Umulige barn!?

[september-rain]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Søsteren min og mannen hennes kranglet også om dette, men jeg var faktisk mest enig med mannen der. Søsteren min bortforklarer qlt med at barna hennes er så spesielle, tåler ikke ditt og day, må spise  hver time for å ikke bli helt umulige, etc. 

Tilslutt satte han mer foten, og nå er ungene blitt helt som alle andre.

Anonymkode: ab7df...c71

Ja, det kan jo være at de er spesielle og jeg ikke ser det. Men typisk atferd beskrives i det første innlegget mitt, og jeg opplever at de fleste kan ha de samme utfordringene med sine barn. Og jeg er som sagt strengere enn mannen min.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, september-rain said:

De oppfører seg som de skal som regel. Som sagt så har de gode venner og er skoleflinke. Eldste er nok en litt uoppmerksom type, men flink. Jeg har utdannelse innen barns utvikling, så jeg innbiller meg at jeg ville sett avvik. Ingen tilbakemeldinger fra andre på det heller. 

Kanskje det er endel av problemet. Du ville ikke reagert før det er snakk om unormale avvik? Og som jeg sa, det er ingen motsetning mellom det du sier om ungene og det din samboer sier. 

Anonymkode: f23f0...7cf

[september-rain]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er ingen motsetning. Barna dine kan fint være sinnsykt slitsomme og samtidig helt normale og i fin utvikling.... Betyr det at de ikke kunne trenge andre regler i hjemmet? Lære å kontrollere seg, ta hensyn?

Anonymkode: f23f0...7cf

Neida, det er jeg helt enig i. Men jeg føler at mannen min mener at de ikke er normale, og at han ikke kan gjøre noe annerledes som ville ha bedre situasjonen.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, september-rain said:

Joda, jeg kan nok være mer imøtekommende. Men han aksepterer ikke at jeg er uenig med han, om jeg går i forvar eller ikke. Han synes de er et problem, og det provoserer han at jeg er uenig. Jeg føler  ikke at jeg går i forsvar akkurat, men jeg avviser nok problemet hans. Han blir sur uansett hva jeg sier, og ikke minst om jeg ikke sier noe. Jeg har sagt til han at jeg kan ta hentingen, men jeg tror ikke det kommer til å endre noe. 

Jeg tenker at du har litt å gå på her du også. Jeg opplever det i hvertfall som veldig provoserende å ikke bli tatt på alvor og kanskje få argumentene mine avvist av "ekspert" uttalelser. Det er ikke gitt at du har rett, for jeg oppfatter deg nok slik at du mener det har du. 

Anonymkode: f23f0...7cf

[september-rain]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje det er endel av problemet. Du ville ikke reagert før det er snakk om unormale avvik? Og som jeg sa, det er ingen motsetning mellom det du sier om ungene og det din samboer sier. 

Anonymkode: f23f0...7cf

Reagere på hva? Jeg reagerer jo på negativ atferd hos barna. Jeg irrettesetter når det trengs, og sikkert ikke alltid på en hensiktsmessig måte (hvem gjør det). Jeg bare problematiserer det ikke. Det ER jo en motsetning mellom oss. Han mener de er unormale, jeg mener de er som barn flest, tidvis slitsomme, men normale.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, september-rain said:

Neida, det er jeg helt enig i. Men jeg føler at mannen min mener at de ikke er normale, og at han ikke kan gjøre noe annerledes som ville ha bedre situasjonen.

Han vet nok at de er normale, men han opplever de som sinnsykt slitsomme og det er faktisk også normalt. Jeg tenker nok at du har en helt annen tålegrense enn mannen din og at det kanskje ikke er fair at det er du som skal legge lista? Har du snakket med han om det, om han føler at du overstyrer? At du bruker din utdannelse som argument og ikke tar hans syn på alvor?

Anonymkode: f23f0...7cf

[september-rain]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at du har litt å gå på her du også. Jeg opplever det i hvertfall som veldig provoserende å ikke bli tatt på alvor og kanskje få argumentene mine avvist av "ekspert" uttalelser. Det er ikke gitt at du har rett, for jeg oppfatter deg nok slik at du mener det har du. 

Anonymkode: f23f0...7cf

Rett i hva? At barna er normale?

[september-rain]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Han vet nok at de er normale, men han opplever de som sinnsykt slitsomme og det er faktisk også normalt. Jeg tenker nok at du har en helt annen tålegrense enn mannen din og at det kanskje ikke er fair at det er du som skal legge lista? Har du snakket med han om det, om han føler at du overstyrer? At du bruker din utdannelse som argument og ikke tar hans syn på alvor?

Anonymkode: f23f0...7cf

Jeg bruker sjelden utdannelsen min som et argument med han, da det provoserer. Jeg forstår godt at han synes de er slitsomme til tider. Problemet er at han skal diskutere hva vi skal gjøre med de unormale barna våre (han mener det er umulig), ikke hva vi kan gjøre for å dempe hans stress.

[AnonymBruker]

Kom dere på COS-kurs!!

Anonymkode: 0a360...add

[september-rain]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kom dere på COS-kurs!!

Anonymkode: 0a360...add

Hadde aldri fått med mannen på det. Jeg kjenner kurset, men liv og lære vet du.... Tror jeg hadde hatt bedre utbytte om jeg anvendte prinsippene derfra overfor mannen😉

[AnonymBruker]

5 minutter siden, september-rain said:

Jeg bruker sjelden utdannelsen min som et argument med han, da det provoserer. Jeg forstår godt at han synes de er slitsomme til tider. Problemet er at han skal diskutere hva vi skal gjøre med de unormale barna våre (han mener det er umulig), ikke hva vi kan gjøre for å dempe hans stress.

Så hvorfor ikke være litt imøtekommende og diskuter hva dere skal gjøre som foreldre for bedre disse umulige barna? Samtidig tar du tak i hva dere foreldre kan gjøre for å minimere stresset, som f.eks. nok søvn og unngå belastende situasjoner. Hvis det du beskriver i innlegget er vanlig hentehverdag, så vil jeg påstå at han er berettiget til å synes det er slitsomt og jeg synes faktisk også det er noe dere må jobbe med i forhold til barna også. 

Anonymkode: f23f0...7cf

[september-rain]

Men igjen, hva skal man forvente av barna og hva er utenfor normalen? Skal barna måtte forandre seg fordi pappaen er sliten? Eller har jeg skrevet noe som gjør at noen tenker at dette er barn med behov for en god omgang ris (i overført betydning)? 

Jeg tror mannen min og jeg har mye vi kunne ordnet opp i om samtalen gjennomført på en roligere måte. Dette vet jeg. Det hadde vært skikkelig deilig om barna alltid var venner og alltid gjorde som de fikk beskjed om, men jeg tror slike barn er sjeldne..

[september-rain]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så hvorfor ikke være litt imøtekommende og diskuter hva dere skal gjøre som foreldre for bedre disse umulige barna? Samtidig tar du tak i hva dere foreldre kan gjøre for å minimere stresset, som f.eks. nok søvn og unngå belastende situasjoner. Hvis det du beskriver i innlegget er vanlig hentehverdag, så vil jeg påstå at han er berettiget til å synes det er slitsomt og jeg synes faktisk også det er noe dere må jobbe med i forhold til barna også. 

Anonymkode: f23f0...7cf

God søvn må han ta ansvar for selv, barna sover godt hele natta. Jeg kan prøve å være mer imøtekommende, men om samtale-temperaturer ligger på en skala fra 1 til 10, er han gjerne allerede på 9 når han starter disse diskusjonene. Da faller "jeg forstår at du er sliten" ofte ikke i god jord, for det er han jo ikke, han har bare sykt unormalt slitsomme barn.. Han mener han ikke kan gjøre noe annerledes. Jeg aksepterte denne gangen som nevnt å ta hentingen heretter. Jeg har sjelden problemer i hentesituasjonen.

Endret 30. april 2018 av september-rain

[duplexx]

16 minutter siden, september-rain skrev:

Hadde aldri fått med mannen på det. Jeg kjenner kurset, men liv og lære vet du.... Tror jeg hadde hatt bedre utbytte om jeg anvendte prinsippene derfra overfor mannen😉

Men hva vil han da?? Han høres ekstremt lei og umoden ut. Om han sliter med barna deres, enten det er hans feil eller ungenes feil, så kunne det vært lurt av han å prøve alt fra a til å. Men VIL han ha noe å klage om da eller?

Hvorfor klager og syter han hvis han ikke vil putte noe i potten selv? Jeg forstår godt at du ikke er enig med han. Jeg hadde blitt sint lenge før deg... 

Endret 30. april 2018 av duplexx

[solmåneogstjerner]

2 timer siden, september-rain skrev:

Tja, akkurat når det gjelder å hente barna, har han foreslått at jeg heller gjør det. Utover det kan jeg ikke si jeg husker noen konkrete forslag:/ Har tenkt tanken jeg også, at han påvirker hvordan barna oppfører seg, ikke minst ved å lage dårlig stemning og krangle med meg. 

Han er ikke alltid like utålmodig altså, det går i perioder, og påvirkes nok av andre ting.

Så løsningen er at du gjør jobben? Vel isåfall så må jo han ta noe annet da. Hvis det er greit for deg. Men tror likevel at ikke det løser noen ting. 

Det virker som om han skylder litt på deg for at de er så umulige? Eller tar jeg feil?

[AnonymBruker]

Sett tydelige grenser før oppførselen og følg opp konsekvent! Verre er det ikke, om barna har normale forutsetninger. 

Om de ikke har atferdsproblemer ellers så skjerper de seg om de må,- om ikke mot finner unnskyldninger før dårlig oppførsel, da. 

Anonymkode: ab7df...c71

[AnonymBruker]

Mot= mor 

Anonymkode: ab7df...c71

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var som å lese om min egen mann. Han fikk sjokk fra første dag. Virket som om han trodde det var dukke vi skulle få også var det en baby som krever sitt. (sjokk) Og sånn har det bare fortsatt. Alle mine forsøk på å lese om barns utvikling eller gå på kurs blir avslått. Min mann har ihvertfall urealistiske forventninger til barna, akkurat som om han tror det er små voksne. 

Har egentlig ikke noe råd, for jeg har ikke funnet noe som fungerer. Jeg føler at jeg må gå imellom dem hele tiden for han er urettferdig mot dem. Har vurdert å skille meg, men da vil jo han ha dem 50% så det er jo enda verre. 

Anonymkode: 161da...b01

Akkurat som min mann.. Vi to kan snakke rolig sammen om hvordan ting bør håndteres og da er han enig, men så fort noe ikke går helt etter planen blir det kjefting og smelling for småting, hvilket bare hisser opp barna. Jeg må gå inn og slukke brannen. Da er det som å snakke med et barn «jammen han gjorde det og det, og han gidder jo ikke høre på meg, så da blir det jo til at jeg kjefter da» Kurs, veiledig eller å lese seg opp på linker jeg finner frem er jo helt uaktuelt...

Anonymkode: e444f...c9e

[Fluttershy]

Det er veldig vanskelig og si noe som helst i denne saken, da du kan ha rett i at han svartmaler, men samtidig får jeg inntrykk av at du hvitmaler.

Uansett, dere er to foreldre, og begge må kunne ha noe å si da det kommer til oppdragelsen. Det er ikke slik at barna må være unormale, eller ha en oppførsel som "fortjener ris" (som du kalte det), for at barna skal trenge mer grenser. For det er det jeg leser at du mener, er ikke barna unormale, så trenger dere ikke gi dem grenser, eller forsøke å jobbe med oppførselen deres på noen som helst måte. Dere bør nesten forsøke og finne en gylden middelvei!

[AnonymBruker]

Det jeg lurer litt på er hvor ofte får mannen en time out fra å være familiefar? Får han en kveld/helg med gutta? Har dere som par noe særlig alenetid lebgre enn et døgn av gangen. 

Før du rettledet han mer om barnas oppdragelse så kanskje dere skulle tatt dere en ferie sammen? Eller at han kunne tatt seg en ferie? Hender det motiverer veldig for hverdagen, vi gjør det slik. Ser jeg at samboer har jobbet mye, bidratt mye hjemme og begynner å få kort lunte. Så fort første helg kommer da så sender jeg han ut med gutta. Han gjør det samme for meg.

Anonymkode: 4708d...7fc