Ville dere blitt samboer med en som krever pleie 24/7

[Jadzia]

Jeg hadde ikke gått fra mannen min om det skjedde, men jeg hadde aldri gått inn i et forhold med en som var såpass syk/skadet. Jeg kunne fint vært sammen med noen med skader eller sykdom og, men ikke sånn at de er pleietrengende. De må fungere til en viss grad.

[Pipaluk]

17 minutter siden, Jadzia skrev:

Jeg hadde ikke gått fra mannen min om det skjedde, men jeg hadde aldri gått inn i et forhold med en som var såpass syk/skadet. Jeg kunne fint vært sammen med noen med skader eller sykdom og, men ikke sånn at de er pleietrengende. De må fungere til en viss grad.

Et annet spørsmål er om partneren ville vært den samme selv om intellektet ikke ble vesentlig endret? Blir man så redusert at man trenger assistenter hele døgnet så gjør det noe med selvfølelsen og personligheten. Ved store skader så kan det også føre med seg smerter og utmattelse. Det spørs om han hadde hatt noe overskudd til å være kjæreste etter noe sånt 

[Gjest mayas24]

Selvfølgelig? Ingenting stopper når det er ekte kjærlighet. 

[AnonymBruker]

Vanskelig å se for seg en situasjon som hadde gjort at jeg hadde gått fra samboeren min. Det er jo vi to som skal være sammen. Ingenting som skjer, forandrer på det, med mindre han er stygg mot meg. Men ellers skal jeg klare alt. 

Har opplevd at eksen har gått fra meg, ifølge ham fordi han ikke taklet at jeg har en forholdsvis mild kronisk sykdom (er i full jobb og har fritid utenom, men jeg kan ikke feks delta i hans hobby som er maratonløpung. En hobby han utviklet året før han slo opp. Og jeg kan bli sliten hvis det skjer noe uventet. Ikke mer en hva nåværende kjæreste takler helt fint). 

Anonymkode: 5d70c...43c

[Gumman87]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er totalt uaktuelt. Det blir som å bo med et barn, det er jeg ikke interessert i. 

Anonymkode: b1f9f...1e6

Hva er greia med å sammenligne et barn med en handikappet person?

[Gjest Atheena]

Hadde dette skjedd  i 20 årene før barn osv vil jeg nok forlatt personen. Jeg hadde også latt den jeg var sammen med gå hvis det var motsatt. Hadde dog vært viktig å være der i den første fasen, men hadde ikke bundet meg opp for resten av livet. 

Hadde det skjedd mannen min som jeg har barn med i dag så ville jeg nok ha blitt, ihvertfall for en lang periode. Om jeg hadde brukt resten av livet mitt på det, vet jeg ikke. Kommer an på situasjonen og hvor krevende den hadde blitt. Jeg hadde sluppet mannen min fri på samme grunnlag. 

[AnonymBruker]

Faren min stelte mora mi hjemme, med hjemmesykepleie, helt til det ikke var forsvarlig mer fordi mora mi fikk så mye angst (folk som holder på å utvikle demens er ofte redd. Tenk deg selv, hvis du hadde glemt de mest basale ting hele tida, pluss innbilt deg ting som ikke skjer). Innimellom er mamma klar som et egg, ofte er hun til og fra, iblant er hun helt bananmos i hodet. Hun sier til pappa, jeg vil ikke bli skilt. Pappa har nok tenkt på hva som kan skje når hun dør, men han skiller seg såklart ikke fra kona si! Akkurat nå er han på en flere ukers utenlandsferie med min bror for å lette hodet og få nye inntrykk. 

Tanta mi opplevde det samme, hennes mann (mammas bror) fikk også en alvorlig sykdom med demens-symptomer og han bodde hjemme til han døde. Det var utrolig slitsomt for henne, men hun fikk også pleie den hun elsker til det siste. Jeg dansa med henne nå i sommer (hun er en selvfølgelig del av familien selv hun hun er inngifta), var deilig å se henne slå ut håret. Kan være hun finner noen ny, da har hun sørga helt ferdig over det som ramma henne og familien. 

Jeg skjønner bare ikke folk som forlater den de visstnok elsker. Ta pause, få hjelp, få andre inntrykk, ja, holde avstand hvis de blir ravende gale og en fare for andre osv, men du forlater ikke den som er nærest deg i livet uansett. Minium sørge for at de har det bra. Jeg tror at folk som forlater, er det som ikke hadde det så bra i utgangspunktet - da skjønner jeg at motivasjonen ikke er på topp. 

Anonymkode: 5d70c...43c

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer snakket om dette en gang tidligere, hvis en av oss ble pleietrengende og ikke kunne ta vare på seg selv. At da skal den parten som ikke ble skadet slippe å pleie den andre, og kunne leve ett vanlig liv. Kunne godt være kjærester og besøke jevnlig, men ikke at pleieoppgavene skulle gå til den friske. 

Anonymkode: 98bf6...30a

[minister-mio]

Nei

[AnonymBruker]

På 13.7.2018 den 10.22, AnonymBruker skrev:

Jeg og min samboer snakket om dette en gang tidligere, hvis en av oss ble pleietrengende og ikke kunne ta vare på seg selv. At da skal den parten som ikke ble skadet slippe å pleie den andre, og kunne leve ett vanlig liv. Kunne godt være kjærester og besøke jevnlig, men ikke at pleieoppgavene skulle gå til den friske. 

Anonymkode: 98bf6...30a

Dette sier vel egentlig seg selv. En som trenger pleie hele døgnet og mest sannsynlig blir uføretrygdet, trenger at kjæresten jobber og tjener penger, alternativet er jo at begge blir trygdet, hvis en i det hele tatt får pleiepenger da, det får man vel helst for barn, og et par som ikke er pensjonister kan ikke leve på en uføretrygd. Men altså, vanlig liv? Sånn blir det ikke, vet du. Alt blir annerledes. 

Anonymkode: 5d70c...43c

[Gjest Atheena]

På 13.7.2018 den 10.13, AnonymBruker skrev:

Faren min stelte mora mi hjemme, med hjemmesykepleie, helt til det ikke var forsvarlig mer fordi mora mi fikk så mye angst (folk som holder på å utvikle demens er ofte redd. Tenk deg selv, hvis du hadde glemt de mest basale ting hele tida, pluss innbilt deg ting som ikke skjer). Innimellom er mamma klar som et egg, ofte er hun til og fra, iblant er hun helt bananmos i hodet. Hun sier til pappa, jeg vil ikke bli skilt. Pappa har nok tenkt på hva som kan skje når hun dør, men han skiller seg såklart ikke fra kona si! Akkurat nå er han på en flere ukers utenlandsferie med min bror for å lette hodet og få nye inntrykk. 

Tanta mi opplevde det samme, hennes mann (mammas bror) fikk også en alvorlig sykdom med demens-symptomer og han bodde hjemme til han døde. Det var utrolig slitsomt for henne, men hun fikk også pleie den hun elsker til det siste. Jeg dansa med henne nå i sommer (hun er en selvfølgelig del av familien selv hun hun er inngifta), var deilig å se henne slå ut håret. Kan være hun finner noen ny, da har hun sørga helt ferdig over det som ramma henne og familien. 

Jeg skjønner bare ikke folk som forlater den de visstnok elsker. Ta pause, få hjelp, få andre inntrykk, ja, holde avstand hvis de blir ravende gale og en fare for andre osv, men du forlater ikke den som er nærest deg i livet uansett. Minium sørge for at de har det bra. Jeg tror at folk som forlater, er det som ikke hadde det så bra i utgangspunktet - da skjønner jeg at motivasjonen ikke er på topp. 

Anonymkode: 5d70c...43c

Jo, men det er også kjærlighet å slippe den andre fri. Som sagt hadde jeg ikke ønsket at min mann skulle måtte pleie meg. En ting er når vi blir gamle, men ikke så tidlig som i 20 til 40 årene. 

[AnonymBruker]

Hadde nok ikke gått inn i et sånt forhold, men hadde ikke gått fra kjæresten min hvis noe sånt hadde skjedd han. Vi står sammen tykt og tynt. Dårlig gjort å bare stikke. Det ville nok blitt tøft og mye snudd på hodet 

Anonymkode: ac153...79e

[AnonymBruker]

På 13.7.2018 den 1.55, Gumman87 skrev:

Hva er greia med å sammenligne et barn med en handikappet person?

Samme lurer jeg på. Synes det var teit kommentar. Man er ikke et barn fordi et voksent menneske er handikappet. Herregud 

Anonymkode: ac153...79e

[AnonymBruker]

1 time siden, Atheena skrev:

Jo, men det er også kjærlighet å slippe den andre fri. Som sagt hadde jeg ikke ønsket at min mann skulle måtte pleie meg. En ting er når vi blir gamle, men ikke så tidlig som i 20 til 40 årene. 

Det er jo ikke partneren som pleier, man får hjelp i form av assistenter... Slippe fri? Høres ikke ut som ekte kjærlighet, med mindre man blir alvorlig syk tidlig og det er 100% sikkert at det varer livet ut. Men sa synes jeg at den som er pleietrengende bør få slippe fri.

Anonymkode: 8cb1b...3bb

[Pipaluk]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo ikke partneren som pleier, man får hjelp i form av assistenter... Slippe fri? Høres ikke ut som ekte kjærlighet, med mindre man blir alvorlig syk tidlig og det er 100% sikkert at det varer livet ut. Men sa synes jeg at den som er pleietrengende bør få slippe fri.

Anonymkode: 8cb1b...3bb

Hva om partneren får demens. Er det da man slipper dem ut i det fri?

[annebanane]

Nei, hadde ikke gått inn i et slikt forhold.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Pipaluk skrev:

Hva om partneren får demens. Er det da man slipper dem ut i det fri?

Demens i 20 årene?

Anonymkode: 8cb1b...3bb

[Pipaluk]

På 13.7.2018 den 10.22, AnonymBruker skrev:

Jeg og min samboer snakket om dette en gang tidligere, hvis en av oss ble pleietrengende og ikke kunne ta vare på seg selv. At da skal den parten som ikke ble skadet slippe å pleie den andre, og kunne leve ett vanlig liv. Kunne godt være kjærester og besøke jevnlig, men ikke at pleieoppgavene skulle gå til den friske. 

Anonymkode: 98bf6...30a

Det er et vanskelig løfte å gi hverandre. Når er man pleietrengende eller syk nok og hvordan vil det føles å bli forlatt i en slik situasjon?

det trenger ikke å være en ulykke med hjerneblødning og lammelser. Det kan være at du får en alvorlig grad av MS og ikke kan ivareta deg selv. Forhåpentligvis vil du få noe hjelp av det offentlige, men kanskje ikke nok til at mannen fikk helt fri.

[Pipaluk]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Demens i 20 årene?

Anonymkode: 8cb1b...3bb

Som regel får en demens i senere alder, selv om det finnes unntak. 

Demens kan bli aktuelt senere, men det er vel det samme når det skjer i livet?

[AnonymBruker]

11 timer siden, Atheena skrev:

Jo, men det er også kjærlighet å slippe den andre fri. 

Da har vi nok ulike ideer om hva kjærlighet er for noe. 

Anonymkode: 5d70c...43c