Ting sagt i sinne

[AnonymBruker]

Jeg har et spørsmål: tror dere mennene deres bruker så mye tid og krefter på å forsøke å forstå dere, som dere bruker på å forsøke forstå mennene deres? Denne tråden er jo et glimrende eksempel på emotional labor. Kvinner tar støyten for mannens følelsesmessige vansker. Kvinnen bruker masse energi på å prøve forstå og psykologisere hva som foregår inni mannen. 

Men hva tror dere mennene deres holder på me? De gir komplett faen, de. De lever som de alltid har gjort, slenger med kjeften og tar seg til rette. Går det så går det, går det ikke så finner de seg bare en ny dame med tid og stunder. 

Anonymkode: 561d7...33c

[CamillaCollett]

12 minutter siden, Cronosgjesten skrev:

Det der har ikke noe med sinne å gjøre. Jeg blir så sint at mennesker som ikke kjenner meg, flytter seg uten at jeg har begynt å snakke. Det skjer ikke veldig ofte, og ikke mot en partner. Jeg tør ikke å bli så sint, og hvis jeg nærmer meg det nivået mot en partner, biter jeg leppene sammen, og holder kjeft, eller tar en luftetur.

Jeg har dårlig selvbilde på enkelte områder. Og selvsagt tror jeg da at det er fokusområdene til den jeg har kjær. (Det er senskader fra et forhold i mine yngre dager). Jeg er lettrørt, lite praktisk, og har ekstremt lite seksuell erfaring i forhold til de fleste på min alder.

Men å rakke ned på partneren på en måte man ikke kan få usagt, i sinne, har jeg aldri gjort. Og her snakker vi øyne som er så svarte at en jeg var involvert med før, ble redd før det egentlig var kommet frem at jeg var sint. Det er bare jævla dumt og jævla dårlig gjort. 

at han ikke har det bra inni seg, er ikke noe å lure på. Han burde bare lært seg å holde kjeften sin lukket. 

Jeg synes dette var et klokt innlegg. Det er menneskelig og normalt - og sunt! - å bli sint. Alle blir det i blant. Men som regel kommer det ikke ut på en så destruktiv måte som det gjør her. Og ikke bare er dette destruktivt, det er selvdestruktivt. Mannen er jo sannsynligvis ikke dummere enn at han forstår at denne måten å agere på ikke akkurat gagner ham selv. Ideelt sett burde han fått hjelp til å håndtere sinnet sitt på en konstruktiv måte. 

Det finnes to ting jeg etterhvert har blitt redd for her i livet. Det ene sinne håndtert på måten som mannen til TS holder på, det andre er silent treatment. Disse to ytterlighetene takler jeg ikke, fordi det i stedet for å rense luften bare setter i gang et tankekjør hos meg. Mannen til TS hadde jeg gitt opp, rett og slett fordi han hevder han sier ting han ikke mener i det hele tatt. Og det klarer ikke jeg å tro på. Man kan overdrive og blåse ting helt ut av proporsjoner, men å hente ting fra løse lufta, det gjør man ikke. Et eller annet sted kommer det fra. Enten mener han litt det han sier, eller så er han ute etter å skade, helt bevisst. Og det er på ingen måte greit.

[Raven.Writingdesk]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han sa unnskyld. Han la seg ikke flat. Overhodet ikke! Tror egentlig det først gikk opp for ham at dette var spesielt ille sagt da jeg dro. Egentlig tror jeg ikke at han forsto det da engang, han bare forsto at jeg var ekstra såret. 

Dette er ingen runddans mellom oss, der han sier noen sårende ting, og så jeg, så ham, osv. 

I situasjonen er jeg matadoren som går inn i ringen der andre og annet allerede har skadet og plaget oksen, min mann er den rasende oksen, allerede såret og med drapsinstinkt. Så ber du meg kommunisere bedre. 

Tror du oksen hadde roer seg ned dersom matadoren sa "Kjære deg, tenk deg litt om, dette er egentlig ikke deg!", eller "Det der godtar jeg ikke! Gå ned på kne og si unnskyld!" eller "Vær så snill! Ikke sår meg, for da sårer du barna mine!" 

Jeg har forsøkt! Alle varianter, utenom din variant om å gå ned på kne. Hadde jeg sagt det ville det være å helle bensin på bålet, det garanterer jeg. Når ikke engang bønner om barna når frem... INGENTING når gjennom når han er slik! 

Etterpå, når han har roet seg ned er det faktisk et sunnhetstegn at jeg våger å være både sint og streng mot ham. Dersom jeg ikke våger det... ja da hadde han lyktes i å knuse meg! 

Dette er ikke et problem angående krangling. Krangling er normalt! En del av livet! Kanskje til og med bra til tider. Dette er egentlig ikke et problem med kommunikasjon heller, for uten at han tidvis spiddet meg med de vondeste ord han kan finne på, river meg fra hverandre med ord, og etterlater meg som en blodig bylt (mentalt!), så kunne jeg levd fint med at han ikke er så flink til å sette ord på ting, men viser kjærlighet og omsorg. 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Å krangle er normalt. Det er jeg absolutt enig i, og det har vi diskutert mange ganger tidligere i tråden nå. Jeg var ganske tydelig fra rundt side 4-5 i denne tråden (som nå er på 21 sider) at det mannen din gjør: er ikke normalt! Og at du er ikke skyldig her. Men, så skrev jeg et innlegg igår, hvor jeg påpeker hvor grotesk jeg synes det din mann har gjort, er. Da svarte du slik: 

« 

Jeg er enig med deg i at det er lavmål, men må påpeke at du hoppet over et mellomledd her, bare for at det skal bli korrekt. 

Han sa dette grusomme i sinne, men han sa faktisk unnskyld, og utrykket at han var lei seg for å ha sagt det. Men jeg reiste bort, og over telefon ga jeg utrykk for at jeg ikke ville godta unnskyld eller ha ham mer, og da kom han med det dumme andre utsagnet. Altså la han seg flat, men da jeg ikke var tilfreds med det utartet det seg mer. Det ble generert sagt litt dumme ting i den samtalen, også fra meg. Jeg sa for eksempel at han ikke var noen god far. Det såret ham. 

Jeg synes ikke det er ok uansett, men din fremstilling ble unødvendig stygg. Det som har skjedd er stygt nok som det er, uten å gjøre det verre enn det var. Det er liksom ikke nødvendig. 

Anonymkode: e9ad6...0d

—

Når jeg da etterpå beklager, siden du sier selv «han la seg flat» men du tok ikke mot unnskyldningen, så sier jeg at «dere» må nok jobbe med kommunikasjonen. Da ble det også feil..

Du bruker selv oksen som metafor. Om oksen legger seg på rygg, eller kneler for matadoren, som «å legge seg flat» vil antyde, så er jo matadorens reaksjon avgjørende for vegen videre.

I ditt siste innlegg går du derimot tilbake til der du tidligere har hevdet; at han ikke har lagt seg flat. 

Så tilgi meg, om jeg blir noe forvirret her.. ?

Uansett så føler jeg at @Cronosgjesten sitt innlegg kan eg identifisere meg med: jeg har det ikke i meg, å såre noen jeg elsker slik din mann har gjort mot deg. Og jeg synes det er fint at en MANN påpeker at dette kunne han aldri ha gjort, siden det har blitt hevdet i tråden at menn gjør jo liksom sånn, siden de har så mye «maskuline instinkter» og testosteron osv osv, (som er bare tull..) 

Endret 20. august 2018 av veggteppe

[JaVel]

Jeg skjønner egentlig ikke hva dette er å diskutere? Hvis det skjedde for første eller andre gang at han lirte av seg de mest ondskapsfulle gloser hadde jeg forstått det, men dette har jo skjedd igjen og igjen gjennom flere år? Altså er det mest sannsynlig at det er slik han er, ikke virker han til å forstå hvor ille det er engang. Jeg hadde en venninne som kunne lire av seg de slemmeste ord når hun ble sint, og betroelser ble brukt som et våpen. Hun var en venninne av meg, men ikke lenger. Jeg kommer aldri til å forstå hvordan man som et voksent menneske kan lire av seg stygge gloser, det er så utrolig umodent. Kan bemerke at jeg selv er en hissig person, fort opp og fort ned, men jeg har aldri vært slem i ordene, jeg går på sak, ikke person. Så det trenger absolutt ikke å være en sammenheng mellom hissighet og voldelige ord

[Raven.Writingdesk]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et spørsmål: tror dere mennene deres bruker så mye tid og krefter på å forsøke å forstå dere, som dere bruker på å forsøke forstå mennene deres? Denne tråden er jo et glimrende eksempel på emotional labor. Kvinner tar støyten for mannens følelsesmessige vansker. Kvinnen bruker masse energi på å prøve forstå og psykologisere hva som foregår inni mannen. 

Men hva tror dere mennene deres holder på me? De gir komplett faen, de. De lever som de alltid har gjort, slenger med kjeften og tar seg til rette. Går det så går det, går det ikke så finner de seg bare en ny dame med tid og stunder. 

Anonymkode: 561d7...33c

Min mann gjør nok IKKE det, men han oppfører seg jo stort sett greit også da, også må han tilogmed høre på at jeg babler om andre sine parforhold på KG, stakkars mann! 😂 for min del finner jeg det spennende og jeg lærer mye av å høre hvordan andre har det.

Kvinner som TS, forteller jo selv at de betror ikke disse tingene til noen. Så det er mye læring her, mye erfaring og åpenhet og en sårbarhet som man ikke nødvendigvis får innsikt i, eller oppleve på samme måte i RL.   

[AnonymBruker]

3 minutter siden, veggteppe skrev:

Å krangle er normalt. Det er jeg absolutt enig i, og det har vi diskutert mange ganger tidligere i tråden nå. Jeg var ganske tydelig fra rundt side 4-5 i denne tråden (som nå er på 21 sider) at det mannen din gjør: er ikke normalt! Og at du er ikke skyldig her. Men, så skrev jeg et innlegg igår, hvor jeg påpeker hvor grotesk jeg synes det din mann har gjort, er. Da svarte du slik: 

« 

Jeg er enig med deg i at det er lavmål, men må påpeke at du hoppet over et mellomledd her, bare for at det skal bli korrekt. 

Han sa dette grusomme i sinne, men han sa faktisk unnskyld, og utrykket at han var lei seg for å ha sagt det. Men jeg reiste bort, og over telefon ga jeg utrykk for at jeg ikke ville godta unnskyld eller ha ham mer, og da kom han med det dumme andre utsagnet. Altså la han seg flat, men da jeg ikke var tilfreds med det utartet det seg mer. Det ble generert sagt litt dumme ting i den samtalen, også fra meg. Jeg sa for eksempel at han ikke var noen god far. Det såret ham. 

Jeg synes ikke det er ok uansett, men din fremstilling ble unødvendig stygg. Det som har skjedd er stygt nok som det er, uten å gjøre det verre enn det var. Det er liksom ikke nødvendig. 

Anonymkode: e9ad6...0d

 

 

 

Når jeg da etterpå beklager, siden du sier selv «han la seg flat» men du tok ikke mot unnskyldningen, så sier jeg at «dere» må nok jobbe med kommunikasjonen. Du bruker selv oksen som metafor. Om oksen legger seg på rygg, eller kneler for matadoren, som «å legge seg flat» vil antyde, så er jo matadorens reaksjon avgjørende for vegen videre.

I ditt siste innlegg går du derimot tilbake til der du tidligere har hevdet; at han ikke har lagt seg flat. 

Så tilgi meg, om jeg blir noe forvirret her.. ?

Uansett så føler jeg at @Cronosgjesten sitt innlegg kan eg identifisere meg med: jeg har det ikke i meg, å såre noen jeg elsker slik din mann har gjort mot deg. Og jeg synes det er fint at en MANN påpeker at dette kunne han aldri ha gjort, siden det har blitt hevdet i tråden at menn gjør jo liksom sånn, siden de har så mye «maskuline instinkter» og testosteron osv osv, (som er bare tull..) 

Å si unnskyld og å mene unnskyld /legge seg flat er to forskjellige ting! Han sa unnskyld, og jeg påpekte det, i og med at din fremstilling ble litt halvveis.

Jeg skrev ingenting om å legge seg flat. Han var ikke i nærheten av det! Hadde han vært i nærheten av det ville dialogen i den samtalen som utartet seg litt etterpå vært en helt annen. Den utartet seg rett og slett fordi han hadde sagt unnskyld, og dermed mente at jeg skulle godta det, bare fordi han hadde uttalt det ordet. Han tok ikke ANSVAR på den måten at han forsto at det han sa hadde fått konsekvenser, og heller ikke i forhold til at dette MÅ ta slutt. Han må søke hjelp for dette sinneproblemet! 

Neida det er jeg som overreagerer! Jeg som er vanskelig fordi jeg lar ordene såre meg, for jeg "vet jo hvordan han er". 

Jeg tok ikke imot unnskyldningen, fordi den var for lett. Bare et ord, uten egentlig å ta ansvar. 

Så ja, jeg kalte ham en dårlig far som ikke ser at dette er potensielt skadelig for meg og barna. Jeg kalte ham en buldoser også. Sa at om han ikke tar ansvar for dette og viser seg som en voksen og moden mann og far, så kan ikke jeg ta ansvar for det. Sa at han ødela noe viktig denne gangen, og at jeg ikke visste om jeg noen gang ville orke å ha sex med ham. 

Tøffe ord å få, helt klart, men jeg synes ikke et eneste av dem var urimelige, og jeg tenker at dersom jeg ikke våget å si dette her, ikke våger å bli sinna på ham, da hadde vi brått hatt et enda større problem. Da hadde det sannsynligvis gått så inn på meg at det kunne kalles psykisk mishandling. 

Jeg kan stadig jobbe med min kommunikasjon, for å bli forstått bedre, og for å avverge noen slike utbrudd, men jeg kan ikke, på noen måter, fikse dette problemet, som er I ham! 

Han har et sinneproblem! Det er svært svært lite jeg kan gjøre med det! Jeg har allerede forsøkt det meste som er å forsøke. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[Raven.Writingdesk]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Å si unnskyld og å mene unnskyld /legge seg flat er to forskjellige ting! Han sa unnskyld, og jeg påpekte det, i og med at din fremstilling ble litt halvveis.

Jeg skrev ingenting om å legge seg flat. Han var ikke i nærheten av det! Hadde han vært i nærheten av det ville dialogen i den samtalen som utartet seg litt etterpå vært en helt annen. Den utartet seg rett og slett fordi han hadde sagt unnskyld, og dermed mente at jeg skulle godta det, bare fordi han hadde uttalt det ordet. Han tok ikke ANSVAR på den måten at han forsto at det han sa hadde fått konsekvenser, og heller ikke i forhold til at dette MÅ ta slutt. Han må søke hjelp for dette sinneproblemet! 

Neida det er jeg som overreagerer! Jeg som er vanskelig fordi jeg lar ordene såre meg, for jeg "vet jo hvordan han er". 

Jeg tok ikke imot unnskyldningen, fordi den var for lett. Bare et ord, uten egentlig å ta ansvar. 

Så ja, jeg kalte ham en dårlig far som ikke ser at dette er potensielt skadelig for meg og barna. Jeg kalte ham en buldoser også. Sa at om han ikke tar ansvar for dette og viser seg som en voksen og moden mann og far, så kan ikke jeg ta ansvar for det. Sa at han ødela noe viktig denne gangen, og at jeg ikke visste om jeg noen gang ville orke å ha sex med ham. 

Tøffe ord å få, helt klart, men jeg synes ikke et eneste av dem var urimelige, og jeg tenker at dersom jeg ikke våget å si dette her, ikke våger å bli sinna på ham, da hadde vi brått hatt et enda større problem. Da hadde det sannsynligvis gått så inn på meg at det kunne kalles psykisk mishandling. 

Jeg kan stadig jobbe med min kommunikasjon, for å bli forstått bedre, og for å avverge noen slike utbrudd, men jeg kan ikke, på noen måter, fikse dette problemet, som er I ham! 

Han har et sinneproblem! Det er svært svært lite jeg kan gjøre med det! Jeg har allerede forsøkt det meste som er å forsøke. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Da må du lese ditt eget innlegg, du har skrevet :

» Altsåla han seg flat, men da jeg ikke vartilfreds med det utartet det segmer«.

Det er dine ord, og jeg forsøker å forholde jeg meg til det du skriver.

Men nå har du værtfall gjort det klart at han ikke la seg flat.

Det er jo viktig, fordi det er en forskell på å gjøre feil og forsøke å jobbe for å korrigere den, eller gjøre en grov feil og ha litt sånn «pytt pytt» holdning etterpå. 

Jeg skjønner at du har fått nok, men hva skal du gjøre med det? Det tror jeg mange av oss som har engasjert oss i tråden din, genuint lurer på..

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å si unnskyld og å mene unnskyld /legge seg flat er to forskjellige ting! Han sa unnskyld, og jeg påpekte det, i og med at din fremstilling ble litt halvveis.

Jeg skrev ingenting om å legge seg flat. Han var ikke i nærheten av det! Hadde han vært i nærheten av det ville dialogen i den samtalen som utartet seg litt etterpå vært en helt annen. Den utartet seg rett og slett fordi han hadde sagt unnskyld, og dermed mente at jeg skulle godta det, bare fordi han hadde uttalt det ordet. Han tok ikke ANSVAR på den måten at han forsto at det han sa hadde fått konsekvenser, og heller ikke i forhold til at dette MÅ ta slutt. Han må søke hjelp for dette sinneproblemet! 

Neida det er jeg som overreagerer! Jeg som er vanskelig fordi jeg lar ordene såre meg, for jeg "vet jo hvordan han er". 

Jeg tok ikke imot unnskyldningen, fordi den var for lett. Bare et ord, uten egentlig å ta ansvar. 

Så ja, jeg kalte ham en dårlig far som ikke ser at dette er potensielt skadelig for meg og barna. Jeg kalte ham en buldoser også. Sa at om han ikke tar ansvar for dette og viser seg som en voksen og moden mann og far, så kan ikke jeg ta ansvar for det. Sa at han ødela noe viktig denne gangen, og at jeg ikke visste om jeg noen gang ville orke å ha sex med ham. 

Tøffe ord å få, helt klart, men jeg synes ikke et eneste av dem var urimelige, og jeg tenker at dersom jeg ikke våget å si dette her, ikke våger å bli sinna på ham, da hadde vi brått hatt et enda større problem. Da hadde det sannsynligvis gått så inn på meg at det kunne kalles psykisk mishandling. 

Jeg kan stadig jobbe med min kommunikasjon, for å bli forstått bedre, og for å avverge noen slike utbrudd, men jeg kan ikke, på noen måter, fikse dette problemet, som er I ham! 

Han har et sinneproblem! Det er svært svært lite jeg kan gjøre med det! Jeg har allerede forsøkt det meste som er å forsøke. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Jeg tror at du ønsker å forsvare han, fordi du ønsker ikke å gi opp forholdet. Og derfor reagerer du med å selv bagatellisere det han har gjort mot deg når du føler at brukere her inne reagerer kraftig på det du beskriver. Veggteppe siterer det du skriver, i fet, understreket tekst til og med, "Altså la han seg flat, men da jeg ikke var tilfreds med det utartet det seg mer". Du sa at han la seg flat fordi der og da ønsket du å forsvare han - "så ille er han jo ikke". Men da får noen inntrykket at av hans oppførsel mot deg ikke er så ille, og du får råd om at DU må gjøre noe mer, bedre eller annerledes for å løse opp i problemet. Som da blir nytteløst fordi det er, som du sier, hans grunnleggende sinneproblem som forårsaker dette, ikke deg.

Mannen din er en dårlig kjæreste, en dårlig far, en dårlig partner - han er generelt dårlig på relasjoner. Han har sine underliggende/iboende problemer som gjør at man til en viss grad kan forstå oppførselen hans, men likevel er det dette som er resultatet. Det er bra at du enda klarer å stå litt opp mot det, men likevel så er utbruddene ødeleggende hver gang.

Jeg tror at du er nødt til å ta et valg og handle etter det du har innsett for lenge siden, "jeg kan ikke, på noen måter, fikse dette problemet, som er I ham". Nettopp! Og han er ikke interessert i å fikse seg selv heller, så alternativene du har, er å bli, godta og kjempe mot han når det oppstår så godt du kan, stå i stormen og så prøve å glemme, og nyte øyeblikkene mellom stormene. Eller så får du gjøre det slutt. Du ser etter et annet alternativ men jeg tror dessverre du kun kan velge mellom disse to. Du må gi opp drømmen om det potensielle forholdet der mannen din ikke har dette iboende problemet lenger, for han har vist gang på gang at han ikke er interessert i å forandre seg selv, for noen - selv ikke for sin bror, deg eller egne barn.

 

Anonymkode: 5cf5a...f18

[AnonymBruker]

18 minutter siden, veggteppe skrev:

Da må du lese ditt eget innlegg, du har skrevet :

» Altsåla han seg flat, men da jeg ikke vartilfreds med det utartet det segmer«.

Det er dine ord, og jeg forsøker å forholde jeg meg til det du skriver.

Men nå har du værtfall gjort det klart at han ikke la seg flat.

Det er jo viktig, fordi det er en forskell på å gjøre feil og forsøke å jobbe for å korrigere den, eller gjøre en grov feil og ha litt sånn «pytt pytt» holdning etterpå. 

Jeg skjønner at du har fått nok, men hva skal du gjøre med det? Det tror jeg mange av oss som har engasjert oss i tråden din, genuint lurer på..

Beklager, jeg ser misforståelsen. Jeg har ordlagt meg svært dårlig. HAN mener det, at han la seg flat, men jeg mener ikke at han gjorde det. For meg var det mer som "Pytt sann, det der tåler du! Du vet jo at jeg er en tullebukk!" 

 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[Cronosgjesten]

8 timer siden, ItchyBitchySpider skrev:

Enig, men det er noen få brukere på kg som alltid må forsvare o stakkars mannen. Dessverre. 

Tenker du at en krangel/konflikt mellom en kvinne og en mann er statisk, og aldri lik? Eller er det sånn at «o stakkars mannen» tar feil, og skal ikke forsvares? Jeg klarer ikke å se noen nyanser i utsagnet ditt. Det kan selvsagt være noen der likevel.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Beklager, jeg ser misforståelsen. Jeg har ordlagt meg svært dårlig. HAN mener det, at han la seg flat, men jeg mener ikke at han gjorde det. For meg var det mer som "Pytt sann, det der tåler du! Du vet jo at jeg er en tullebukk!" 

 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Jeg tror jeg går meg litt vill i han mener og jeg mener, fordi jeg forsøker å forstå begge sider. Jeg påtar meg et ansvar som ikke er mitt. 

Det jeg ville frem til med å korrigere deg på fremstillingen er antagelig at jeg ikke var skyldløs i at dumt utsagn nr 2 kom. 

Men så er egentlig utsagn nr 2 uvesentlig. Det var bare en teit og umoden respons fra ham. Problemet er sinnet i seg selv, og det han sa under sinnet. Samt at han dårlig tar ansvar for det. 

Utsagn nr 2, det ser jeg at andre reagerer på. Jeg gjør egentlig ikke det. Det var bare en dum ting å si, som man kan glippe ut med i (normalt!) sinne. Jeg vektlegger ikke den uttalelsen, fordi i konteksten, som jeg ikke kunne skrive hele av, snakket jeg om tid, han tenkte måneder. Altså ikke røre hverandre på måneder, kanskje aldri. Det var ikke min tanke, og jeg synes derfor ikke kommentaren hans var så ille. Jeg synes SITUASJONEN er ille, men akkurat det var bare en teit ting å si. Mens det han sa under raseriangrepet var ødeleggende, så anser jeg den andre kommentaren som mer furten, ugjennomtenkt og dum. Jeg forstår dessuten at det ble sagt fordi han var såret. Det han sa da han var rasende sa han derimot for å såre meg. Det utgjør en forskjell i hva jeg tar innover meg og ikke. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[Cronosgjesten]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror jeg går meg litt vill i han mener og jeg mener, fordi jeg forsøker å forstå begge sider. Jeg påtar meg et ansvar som ikke er mitt. 

Det jeg ville frem til med å korrigere deg på fremstillingen er antagelig at jeg ikke var skyldløs i at dumt utsagn nr 2 kom. 

Men så er egentlig utsagn nr 2 uvesentlig. Det var bare en teit og umoden respons fra ham. Problemet er sinnet i seg selv, og det han sa under sinnet. Samt at han dårlig tar ansvar for det. 

Utsagn nr 2, det ser jeg at andre reagerer på. Jeg gjør egentlig ikke det. Det var bare en dum ting å si, som man kan glippe ut med i (normalt!) sinne. Jeg vektlegger ikke den uttalelsen, fordi i konteksten, som jeg ikke kunne skrive hele av, snakket jeg om tid, han tenkte måneder. Altså ikke røre hverandre på måneder, kanskje aldri. Det var ikke min tanke, og jeg synes derfor ikke kommentaren hans var så ille. Jeg synes SITUASJONEN er ille, men akkurat det var bare en teit ting å si. Mens det han sa under raseriangrepet var ødeleggende, så anser jeg den andre kommentaren som mer furten, ugjennomtenkt og dum. Jeg forstår dessuten at det ble sagt fordi han var såret. Det han sa da han var rasende sa han derimot for å såre meg. Det utgjør en forskjell i hva jeg tar innover meg og ikke. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Hva om han var en sånn person som ikke hevet stemmen, og ikke ble synlig sint i kroppsspråket, men sa de samme tingene? Hadde det vært verre eller enklere? 

 

Hvis det hadde vært verre, er det da egentlig sinnet som er problemet, eller det han sa? Man må ikke si horrible ting selv om man er rasende. Jeg måtte kjøpe ny baderomsdør en gang, men har aldri lagt en hånd på en person. Og da var jeg veldig ung. Inventaret får være i fred i dag. 

[a l'orange]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et spørsmål: tror dere mennene deres bruker så mye tid og krefter på å forsøke å forstå dere, som dere bruker på å forsøke forstå mennene deres? 

Anonymkode: 561d7...33c

Jeg kan bare svare for meg, men jeg er vant med at menn er MINST LIKE opptatt av, og flink til, å bevare relasjoner som hva jeg selv og andre kvinner, er. Jeg er nødt til å strekke meg for å være på høyden.

Det er godt mulig det er det som gjør at jeg har en innstilling som ikke hele veien går i kvinners favør og i menns disfavør.

Jeg siterte deg bare på spørsmålet ditt, og skal komme tilbake til resten av innlegget ditt, som jeg opplever som klassisk gøgg mot menn, for å fremheve kvinner som noen engler. Hvis man velger menn som overlater det emosjonelle arbeidet fullstendig til kvinner, da må man enten påta seg det uten å mukke, eller finne en annen type mann, mener jeg. 

Eller, man må innse at menn ofte deltar i dette arbeidet, men på en helt annen måte enn man selv gjør, lære seg et felles språk, og nyte godt av dette.

Man kan ikke drive og la seg selv undertrykke, og så ta bitterheten ut ved å være spydig, sur og nedlatende.

Jeg ser flere her forsøker å skille mellom det å utvise sinne/aggresjon, og det å bruke krenkende ord. Det er noe jeg har gjennom tråden forsøkt å peke på at er viktig.

Det å stadig komme med gøgg hvor det tyter frem forakt mot menn som kjønn, og hyllest til kvinner som de reneste engler, er minst like skadelig som ett og annet utbrudd hvor man krenker den andres følelse av kjønn og seksualitet;

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Denne tråden er jo et glimrende eksempel på emotional labor. Kvinner tar støyten for mannens følelsesmessige vansker. Kvinnen bruker masse energi på å prøve forstå og psykologisere hva som foregår inni mannen. 

Men hva tror dere mennene deres holder på me? De gir komplett faen, de. De lever som de alltid har gjort, slenger med kjeften og tar seg til rette. Går det så går det, går det ikke så finner de seg bare en ny dame med tid og stunder. 

Anonymkode: 561d7...33c

«De gir komplett faen, de.»

«De tar seg til rette, og finner seg bare en ny dame hvis ikke det går.»

Innlegget sier ingenting om menn. Det sier kun noe om forfatterens egen erfaring med menn. 

 

Nå mener jeg PÅ INGEN MÅTE at dette er noe som kommer til uttrykk i trådstarters måte å snakke, tvert i mot, opplever jeg at hun har dyp respekt for menn, som like verdifulle som kvinner. Ikke desto mindre vil jeg våge å påstå at hun hever verdien av sitt eget språk og senker verdien av hans språk, i hvertfall akkurat nå.

Det er ikke så rart, tatt situasjonen i betraktning. Men for å finne sammen igjen er det nødvendig med likeverdighet, og gjensidig respekt.

[Dr. Ops]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at du ønsker å forsvare han, fordi du ønsker ikke å gi opp forholdet. Og derfor reagerer du med å selv bagatellisere det han har gjort mot deg når du føler at brukere her inne reagerer kraftig på det du beskriver. Veggteppe siterer det du skriver, i fet, understreket tekst til og med, "Altså la han seg flat, men da jeg ikke var tilfreds med det utartet det seg mer". Du sa at han la seg flat fordi der og da ønsket du å forsvare han - "så ille er han jo ikke". Men da får noen inntrykket at av hans oppførsel mot deg ikke er så ille, og du får råd om at DU må gjøre noe mer, bedre eller annerledes for å løse opp i problemet. Som da blir nytteløst fordi det er, som du sier, hans grunnleggende sinneproblem som forårsaker dette, ikke deg.

Mannen din er en dårlig kjæreste, en dårlig far, en dårlig partner - han er generelt dårlig på relasjoner. Han har sine underliggende/iboende problemer som gjør at man til en viss grad kan forstå oppførselen hans, men likevel er det dette som er resultatet. Det er bra at du enda klarer å stå litt opp mot det, men likevel så er utbruddene ødeleggende hver gang.

Jeg tror at du er nødt til å ta et valg og handle etter det du har innsett for lenge siden, "jeg kan ikke, på noen måter, fikse dette problemet, som er I ham". Nettopp! Og han er ikke interessert i å fikse seg selv heller, så alternativene du har, er å bli, godta og kjempe mot han når det oppstår så godt du kan, stå i stormen og så prøve å glemme, og nyte øyeblikkene mellom stormene. Eller så får du gjøre det slutt. Du ser etter et annet alternativ men jeg tror dessverre du kun kan velge mellom disse to. Du må gi opp drømmen om det potensielle forholdet der mannen din ikke har dette iboende problemet lenger, for han har vist gang på gang at han ikke er interessert i å forandre seg selv, for noen - selv ikke for sin bror, deg eller egne barn.

 

Anonymkode: 5cf5a...f18

Godt skrevet! Dette er i bunn og grunn det du har å hanskes med. Det er fremover opp til deg å velge mellom å leve med det eller velge det bort. Mellomtingen vil være at det preller av deg fordi du forstår han og fordi han vet at det han gjør ikke er bra, men han klarer ikke endre seg. Og at det gode veier opp for det dårlige. Tror dessverre en forandring ikke er mulig. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Cronosgjesten skrev:

Hva om han var en sånn person som ikke hevet stemmen, og ikke ble synlig sint i kroppsspråket, men sa de samme tingene? Hadde det vært verre eller enklere? 

 

Hvis det hadde vært verre, er det da egentlig sinnet som er problemet, eller det han sa? Man må ikke si horrible ting selv om man er rasende. Jeg måtte kjøpe ny baderomsdør en gang, men har aldri lagt en hånd på en person. Og da var jeg veldig ung. Inventaret får være i fred i dag. 

Jeg leste kommentaren din, og selv om du ikke spurte meg så fikk det meg til å tenke. Jeg har opplevd det jeg tror er veldig tilsvarende situasjoner.

Sinne i seg selv kan jeg takle. Jeg har hatt mange venner som definerer seg selv som kruttønner. Jeg har heller ikke problemer om noen i familien har vært sinte. Men intensjonen og intensiteten som lå bak behovet for å såre meg skadet. Han innrømmet selv at han gikk inn for det. Han visste hvilke områder som var såre/vanskelige for meg.

Samtidig så hang det sammen. Han gikk ikke inn for å såre meg om ikke sinnet var der. Jeg oppfattet sinnet hans som en dyp frustrasjon om at verden var urettferdig, og det var ikke rett at andre ikke hadde det like vondt som ham. Omtrent som noen kutter seg for å føle seg litt bedre en stund, så gikk han til angrep på meg og følte seg bedre en stund.

Ord er viktige, og det er nok lurt å prøve å skille årsak og virkning. Her blir det kanskje en kjedereaksjon? Det er en årsak (som ikke har med ts å gjøre) til at han blir sinna, sinnet hans er virkningen, men samtidig så er blir den virkningen årsaken til at ts føler seg så skadet at hun ikke vet om hun klarer å lege.

Jeg er ikke overbevist om at det er viktig for ts å bedømme om det er sinne i seg selv som er problemet. Personlig tror jeg mannen burde finne årsaken til sinnet sitt og jobbe med det, og jeg tror nok det kan gi ham et bedre liv enn bare mer sinnemestring.

 

Anonymkode: 022aa...076

[a l'orange]

2 timer siden, veggteppe skrev:

Kvinner som TS, forteller jo selv at de betror ikke disse tingene til noen. 

Jeg tenkte faktisk på dette i går, da jeg leste et innlegg som trådstarter skrev om trygghet. Skal forsøke å finne det...

...jepp, her er det;

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mye av det han gjør for meg er fullstendig unødvendig. Jeg trenger ikke en ny treningsbukse, eller en veske, eller andre TING han gir meg. Jeg trenger ikke at han sier nei til å gå ut med kompiser! Jeg trenger ikke at han sier seg enig med meg når han ikke er det, slik egentlig! Jeg trenger ikke at han sier ja til å bli med på ting han egentlig ikke liker, bare fordi jeg blir glad for at han er med. Jeg trenger ikke at han maler gangen, fordi jeg ønsker en ny farge der, eller at han legger seg med meg, selv om han har fri dagen etter. Slike ting er koselige, om han gjør, for meg, av ønske og kjærlighet, men det er ikke prekære behov. 

 Å føle seg trygg er et prekært behov! Det er DET jeg TRENGER! At jeg kan stole på ham. Føle meg trygg på å bli ivaretatt, ikke materielt eller praktisk (selv om det er aldri så hyggelig), men mentalt. At mine følelser blir sett og ivaretatt. At jeg ikke skal stå der i ny treningsbukse, med ny veske, og føle smerte og ensomhet, selv om gangen er nymalt og han holder hånden min på vei til spinning, som han hater. 

Kanskje krever jeg "for mye" fordi jeg ikke ser at disse tingene betyr det jeg trenger å høre. Kanskje krever jeg for lite, siden han ikke forstår det. Kanskje klarer jeg ikke å føle det, selv om jeg ser mye, fordi det han sier når han er så sinna river ned alt for meg. Det er utrygt! Alt til side, det føles utrygt! Det gjør meg utrygg! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Jeg lurte på om du har noen konkret formening om hva som skulle til for å gjøre deg trygg, trådstarter.

Jeg har nemlig det. 

Min erfaring er at det å kunne fortelle alt, om og om igjen, rase ferdig, uten at den andre endrer seg, uten at den andre reagerer, men kun lytter til det du kommer med, om og om igjen til det er tomt, er den eneste måten å skape trygghet.

Jeg siterte noen innlegg tidligere i dag, hvor det særlig er en setning jeg beit meg fast i, om at «grenser er tillitsskapende». Det å få fysisk oppleve at man si alt, fortelle alt, men uten at den andre gjør noe, reagerer, endrer seg, beveger seg, er en slags øvelse i trygghet. 

Men da må man fortelle til den man ønsker seg trygghet hos, ikke til andre.

Da må man rase mot den man ønsker seg trygghet hos, ikke mot andre.

Da må man gjenta og gjenta seg selv, til den man søker trygghet hos, ikke til andre. 

Og jeg vet at det kan være fristende å tenke at han må svare, må fortelle noe selv, må komme med sine tanker, at du på en eller annen måte vil at han skal vise at han forstår deg ved å agere på noe vis, men det er et feilspor, mener jeg. 

Grunnen til det er at hvis han på noe vis gir etter for deg, så beholder du noe av makten. Og så lenge du stadig har noe av makten, så kan du heller ikke oppleve til fulle hvordan det er å være helt helt helt overgitt, og dermed kjenne at du er komplett i hans varetekt.

Noe som jeg mener er et must når man skal opprette trygghet.

Dere må nødvendigvis gjøre dette når dere er bare dere to, og ingen andre rundt. Sette av tid til det. Etter dette kan dere selvfølgelig gå tilbake til normalen, hvor dere snakker, svarer og agerer som normalt, men jeg mener selv at dette er en veldig god øvelse i trygghet. Om det så tar 100 dager med raseri, så må ham gi deg det du behøver.

Har absolutt ingen forskning på dette, kun egenerfaring og kjerringråd  

[Raven.Writingdesk]

2 timer siden, Cronosgjesten skrev:

Tenker du at en krangel/konflikt mellom en kvinne og en mann er statisk, og aldri lik? Eller er det sånn at «o stakkars mannen» tar feil, og skal ikke forsvares? Jeg klarer ikke å se noen nyanser i utsagnet ditt. Det kan selvsagt være noen der likevel.

Problemet er at om du leser tråden fra start til slutt blir det argumentert med at mannen stakkar, han kan ikke noe for at han får sinneutbrudd og kaller dama for hore. Det er genetikk. 

Det en like mannsforaktende, og ikke minst fordummende, som de som påstår at «alle menn er sånn og de finner bare ei ny ei»

- Problemet til mannen til TS har ingenting med kjønnet hans å gjøre. Det finnes da kvinner med nøyaktig samme adferd. Jeg har gitt flere eksempler i tråden på hvor jeg blir fullstendig overkjørt og forsøkt krenket og hetset. Det er alle kvinner, som har gjort det mot meg. Og alltid mannen min, som er den som bærer meg frem og løfter meg opp. 

Å være en hustyrann er ikke kjønnsavhengig, det er personavhengig. 

Noen folk er bare rett og slett jævlige.

[Raven.Writingdesk]

17 minutter siden, a l'orange skrev:

Jeg tenkte faktisk på dette i går, da jeg leste et innlegg som trådstarter skrev om trygghet. Skal forsøke å finne det...

...jepp, her er det;

Jeg lurte på om du har noen konkret formening om hva som skulle til for å gjøre deg trygg, trådstarter.

Jeg har nemlig det. 

Min erfaring er at det å kunne fortelle alt, om og om igjen, rase ferdig, uten at den andre endrer seg, uten at den andre reagerer, men kun lytter til det du kommer med, om og om igjen til det er tomt, er den eneste måten å skape trygghet.

Jeg siterte noen innlegg tidligere i dag, hvor det særlig er en setning jeg beit meg fast i, om at «grenser er tillitsskapende». Det å få fysisk oppleve at man si alt, fortelle alt, men uten at den andre gjør noe, reagerer, endrer seg, beveger seg, er en slags øvelse i trygghet. 

Men da må man fortelle til den man ønsker seg trygghet hos, ikke til andre.

Da må man rase mot den man ønsker seg trygghet hos, ikke mot andre.

Da må man gjenta og gjenta seg selv, til den man søker trygghet hos, ikke til andre. 

Og jeg vet at det kan være fristende å tenke at han må svare, må fortelle noe selv, må komme med sine tanker, at du på en eller annen måte vil at han skal vise at han forstår deg ved å agere på noe vis, men det er et feilspor, mener jeg. 

Grunnen til det er at hvis han på noe vis gir etter for deg, så beholder du noe av makten. Og så lenge du stadig har noe av makten, så kan du heller ikke oppleve til fulle hvordan det er å være helt helt helt overgitt, og dermed kjenne at du er komplett i hans varetekt.

Noe som jeg mener er et must når man skal opprette trygghet.

Dere må nødvendigvis gjøre dette når dere er bare dere to, og ingen andre rundt. Sette av tid til det. Etter dette kan dere selvfølgelig gå tilbake til normalen, hvor dere snakker, svarer og agerer som normalt, men jeg mener selv at dette er en veldig god øvelse i trygghet. Om det så tar 100 dager med raseri, så må ham gi deg det du behøver.

Har absolutt ingen forskning på dette, kun egenerfaring og kjerringråd  

Å rase fra seg og være aggressiv kommer som regel av at man er sint fordi man er såret. Det er en forsvarsmekanisme. Om man skal leve sammen med noen som ikke endrer adferd og derfor konstant trigger forsvarsmekanisme, sinneutbrudd og raseri, så legger man opp til å leve et veldig miserabelt liv. 

Det er heller ikke «tillitsskapende» når man er fullstendig nedbrutt og viser dette med å være helt fra seg, og partneren «reagerer ikke». Det fremstår som likegyldighet og apati. Og ikke minst arroganse og hovmod.

»Ja jeg knuste og brøt deg ned emosjonelt, men jeg  endrer meg ikke! Basta bom»! 

- Nei takk. 

Edit: dette er faktisk oppskrifta på å kue noen. 

Endret 20. august 2018 av veggteppe

[Dr. Ops]

18 minutter siden, veggteppe skrev:

Å rase fra seg og være aggressiv kommer som regel av at man er sint fordi man er såret. Det er en forsvarsmekanisme. Om man skal leve sammen med noen som ikke endrer adferd og derfor konstant trigger forsvarsmekanisme, sinneutbrudd og raseri, så legger man opp til å leve et veldig miserabelt liv. 

Det er heller ikke «tillitsskapende» når man er fullstendig nedbrutt og viser dette med å være helt fra seg, og partneren «reagerer ikke». Det fremstår som likegyldighet og apati. Og ikke minst arroganse og hovmod.

»Ja jeg knuste og brøt deg ned emosjonelt, men jeg  endrer meg ikke! Basta bom»! 

- Nei takk. 

Edit: dette er faktisk oppskrifta på å kue noen. 

Interessant. Så ts kan være sint, men ikke mannen?

Tror ikke det er snakk om likegyldighet og apati, men heller at han holder seg rolig som ts gjør, og lar ts få kjenne på sine følelser og uttrykke dem - ovenfor han.

Det jeg mener er at de må jobbe sammen. Ikke bare han, ikke bare hun - sammen. 

[Raven.Writingdesk]

20 minutter siden, Terrasse skrev:

Interessant. Så ts kan være sint, men ikke mannen?

Tror ikke det er snakk om likegyldighet og apati, men heller at han holder seg rolig som ts gjør, og lar ts få kjenne på sine følelser og uttrykke dem - ovenfor han.

Det jeg mener er at de må jobbe sammen. Ikke bare han, ikke bare hun - sammen. 

Såklart mannen kan være sint. Hvor leser du at han frarøves det?

det er gjentatt utallige ganger i tråden at å krangle og vise følelser er bra.

Men som @Cronosgjesten sier; å kalle noen hore, har ikke noe å gjøre med at han er sint. At TS er sint, er fordi hun er utsatt for urett. Og, hun virker ikke engang "sint". Hun er "oppgitt". hun er frustrert. Jeg tror ikke hun engang har lyst, til " å ha sinneutbrudd, i 100 dager". Det hun har lyst til, er å være trygg, og det blir hun, om hun vet at han ikke utsetter henne for denne type verbalt overgrep, et par ganger i året. Det er ikke "sinne" hun først og fremst er knust over. det er tillitsbruddet. 

Om noen er utro, hjelper det lite å "rase fra seg 100 ganger", når vedkommende har tenkt å gå ut å være utro etterpå, fordi vedkommende ikke akter å endre seg. 

Derfor kaller jeg det oppskrift på å kue noen: Uansett hva hun gjør, er hun maktesløs: den som begår mistilliten, har ikke tenkt å slutte med det. 

Endret 20. august 2018 av veggteppe