. Det er det norsk sosialpolitikk handler om. I det perspektivet har kultur en rang. Deal with it. 

Levekår og status er jo ikke det samme. Ignorance is bliss. Flere valgmuligheter er absolutt ikke alltid et gode. Tvert i mot viser forskning at uendelig med valgmuligheter heller får mennesker til å bli mer utilfreds, vi vet så godt alt vi går glipp av. 

Mennesker som er "enkle" som intuitivt lever livet på en måte som gjør dem tilfredse synes jeg selv egentlig er dem med et fortrinn, heller enn oss som leser bøker om lykke og gjennom refleksjon og ettertanke prøver å oppnå det samme som "de enkle" allerede har uten å jobbe for det. Forskjellen er vel at havner en intellektuell fra øvre sosiale klasse i uføret har man evnene til å jobbe seg bort derfra, mens en fra lavere sosial klasse uten evnen til refleksjon over dypere temaer gjerne ville føle seg fanget av livet. 

Man kan selv ikke i Norge anno 2018 nekte for at Bourdieus "habitus" er relevant, men hvem som virkelig har trukket det lengste strået kan vel diskuteres? Jeg har en tendens til å trekke dette skillet ikke basert på sosiologiske markører, men psykologiske. Et trygt menneske, med en stødig følelse av egenverdi som evner å skape både intime og sosiale relasjoner, og å delta aktivt i arbeidslivet er vinneren, uavhengig av hvor det plasserer seg sosioøkonomisk, og uavhengig av dets evne til å reflektere over egen posisjon. 

Å realisere sitt potensial vil for meg handle om å bli tryggere, evne å knytte meg til en annen/andre, og å komme meg "ut av hodet". Å få hjelp til å utvikle mine intellektuelle evner og høykulturelle interesser vil bare være enda mer av det samme som aldri har gjort meg lykkelig. Hvilket potensial ligger i det, sånn egentlig? Bortsett fra at jeg kan ha det trygt og behagelig i antagelsen om at smartere er bedre, på alle måter. Det er det jo ikke. Å bli utfordret og å utvikle seg trenger ikke være så snevert som intellektuelt. Det finnes flere kapitaler enn sosial, økonomisk, kulturell og intellektuell. Min erfaring er at mange A4-menn (som beskrevet i HI) sitter igjen med mer emosjonell kapital enn mange høyt utdannede strebere. Selvrealisering har ofte en kostnad, og mange nekter å se hvor høy den prisen er. 

[AnonymBruker]

En sånn fyr hadde jeg nok ikke giddet, men jeg kjenner ingen menn som er sånn heller, så da slipper jeg vel😁 

Hvor finner du slike menn? 

Anonymkode: 20a95...6ca

[Teethgrinding]

8 timer siden, Rainstorm skrev:

Levekår og status er jo ikke det samme. Ignorance is bliss. Flere valgmuligheter er absolutt ikke alltid et gode. Tvert i mot viser forskning at uendelig med valgmuligheter heller får mennesker til å bli mer utilfreds, vi vet så godt alt vi går glipp av. 

Mennesker som er "enkle" som intuitivt lever livet på en måte som gjør dem tilfredse synes jeg selv egentlig er dem med et fortrinn, heller enn oss som leser bøker om lykke og gjennom refleksjon og ettertanke prøver å oppnå det samme som "de enkle" allerede har uten å jobbe for det. Forskjellen er vel at havner en intellektuell fra øvre sosiale klasse i uføret har man evnene til å jobbe seg bort derfra, mens en fra lavere sosial klasse uten evnen til refleksjon over dypere temaer gjerne ville føle seg fanget av livet. 

Man kan selv ikke i Norge anno 2018 nekte for at Bourdieus "habitus" er relevant, men hvem som virkelig har trukket det lengste strået kan vel diskuteres? Jeg har en tendens til å trekke dette skillet ikke basert på sosiologiske markører, men psykologiske. Et trygt menneske, med en stødig følelse av egenverdi som evner å skape både intime og sosiale relasjoner, og å delta aktivt i arbeidslivet er vinneren, uavhengig av hvor det plasserer seg sosioøkonomisk, og uavhengig av dets evne til å reflektere over egen posisjon. 

Å realisere sitt potensial vil for meg handle om å bli tryggere, evne å knytte meg til en annen/andre, og å komme meg "ut av hodet". Å få hjelp til å utvikle mine intellektuelle evner og høykulturelle interesser vil bare være enda mer av det samme som aldri har gjort meg lykkelig. Hvilket potensial ligger i det, sånn egentlig? Bortsett fra at jeg kan ha det trygt og behagelig i antagelsen om at smartere er bedre, på alle måter. Det er det jo ikke. Å bli utfordret og å utvikle seg trenger ikke være så snevert som intellektuelt. Det finnes flere kapitaler enn sosial, økonomisk, kulturell og intellektuell. Min erfaring er at mange A4-menn (som beskrevet i HI) sitter igjen med mer emosjonell kapital enn mange høyt utdannede strebere. Selvrealisering har ofte en kostnad, og mange nekter å se hvor høy den prisen er. 

Jeg vil starte med å rose deg for å stille noen veldig gode filosofiske og betimelige spørsmål. Hva er lykke? Her er det nok mange finurlige filosofer som har svar jeg ikke har lest. 

Jeg tror likevel at du er litt på vandring, ifht forståelsen av lykke som noe fritt tilgjengelig og egalitært. Jeg tror forsvinnende lite forskning viser at lykke er jevnt fordelt, eller at det er valgfritt å bestemme seg for å bli lykkelig. Jeg vet derimot at det er svært mye forskning som viser at lykke har en ganske solid korrelasjon med sosioøkonomiske forhold. Det betyr at jo rikere du er, jo høyere utdanning du har, jo mer du deltar i kulturlivet, jo lykkeligere er du (ref Bordieu). 

Det ville jo vært veldig passende for den norske forståelsen av likhet at snekkeren på bygda hadde like stor tilgjengelighet på lykke som finansmannen. Jamfør generalitetens prinsipper i sosiale spørsmål er ikke tendenser annet enn nettopp store trekk, men forskningen forteller altså at sjansen for å være mest mulig lykkelig (for ingen er vel bare lykkelige hele tiden) er større blant eliten i samfunnet enn ellers. 

I tillegg; hva er vel lykke? Jeg tror at dersom man ser vekk fra psykiske lidelser, som Kan ramme bredt og tilfeldig (til tross for at vi vet at helse, inkludert mental helse, følger klasselinjer), så følger lykke generelt tradisjonelle sosioøkonomiske skillelinjer. Dette passer historien om sin egen lykkes smed dårlig. Det er både fordeler og ulemper ved å tilskrive lykke en indre drivkraft. Hva hvis man er fattig og ulykkelig? Kan man ikke da med den samme logikken enkelt anklage enklere stilte mennesker for å være sytete om de ikke er lykkelige? De må jo da være glad for at de slipper endeløse møterekker og lederansvar? Er lykke å slappe av foran TVen med en trill rund gravid kone og ikke tenke på abstrakt kunst? Eller er det Birken-ledere med etapperekorder og komplekse kulturuttrykk? Jeg tror begge disse forestillingene om lykke er noe snevert. La oss anta at Marslow hadde et poeng med sin behovspyramide. Intervjuer med svært rike mennesker har også bekymringer, men de er ikke de samme som lengre ned på listen. Ja, det er nok mulig å ha følelsen av et meningsløst liv som arving. Samtidig har de nok et enklere liv enn en snekker når man går ting etter i sømmene. Mer enn lykke tror jeg det er klokt å diskutere mening. Hvor meningsfylt er livet ditt? Det kan oppleves ganske meningsløst å ha liten endringsmulighet over eget liv. Transcenderer man basale behov (jfr Marslow) og ender på selvrealiseringskjøret kan man sikkert føle seg ulykkelig. Men er det en reell ulykke? Sammenliknet med noen som ikke har de samme mulighetene? Dette går løs på ideen om at penger ikke kan kjøpe lykke. Det kan det beviselig. Forskningen viser helt tydelig at levekår og sosioøkonomisk status (som er to sider av samme samfunnsfenomen), er konkret utslagsgivende for lykke. Norge troner på toppen av verden i lykke, men det er blant annet fordi vi har påvirkningsmulighet politisk i et demokrati. Altså, lykke er mer enn hvor happy du er internt. Det har noe med dine muligheter og begrensninger, ressurser og omgivelser i samfunnet. I tillegg tror jeg mennesket er et bekymret vesen av natur. 

Min soleklare konklusjon er at enhver burde streve mot toppen av samfunnets sosioøkonomiske hierarki. Å påstå at snekkere kan være lykkeligere som snekkere er en meningsløs påstand uten særlig innsikt i hva som gjør folk lykkelige, eller hva god samfunnsutvikling egentlig handler om. Det er på mange måter en form for sjarkromantikk, en forherligelse av den fattige lands tannløst smilende men lykkelige og autentiske bonden, men som dessverre vil dø tidlig av livsstilssykdommer. Når du er fattig har du ikke rom for å bekymre deg for hvor lykkelig du er. Du tar hver dag som den kommer. Kanskje du får barn når du er 20 because fuck it, du vet ikke hvordan morgendagen ser ut likevel. Det er ikke det samme som lykke. 

Endret 27. august 2018 av Arcturus