Føler sorg for ikke å gifte meg før barn

[AnonymBruker]

38 minutter siden, NO haters please skrev:

Du ønsker deg ikke et ekteskap, men et brylllup

På tide å vokse opp

Hvor har du det fra? Har du lest kommentarene mine i denne tråden? Det står at jeg ikke ønsker bryllup, men livet etter! 

-Trine

Anonymkode: 6183b...0bc

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar alle sammen. Og takk for gratulasjoner med den lille i magen ❤️

Jeg vet dere har rett. Jeg bør være fornøyd med det jeg har. Jeg har det fantastisk. Og det er nok derfor jeg også blir så lei meg av at jeg føler det slik jeg gjør. For jeg har det jo så bra! Jeg har ingenting å klage på. 

Skulle ønske følelsene mine bare kan forsvinne. Men de gjør jo ikke det.. Hver gang jeg og kjæresten skal ha en koselig aften eller vi skal ut på noe kommer en snikende tanke inn om at nå kan det skje! Og jeg blir skuffet hver gang.. Jeg vet jo han ikke ønsker å gifte seg, så hvorfor skal jeg gå rundt og håpe om frieri. 

Skulle ønske jeg bare kunne fridd selv, men det kan jeg jo ikke. Man frir ikke til en som sier han ikke ønsker å gifte seg. Jeg mener det blir å presse han, for jeg tror faktisk han hadde sagt ja. Men da blir det ikke så frivillig som det bør være.

Jeg lurer på om jeg skal ta det opp med han igjen. Men jeg tror ikke jeg tør. Grunnen til jeg ikke tørr er fordi jeg virkelig ikke vil at han skal føle seg presset. Jeg vil ikke gifte meg med en som har en følelse av at han må. 

Huff.. At det skal ver så vanskelig

-Trine

Anonymkode: 6183b...0bc

[NO haters please]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvor har du det fra? Har du lest kommentarene mine i denne tråden? Det står at jeg ikke ønsker bryllup, men livet etter! 

-Trine

Anonymkode: 6183b...0bc

Du vil ha trygghet og tror at ekteskapet er et tegn på det.

Ville heller sett på at du har vært med en fyr så lenge, og at du har en kid på vei. Er ikke det forpliktelse nok så vet ikke jeg

Og jo du vil ha et bryllup, for det er det eneste som skiller et ekteskap og den tilværelsen du har nå

[AnonymBruker]

15 minutter siden, NO haters please skrev:

Du vil ha trygghet og tror at ekteskapet er et tegn på det.

Ville heller sett på at du har vært med en fyr så lenge, og at du har en kid på vei. Er ikke det forpliktelse nok så vet ikke jeg

Og jo du vil ha et bryllup, for det er det eneste som skiller et ekteskap og den tilværelsen du har nå

Ja du kan ha rett i det første du skriver. Og jeg vet jo at du har rett i det andre du skriver. Jeg føler meg så utrolig dum som føler det slik jeg føler når jeg vet jeg har det bra både nå og for fremtiden selv om jeg ikke er gift.  

Men det tredje du skriver er jeg uenig i. Tinghuset, skrive under på papirer og enkel ring på fingeren er det jeg ville hatt. Det er som sagt følelsen av å være hans kone jeg vil ha. At han er så glad i meg at han vil gifte seg med meg. Og ja, det er vel det første du skriver som bunner litt i dette. Jeg ønsker at barna våre skal vite at vi elsket hverandre før de kom til verden. 

Da jeg var liten og til mamma og pappa skilte seg trodde jeg at de var sammen bare fordi mamma ble gravid. Jeg fikk vite når jeg var 27 at mamma brukte spiral så barnet var planlagt. Men den følelsen av å tro at foreldrene holdt sammen pga barn vil jeg ikke at mine barn skal føle. Må også bare nevne kort at mine foreldre kranglet ikke sammen når vi var der, de er gode foreldre og ingenting å si på det. 

-Trine 

Anonymkode: 6183b...0bc

[AnonymBruker]

14 timer siden, Hårstrikk79 skrev:

Skjønner meg ikke på folk som vil ha barn, men ikke gifte seg. Å få barn er jo et enormt større ansvar og forpliktelse enn å gifte seg. Selv, så hadde jeg aldri villet ha barn med en mann som nekter å gifte seg. 

Helt enig. Eller.. Jeg kunne godt fått barn uten å være gift, men jeg skjønner meg virkelig ikke på de som mener det er større forpliktelse å gifte seg, enn å få barn.

Jeg har vært gift, fungerte ikke etter noen år, men vi hadde heldigvis ikke barn. Så var i grunn 'kort prosess' å komme seg ut av. Truffet en ny mann som heller ikke har barn, og vi begynner på en måte på scratch. 

Så og si alle av mine venninner derimot, har ikke vært gift, men har barn. Med sine xer. Og de vil for alltid måtte ha noe med xen sin å gjøre. Samtlige syns også det var så stort steg å gifte seg, at de spurte om jeg var sikker på om jeg torde det.. Ja, nå i ettertid er jeg i alle fall veldig glad for at det var som det var

Anonymkode: a64cd...5af

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig. Eller.. Jeg kunne godt fått barn uten å være gift, men jeg skjønner meg virkelig ikke på de som mener det er større forpliktelse å gifte seg, enn å få barn.

Jeg har vært gift, fungerte ikke etter noen år, men vi hadde heldigvis ikke barn. Så var i grunn 'kort prosess' å komme seg ut av. Truffet en ny mann som heller ikke har barn, og vi begynner på en måte på scratch. 

Så og si alle av mine venninner derimot, har ikke vært gift, men har barn. Med sine xer. Og de vil for alltid måtte ha noe med xen sin å gjøre. Samtlige syns også det var så stort steg å gifte seg, at de spurte om jeg var sikker på om jeg torde det.. Ja, nå i ettertid er jeg i alle fall veldig glad for at det var som det var

Anonymkode: a64cd...5af

Akkurat dette har jeg hatt som motargument når jeg har snakket med kjæresten. Han vet ikke sier han bare. Han har bare ikke lyst å gifte seg. Det handler ikke om forpliktelsen, men om at han synes det er unødvendig å gifte seg. 

-Trine 

Anonymkode: 6183b...0bc

[NO haters please]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja du kan ha rett i det første du skriver. Og jeg vet jo at du har rett i det andre du skriver. Jeg føler meg så utrolig dum som føler det slik jeg føler når jeg vet jeg har det bra både nå og for fremtiden selv om jeg ikke er gift.  

Men det tredje du skriver er jeg uenig i. Tinghuset, skrive under på papirer og enkel ring på fingeren er det jeg ville hatt. Det er som sagt følelsen av å være hans kone jeg vil ha. At han er så glad i meg at han vil gifte seg med meg. Og ja, det er vel det første du skriver som bunner litt i dette. Jeg ønsker at barna våre skal vite at vi elsket hverandre før de kom til verden. 

Da jeg var liten og til mamma og pappa skilte seg trodde jeg at de var sammen bare fordi mamma ble gravid. Jeg fikk vite når jeg var 27 at mamma brukte spiral så barnet var planlagt. Men den følelsen av å tro at foreldrene holdt sammen pga barn vil jeg ikke at mine barn skal føle. Må også bare nevne kort at mine foreldre kranglet ikke sammen når vi var der, de er gode foreldre og ingenting å si på det. 

-Trine 

Anonymkode: 6183b...0bc

Du vil ha en slags forsikring, en slags utvidet trygghetsfølelse. Hva dine foreldre gjorde er jo irrelevant for ditt liv nå. Det er ikke sikkert barnet ditt tenker sånn i det hele tatt

Skjerp deg, ta deg sammen. Jeg er sikker på at disse tankene du har nå er mer destruktive for relasjonen din med mannen, enn at dere ikke er gift. Fokuser energien der du burde fokusere den

[Gjest BearMama]

På 3.8.2018 den 15.12, AnonymBruker skrev:

Ingen som føler det som meg eller som har noen råd?

- Trine

Anonymkode: 6183b...0bc

Barn er for livet. Å skille seg er en signatur på et papir. 

Så lenge dere elsker hverandre og sørger for at dere har en skikkelig samboerkontrakt, testeamante som sikrer dere ved død(spesielt nå som dere får barn), at dere er hverandres begunstige mht livsforsikring etc så er ikke det å være gift i segselv så viktig i det store og hele.

Endret 4. august 2018 av BearMama

[Atea]

On 8/3/2018 at 11:19 AM, AnonymBruker said:

Ja, jeg føler faktisk det. Føler også det er idiotisk å føle det slik jeg gjør. 

Barnet er høyt ønsket og vi har gått gjennom flere runder med IVF for å få dette til. Gleden er stor og jeg føler meg så heldig ❤️ 

Andre venner av meg som har slitt med barneønske har blitt skikkelig lei seg og fått sorgfølelser når andre har annonsert sin graviditet. Det har ikke jeg. Jeg får den følelsen når andre annonserer forlovelse.. Hvor teit er ikke det?! 

Jeg og kjæresten har vert sammen i 10 år. Vi har det fantastisk sammen og jeg føler meg så heldig som har fått meg en slik mann i livet. Vi er gode på kommunikasjon og er åpne med hverandre. 

Men han vil ikke gifte seg.. Før vi fikk positiv test nevnte han at han hadde kanskje ombestemt seg, men han ville ikke føle seg presset til giftemål. Dette er jeg jo selvsagt helt enig i. Skal man gifte seg er der fordi man har lyst. Jeg snakker ikke mye om giftemål tro det eller ei. Han liker ikke å snakke om det og det respekterer jeg. 

Men nå.. Positiv test i hånden, hjertet svulmer av glede og kjærlighet, så blir alt ødelagt av den snikende sorgfølelsen at jeg ikke har en mann som faktisk vil gifte seg med meg.. Tåpelig? JA!! 

Det føles rett og slett som at jeg har mistet det jeg drømte om da jeg var liten, det jeg alltid har drømt om.. Jeg har ikke lyst på stort bryllup. Men bare det å ha ring på fingen og vite at jeg fant en mann som elsker meg så høyt at han aldri vil miste meg, at han vil bære en ring for å vise at han har funnet damen i sitt liv. Jeg er lei meg, såret og føler jeg har sviktet meg selv. Jeg skulle aldri ha barn før jeg fant en som ville gifte seg med meg. 

Så føler jeg meg så utrolig tåpelig som legger SÅ mye i dette giftegreiene.. 

Er det egentlig noen der ute som har eller som føler det samme som meg? Er det noe jeg kan gjøre for å få bort de fæle følelsene? De ødelegger jo alt for meg

Hilsen Trine

Anonymkode: 6183b...0bc

Husk at du er stor pike nå.  

Endret 4. august 2018 av Atea

[AnonymBruker]

Jeg hadde ALDRI villet ha barn med en som ikke vil gifte seg. Klart at han ikke føler så sterkt for deg som du gjør for ham. En mann som er redd for å miste sin kvinne, han FRIR! 

Anonymkode: 9b5f5...1da

[ValarMorghulis]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ALDRI villet ha barn med en som ikke vil gifte seg. Klart at han ikke føler så sterkt for deg som du gjør for ham. En mann som er redd for å miste sin kvinne, han FRIR! 

Anonymkode: 9b5f5...1da

Hvordan kan du si at han ikke føler like sterkt for TS som hun gjør for han? Jeg vil ALDRI ha barn med en som vil gifte seg, for jeg ser ikke poenget. Av samme grunn som TS sin samboer høres det ut som. Det jeg har erfart er at ekteskap blant de som nå er i 70-80-årene som regel har holdt, mens de som nå er 30-50 er skilt. Kommer ikke på et eneste unntak akkurat nå. Samtidig vet jeg om flere samboere som har holdt sammen i 20+ år, som aldri planlegger å gifte seg. 

Jeg tror ikke på at man må være gift for å vise kjærlighet til hverandre. Stat/kirke har ingenting med kjærlighetslivet å gjøre.

Forresten - du TS skriver at du vil at barna deres skal vite at dere elsket hverandre før de kom til verden. Altså, hva i alle dager? En ring på fingeren viser ikke barna deres at foreldrene elsker hverandre, dette kommer frem i hvordan dere er mot hverandre. Det er de små tingene i hverdagen som virkelig viser hvor mye man betyr for hverandre. 

[AnonymBruker]

Jeg har 3 barn med samme mann. Vi traff hverandre helt i slutten av tenårene og nå 13 år etter så er vi fortsatt sammen. Jeg hadde også engang en drøm om å gifte meg før jeg fikk barn, men når vi ble uplanlagt gravide med 1.mann så innså jeg jo at det ikke kom til å skje. Så har vi levd sammen i fred og fordragelighet i alle år siden😄 

Så for noen måneder siden gikk han  plutselig ned på kne, en skikkelig overraskelse! Vi har jo pratet så smått om å gifte oss alle disse årene, men samboer har vært mest skeptisk og ikke helt sett behovet for et ekteskap. Men nå blir det bryllup! Og jeg syns faktisk det er kjempe koselig at barna kan få være med på en del av den store dagen vår, og at det er kjempe romantisk at vi velger hverandre på «nytt» etter alle disse årene med nattevåk, bæsjebleier, søskenrivalisering, tidsklemme delux osv. Det for meg er ekte kjærlighet! 

Så ikke se på dette som et nederlag, for det kan fortsatt skje, og at dere har fått barn i mellomtiden gjør det ikke noe mindre romantisk spør du meg😉

Anonymkode: debeb...1f2

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt, jeg hadde det også sånn i mange år. Mannen var riktignok aldri negativ til å gifte seg sånn som din virker å være, men årene gikk og for han var det ikke så viktig. Han trenerne det hele tiden, liksom.  Jeg valgte å kjøpe hus og få barn med han selv uten ring på fingeren, fordi jeg alltid har vært hundre prosent trygg på at der skal være oss. Når datteren vår var nesten tre år, giftet vi oss. Da visste jeg at vi begge to ville gifte oss. Og nå har jeg nesten glemt hvor sårt det var de årene, men jeg er glad jeg var tålmodig og stolte på forholdet. Kanskje han endrer mening når barnet kommer? 

Anonymkode: 73d70...04c

[AnonymBruker]

På 3.8.2018 den 22.04, AnonymBruker skrev:

Tja, jeg er heller ikke gift, men har heller ikke følt noe særlig behov for å gifte meg. Det jeg dog var sikker på var at dersom jeg en gang skulle ha barn skulle jeg være gift først. Jeg skulle ikke ende opp med en mann som ville ha barn men ikke gifte seg med meg først! 

Nå har jeg to barn men fortsatt ingen ring på fingeren... Den biologisk klokka tikket jo, og da jeg var godt over 30 og fortsatt ikke hadde fått noe frieri så hadde jeg rett og slett ikke tid til å vente lenger. Og nå føler jeg at hele greia med å gifte seg er «ødelagt», for vi har jo alt barn og hus og hele greia. Drømmen om å stå hvit og rødmende brud og sammmen drømme om livet vi skulle ha sammen har gått i vasken. For i praksis er vi jo alt gift, vi mangler bare papiret og ringen. Og et giftermål virker poengløst nå. Så ja, jeg skjønner litt hvordan du føler det. 

Anonymkode: c0f52...076

Giftemål er jo ikke poengløst, med mindre du har en samboerkontrakt som gir deg samme rettigheter som et ekteskap. 

Anonymkode: 50415...1a0

[AnonymBruker]

På 7.8.2018 den 19.49, ValarMorghulis skrev:

Hvordan kan du si at han ikke føler like sterkt for TS som hun gjør for han? Jeg vil ALDRI ha barn med en som vil gifte seg, for jeg ser ikke poenget. Av samme grunn som TS sin samboer høres det ut som. Det jeg har erfart er at ekteskap blant de som nå er i 70-80-årene som regel har holdt, mens de som nå er 30-50 er skilt. Kommer ikke på et eneste unntak akkurat nå. Samtidig vet jeg om flere samboere som har holdt sammen i 20+ år, som aldri planlegger å gifte seg. 

Jeg tror ikke på at man må være gift for å vise kjærlighet til hverandre. Stat/kirke har ingenting med kjærlighetslivet å gjøre.

Forresten - du TS skriver at du vil at barna deres skal vite at dere elsket hverandre før de kom til verden. Altså, hva i alle dager? En ring på fingeren viser ikke barna deres at foreldrene elsker hverandre, dette kommer frem i hvordan dere er mot hverandre. Det er de små tingene i hverdagen som virkelig viser hvor mye man betyr for hverandre. 

Nei, når man får barn betyr faktisk det juridiske en hel del også. Jeg mener ikke at det er om å gjøre at man gifter seg nødvendigvist før barnet er født, men den mann som ikke vil gifte seg med barnets mor tar ikke den nye livsstituasjonen på alvor etter min mening. 

Anonymkode: 9b5f5...1da

[AnonymBruker]

På 7.8.2018 den 19.26, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ALDRI villet ha barn med en som ikke vil gifte seg. Klart at han ikke føler så sterkt for deg som du gjør for ham. En mann som er redd for å miste sin kvinne, han FRIR! 

Anonymkode: 9b5f5...1da

Da er jo du svært enkel og liker å sette ting i små trange båser. Det er jo en grei mestringsstrategi og Det er helt ok at du forteller verden at du har det sånn. Men siden menn også er individer og har forskjellige meninger og oppfattelse og holdninger, så innser vel til og med du at det er en ganske dum strategi og at deg et liten sannsynlighet for at den hypotesen din er gyldig -eller? 

Anonymkode: 50415...1a0

[AnonymBruker]

Du må  jo tenke på ekteskapet som deg det er - ikke en kjærlighetsgreie. Men e  juridisk greie som mest handler om verdier og arv og å juridisk være hverandres nærmeste. Men om du sier til mannen din: jeg vil gifte meg, vi kan gjøre det på tinghuset uten fuzz. Sier han nei, da? Hva mener han at eg ekteskap er for noe? Du bør ikke tvinge han til å gå med ring. Noen liker ikke å gå med ring. Ekteskapet er papiret og rettigheter, ikke ringen. 

Anonymkode: 50415...1a0

[AnonymBruker]

Det at han ikke ønsker å gifte seg trenger jo ikke å bety at han ikke elsker deg. 

Jeg tror mange skyr unna giftemål på grunn av det praktiske, som selve bryllupet f.eks - som er en kjempeutgift som tar mye tid. Ikke fordi de ikke ønsker å være gift. 

Min søster og svogeren min forlovet seg tidlig i tjueårene, men han ønsket ikke å gifte seg. Etter 10 år, 3 barn, hus, hytte, stasjonsvogn og båt så fikk han plutselig for seg at han ønsket et stort bryllup likevel. De giftet seg i fjor og hadde tidenes flotteste, mest gjennomtenkte fest for venner og familie. 

Huskjøp og barn er en større forpliktelse vil jeg si. Et giftemål kan man komme seg unna med litt papirarbeid. Et hus må flyttes ut av, selges (det kan ta månedsvis), alt skal fordeles etc. Et barn? Man kan umulig finne noe mer forpliktende. 

En av mine beste venninner ble nydlig forlovet, etter 5 år med "angst" (ikke i ordets rette forstand) fordi typen ikke ville gifte seg. Han nektet. Så ombestemte han seg og fridde likevel. 

 

 

Anonymkode: c2f64...729

[Susan Sto Helit]

Jeg tenker du må forsøke å sortere litt mer på følelsene dine, for å finne ut hva du egentlig vil.

Du har en mann som sier han ikke ser poenget med å gifte seg. Han mener han vil bevise at man kan leve sammen uten giftemål. (Men dere skal ha barn, så på en eller annen måte blir dere forbundet for resten av livet, så det er ikke forpliktelse han er redd for.)

Du ønsker å være gift. Ha ring på fingeren, og kalle han mannen din. Men hvor viktig er dette EGENTLIG for deg?

Du sier du ikke vil tvinge han til å gifte seg hvis han ikke vil.

Føler du at det er tvang hvis han føyer seg etter ditt ønske, fordi dette er viktig for deg? Føler du det samme uavhengig av hvor viktig dette er for han?
I mitt hode høres det nemlig ut som om dette ikke er et viktig prinsipp for han. Han hadde egentlig ikke tenkt seg å gifte seg. Giftemål er ikke viktig for han. Men er det en prinsippsak for han, eller er det bare noe som ikke er viktig?
Tvang for meg er at han gjør noe mot sin vilje. Han MÅ gifte seg, selv om han av prinsipp ikke vil. Kun fordi du vil.

Det er noe helt annet for meg dersom han FØYER SEG, inngår et kompromiss, og gifter seg. Fordi dette er viktig for deg, men ikke viktig for han.

Men for å finne ut av dette, så må dere snakke sammen! Tenke gjennom  selv hva som er viktigst, og finne kompromisser som begge er tilfredse med.

Dere skal tross alt ha barn. Jeg vil bli veldig overrasket om dere aldri kom i noen situasjon der dere måtte snakke dere frem til et kompromiss eller et valg når det gjelder barneoppdragelse. (Det kan jo være alt fra leggetider, Skjermtid, bursdagsfeiringer, bruk av ferier, tid i barnehagen, fritidsaktiviteter osv.)
Start nå! Dere har bare godt av trening i å snakke sammen også om de temaene der dere har forskjellige meninger og prinsipper.

 

[Thinkerbelle]

Jeg skjønner deg!

jeg føler en deilig trygghet i å være gift, liker at vi er en enhet, både formelt og emosjonelt.

det samme tenker min mann..

om andre her sier at «å være gift er ut», men du ikke føler det slik, så er jo det helt greit!

Gammeldags eller ei, jeg forstår deg veldig godt! Dropp bryllupet og gå for ekteskapet (en tur på tinghuset/i kirka og en middag etterpå). Kanskje må du fri selv, om du ønsker å være gift mer enn du ønsker å vente på et frieri?? 

Alt blir ikke alltid som man fantaserte om, men det kan bli vel så bra likevel❤️