Hvorfor hater dere stebarna deres?

[a l'orange]

⭐

Endret 21. oktober 2020 av a l'orange

[Kattugla]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er klart at det handler om ditt innlegg. Stemor kritiserer far for å være for snill med barna, at barna er «drittunger» fordi de har en grei far. 

Jeg hadde selv ei stemor som sto og freste at jeg var en «drittunge» til meg, om hun var uenig i noe som jeg fikk lov til, som hun ikke likte.

Nei, stemor skal ikke blande seg mer i barneoppdragelsen. Om stemor har så avvikende syn på barneoppdragelse enn hva far har er det bedre at hun flytter ut, og lar far og barn ha det fint sammen, fremfor å forsure et hjem og ødelegge et barn sin barndom.

Og nei, jeg var ikke en «drittunge». Jeg var ikke perfekt heller, men som alle barn hadde jeg behov for å kunne uttrykke følelser, strekke grenser og feile. Faren min hadde behov for å vise meg omsorg og kjærlighet, og aksept. Stemor sto og hang over vår relasjon som en misfornøyd hauk. Hun ødela så mye. Begrunnet med at far var «for snill» og jeg ble en «bortskjemt dritunge». 

Skilsmissbarn har helt andre utfordringer enn andre barn, og trenger derfor toleranse og aksept de også. Ikke ei kjærring av et hespetre, som er sur og misfornøyd med alt far og barnet gjør. 

Slike stemødre er ikke egnet. De bør flytte ut.

og ja, det ble da «folk» av meg også. «Drittungen som var så bortskjemt».

Anonymkode: daf30...e2c

Hvor mange stemødre har du hatt? Én? Er ikke det litt vel snevert grunnlag for å dømme tusenvis av mennesker som tilfeldigvis har stebarn? Stemødre (og -fedre) er ikke en egen rase med felles lynne og atferd. Det finnes også foreldre som er totalt uegnet og skulle aldri hatt barn, men ingen setter de som malen "for hvordan foreldre er", fordi de er tross alt unntaket. Vel, slik er det også med kjipe steforeldre, de finnes, men de er unntaket og ikke regelen. 

Jeg har selv hatt en kjip stemor, men jeg skjønner allikevel at verden er ikke så svarthvit som du vil ha det til; det er ikke slik at alle steforeldre er slemme, eller at det er kun de som skal bære ansvaret og svelge kameler for at den nye familien fungerer, eller at det er alltid deres skyld hvis ting ikke fungerer. Alle skal kunne ha det bra i en familie og bli møtt med respekt - også steforeldre! Og de som har størst ansvar av alle for at barna har det bra og nyfamilien fungerer, er alltid mor og far. 

Problemstillinger som dukker opp i nyfamilien må det dessuten være lov å ta opp og diskutere/søke råd etter behov, for hvordan skal folk ellers kunne finne løsning på noe som helst?! 

[a l'orange]

⭐

Endret 21. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Kattugla skrev:

Hvor mange stemødre har du hatt? Én? Er ikke det litt vel snevert grunnlag for å dømme tusenvis av mennesker som tilfeldigvis har stebarn? Stemødre (og -fedre) er ikke en egen rase med felles lynne og atferd. Det finnes også foreldre som er totalt uegnet og skulle aldri hatt barn, men ingen setter de som malen "for hvordan foreldre er", fordi de er tross alt unntaket. Vel, slik er det også med kjipe steforeldre, de finnes, men de er unntaket og ikke regelen. 

Jeg har selv hatt en kjip stemor, men jeg skjønner allikevel at verden er ikke så svarthvit som du vil ha det til; det er ikke slik at alle steforeldre er slemme, eller at det er kun de som skal bære ansvaret og svelge kameler for at den nye familien fungerer, eller at det er alltid deres skyld hvis ting ikke fungerer. Alle skal kunne ha det bra i en familie og bli møtt med respekt - også steforeldre! Og de som har størst ansvar av alle for at barna har det bra og nyfamilien fungerer, er alltid mor og far. 

Problemstillinger som dukker opp i nyfamilien må det dessuten være lov å ta opp og diskutere/søke råd etter behov, for hvordan skal folk ellers kunne finne løsning på noe som helst?! 

Jeg har kun hatt en (heldigvis) 

Det er selvfølgelig sikkert stefamilier som fungerer bra, det tviler jeg ikke på. Og såklart man må kunne diskutere hva man kan gjøre bedre i stefamilier, om man ønsker det (har noen nektet ..?) denne tråden heter dog «hvorfor hater dere stebarnet deres». Ikke «hvorfor elsker du stebarnet ditt» så det er kanskje ikke så rart at som et «hatet stebarn» er jeg veldig negativ i denne tråden. 

Jeg har sjeldent (aldri?) hørt et barn snakke varmt om relasjonen til en stemor. Noen ganger stefar (oftere faktisk, enn stemor) som kanskje skyldes at de stefedrene har fylt en rolle som pappa, fordi biologisk far ikke har vært tilstedet. 

Jeg er nå voksen selv, og kjenner flere par som har gått fra hverandre og funnet nye kjærester. Ofte var årsaken til bruddet at de ikke klarte å samarbeide om det dagligdagse, for eksempel husholdning og barneoppdragelse. Her mener jeg mange lurer seg selv. De er misfornøyd med partneren (kanskje ofte kvinner er misfornøyd med barnfars innsats) og vil heller være alene (eller finne en ny) Det er liksom til barnas beste, men i mange tilfeller blir faktisk barna lidende, mer enn at det er særlig gunstig for dem.

Mange her kan rose stemødre opp i skyene, og late som om at det er et like vanlig problem med uenighet mellom barn og foreldre når foreldrene er biologisk. Men; forskning viser det motsatte. 

Stebarn har lagt større sannsynlighet for å bli utsatt for både vold og drap, viser forskning. Ikke bare litt høyere sannsynlighet, men skyhøy. Det er dermed også rimelig å anta at stebarn generelt også er utstatt  for mer psykisk vold, enn barn som bor med biologiske foreldre. 

Jeg mener rollen som GOD stemor er vanskeligere enn rollen som god mor. 

Derfor er det så få som egentlig takler den eller er egnet til den. 

Anonymkode: daf30...e2c

[Kattugla]

3 minutter siden, a l'orange skrev:

TAKK! 

Den svart/hvitt-holdningen og alle fordommene om biologisk opphav og steforeldre og adoptivforeldre og mødre og fedre og alt mulig annet, er så utrolig skadelig, at jeg blir helt matt. Og trist. Den dukker opp gjentatte ganger her inne.

Det er kun en ting som teller når man skal avgjøre hvordan barn har det; det er hvordan de FAKTISK har det.

Igjen, takk!!  

Enig med deg. Har sett nok av tilfeller hvor barnas foreldre svikter totalt, f.eks i form av uegnet "omsorg" som er direkte skadelig for barnet, eller at de driter fullstendig i barnet og er helt fraværende etc etc.. Slike foreldre bidrar gjerne også til konflikt i "den andre familien". Uten at jeg føler at det er grunnlag for å dømme alle andre foreldre.. Det finnes altfor mange mennesker som er ikke egnet til å ha omsorg for barn og noen av de er foreldre og andre er steforeldre. 

[a l'orange]

⭐

Endret 21. oktober 2020 av a l'orange

[a l'orange]

⭐

Endret 21. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Plis flytt ut! Du hater noen som knapt har blitt myndig, maler dem til å være fanden på veggen. Kanskje trenger denne jenta hjelp, og omsorg. Men med en stemor som driver karakterdrap og sparker på en ungdom som sliter, så er det ikke rart livet til slike barn blir ødelagt. 

Plis flytt ut! La far og datter reparere livene sine. 

Anonymkode: daf30...e2c

Disse jentene (det er hovedsaklig jenter som oppfører seg sånn) trenger ikke hjelp, de får det i bøtter og spann av tafatte forelder og medfølende idioter som tror de har det fryktelig. At de er stakkars og uskyldig og alle problemer er egoistisk steforelders skyld. Det de driver med er bevisste forsjøk på å få slutt på forholdet mellom biologisk forelder og steforelder. Noen fordi de ikke vil dele sin biologiske forelder, noen for å straffe den biologiske forelder som fant seg ny kjæreste, noen av andre grunner, men ingen holdes ansvarlig for barn er jo så dumme... min erfaring fra oppveksten. Voksne er idioter. Barn med dårlig oppførsel er ikke uskyldige, de utnytter en situasjon skapt av de voksne, og noen av dem vil ha hevn over voksne de mener har ødelagt livet deres da de ødela familien. 

Hvis det er uklart: jeg var noens stebarn en del av oppveksten

Anonymkode: c1d8d...b00

[a l'orange]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Disse jentene (det er hovedsaklig jenter som oppfører seg sånn) trenger ikke hjelp, de får det i bøtter og spann av tafatte forelder og medfølende idioter som tror de har det fryktelig. At de er stakkars og uskyldig og alle problemer er egoistisk steforelders skyld. Det de driver med er bevisste forsjøk på å få slutt på forholdet mellom biologisk forelder og steforelder. Noen fordi de ikke vil dele sin biologiske forelder, noen for å straffe den biologiske forelder som fant seg ny kjæreste, noen av andre grunner, men ingen holdes ansvarlig for barn er jo så dumme... min erfaring fra oppveksten. Voksne er idioter. Barn med dårlig oppførsel er ikke uskyldige, de utnytter en situasjon skapt av de voksne, og noen av dem vil ha hevn over voksne de mener har ødelagt livet deres da de ødela familien. 

Hvis det er uklart: jeg var noens stebarn en del av oppveksten

Anonymkode: c1d8d...b00

Ikke så uklart, det, nei.

De absolutt fleste som vokser opp med å få skylden, lever videre med følelsen av å ha den, resten av livet. 

Det er ikke noe man rister av seg det sekundet man flytter ut.

Derfor er det ekstra viktig at man som forelder a) oppfører seg bra selv, og b) kaster ut de som evt ikke gjør det. Ellers går det faktisk ut over barna. Og deres barn igjen. Hvis de i det hele tatt tør å sette noen til verden.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Disse jentene (det er hovedsaklig jenter som oppfører seg sånn) trenger ikke hjelp, de får det i bøtter og spann av tafatte forelder og medfølende idioter som tror de har det fryktelig. At de er stakkars og uskyldig og alle problemer er egoistisk steforelders skyld. Det de driver med er bevisste forsjøk på å få slutt på forholdet mellom biologisk forelder og steforelder. Noen fordi de ikke vil dele sin biologiske forelder, noen for å straffe den biologiske forelder som fant seg ny kjæreste, noen av andre grunner, men ingen holdes ansvarlig for barn er jo så dumme... min erfaring fra oppveksten. Voksne er idioter. Barn med dårlig oppførsel er ikke uskyldige, de utnytter en situasjon skapt av de voksne, og noen av dem vil ha hevn over voksne de mener har ødelagt livet deres da de ødela familien. 

Hvis det er uklart: jeg var noens stebarn en del av oppveksten

Anonymkode: c1d8d...b00

Snakk for degselv. De fleste barn er ikke ondskapsfulle. Jeg var kjempeglad på pappa sine vegne, fordi han hadde en kjæreste. Jeg ble jo glad i henne også. Jeg var 5 år da jeg møtte henne for første gang. Jeg møtte henne med den naiviteten og åpenheten de fleste småbarn har. Omfavnet henne og genuint elsket henne. Med årene opplevde jeg så mye urettferdighet, men jeg kunne leve med det. Det var normalt at barn kunne krangle med foreldre tenkte jeg. Det største sviket eller sorgen var nok dog da jeg innså at hun elsket ikke meg. Aldri hadde hun gjort det heller. Hun hadde «holdt ut med meg», fordi hun ville ha faren min. 

 

4 minutter siden, a l'orange skrev:

Ikke så uklart, det, nei.

De absolutt fleste som vokser opp med å få skylden, lever videre med følelsen av å ha den, resten av livet. 

Det er ikke noe man rister av seg det sekundet man flytter ut.

Derfor er det ekstra viktig at man som forelder a) oppfører seg bra selv, og b) kaster ut de som evt ikke gjør det. Ellers går det faktisk ut over barna. Og deres barn igjen. Hvis de i det hele tatt tør å sette noen til verden.

Jeg skal sitere deg her fordi dette er jeg veldig enig i.

Faren min gikk ifra stemora mi flere ganger, faktisk til og med fordi hun var så stygg og sjalu mot meg.

men; han elsket henne, og jeg ble etterhvert stor, flyttet hjemmefra og ble etablert selv. Så all uenighet mellom oss ble jo mindre synlig, når jeg ikke var et barn avhengig av min far lenger. 

Likevel var det ikke uvanlig at hun ble rasende på meg ved ulike familietreff, til høytider (sommerferier, juleferie osv) jeg måtte «leve med» uforutsigbarheten av å bli lagt for hat. Faren min skjemtes av det, og tok avstand fra henne når hun oppførte seg sånn. Han kunne holde meg i hånda når vi gikk på tur, sitte oppe med meg og snakke til midt på natta over et glass vin, Når hun hadde lagt seg tidlig i trass og forventet at han skulle komme diltende etter. 

Han var en fantastisk far, noe hun avskydde. På papiret hadde det beste vært at han bare forlot henne. Men han elsket henne og jeg unnet han den kjærligheten for alt i verden. Så jeg ville heller holde ut hennes til tider grusomme oppførsel, enn å se han gå inn i alderdommen alene. 

For selv om hun var en grusom stemor, var hun ellers en fantastisk kjæreste. Hun elsket han virkelig, nærmest over alt på jord. Så mye at hun ble sjalu fordi han var en god far til sin datter. Som ikke var hennes. 

Anonymkode: daf30...e2c

[AnonymBruker]

På 12.7.2018 den 9.46, Stjerneku skrev:

Hat er et veldig sterkt ord. Da snakker vi om intense negative følelser, og hvor mange virkelig hater et stebarn? Å ikke komme overens med, ikke forstå seg på, ikke ha kjemi med eller mislike er noe annet. 

Det er mange stemødre som hater stebarna jo. Jeg hadde en stemor som var ei skikkelig skløtte, skikkelig psykopat. Gjett om jeg var glad da hun fikk kreft og døde på en smertefull måte  #aneyeforaneye

Anonymkode: 48515...58c

[Bonusmammaen]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er klart at det handler om ditt innlegg. Stemor kritiserer far for å være for snill med barna, at barna er «drittunger» fordi de har en grei far. 

Jeg hadde selv ei stemor som sto og freste at jeg var en «drittunge» til meg, om hun var uenig i noe som jeg fikk lov til, som hun ikke likte.

Nei, stemor skal ikke blande seg mer i barneoppdragelsen. Om stemor har så avvikende syn på barneoppdragelse enn hva far har er det bedre at hun flytter ut, og lar far og barn ha det fint sammen, fremfor å forsure et hjem og ødelegge et barn sin barndom.

Og nei, jeg var ikke en «drittunge». Jeg var ikke perfekt heller, men som alle barn hadde jeg behov for å kunne uttrykke følelser, strekke grenser og feile. Faren min hadde behov for å vise meg omsorg og kjærlighet, og aksept. Stemor sto og hang over vår relasjon som en misfornøyd hauk. Hun ødela så mye. Begrunnet med at far var «for snill» og jeg ble en «bortskjemt dritunge». 

Skilsmissbarn har helt andre utfordringer enn andre barn, og trenger derfor toleranse og aksept de også. Ikke ei kjærring av et hespetre, som er sur og misfornøyd med alt far og barnet gjør. 

Slike stemødre er ikke egnet. De bør flytte ut.

og ja, det ble da «folk» av meg også. «Drittungen som var så bortskjemt».

Anonymkode: daf30...e2c

Ingen barn skal oppleve å bli skjelt ut å kalt stygge ting. Det er trist.

Å sette grenser på en trygg og konsekvent måte ER kjærlighet og det gagner barna som voksne. 

Håper du ikke tror alle er som din stemor. Vi finnes i alle former og vinkler  akkurat som gode og dårlige biologiske foreldre.

[AnonymBruker]

Liker nesten stebarna mine mer. De er mer veloppdragne enn mine 😄

Anonymkode: 954b3...a5b

[AnonymBruker]

4 timer siden, Bonusmammaen skrev:

Ingen barn skal oppleve å bli skjelt ut å kalt stygge ting. Det er trist.

Å sette grenser på en trygg og konsekvent måte ER kjærlighet og det gagner barna som voksne. 

Håper du ikke tror alle er som din stemor. Vi finnes i alle former og vinkler  akkurat som gode og dårlige biologiske foreldre.

Jeg har nok med tiden blitt veldig kritisk. Kvinner jeg liker veldig godt som er blitt stemødre, kommer frem at gjør ting mot barna (eller krever ting fra far) som gjelder «grensesetting» mot barna, som åpenlyst er gunstig for stemor men ikke barna. Og som sagt, forskning, som viser at stebarn er i en stor risikogruppe når det gjelder både vold og drap.

Så å si at steforeldre er prosentvis like grei med stebarna sine som biologske foreldre er med sine, er direkte løgn. 

 

Anonymkode: daf30...e2c

[a l'orange]

⭐

Endret 21. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Jeg hater ikke stebarna mine, men det er fryktelig vanskelig å ha så lite å si om oppdragelsen. Moren og jeg har totalt ulike verdier her i livet, og det gjør ting veldig vanskelig. Både fordi stebarna da ikke deler mine verdier (og veien for å lære dem er lang) og fordi stebarna flytter mellom to ekstremt ulike hjem. Moren er også veldig sjalu og bruker barna i det hun anser som en kamp. "Du vil vel ikke være mer hos pappa?! Det er jo her du bor!" Etc. Gir dem dårlig samvittighet for å ha det bra med pappaen sin. Og selvsagt burde ikke dette påvirke min relasjon til barna, men selvsagt gjør det det. Det kan være fordi barna slett ikke følger det jeg mener er gode verdier eller fordi de reagerer veldig annerledes enn jeg forventer pga den helt annerledes oppdragelsen de får hos moren. Det hadde virkelig vært mye lettere å ha stebarna tilnærmet fulltid altså. 

Anonymkode: 6b080...8b4

[Lycka]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hater ikke stebarna mine, men det er fryktelig vanskelig å ha så lite å si om oppdragelsen. Moren og jeg har totalt ulike verdier her i livet, og det gjør ting veldig vanskelig. Både fordi stebarna da ikke deler mine verdier (og veien for å lære dem er lang) og fordi stebarna flytter mellom to ekstremt ulike hjem. Moren er også veldig sjalu og bruker barna i det hun anser som en kamp. "Du vil vel ikke være mer hos pappa?! Det er jo her du bor!" Etc. Gir dem dårlig samvittighet for å ha det bra med pappaen sin. Og selvsagt burde ikke dette påvirke min relasjon til barna, men selvsagt gjør det det. Det kan være fordi barna slett ikke følger det jeg mener er gode verdier eller fordi de reagerer veldig annerledes enn jeg forventer pga den helt annerledes oppdragelsen de får hos moren. Det hadde virkelig vært mye lettere å ha stebarna tilnærmet fulltid altså. 

Anonymkode: 6b080...8b4

Veldig enig med deg. Jeg hater heller ikke mine stebarn, men det var ganske så utfordrende i begynnelsen når de hadde veldige ulike regler i forhold til hva mine barn har her hos oss.

Vi er i den situasjon at vi har to barn hver, hans er her annenhver helg og i ferier, mine bor her 100% (deres far er død). 

I begynnelsen hadde de omtrent ingen regler når de var hos oss fordi far mente at skulle få kose seg den lille stunden de var sammen.

Jeg forstår han jo, men dette ble i lengden veldig urettferdig for mine barn som til slutt reagerte på det. De måtte blant annet ta av sitt eget sengetøy, bære det ned til vaskerommet og legge på nytt selv, mens far sto å gjorde dette for sine barn mens de lå på sofaen i stua og så på TV. Hans barn fikk være oppe så lenge de ville mens mine ikke fikk det osv.

Skjønte at vi måtte gjøre noe da min datter stormet inn på sin stesøsters rom og slang alle hennes klær og sko som lå strødd i gangen ned på sengen hennes og brølte: "Du bor her faktisk du også, så du kan vær så god rydde dine egne jævla ting og forresten så er leggetiden her i huset kl. halv elleve på helgene bare så du vet det!"

Det positive er faktisk at etter at de fikk (et minimum) av regler og plikter, virker det faktisk som om de ser på det mer som sitt hjem også, og ikke bare som et sted de er på besøk annenhver helg, og det er jo fantastisk koselig. Så takk til min datter som turte å si høyt det jeg lenge hadde ment 😉 Tror og håper at de nå føler seg både mer inkludert og involvert, og jeg vet at de omtaler sine stesøsken som søster og bror.

[a l'orange]

⭐

Endret 21. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

2 minutter siden, a l'orange skrev:

Mine uthevinger. Må si jeg reagerer ganske kraftig på måten du uttaler deg her. Jeg jeg jeg meg meg meg min min mine. Hva med far til barna? Er det ikke først og fremst hans ansvar å oppdra sine barn, eller har han mer eller mindre gitt ansvaret over på deg?

Du bruker ikke ordet vi - ikke ett eneste sted! - verken om deg og barna, deg og han eller deg og mor til barna. Det virker som alle her er involvert i en slags drakamp mellom mors verdier, hva nå de er, og dine verdier.

Og hvem er det som skal lære andres verdier? Du skal lære deres verdier? Eller de skal lære dine verdier?

Den siste setningen er bare uggen, virker som du nærmest synes det hadde vært fint å overta andres barn, bare fordi du er uenig med den ene forelderen. 

Jeg tenkte faktisk på det du skriver, mens jeg skrev. Jeg nevnte ikke far med et ord. Han synes også endel ting er problematiske dessverre, men enda mer dessverre er at han ikke helt klarer å se hva han kan gjøre med det. Vi får bare holdt på med brannslukking. Vi. Han er i hovedsak den oppdragende part for sine barn. Grunnen til at forrige innlegg ble veldig "meg-vinklet" er ganske enkelt fordi jeg fortalte hva jeg som stemor synes er vanskeligog da var ikke helt faren en del av det akkurat nå.

Verdier blir kanskje feil ord. Men barna har ikke med seg det å gjøre ting for hverandre, ta hensyn til hverandre, snakke sammen, løse konflikter etc. De ser bare seg selv og gjør aldri noe mer for andre enn det de akkurat må, og blir bråsinte hvis noen gjør noe de ikke vil. Roper og smeller ut av proporsjoner. Mens jeg er veldig for dialog og kommunikasjon. De er også åpenbart veldig redde for å få kjeft, for hvis de søler, tisser på seg, ødelegger noe etc, så sier dem ikke ifra. De later bare som ikke noe. Slike ting kan gjøre det hele ganske utfordrende. Og det er ikke akkurat at jeg gjerne ville overtatt andre sine barn,men jeg tror de kunne blitt bedre mennesker av å bo med pappaen sin. Eller hvis mammaen og pappaen klarte å samarbeide om felles strategier. Jeg selv er veldig glad for å ikke ha mer ansvar for dem enn jeg har, men jeg liker ikke situasjonen de er i. Nå høres jeg ut som en person som "selvsagt" ikke liker stebarna sin mamma, men uviljen min mot henne er ikke basert på synsing. 

Anonymkode: 6b080...8b4

[a l'orange]

⭐

Endret 21. oktober 2020 av a l'orange