Føler sorg for ikke å gifte meg før barn

[AnonymBruker]

På 3.8.2018 den 23.04, AnonymBruker skrev:

Men er det ikke det lille ekstra? At du også yter det lille ekstra for det er en kjip jobb å skille seg? 

Og hvis det er "ut" å gifte seg, hadde det ikke vert godt for ungen å vite at mamma og pappa elsket hverandre såpass FØR hen kom til verden at de giftet seg, selv om det ikke er så mange som gjorde det den gangen? 

-Trine

Anonymkode: 6183b...0bc

Nei når du har barn sammen så tror jeg man yter like mye for å holde sammen, ekteskap eller ei. Og det siste du skriver er en romantisering som ikke har rot i virkeligheten. Min sønn har ingen gode følelser rundt tanker om at jeg og min eks engang elsket hverandre, Det blir rett og slett fjernt fra virkeligheten. Det eneste fokuset jeg tror et skilsmissebarn har er det motsatte, at foreldrene ikke elsker hverandre lenger. Om man kan beholde vennlighet og respekt er det en bonus så klart, men fokus er på den manglende kjærligheten naturlig nok. 

De aller fleste forhold holdes sammen i vår del av verden av en ting og det er kjærligheten til hverandre. Ikke underskrevne papirer, seremonier, eller barn. Ikke plikt eller religion heller stort lengre. Eller økonomi. Alltids unntak, men i dag gidder folk flest ikke være i et ekteskap eller forhold om de ikke er glade i hverandre, så i bunn og grunn er det det viktigste kriteriet. Og det har dere jo. 

Anonymkode: 1d0b6...5b8

[AnonymBruker]

Eg blei gift som gravid, ikkje forseint endå😂 ein er tryggare og har meir rettigheta enn berre sambuare

 

Anonymkode: 7a9c8...3af

[AnonymBruker]

På 9.8.2018 den 9.15, Susan Sto Helit skrev:

Jeg tenker du må forsøke å sortere litt mer på følelsene dine, for å finne ut hva du egentlig vil.

Du har en mann som sier han ikke ser poenget med å gifte seg. Han mener han vil bevise at man kan leve sammen uten giftemål. (Men dere skal ha barn, så på en eller annen måte blir dere forbundet for resten av livet, så det er ikke forpliktelse han er redd for.)

Du ønsker å være gift. Ha ring på fingeren, og kalle han mannen din. Men hvor viktig er dette EGENTLIG for deg?

Du sier du ikke vil tvinge han til å gifte seg hvis han ikke vil.

Føler du at det er tvang hvis han føyer seg etter ditt ønske, fordi dette er viktig for deg? Føler du det samme uavhengig av hvor viktig dette er for han?
I mitt hode høres det nemlig ut som om dette ikke er et viktig prinsipp for han. Han hadde egentlig ikke tenkt seg å gifte seg. Giftemål er ikke viktig for han. Men er det en prinsippsak for han, eller er det bare noe som ikke er viktig?
Tvang for meg er at han gjør noe mot sin vilje. Han MÅ gifte seg, selv om han av prinsipp ikke vil. Kun fordi du vil.

Det er noe helt annet for meg dersom han FØYER SEG, inngår et kompromiss, og gifter seg. Fordi dette er viktig for deg, men ikke viktig for han.

Men for å finne ut av dette, så må dere snakke sammen! Tenke gjennom  selv hva som er viktigst, og finne kompromisser som begge er tilfredse med.

Dere skal tross alt ha barn. Jeg vil bli veldig overrasket om dere aldri kom i noen situasjon der dere måtte snakke dere frem til et kompromiss eller et valg når det gjelder barneoppdragelse. (Det kan jo være alt fra leggetider, Skjermtid, bursdagsfeiringer, bruk av ferier, tid i barnehagen, fritidsaktiviteter osv.)
Start nå! Dere har bare godt av trening i å snakke sammen også om de temaene der dere har forskjellige meninger og prinsipper.

 

Ja jeg ønsker virkelig å sortere og ordne opp i følelser og tanker. Få mitt tankemønster vekk og ut. Vi har det kjempe fint og jeg føler det er dette som hindrer meg i å ha det optimalt, på en måte. Og det er bare surt og teit. 

Du har rett i at han ikke er redd for å forplikte seg. Det er kun at han ser ikke vitsen med ekteskap. Han elsker meg og lever på en rosa sky nå når jeg endelig har blitt gravid. Jeg har alltid visst at han elsker meg, så føler meg heldig. 

Jeg føler jeg har tenkt så mye på dette og fått det til å bli så stort. At jeg ødelegger det for både meg og han. Jeg respekterer at han ikke ønsker å gifte seg, og det har jeg sagt til han. Dette med giftemål går kun utover meg da det er mine tanker og følelser (men jeg blir skikkelig lei meg når andre skal gifte seg, og det merker han selvsagt). Og som sagt tidligere, jeg blir sur på meg selv for å føle og tenke slik jeg gjør. Jeg er jo så heldig som har en han, og jeg er ikke redd for han skal gå fra meg. Kan jeg ikke leve på en rosa sky jeg også og drite i giftemål? 

Vi snakker godt sammen. Vi har bygget hus sammen og der har det vert mange kompromisser vi har måttet svelge, begge to. Vi ordner alltid opp samme dag hvis det blir sur stemning. Begge er veldig flinke på å fortelle hva vi føler og synes om forskjellige tema og ting som skjer i livene våre, så vi er ganske flinke til å snakke før ting har sjans til å eskalere. 

Derfor er dette giftemålgreiene så irriterende og dumt for meg. 

Kanskje det er bare en ungjentes drøm. Kanskje jeg holder fast i en drøm som ikke slipper taket. 

Men hvordan kan jeg få bort tanker og følelser som sitter så godt fast? 

-Trine 

Anonymkode: 6183b...0bc

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Det har veldig mye å si at noen er villig og ønsker en slik forpliktelse med deg. Jeg hadde reagert på at det ikke var ønsket, det er jo faktisk et ganske tydelig tegn hvor mye enn enkelte liker å bortforklare det. Har du fortalt han hvordan du føler det slik du uttrykker det her? 

Anonymkode: 646dd...dd5

[AnonymBruker]

Dere kommer ikke til å bli gamle sammen uansett så ikke noe poeng i bryllup.

Gratulerer med graviditeten

Anonymkode: 8f737...31a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner deg godt. Det har veldig mye å si at noen er villig og ønsker en slik forpliktelse med deg. Jeg hadde reagert på at det ikke var ønsket, det er jo faktisk et ganske tydelig tegn hvor mye enn enkelte liker å bortforklare det. Har du fortalt han hvordan du føler det slik du uttrykker det her? 

Anonymkode: 646dd...dd5

Ja det har jeg. Men jeg tror ikke han forstår det allikevel. Som sagt så er det ikke det at han er redd forpliktelser eller er usikker på meg. For det tror jeg ikke. Men han ser bare ikke poenget med å gifte seg. 

Jeg forstår det han mener. Og det har jeg sagt til han. Men allikevel er det så sårt. Og jeg har så lyst! Men jeg har tenkt mer nå etter jeg har lest svarene her inne. Og jeg skjønner jo ikke hvorfor jeg vil det så gjerne. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke bare kan få bort følelsene mine.. 

-Trine 

Anonymkode: 6183b...0bc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere kommer ikke til å bli gamle sammen uansett så ikke noe poeng i bryllup.

Gratulerer med graviditeten

Anonymkode: 8f737...31a

Takk for gratulasjon

Jeg har troa på vårt forhold så om det er poengløst eller ikke er ikke et tema for meg akkurat nå. 

-Trine 

Anonymkode: 6183b...0bc

[Susan Sto Helit]

På ‎11‎.‎08‎.‎2018 den 14.14, AnonymBruker skrev:

Ja jeg ønsker virkelig å sortere og ordne opp i følelser og tanker. Få mitt tankemønster vekk og ut. Vi har det kjempe fint og jeg føler det er dette som hindrer meg i å ha det optimalt, på en måte. Og det er bare surt og teit. 

Du har rett i at han ikke er redd for å forplikte seg. Det er kun at han ser ikke vitsen med ekteskap. Han elsker meg og lever på en rosa sky nå når jeg endelig har blitt gravid. Jeg har alltid visst at han elsker meg, så føler meg heldig. 

Jeg føler jeg har tenkt så mye på dette og fått det til å bli så stort. At jeg ødelegger det for både meg og han. Jeg respekterer at han ikke ønsker å gifte seg, og det har jeg sagt til han. Dette med giftemål går kun utover meg da det er mine tanker og følelser (men jeg blir skikkelig lei meg når andre skal gifte seg, og det merker han selvsagt). Og som sagt tidligere, jeg blir sur på meg selv for å føle og tenke slik jeg gjør. Jeg er jo så heldig som har en han, og jeg er ikke redd for han skal gå fra meg. Kan jeg ikke leve på en rosa sky jeg også og drite i giftemål? 

Vi snakker godt sammen. Vi har bygget hus sammen og der har det vert mange kompromisser vi har måttet svelge, begge to. Vi ordner alltid opp samme dag hvis det blir sur stemning. Begge er veldig flinke på å fortelle hva vi føler og synes om forskjellige tema og ting som skjer i livene våre, så vi er ganske flinke til å snakke før ting har sjans til å eskalere. 

Derfor er dette giftemålgreiene så irriterende og dumt for meg. 

Kanskje det er bare en ungjentes drøm. Kanskje jeg holder fast i en drøm som ikke slipper taket. 

Men hvordan kan jeg få bort tanker og følelser som sitter så godt fast? 

-Trine 

Anonymkode: 6183b...0bc

Du svarer ikke på det jeg egentlig ba deg om å finne ut av. Er det et aktuelt kompromiss å gifte seg fordi det betyr mye for deg, og ikke egentlig er et prinsipp for han?

For det er her jeg synes du roter det til for deg selv.
På den ene siden sier du at det viktige for deg er å være gift med mannen din. (Forpliktelsen og signalet til omverdenen.)
På den annen side sier du at du vil han skal fri, fordi han har lyst til å gifte seg med deg. (Altså den litt romantiske greia med at han "velger deg fremfor alle andre".)

Dette blir tullete for meg.
Giftemål er noe formelt. Et slags offisielt stempel dere velger å sette på deres forhold. (Men samtidig skal dere jo ha barn, som må være nærmere den ultimate forpliktelse.)
Hvordan man kommer frem til at man skal gifte seg er jo opp til det enkelte par. Det involverer ikke alltid en kjærlighetserklæring av typen "du er min store kjærlighet, og jeg vil vise hele verden at jeg velger deg!" med frieri og forlovelsesring med diamant som koster titusener. Det kan like gjerne være et kompromiss. Kanskje begrunnet med noe så enkelt som at det er den enkle måten å sikre hverandre og fremtidige barn på. (Alternativet er jo masse testamente og forskjellige kontrakter.)

Hvis dere snakker så bra sammen ellers, og er så flinke til å snakke om hva dere føler, hvorfor klarer dere ikke gjøre det ved temaet giftemål?
Er det fordi du egentlig vet at du ønsker deg noe annet enn han, men ikke ønsker å inngå et kompromiss? Derfor unngår du heller temaet, så du slipper å gi opp drømmen din.
Eller kan det være fordi du da vet at han vil si "hvis det betyr så mye for deg, så kan vi gifte oss", og så kommer du til å gå og tenke at du tvang han til det? Eller at du alltid vil leve med tvilen om han ville kommet med "the grand gesture" hvis du bare hadde latt det være i fred.

Altså, om folk gifter seg eller ikke, er for meg helt likegyldig. Det er et valg det enkelte par gjør, ut fra hva de ønsker selv. Jeg kjenner både gifte som har skilt seg, etter at de har fått barn, og samboere som lever sammen livet ut. En forpliktelse er uansett ikke mer verd enn det du legger i den.  

Men du må bestemme deg.

Vil du være gift, og det er det du virkelig ønsker deg, så er det samme hvordan du kommer dit. Om det er et valg mannen gjør, eller om det er et kompromiss dere blir enige om.
Men er det skikkelig viktig for mannen å ikke gifte seg, ja da må du nok tenke at det aldri kommer til å skje, og legge fra deg hele tanken.

Jeg tror det du driver med, med å ha forventninger til han som han ikke vet om, og derfor ikke lever opp til, er mer destruktivt for forholdet deres enn det hadde vært å ta praten.

[Biloba]

Det viktigste er at han har valgt deg som livsledsager. "Ektefelle" og "kone" er undergrupper av livsledsager.

Jeg kaller mannen min for mannen min selv om vi ikke er gift. Ikke da vi bare var kjærester, men da vi bestemte oss for at det er oss, vi prøvde på barn osv. 

Endret 13. august 2018 av Biloba

[AnonymBruker]

På 4.8.2018 den 13.07, AnonymBruker skrev:

Ja du kan ha rett i det første du skriver. Og jeg vet jo at du har rett i det andre du skriver. Jeg føler meg så utrolig dum som føler det slik jeg føler når jeg vet jeg har det bra både nå og for fremtiden selv om jeg ikke er gift.  

Men det tredje du skriver er jeg uenig i. Tinghuset, skrive under på papirer og enkel ring på fingeren er det jeg ville hatt. Det er som sagt følelsen av å være hans kone jeg vil ha. At han er så glad i meg at han vil gifte seg med meg. Og ja, det er vel det første du skriver som bunner litt i dette. Jeg ønsker at barna våre skal vite at vi elsket hverandre før de kom til verden. 

Da jeg var liten og til mamma og pappa skilte seg trodde jeg at de var sammen bare fordi mamma ble gravid. Jeg fikk vite når jeg var 27 at mamma brukte spiral så barnet var planlagt. Men den følelsen av å tro at foreldrene holdt sammen pga barn vil jeg ikke at mine barn skal føle. Må også bare nevne kort at mine foreldre kranglet ikke sammen når vi var der, de er gode foreldre og ingenting å si på det. 

-Trine 

Anonymkode: 6183b...0bc

Jeg skjønner følelsene dine, men jeg sitter samtidig i andre enden og føler som din mann. Samboer har spurt om giftemål (jeg er kvinne) men jeg har av en eller annen grunn aldri sett vitsen. Vi vet jo hvor høyt vi elsker hverandre, ikke liker jeg oppmerksomhet og jeg vil ikke gifte meg fordi det er forventet. Litt sånn barnslig trass kanskje, jeg vil ikke presses inn i en mal. Jeg og samboer kaller hverandre mannen min, og kona mi, så du kan jo fint kalle ham mannen din selv om dere ikke er gift?

Tror du overtolker det med at barn ikke føler foreldrene er glad i hverandre når de ikke er gift.. Samboerskap har blitt veldig vanlig. Vi pleier å si at vi er gift i hjertet, og at det er viktigere enn en å ha en ring på fingeren. Så er det også greit å tenke at det er flust av ekteskap som kun er fasade, altså at de holder sammen kun fordi de er gift. Fordelen med å være gift er at man kanskje jobber mer før man eventuelt går fra hverandre, pga papirarbeidet og det finansielle. Men som sagt kan det og være negativt, man blir i et ulykkelig ekteskap fordi enkelte fremdeles har et stigma ifh det å skille seg. Mor til samboer ble i ekteskapet hele livet fordi hun var oppdratt til at man ikke skiller seg, og det ekteskapet var så dysfunksjonelt at jeg har ikke ord. Ellers nan dere jo kjøpe ringer til hverandre selv om dere ikke er gift? 

 

Anonymkode: 447bb...108

[Calypso]

Giftemål er noe mennesket har funnet opp, det betyr egentlig ingenting... skal du virkelig la det ødelegge alt som er bra og som faktisk betyr noe?

[Jr.Garcon]

På 3.8.2018 den 11.19, AnonymBruker skrev:

❤️

 

Det føles rett og slett som at jeg har mistet det jeg drømte om da jeg var liten, det jeg alltid har drømt om.. Jeg har ikke lyst på stort bryllup. Men bare det å ha ring på fingen og vite at jeg fant en mann som elsker meg så høyt at han aldri vil miste meg, at han vil bære en ring for å vise at han har funnet damen i sitt liv. Jeg er lei meg, såret og føler jeg har sviktet meg selv. Jeg skulle aldri ha barn før jeg fant en som ville gifte seg med meg. 

Så føler jeg meg så utrolig tåpelig som legger SÅ mye i dette giftegreiene.. 

Er det egentlig noen der ute som har eller som føler det samme som meg? Er det noe jeg kan gjøre for å få bort de fæle følelsene? De ødelegger jo alt for meg

Hilsen Trine

Anonymkode: 6183b...0bc

Du er hans store kjærlighet og dere skal ha barn sammen. Et giftemål er noe du alltid har drømt om - og du krever ikke et bryllup til 100,000 med 100 gjester.....likevel  nekter han å gifte seg? Er han motstander av at folk gifter seg?

Hvis han reelt sett vil leve med deg for alltid og han vet hvor mye det her betyr for deg, så fatter jeg ikke hvorfor ikke han bare gir deg drømmedagen din. Men nå er jeg en av de som syns det er merkelig å få barn/flere barn og ha et samliv år etter år uten at man noen gang gifter seg - om det er kirkelig eller borgerlig.

[AnonymBruker]

15 timer siden, Jr.Garcon skrev:

Du er hans store kjærlighet og dere skal ha barn sammen. Et giftemål er noe du alltid har drømt om - og du krever ikke et bryllup til 100,000 med 100 gjester.....likevel  nekter han å gifte seg? Er han motstander av at folk gifter seg?

Hvis han reelt sett vil leve med deg for alltid og han vet hvor mye det her betyr for deg, så fatter jeg ikke hvorfor ikke han bare gir deg drømmedagen din. Men nå er jeg en av de som syns det er merkelig å få barn/flere barn og ha et samliv år etter år uten at man noen gang gifter seg - om det er kirkelig eller borgerlig.

Helt enig, det er noe som skurrer!

Anonymkode: 9b5f5...1da

[Gjest Dævendøtte]

På 3.8.2018 den 23.04, AnonymBruker skrev:

Men er det ikke det lille ekstra? At du også yter det lille ekstra for det er en kjip jobb å skille seg? 

Tror neppe det spiller noen rolle hvis man må gjennom et samlivsbrudd. Er ikke noe kjipere å skille seg, enn å bytte strømleverandør.