Arr på underarmene

[AnonymBruker]

På 10.5.2018 den 23.38, Cocosa skrev:

Jeg har ikke lest alle svarene du har fått, men vil bare gi deg en tilbakemelding likevel. Jeg har vært mye innom helsevesenet, og ei som jobber som helsepersonell har masse arr på begge underarmene sine. Det er ikke til å misforstå hvordan de har havnet der. Men mot meg som pasient har hun vært utrolig hyggelig, og jeg har aldri tenkt noe negativt om henne som person. Ved en annen anledning møtte jeg på henne og de to barna hennes. Et helt vanlig menneske med et helt vanlig liv. Poenget mitt er, selv om arrene plager deg, trenger de ikke ha noe å si for hvordan andre oppfatter deg. Uansett hva du bestemmer deg for, tatovering eller ikke (kanskje bare på den ene?), håper jeg dette kunne hjelpe deg på noen måte. Om så bare bittelitt

Ts. Det hjalp  Tusen takk for oppmuntrende ord, er så godt å høre at det finnes andre mennesker der ute som ikke bare har kommet seg etter vanskelige perioder, men også kan ha omsorgsjobber og jobbe med mennesker med arr. Det gjør meg litt mer håpefull. 

Ellers har jeg skrevet opp alle tips som har kommet på denne siden, og vil igjen takke alle som er så snille og tok seg tid til å komme med gode tips og tanker om dette. Målet på lang sikt er å akseptere det mer og mer, og kanskje det blir lettere jo eldre man blir. Har jo selvfølgelig forsøkt det hele tiden, men synes det er vanskelig, spesielt nå som jeg utdanner meg til psykolog selv. 

 

Anonymkode: d6d80...12b

[AnonymBruker]

Hvor mange ganger tok du co2 laser? Hørt at man må ta min 6-8 ganger nemlig...
Har samme problem som deg og ville gjerne visst hvordan jeg kan få de bort.... Værst av alt syntes jeg at svigerfamilien ser dem, at de med en gang kan dømme og tenke jeg er en "sånn dame" og ustabil og psykisk syk... Jeg er jo helt frisk i dag.

Anonymkode: 6487b...090

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts. Det hjalp  Tusen takk for oppmuntrende ord, er så godt å høre at det finnes andre mennesker der ute som ikke bare har kommet seg etter vanskelige perioder, men også kan ha omsorgsjobber og jobbe med mennesker med arr. Det gjør meg litt mer håpefull. 

Ellers har jeg skrevet opp alle tips som har kommet på denne siden, og vil igjen takke alle som er så snille og tok seg tid til å komme med gode tips og tanker om dette. Målet på lang sikt er å akseptere det mer og mer, og kanskje det blir lettere jo eldre man blir. Har jo selvfølgelig forsøkt det hele tiden, men synes det er vanskelig, spesielt nå som jeg utdanner meg til psykolog selv. 

 

Anonymkode: d6d80...12b

Tenk hvor mye egen erfaring du har med psykisk smerte som kan hjelpe deg å forstå dine pasienter bedre! Det finnes mange gode arbeidere i psykiatrien, men også en god del som aldri skulle vært i en slik jobb sånn jeg ser det da de mangler empati og/eller egen erfaring med det de skal behandle.

Vet at noen tar hud-transplantasjon for å bedre utseende av arr, men helt vekke blir de jo aldri. Derfor er det bra å prøve å ta seg til ro med det man har gått gjennom og få noe positivt ut av det. Tenk så lavt nede du var og at du kom deg ut av det. Det er sterke greier. Gjør det du er komfortabel med. Jeg har arr selv og skal prøve å gå i t-skjorte rundt venner og bekjente. Med egen familie f.eks blir det fortsatt for tøft for meg.

Anonymkode: f9406...fdd

[AnonymBruker]

Jeg skrev tidligere i tråden her også, men tenkte jeg kunne legge ved bilde hvor bra de kortisonsprøytene funket (på meg)!

Det øverste er på armen og det nederste er på leggen. Jeg glemte å ta bilde av armen før jeg tatoverte den, men utgangspunktet og resultatet var det samme begge stedene. Arrene har blitt helt lyse og flate.

De synes selvfølgelig fortsatt med tanke på hvor brede de er, men da er det hvertfall lettere å evt. sminke bort eller tatovere over

 

 

Spoiler

 

Anonymkode: d46ea...b48

Endret 12. mai 2018 av Kragebein

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mange ganger tok du co2 laser? Hørt at man må ta min 6-8 ganger nemlig...
Har samme problem som deg og ville gjerne visst hvordan jeg kan få de bort.... Værst av alt syntes jeg at svigerfamilien ser dem, at de med en gang kan dømme og tenke jeg er en "sånn dame" og ustabil og psykisk syk... Jeg er jo helt frisk i dag.

Anonymkode: 6487b...090

Ts. Jeg fikk det gratis på rikshospitalet, som et slags prøveprosjekt. Noen år siden nå, men tok det ihvertfall fem ganger.. Mulig var det flere, jeg husker faktisk ikke, men tror nok ikke det var så mange som 8.

Er dem ålreite så stempler dem deg ikke som ustabil og psykisk syk, bare pga noen gamle arr. Men ikke alle er ålreite, og det er jo en fare for å bli stemplet ja, jeg føler på det samme. 

Anonymkode: d6d80...12b

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenk hvor mye egen erfaring du har med psykisk smerte som kan hjelpe deg å forstå dine pasienter bedre! Det finnes mange gode arbeidere i psykiatrien, men også en god del som aldri skulle vært i en slik jobb sånn jeg ser det da de mangler empati og/eller egen erfaring med det de skal behandle.

Vet at noen tar hud-transplantasjon for å bedre utseende av arr, men helt vekke blir de jo aldri. Derfor er det bra å prøve å ta seg til ro med det man har gått gjennom og få noe positivt ut av det. Tenk så lavt nede du var og at du kom deg ut av det. Det er sterke greier. Gjør det du er komfortabel med. Jeg har arr selv og skal prøve å gå i t-skjorte rundt venner og bekjente. Med egen familie f.eks blir det fortsatt for tøft for meg.

Anonymkode: f9406...fdd

Jeg er helt enig med deg, jeg har sett og opplever fortsatt så mange i psykiatrien, som ikke skulle vært der, dessverre. Er så synd når det er liv det går utover fra pasientsiden. Det gjør meg mer motivert til å være en god støttespiller selv, selv om jeg ikke har 100 % selvtillit, som jeg føler mange har. 

Er jo ofte lurt å ta en ting av gangen, med venner først. Noen spør kanskje, mens andre ikke, da de kanskje er redd for å støte. Det vil nok gå bra uansett. Ønsker deg masse lykke til.

Iblant tenker jeg på hva er det verste som kan skje. Hva er det verste som kan skje, dersom jeg viser mine arr til alle, eller går i t-skjorte som jeg vil etc. Vil noen se på meg som uskikket til å ha den jobben jeg har og etterhvert skal få? Vil noen se meg som et dårlig eksempel for beboere (jobber som miljøterapeut) og pasienter? Vil noen kunne skade seg, etter "inspirasjon" fra meg? Vil noen se ned på meg? Vil pasienter ha mindre tillit til meg i en psykologrolle, dersom de skjønner jeg har hatt problemer selv i form av selvskading? Vil venner like meg mindre, og synes det er kleint å se på arrene mine? Vil det oppstå elefantet i rommet når de ikke blir snakket om? Dette er noen av krisetankene jeg har, og det jeg anser som det verste som kan skje, spesielt det med å bli dømt, sett ned på og ansett som uskikket.. Men, hva så. Hva så om noe av dette skulle skje. Jeg tviler på at det er lov i Norge å gi noen sparken pga arr. Og om noen da skulle ha sine tanker... Da får dem ha det da. 

Anonymkode: d6d80...12b

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skrev tidligere i tråden her også, men tenkte jeg kunne legge ved bilde hvor bra de kortisonsprøytene funket (på meg)!

Det øverste er på armen og det nederste er på leggen. Jeg glemte å ta bilde av armen før jeg tatoverte den, men utgangspunktet og resultatet var det samme begge stedene. Arrene har blitt helt lyse og flate.

De synes selvfølgelig fortsatt med tanke på hvor brede de er, men da er det hvertfall lettere å evt. sminke bort eller tatovere over

 

 

Spoiler

 

Anonymkode: d46ea...b48

Ts. Altså, wow! For en stor forskjell! Dette må da virkelig anses som en suksess Må du fylle på iblant, eller er det varig resultat? 

Kan jeg spørre hvor du gjorde dette, eller hva jeg kan søke på for å finne noen som driver med sånn behandling? Er det hudleger, terapeuter, kirurger eller hva... Hilsen ei som etter denne tråden har fått litt mer håp. Har innsett at hvis jeg bare får jevnet de ut (vil nok aldri få bort helt de hvite arrene), så er det ikke noe problem å bruke en god dekk krem hver dag. 

Anonymkode: d6d80...12b

Endret 12. mai 2018 av Kragebein

[Gjest aell]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig med deg, jeg har sett og opplever fortsatt så mange i psykiatrien, som ikke skulle vært der, dessverre. Er så synd når det er liv det går utover fra pasientsiden. Det gjør meg mer motivert til å være en god støttespiller selv, selv om jeg ikke har 100 % selvtillit, som jeg føler mange har. 

Er jo ofte lurt å ta en ting av gangen, med venner først. Noen spør kanskje, mens andre ikke, da de kanskje er redd for å støte. Det vil nok gå bra uansett. Ønsker deg masse lykke til.

Iblant tenker jeg på hva er det verste som kan skje. Hva er det verste som kan skje, dersom jeg viser mine arr til alle, eller går i t-skjorte som jeg vil etc. Vil noen se på meg som uskikket til å ha den jobben jeg har og etterhvert skal få? Vil noen se meg som et dårlig eksempel for beboere (jobber som miljøterapeut) og pasienter? Vil noen kunne skade seg, etter "inspirasjon" fra meg? Vil noen se ned på meg? Vil pasienter ha mindre tillit til meg i en psykologrolle, dersom de skjønner jeg har hatt problemer selv i form av selvskading? Vil venner like meg mindre, og synes det er kleint å se på arrene mine? Vil det oppstå elefantet i rommet når de ikke blir snakket om? Dette er noen av krisetankene jeg har, og det jeg anser som det verste som kan skje, spesielt det med å bli dømt, sett ned på og ansett som uskikket.. Men, hva så. Hva så om noe av dette skulle skje. Jeg tviler på at det er lov i Norge å gi noen sparken pga arr. Og om noen da skulle ha sine tanker... Da får dem ha det da. 

Anonymkode: d6d80...12b

Tror nok ingen av pasientene dine kommer til å dømme deg, eller tenke på deg som en dårlig psykolog på grunn av arrene dine. Du har faktksk selv klart å komme deg ut av en svært vanskelig tid i livet ditt, og har nå et tilsynelatende vellykket og fint liv. Det hadde i hvert fall gitt meg som pasient håp om at det er mulig å få det bedre. Jeg tror faktisk også at din erfaring med psykiske problemer vil gi deg en god forståelse, og empati for dine pasienter. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts. Altså, wow! For en stor forskjell! Dette må da virkelig anses som en suksess Må du fylle på iblant, eller er det varig resultat? 

Kan jeg spørre hvor du gjorde dette, eller hva jeg kan søke på for å finne noen som driver med sånn behandling? Er det hudleger, terapeuter, kirurger eller hva... Hilsen ei som etter denne tråden har fått litt mer håp. Har innsett at hvis jeg bare får jevnet de ut (vil nok aldri få bort helt de hvite arrene), så er det ikke noe problem å bruke en god dekk krem hver dag. 

Anonymkode: d6d80...12b

Jeg tok kortison tre ganger med ca en måned mellom hver gang. Arrene på det øverste bildet var da flere år gamle. Bildet under er resultatet ca et halvt år etter siste sprøyte. Resultatet har holdt seg, og jeg har ikke hatt behov for flere sprøyter

Jeg var hos lege Jarl Bunæs på Bærum plastikkirurgi . Han er kjempeflink og har holdt på med arr i en evighet.

Håper det ordner seg for deg! Det er løsninger for det meste, men mye handler også om å akseptere seg selv og hva som har skjedd. Om å bli komfortabel der man er usikker. Får man til det er man lagt på vei

 

Anonymkode: d46ea...b48

[Gjest Dævendøtte]

På 10.5.2018 den 2.51, AnonymBruker skrev:

Er der en ting jeg angrer på i livet... Er det at jeg måtte kutte armene mine i et selvmordsforsøk for over ti år siden... Jeg ville aldri gjort det, dersom jeg ikke var fast bestemt på å dø. Men det gjorde jeg ikke, det klarte jeg ikke. Og jeg er glad for det. Men arrene plager meg så mye... Jeg burde vel bare akseptere dem, men jeg klarer ikke det. 

Jeg utdanner meg til et yrke som har relativ innflytelse, som også vil ha med mennesker å gjøre. Jeg vil hverken vise arrene til studiekamerater eller i en jobbsituasjon som det... Og det er ikke alltid så lett å skjule underarmene sine. Det hemmer meg så mye. Går aldri i t-skjorte på skolen. Og vurderer å takke nei til å bli med studiekamerater å bade, pga armene i tilfelle de ser det. Har prøvd fraksjonert co2 laser, som ikke hjalp... Hadde jeg bare enda kunne fått dem til å se ut som noe annet. At det ikke er så åpenbart at det er selvskading/kutt... Det er ikke over hele armen, bare 9-10 kutt på hver underarm. Men det er nok til å synes, og nok til å skjønne at man ikke bare skrapet seg opp en gang. Har vurdert å legge armen på en varm plate eller forsøke å brenne meg på komfyren, for å få det til å se ut som brann/pizzaskader eller noe sånt... Har spurt flere hudleger og hudspesialister, som sier det ikke er noe å gjøre for å få dem til å se bedre ut... Vil ikke tatovere begge undearmene, da jeg er redd det vil tiltrekke enda større oppmerksomhet mot dem... 

Penger er ikke problemet. Jeg er villig til å betale masse, hadde det bare fantes en løsning. Men det virker ikke som om det er det. Og undrer meg så fælt, over at vi kan bo i et av verdens rikeste land, i 2018, og fortsatt ikke ha en eneste metode for å få bort arr.. Eller gjøre noe med det. 

Anonymkode: d6d80...12b

Jeg tatoverte over Er så utrolig deilig at ingen ser de! 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tok kortison tre ganger med ca en måned mellom hver gang. Arrene på det øverste bildet var da flere år gamle. Bildet under er resultatet ca et halvt år etter siste sprøyte. Resultatet har holdt seg, og jeg har ikke hatt behov for flere sprøyter

Jeg var hos lege Jarl Bunæs på Bærum plastikkirurgi . Han er kjempeflink og har holdt på med arr i en evighet.

Håper det ordner seg for deg! Det er løsninger for det meste, men mye handler også om å akseptere seg selv og hva som har skjedd. Om å bli komfortabel der man er usikker. Får man til det er man lagt på vei

 

Anonymkode: d46ea...b48

Virkelig et godt resultat. Glad på dine vegne. Tusen takk for at du delte, jeg skal sjekke ut dette

Anonymkode: d6d80...12b

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Dævendøtte skrev:

Jeg tatoverte over Er så utrolig deilig at ingen ser de! 

Stilig! Kunne du ha tenkt deg å vise bilde? Dersom du ikke vil legge ut her, kan jeg sende deg en pm? 

Anonymkode: d6d80...12b

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virkelig et godt resultat. Glad på dine vegne. Tusen takk for at du delte, jeg skal sjekke ut dette

Anonymkode: d6d80...12b

Takk, er kjempefornøyd Bare hyggelig! Lykke til med hva enn du prøver på

Anonymkode: d46ea...b48

[Gjest Dævendøtte]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stilig! Kunne du ha tenkt deg å vise bilde? Dersom du ikke vil legge ut her, kan jeg sende deg en pm? 

Anonymkode: d6d80...12b

Har egentlig ikke så lyst, selv ikke i pm.. jeg er litt redd for min identitet her inne, har skrevet litt vel mye rart og er litt halvkjent i et par miljøer i Norge på div måter, vil være veldig forsiktig. Håper på forståelse for det.

Men kan skrive litt.. hadde noen stygge arr fra inne i albuegropen og nedover til håndbaken, ikke mange og tette typiske selvskadearr, men 7-8 dype og grove, måtte sy tre av de, det syntes veldig godt. 

Er mange år siden, visste ikke engang at noe het selvskading på den tiden. For åtte år siden jeg tok en sleeve over hele armen, dekket den i black/grey og tatovøren fokuserte på å skjule de groveste arrene fint inn i motivet   

Er så happy for å slippe kommentarer om arrene, pleide alltid å si at jeg hadde tatt meg for med armen fordi jeg gikk gjennom en glassdør. Alle trodde på det, siden jeg ikke var typen til å drive med sånt. De skulle bare visst hvor kjipt jeg hadde det da jeg var ung, og hvordan jeg har slitt med depresjoner og tunge tanker i mange år, også etter jeg ble godt voksen. Og hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å dø. Nå er jeg helt frisk og glad hver eneste dag 

Skulle ønske alle som har det fælt, blir like friske som jeg er nå, ønsker alle som sliter med seg selv ALT GODT!!! Sender over varme tanker til alle som leser dette og sliter med det samme  Selv om det føles helt meningsløst, så kan det faktisk bli bra til slutt, bare ikke gi opp! 

[Gjest Axl]

Du får de aldri bort. De vil alltid være der. Du må leve med de, og så klart driter vi i det når vi skader oss selv. Eneste som er viktig da, er å kjenne fysisk smerte, se blod og være slem mot seg selv. Jeg tenkte at min neste tatovering skal oppå et stort arr. Hjelper litt med tatovering over. Små arr er ikke noe å tenke på, men dette er virkelig stygt. Såret var så dypt, derfor viser det så godt. 

Endret 12. mai 2018 av Axl

[AnonymBruker]

4 timer siden, Dævendøtte skrev:

Jeg tatoverte over Er så utrolig deilig at ingen ser de! 

Har du tatovert over i hudfarge så de går heeelt i ett med huden din? Hva når du blir solbrun isåfall? Syntes det godt da at ikke er samme farge? Går det i det hele tatt an å tatovere over i hudfarge, eller vil arrvevet alltid bli en lysere eller mørkere tone enn huden rundt?

Anonymkode: 6487b...090

[Brimi]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du tatovert over i hudfarge så de går heeelt i ett med huden din? Hva når du blir solbrun isåfall? Syntes det godt da at ikke er samme farge? Går det i det hele tatt an å tatovere over i hudfarge, eller vil arrvevet alltid bli en lysere eller mørkere tone enn huden rundt?

Anonymkode: 6487b...090

Her står det om kosmetisk tatovering

[AnonymBruker]

8 timer siden, Dævendøtte skrev:

Har egentlig ikke så lyst, selv ikke i pm.. jeg er litt redd for min identitet her inne, har skrevet litt vel mye rart og er litt halvkjent i et par miljøer i Norge på div måter, vil være veldig forsiktig. Håper på forståelse for det.

Men kan skrive litt.. hadde noen stygge arr fra inne i albuegropen og nedover til håndbaken, ikke mange og tette typiske selvskadearr, men 7-8 dype og grove, måtte sy tre av de, det syntes veldig godt. 

Er mange år siden, visste ikke engang at noe het selvskading på den tiden. For åtte år siden jeg tok en sleeve over hele armen, dekket den i black/grey og tatovøren fokuserte på å skjule de groveste arrene fint inn i motivet   

Er så happy for å slippe kommentarer om arrene, pleide alltid å si at jeg hadde tatt meg for med armen fordi jeg gikk gjennom en glassdør. Alle trodde på det, siden jeg ikke var typen til å drive med sånt. De skulle bare visst hvor kjipt jeg hadde det da jeg var ung, og hvordan jeg har slitt med depresjoner og tunge tanker i mange år, også etter jeg ble godt voksen. Og hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å dø. Nå er jeg helt frisk og glad hver eneste dag 

Skulle ønske alle som har det fælt, blir like friske som jeg er nå, ønsker alle som sliter med seg selv ALT GODT!!! Sender over varme tanker til alle som leser dette og sliter med det samme  Selv om det føles helt meningsløst, så kan det faktisk bli bra til slutt, bare ikke gi opp! 

Det forstår jeg veldig godt, er sånn selv, så det er ikke noe problem  

Fine ord du kom med, og så flott historie du har Glad på dine vegne. De som har slitt så mye, men kjemper seg ut av det, og som nå er helt frisk og glad hver eneste dag som du skriver <3 Fantastisk. God klem til deg <3

Anonymkode: d6d80...12b

[Djungelvrål]

På 10.5.2018 den 2.54, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikkw hvordan arrene dine ser ut, er de uthevede eller går de innover? Isåfall så kan du fylle de eller jevne de ut med botox eller restylane eller noe før du tatoverer, så vil ingen se det. Finnes mange fine tatoveringer

Anonymkode: 19bb4...68e

Fylle ut med botox??   Man fyller ikke noe med nervegift, man bruker det for å lamme muskler. 

[Gjest Dævendøtte]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du tatovert over i hudfarge så de går heeelt i ett med huden din? Hva når du blir solbrun isåfall? Syntes det godt da at ikke er samme farge? Går det i det hele tatt an å tatovere over i hudfarge, eller vil arrvevet alltid bli en lysere eller mørkere tone enn huden rundt?

Anonymkode: 6487b...090

Nei, jeg har ikke tatovert i hudfarge, har brukt black/grey. Har tatovert motiver over, med skygge og mørke farger, så ser det ut som arrene går naturlig inn i tusjen. Finnes tatovører som fikser dette fint, bare snakk med de på forhånd om du ønsker det.

Arrene synes om jeg legger underarmen mot lyset og sikter de inn, akkurat som en bulk på en bil synes i spesielt lys eller vinkler, om du skjønner Nederst mot håndbaken synes et par mindre arr, men de ser ikke ut som noe annet enn arr, ikke selvskadearr. Kun tre lengre arr som går inn mot håndflaten, er vanskelig å se at de stammer fra lengre opp hvis man ikke studerer.

De kan kjennes om man styrker fingrene over da, men det er vanskelig å unngå.