Voldelig mann

[Gjest rabrabara]

11 timer siden, HankySpanky skrev:

Nei, det blir hun så absolutt ikke, flåsete å komme drassende med også.

Skyldfølelse ja, juridisk skyld? Nei.

Det er faktisk feil. Man kan dømmes dersom man ikke har tatt barn vekk fra en voldelig forelder. 

[Gjest rabrabara]

§ 288. Hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.

Med fengsel inntil 3 år straffes den som hensetter en annen i hjelpeløs tilstand med fare for liv, kropp eller helse. På samme måte straffes den som unnlater å gi hjelp til noen i hjelpeløs tilstand som vedkommende har en plikt til å dra omsorg for.

 

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Folk med sinneproblemer er ikke nødvendigvis sadister. De kan være verdens søteste når de ikke er sinna, men miste fullstendig hodet når de blir sinna. 

Tror det hadde vært mye enklere å forlate en ren sadist enn en som er verdens beste kjæreste når han /hun er i godt humør /normalt humør, enn det er å forlate en som stort sett er verdens beste, men som av og til blir helt rabiat. 

Nå har jeg aldri forlatt en rendyrket sadist, og det er sikkert mye redsel forbundet med å forlate en slik, men det er fælt å måtte forlate sin store kjærlighet fordi han /hun av og til opptrer helt ufyselig, og skremmende der og da. Man håper gjerne til det siste at det gode i personen skal vinne, men folk som har sinneproblemer blir sjelden bedre. Oftere blir de verre, lar fanden i seg slippe mer til, når det har vært noen episoder der de burde ha blitt forlatt, men ikke ble det. Da begrenser de seg mindre. Tillater seg selv å bli en djevel oftere. Føler seg tryggere på at de ikke blir forlatt, og slipper hemninger. 

Har vel egentlig aldri hørt om at noen blir bedre med årene. Bedre av tilgivelse. 

Anonymkode: 4abcb...841

Jeg tror ikke det er vanlig, men jeg synes denne videoen er ganske interresant. 

Han beskriver noe jeg har opplevd, og han kaller det intimate terrorist. 

Han jeg var sammen med sluttet å slå når jeg sluttet å prøve å gjøre ting på egenhånd. Den verbale volden ble også mindre. Han ble ikke bedre av tilgivelse, men han ble bedre av å føle seg tryggere på at jeg ikke prøvde å dra min vei. Av at han hadde mer kontroll på at jeg ikke gjorde noe "farlig". Han var ikke slem, men han var redd. Den redselen kom ut som aggressivitet. Det kostet meg mye, og som du skriver i et annet innlegg - så trodde jeg at jeg var sterk nok til å takle det. Jeg trodde jeg skulle nå frem med å snakke sammen, med å få ham til å forstå hva han gjorde.

Det at jeg så hvor redd han var og hvor ensom han var gjorde det vanskelig for meg å dra. Jeg følte meg bundet av løfter han hadde tvunget meg til å gi. Jeg syntes veldig synd på ham. Han hadde skader som han ikke hadde noen skyld i, men forstod nok ikke at han kunne fått et mye bedre liv om han hadde fått hjelp. Siden han hadde vært utsatt som barn, så følte han nok på at han ikke var så ansvarlig. Han var jo skadet, og prøvde så godt han kunne. I tillegg så så jeg at han endret seg. Det brukte han (slik jeg oppfatter det) som emosjonell utpressing. Jeg tror ikke det var bevisst, han bare følte at det var urettferdig at jeg ikke kunne glemme alt - og at jeg forklarte noen av mine reaksjoner med ting som hadde skjedd. Han følte han endret seg masse, og at jeg ikke tok ansvar for å endre meg.

"Alle" mener at det er et skuespill med anger, eller med "honeymoonperioden" etter vold. Jeg tror ikke det alltid er det. Men som jeg skrev i et annet innlegg så tror jeg mange ikke klarer å se hva de faktisk gjør/har gjort. Det stemmer ikke med selvbildet. De opplever seg selv som snille mennesker, som mennesker som bryr seg. Da kan det på en måte ikke være eget ansvar at de slo, at de skjelte uten de er glad i. De føler seg urettferdig behandlet, misforstått, angrepet, stemplet.

Dessverre satte volden større spor enn jeg forstod mens jeg opplevde den, og jeg sliter fortsatt med å sortere inntrykk, jeg tør ikke å slippe noen innpå meg, jeg er fortsatt glad i ham (og han døde fra meg), jeg savner ham og jeg er friere uten ham. Familien og vennene mine likte ham naturlig nok ikke, de fikk ikke se de gode sidene hans. De så hvordan jeg endret meg, men de vet ikke om at han var fysisk voldelig (selv om det jo er mulig at noen mistenker det). Bare at han var kontrollerende og redd og kunne bli verbal. Nå sitter jeg med en sorg få forstår.

Jeg var en av alle de som trodde jeg kom til å dra ved første slaget. Jeg begynte også å pakke dagen etterpå, men han overtalte meg til å vente - og jeg var alt redd for å argumentere i mot i tilfelle det endte med vold igjen. Det var en søndag og jeg hadde ikke bil. Jeg så han roet seg, og tenkte jeg skulle planlegge litt bedre og dra når han ikke var der. Det er utrolig hvor sliten man kan bli, av å tenke, føle, ikke sove godt, av å si ting man ikke mener for å roe situasjonen, av å bli så fokusert på å ikke øke sjansen for nytt utbrudd at man ikke gjør det man vet man burde gjøre, av å analysere alt man sier og gjør for å ikke gjenta samme "feil" selv om man egentlig vet at utbrudd kan komme uansett hva man sier eller gjør. Jeg følte også på at "når jeg ikke dro den gangen - så kan jeg ikke dra for dette" og "nå er det litt roligere, nå kan jeg spare opp litt energi og så klarer jeg det om noen dager eller en uke"

Evnen til å se en situasjon fra flere sider er heller ikke alltid en hjelp når det kreves handling. 

Jeg var ikke redd for at jeg ikke ville klare meg alene (som mange tror er en av de viktigste grunnene til at man ikke drar.) Det har jeg gjort i mange år. Det var også noe av det som var vanskeligst for ham. Han ønsket at jeg ikke skulle klare meg uten ham, for da ville jeg aldri dra. Å si at jeg ble sammen med ham fordi jeg ble glad i ham, var ikke bra nok. Følelser kunne endre seg og da kunne man dra sin vei. Avhengighet var sikrere, da satt han med makta.

Jeg var redd han ikke ville klare seg. Jeg tror ikke han ønsket å skade meg, mer at det var en uheldig konsekvens av at han prøvde å sikre seg selv.

 

Anonymkode: cbb8a...84e

[StovnerJune]

Det beste er å komme seg bort så fort som mulig. Det kommer ikke til å forandre seg, så det er enten det eller å leve sånn resten av livet. Jo lenger du venter jo vanskeligere blir det. Man blir vant til mishandlingen og det som for andre virker helt ekstremt blir hverdagslige hendelser. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier om at du ikke engang reagerer på tingene han kaller deg lenger. Stygge ord, lugging, klaps og klyp blir en del av hverdagen, tvangspuling før leggetid blir ren rutine. Dette er ikke noe å tenke på spør du meg.

[Kj27]

På 22.7.2018 den 5.47, AnonymBruker skrev:

Hei,

Jeg vet egentlig svaret på dette, men føler meg likevel ganske rådvill.

Jeg har vært sammen med en mann i over 10 år og gift i 4 og vi har en 3 måneder gammel baby sammen. Han er ikke alltid grei mot meg og har drevet mye med psykisk vold og iblant også noe fysisk vold. Alt dette har jeg tålt fordi jeg vet at han absolutt ikke skal ha det bra uten meg.

I kveld kom han hjem etter en tur på byen, ganske full. Kalte meg en fitte, at jeg burde dø, ta selvmord mm., men det er jeg så vant til at jeg ikke blir provosert en gang. Lå i sengen med babyen vedsiden av meg og ignorerte ham. Det skulle jeg kanskje ikke ha gjort før plutselig blir han helt sprø og sier han skal kvele meg og kaste meg utfor balkongen. Han begynner å slå meg mens jeg ligger i sengen. Jeg er redd han skal bomme og treffe babyen og går litt ut av sengen. Han slår meg enda en gang og jeg tror han tar kvelertak rundt halsen min. Han kveler meg ikke hardt, men jeg blir redd for hva som vil skje med babyen min dersom jeg besvimer eller blir drept.

Han plukker opp babyen og tar babyen med ut i stuen. Jeg vil rive babyen ut av hendene hans, men lar være fordi jeg er redd babyen kan bli skadet. Han legger seg i sofaen med babyen og sier han skal sove der med babyen fordi det er kun hans barn og jeg har ikke noe rett til å være med babyen.

Jeg er redd han skal rulle over babyen eller skade den på noe vis ettersom han er beruset og blir værende ute i stuen og trygler og ber om at han ikke skal kvele meg og at jeg må få ta babyen som skriker og er sulten. Han truer med å drepe neg flere ganger og sier at ham bare behøver 2 sekunder for å kvele meg. Jeg vet ikke om han forstår at jeg tenker på å dra, men han sier at uansett hvor jeg drar så skal han eller noen andre finne meg og ta livet av meg og min familie (søsken og foreldre). 

Jeg tenker på å ringe hjelpelinjen for kvinner, men jeg aner ikke hvordan man ordner ting sånn rent praktisk. Hva skal jeg pakke med meg? Har jeg lov til å bare ta med meg vår felles barn? 

Noen som har vært i lignende situasjon som kan komme med råd? Dette er første gangen jeg virkelig har blitt redd. Jeg jar mange ganger tenkt på å dra, men ikke helt på ordentlig likevel. 

Anonymkode: ba47c...220

Du skal ringe politiet! 

Ikke bare for din egen del, men for babyen sin del! Du er pliktig å beskytte barnet ditt, gjør du ikke det er det omsorgssvikt! Og klarer du ikke å skjønne dette så bør ikke babyen være hos noen av dere! 

Håper du ser alvoret og tar tak, for dere begge. ingen fortjener å vokse opp i et voldelig miljø med mishandling (er du villig til å gjøre barnet ditt til vitne av dette?) og ingen fortjener en voldelig partner! ❤

[Gjest HankySpanky]

8 hours ago, rabrabara said:

§ 288. Hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.

Med fengsel inntil 3 år straffes den som hensetter en annen i hjelpeløs tilstand med fare for liv, kropp eller helse. På samme måte straffes den som unnlater å gi hjelp til noen i hjelpeløs tilstand som vedkommende har en plikt til å dra omsorg for.

 

Nå må du slutte å skremme folk.

 

Ja, loven sier dette, men dersom hun selv er fanget i et psykisk helvete, gjelder ikke loven, loven gjelder for folk som er oppegående og som har frie hender til å faktisk gjøre noe.

Eller mener at voldsutsatte kvinner kan gjøre som de selv vil?

 

De er ofte selv hensatt i en hjelpeløs tilstand, skjønn det.

[Gjest rabrabara]

48 minutter siden, HankySpanky skrev:

Nå må du slutte å skremme folk.

 

Ja, loven sier dette, men dersom hun selv er fanget i et psykisk helvete, gjelder ikke loven, loven gjelder for folk som er oppegående og som har frie hender til å faktisk gjøre noe.

Eller mener at voldsutsatte kvinner kan gjøre som de selv vil?

 

De er ofte selv hensatt i en hjelpeløs tilstand, skjønn det.

Jeg sier det ikke for å skremme, det er en paragraf som brukes. Så vurderer man selvfølgelig omstendighetene og, men i lovens øyne plikter man å beskytte barn mot vold. Nettopp en stefar som ble dømt for å ikke gjør det. Men der hadde mor slått og mishandlet barna. Jeg skriver det jeg gjør fordi jeg jobber i et yrke der jeg av og til er tett på ulike straffesaker. 

[AnonymBruker]

Du bør reise fra denne mannen umiddelbart fordi det skylder du barnet ditt. Du sier at du vet at han aldri vil skade babyen. Vel det vet du ikke. Når raseriet tar overhånd, og han slår deg i samme seng som babyen, og han er full og tar babyen fra deg, kan han fort skade barnet uten å «mene» det. Slike menn blir sjelden bedre. Og livet vil for alltid påvirke barnet ditt. Hilsen en som så sin mor bli slått helseløs hver helg. Min far var verdens snilleste mot oss edru, og rørte aldri oss barna. Men det å se og høre min mor bli banket helseløs hver gang han hadde drukket, har påvirket meg og hele livet mitt. Jeg vil aldri fullt ut stole på noen mann, jeg klarer ikke å være rundt folk som drikker alkohol, og har også av den grunn få venner da jeg ikke kan være med på sosiale tilstelninger hvor alkohol er inne i bildet. Så reis fra han nå. Hvis du ikke klarer det for din egen skyld, så skylder du barnet ditt ett bedre liv. 

Anonymkode: ac1d0...600

[AnonymBruker]

Takk til alle som har svart i denne tråden, og takk for gode råd. Jeg er lei meg for at det er flere enn meg som har opplevd dette, men det er godt å lese at dere har kommet dere ut.

Dette var første gangen han har gjort meg noe fysisk foran barnet vårt, og første gangen jeg har vært rett for barnets sikkerhet. Jeg vurderer ikke engang å ta ham tilbake. Jeg kan aldri tilgi ham faren han utsatte barnet mitt for og traumen han har påført meg. Aldri tidligere har jeg vært så redd. Å tenke på hva som kunne ha skjedd barnet mitt gir meg frysninger og jeg kommer aldri til å stole på ham igjen. 

Det gjør utrolig vondt å miste den lille familien min, for vi hadde det veldig fint noen ganger. Jeg tror jeg var litt blind og forsøkte å late som om alt var helt normalt til tross for alle skjellsord og nedlatende kommentarer fra ham. At jeg bare husket de gode tingene, men lukket øynene for de dårlige episodene. 

Jeg hadde aldri sett for meg å havne i en situasjon som denne. Vold er helt fjernt for meg da jeg har vokst opp i en rolig og kjærlig familie hvor alle har diskutert og vært likeverdige parter. 

Han var verdens fineste person da jeg først traff ham, snill og omsorgsfull, intelligent og kjekk. Han endret gradvis adferd mot meg og ble stadig mer kontrollerende. Så kom verbale krenkelser og så til sist fysiske. Det har vært klapsing og smådytting, men først natt til søndag opplevde jeg knyttnever og kvelertak. Jeg angrer på at jeg godtok så mye, men alt kom så gradvis og når episoden var over var han verdens snilleste igjen. Han fikk meg til å tro at jeg var årsaken til måten han reagerte på. 

Det kommer til å ta tid for meg å bygge opp selvtilliten igjen, men nå kan jeg endelig puste. Alt er skummelt, men jeg har verdens beste familie i ryggen og en liten baby som fortjener en sterk mamma. 

Anonymkode: ba47c...220

[AnonymBruker]

Beklager alle skrivefeil fra meg. Har autocorrect på, og har ikke hatt tid til korrekturlesning. 

Anonymkode: ba47c...220

[AnonymBruker]

Jeg er så utrolig glad jeg aldri har hatt en voldelig mann - og kan ikke en gang forestille meg hvordan det måtte føles. Men jeg har vært borti mye annet "rart" som er vanskelig å håndtere, blant annet sjalusi, depresjon, selvtillitsproblemer, utroskap etc. Det hjelper veldig å ta kontakt med noen å snakke med. Selv benyttet jeg meg av kommunens tilbud, som heter psykisk helse og rus. De stiller som samtalepartner, og har mye/finner mye informasjon som er greit å vite om. Dette gjør terskelen mye lavere, og man blir tryggere dersom hendelser/følelser/tanker etc kommer akutt. Det å få forståelse og bli hørt er viktig, selv om du ikke vil de skal gjøre noe mer enn det. Det er kommunenes tilbud til innbyggerne, så det er gratis - og taushetsbelagt. De kan også ta med representanter fra BV i møtet om du vil, som for meg opplevdes som hyggelig og veldig informativt.

Anonymkode: b77dd...e3f

[StovnerJune]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han var verdens fineste person da jeg først traff ham, snill og omsorgsfull, intelligent og kjekk. Han endret gradvis adferd mot meg og ble stadig mer kontrollerende. Så kom verbale krenkelser og så til sist fysiske. Det har vært klapsing og smådytting, men først natt til søndag opplevde jeg knyttnever og kvelertak. Jeg angrer på at jeg godtok så mye, men alt kom så gradvis og når episoden var over var han verdens snilleste igjen. Han fikk meg til å tro at jeg var årsaken til måten han reagerte på. 

Det er et så typisk tilfelle av konemishandler som det får blitt. 

[AnonymBruker]

På 23.7.2018 den 9.30, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det er vanlig, men jeg synes denne videoen er ganske interresant. 

Han beskriver noe jeg har opplevd, og han kaller det intimate terrorist. 

Han jeg var sammen med sluttet å slå når jeg sluttet å prøve å gjøre ting på egenhånd. Den verbale volden ble også mindre. Han ble ikke bedre av tilgivelse, men han ble bedre av å føle seg tryggere på at jeg ikke prøvde å dra min vei. Av at han hadde mer kontroll på at jeg ikke gjorde noe "farlig". Han var ikke slem, men han var redd. Den redselen kom ut som aggressivitet. Det kostet meg mye, og som du skriver i et annet innlegg - så trodde jeg at jeg var sterk nok til å takle det. Jeg trodde jeg skulle nå frem med å snakke sammen, med å få ham til å forstå hva han gjorde.

Det at jeg så hvor redd han var og hvor ensom han var gjorde det vanskelig for meg å dra. Jeg følte meg bundet av løfter han hadde tvunget meg til å gi. Jeg syntes veldig synd på ham. Han hadde skader som han ikke hadde noen skyld i, men forstod nok ikke at han kunne fått et mye bedre liv om han hadde fått hjelp. Siden han hadde vært utsatt som barn, så følte han nok på at han ikke var så ansvarlig. Han var jo skadet, og prøvde så godt han kunne. I tillegg så så jeg at han endret seg. Det brukte han (slik jeg oppfatter det) som emosjonell utpressing. Jeg tror ikke det var bevisst, han bare følte at det var urettferdig at jeg ikke kunne glemme alt - og at jeg forklarte noen av mine reaksjoner med ting som hadde skjedd. Han følte han endret seg masse, og at jeg ikke tok ansvar for å endre meg.

"Alle" mener at det er et skuespill med anger, eller med "honeymoonperioden" etter vold. Jeg tror ikke det alltid er det. Men som jeg skrev i et annet innlegg så tror jeg mange ikke klarer å se hva de faktisk gjør/har gjort. Det stemmer ikke med selvbildet. De opplever seg selv som snille mennesker, som mennesker som bryr seg. Da kan det på en måte ikke være eget ansvar at de slo, at de skjelte uten de er glad i. De føler seg urettferdig behandlet, misforstått, angrepet, stemplet.

Dessverre satte volden større spor enn jeg forstod mens jeg opplevde den, og jeg sliter fortsatt med å sortere inntrykk, jeg tør ikke å slippe noen innpå meg, jeg er fortsatt glad i ham (og han døde fra meg), jeg savner ham og jeg er friere uten ham. Familien og vennene mine likte ham naturlig nok ikke, de fikk ikke se de gode sidene hans. De så hvordan jeg endret meg, men de vet ikke om at han var fysisk voldelig (selv om det jo er mulig at noen mistenker det). Bare at han var kontrollerende og redd og kunne bli verbal. Nå sitter jeg med en sorg få forstår.

Jeg var en av alle de som trodde jeg kom til å dra ved første slaget. Jeg begynte også å pakke dagen etterpå, men han overtalte meg til å vente - og jeg var alt redd for å argumentere i mot i tilfelle det endte med vold igjen. Det var en søndag og jeg hadde ikke bil. Jeg så han roet seg, og tenkte jeg skulle planlegge litt bedre og dra når han ikke var der. Det er utrolig hvor sliten man kan bli, av å tenke, føle, ikke sove godt, av å si ting man ikke mener for å roe situasjonen, av å bli så fokusert på å ikke øke sjansen for nytt utbrudd at man ikke gjør det man vet man burde gjøre, av å analysere alt man sier og gjør for å ikke gjenta samme "feil" selv om man egentlig vet at utbrudd kan komme uansett hva man sier eller gjør. Jeg følte også på at "når jeg ikke dro den gangen - så kan jeg ikke dra for dette" og "nå er det litt roligere, nå kan jeg spare opp litt energi og så klarer jeg det om noen dager eller en uke"

Evnen til å se en situasjon fra flere sider er heller ikke alltid en hjelp når det kreves handling. 

Jeg var ikke redd for at jeg ikke ville klare meg alene (som mange tror er en av de viktigste grunnene til at man ikke drar.) Det har jeg gjort i mange år. Det var også noe av det som var vanskeligst for ham. Han ønsket at jeg ikke skulle klare meg uten ham, for da ville jeg aldri dra. Å si at jeg ble sammen med ham fordi jeg ble glad i ham, var ikke bra nok. Følelser kunne endre seg og da kunne man dra sin vei. Avhengighet var sikrere, da satt han med makta.

Jeg var redd han ikke ville klare seg. Jeg tror ikke han ønsket å skade meg, mer at det var en uheldig konsekvens av at han prøvde å sikre seg selv.

 

Anonymkode: cbb8a...84e

Jeg hadde dessverre ikke tid til å se videoen, da den var litt lang. 

Det høres ut som du var utsatt for en narsissist, av den typen som spiller på sin sårbarhet, og unnskylder alle sine feil ved at han /hun har opplevd så mye vondt. Det er ofte reelt at de har opplevd mye vondt, for i motsetning til psykopati, som er medfødt, utvikles narsissisme oftest på grunn av omsorgssvikt i sårbare år. 

Det gjør dem ikke lettere å leve med, og ikke mindre farlig! 

En av de tingene jeg oppdaget da jeg gikk i støttegruppen var at SAMTLIGE menn som hadde slått og misbrukt kvinnene i gruppen skyldte på egne opplevelser, og at de slet psykisk. Da jeg oppdaget det følte jeg meg rett og slett lurt, i forhold til situasjonen jeg selv hadde stått i. Jeg hadde forstått og tilgitt så altfor mye, fordi "han hadde det så vondt", og så satt samtlige kvinner i gruppen og fortalte akkurat samme historie. At det var så vanskelig å forlate, fordi han som slo eller utsatte dem for verbal mishandling "hadde det så vondt selv". Mennene var svært forskjellige, fra noen som hadde problemer med rus eller alkohol, til velfungerende menn i høye stillinger, men ALLE unnskyldte sin voldelighet med at de hadde det så vondt selv. På grunn av tidligere svik, på grunn av usikkerhet og redsel, på grunn av smerte de bar på, og som kvinnen i deres liv burde forstå og ta hensyn til. 

Hva er det vi kvinner tror om menn som er voldelige? At andre menn som er det (andre enn den vi opplever misbruk av) sier og viser at de er voldelige fordi de nyter makten det gir dem? At vår voldsmann er unik i det at han har andre og "bedre" grunner for å miste hodet og ty til vold? Det er mer synd på ham? 

ALLE, ABSOLUTT ALLE, mennene skyldte på AKKURAT det samme som din mann gjorde. Sannheten er også at alle disse mennene følte tilfredsstillelse ved makten de har over deg i det de slår, og i det du slutter med å gjøre ting de ikke liker. Men dette innrømmer de selvsagt ikke. 

Din historie er ikke unik. Din voldsmann var ikke unik. Han var som dem alle, med samme unnskyldninger som dem alle. 

Du gikk i en felle, og det er vi mange som har gjort. Følt sympati og omsorg, fordi "Han har det trossalt så vondt, til og med verre enn det er for meg å leve med konsekvenser av det. Jeg klarer ikke å svikte ham når han har det så vondt!" 

ALLE mennene hadde AKKURAT samme historie! Du ble lurt! Jeg og! 

Anonymkode: 4abcb...841

[AnonymBruker]

Babyen har jo også blitt utsatt for mishandling her. Man skal ikke rope og skrike og krangle foran barn!! Barnet blir stresset og forvirret, noe som skaper kjemiske reaksjoner i hjernen, det kan forandre dem for livet og gjøre dem veldig utrygge. Hvis du ikke tar ansvar så kommer du også til å være i trøbbel for å ikke skjerme barnet fra dette.

Anonymkode: f92a5...e29

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk til alle som har svart i denne tråden, og takk for gode råd. Jeg er lei meg for at det er flere enn meg som har opplevd dette, men det er godt å lese at dere har kommet dere ut.

Dette var første gangen han har gjort meg noe fysisk foran barnet vårt, og første gangen jeg har vært rett for barnets sikkerhet. Jeg vurderer ikke engang å ta ham tilbake. Jeg kan aldri tilgi ham faren han utsatte barnet mitt for og traumen han har påført meg. Aldri tidligere har jeg vært så redd. Å tenke på hva som kunne ha skjedd barnet mitt gir meg frysninger og jeg kommer aldri til å stole på ham igjen. 

Det gjør utrolig vondt å miste den lille familien min, for vi hadde det veldig fint noen ganger. Jeg tror jeg var litt blind og forsøkte å late som om alt var helt normalt til tross for alle skjellsord og nedlatende kommentarer fra ham. At jeg bare husket de gode tingene, men lukket øynene for de dårlige episodene. 

Jeg hadde aldri sett for meg å havne i en situasjon som denne. Vold er helt fjernt for meg da jeg har vokst opp i en rolig og kjærlig familie hvor alle har diskutert og vært likeverdige parter. 

Han var verdens fineste person da jeg først traff ham, snill og omsorgsfull, intelligent og kjekk. Han endret gradvis adferd mot meg og ble stadig mer kontrollerende. Så kom verbale krenkelser og så til sist fysiske. Det har vært klapsing og smådytting, men først natt til søndag opplevde jeg knyttnever og kvelertak. Jeg angrer på at jeg godtok så mye, men alt kom så gradvis og når episoden var over var han verdens snilleste igjen. Han fikk meg til å tro at jeg var årsaken til måten han reagerte på. 

Det kommer til å ta tid for meg å bygge opp selvtilliten igjen, men nå kan jeg endelig puste. Alt er skummelt, men jeg har verdens beste familie i ryggen og en liten baby som fortjener en sterk mamma. 

Anonymkode: ba47c...220

Veldig godt å høre at du er bestemt på å ikke ta ham tilbake, og håper du klarer å fortsette å være like sterk i dette når han trygler og ber om tilgivelse og ny sjanse. 

Du skrev tidligere at du også hadde ringt politiet, og jeg håper at de følger opp. 

Jeg forstår at dette er vondt. Det er vondt å gi slipp på drømmer! Vondt å gi slipp på en person man er glad i, tross alt. Det er likevel det eneste rette å gjøre i denne situasjonen, og om noen år vil du være glad for at du gjorde det. Med tiden vil du nok treffe en ny mann, elske minst like høyt, og få nye drømmer. Da vil du kjenne hvor godt det er at du var modig og ga slipp på dette forholdet, som ikke var bra for deg, og som ikke ville ha vært bra for barnet ditt. 

Ta deg tid til å sørge og bearbeide. Støtt deg til venner og familie. Finn smilet og latteren din igjen ved hjelp av dem. Og vit med deg selv at du gjorde det eneste rette for deg og ditt barn da du forlot denne mannen. 

Det er vondt nå, men lykke kommer! 

Stor klem

Anonymkode: 4abcb...841

[AnonymBruker]

På 22.7.2018 den 17.19, AnonymBruker skrev:

PS! Jeg fikk anbefalt å gå i en støttegruppe for voldsutsatte kvinner. Det er vel ikke nødvendig, tenkte jeg da, men det var faktisk utrolig godt å dele mine opplevelser med kvinner som hadde opplevd det samme. Det var ikke forholdet han ble anmeldt for som satte dypest i meg, men alle episodene med stygge ord og utskjelling. Det satte i meg, lenge. Det var først gjennom denne gruppen jeg ble bevisst på hvor mye det hadde preget meg, og jeg fikk bearbeidet mye som sikkert hadde plaget meg lenge dersom jeg ikke hadde fått tatt del i denne gruppen. Jeg hadde på en måte vendt meg til vonde ord og urimelig sinne. Det var viktig å få bearbeidet det! 

Anonymkode: 4abcb...841

Hvor kommer man i kontakt med en slik støttegruppe?

Kunne evt tenkt meg det selv.

(Er ikke ts for ordens skyld)

Anonymkode: a7db1...0ba

[AnonymBruker]

Bare å komme seg ut ASAP. 

Min mor ble i lag med liknende type når vi var yngre. Ene av oss søsken var småbarn da (ikke hans), og selv om han alltid var snill mot oss barn, så snappet det helt for han en dag. Da stod han der med barn og våpen i hånda, og var på vei til å begå mord / selvmord . Vi var bare heldige at en tilfeldig forbigående fikk sneket seg bak han, og lagt han i bakken. 

Så, selv om han ikke virker truende mot barn, så kan det fort snu seg. Det kan være at slike typer ikke vil skade barn fordi de misliker barnet, men fordi de vil utøve ekstra skade på mor. 

Politianmeldelse + besøksforbud. 

Anonymkode: d763c...7e7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvor kommer man i kontakt med en slik støttegruppe?

Kunne evt tenkt meg det selv.

(Er ikke ts for ordens skyld)

Anonymkode: a7db1...0ba

De annonseres i aviser, men ikke bestandig like lett å få med seg slikt. Jeg fikk kontaktinformasjon av politiet. I Bergen ble dette tidligere holdt på Robin Hood huset, men det er noen år siden jeg gikk, så vet ikke om det er der fremdeles. 

Anonymkode: 4abcb...841

[Maleficenta]

På 22.7.2018 den 8.45, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at dere har helt rett. Har pakket pass og lommebok i stellebagen og vil gjerne dra. Men jeg vet at når han våkner så et han "normal" igjen. Var dritredd i natt og kommer til å dra.

Jeg vet forresten at han aldri ville ja skadet sitt barn. Men å drikke og så komme hjem å begynne å slå meg i sengen hvor det også ligger en baby er fullstendig galskap. Det er vel ikke mulig å skylde det kun på at han hadde drukket heller? 

Anonymkode: ba47c...220

Det kan du ikke vite ts. Spiller ingen rolle om han er vanlig når han er edru igjen. Han kommer til å drikke seg full igjen og da kan det hende han gjør verre ting. Kom deg vekk. Det er ikke normalt å bli så gal bare fordi man har gått på en snurr på byen uansett

[Jadzia]

Kjære vene! Nå har jeg lest meg gjennom tråden her. Og en ting er sikkert, å gå på og klandre de som utsettes for vold, er ikke veien å gå! Jeg har selv vært der, vi var sammen i ti år. Ingen felles barn, men han hadde barn fra før. Og jeg har så dårlig samvittighet for alt den ungen så de årene. Men hadde det ikke vært meg, hadde det garantert vært noen andre. 

 

Det du beskriver om han ts, er klassisk for mishandlere. De er så elskverdige og fine i starten, så kommer det mer og mer og det utvikler seg bare til det verre. Selvfølgelig har dere fine perioder. Det hadde jeg med min og. Vi var på turer sammen, festivaler, han var snill på enkelte områder, men ikke andre. De aller aller fleste mennesker har gode sider ved siden av de dårlige, men det betyr ikke at man bør være sammen med dem. Å true med å drepe, og såpass bokstavelig som han gjør, er ikke noe du kan forsvare. Å sette seg ned og snakke med han, vil heller ikke gjøre det bedre. Selvfølgelig har han dårlig samvittighet, han skjønner jo at handlingen har fått konsekvenser for en gangs skyld. Og det er også klassisk for mishandlere, etter mishandlingen kommer unskyldningen. Også er det på igjen etter en stund.

 

Ta kontakt med krisesenteret nær deg, de kan hjelpe deg med mye av det praktiske og veilede deg videre. Jeg håper du har familie og venner rundt deg som støtter det og kan hjelpe deg gjennom dette. Det er så viktig å ha et nettverk som kan fange deg opp når du faller ned, og som kan hjelpe deg når han prøver seg. For han vil prøve seg nå i starten. Ikke nødvendigvis med vold, men på å lokke deg tilbake. Love bot og bedring, gull og grønne skoger osv. Ikke fall for det! For han vil ikke bli bedre over tid!