Umulige barn!?

[september-rain]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åja, jeg trodde du mente at de kranglet om hvem som skulle få spille først og sist. 

Ellers så betyr ikke det at dere er gode foreldre som gjør alt riktig. 

Anonymkode: 79138...e79

Vet ikke om jeg skjønte hva du mente, men nei, jeg tror på ingen måte noen av oss gjør alt riktig. Vi er svært feilbarlige foreldre😌 Jeg tenker likevel at barna er ganske gjennomsnittlige. Har du barn? Flere? Er de stillferdige, sammarbeidsvillige og alltid blide? Hva er trikset i så fall?

[september-rain]

10 minutter siden, Hactar skrev:

Kanskje det er litt av problemet! At han gir dem et nytt spill (potensielt krangleobjekt) og i stedet for å veilede dem så de kommer greit i gang, lar han det stå til og blir sur når det går som man egentlig måtte forvente særlig gitt stemningen i utgangspunktet. Det går få det fredeligere ved å være mer i forkant av slike situasjoner, men da må man lese barna og være bevisst sin egen rolle. 

Jeg er enig med deg i det. 

[september-rain]

10 minutter siden, duplexx skrev:

Jeg hadde også blitt veldig sur og lei av å være med en pappa som HELE TIDEN tenkte at jeg var slitsomt, irriterende, masete, i veien, verre enn andre unger fleste - take your pick.

Klart det er jævli slitsomt med tre barn, men de er der. Og det virker ikke som mannen din har overskudd til å børe over med dem. For sånn er det med unger. Jeg har en seksåring og en fireåring alene 80% av tiden, og har jeg lært én ting er det at de gjentar den sammen dritten hver eneste dag, de krangler alltid om de samme tingene, de maser om de samme tingene og de sutrer for de samme tingene. Barna har sin egen rutine som omhandler hvor enerverende de kan være til en hver tid. Men de er barn. Det er min jobb å holde ut med den, og faktisk klare å irettesette og veilede hver gang (man klarer ikke HVER GANG, men det er jo målet). Det er derfor også min jobb å sørge for å være så ovenpå og tilfreds i mitt eget liv som jeg kan. Slik at jeg tåler mest mulig av barna mine, og har mest mulig ro å gi.

Det er ikke enkelt å hele tiden holde hodet kaldt, men det er faktisk jobben hans. Ungene deres høres ut som mine, og alle andre unger jeg kjenner. Det er nok mannen din som må finne ut av hvorfor han er så ekstremt plaget. Barna deres er nok som de skal. 

Det handler nok definitivt en del om overskudd, derfor går denne problemstillingen i bølgedaler. Om jeg hadde klart å overbevise mannen om at dette er normalt, er jeg redd han ikke ville synes normalt er greit heller.

[duplexx]

2 minutter siden, september-rain skrev:

Det handler nok definitivt en del om overskudd, derfor går denne problemstillingen i bølgedaler. Om jeg hadde klart å overbevise mannen om at dette er normalt, er jeg redd han ikke ville synes normalt er greit heller.

Det gjelder å være føre var. Som f.eks med spillet. Og det er lov å si «ørene mine er allergiske mot sutring».

Vi vet at unger sutrer, de blir sure og de agerer. Og det skal de. Men et sted er det lov å dra en grense. Er han god på grensesetting? Er han rimelig? Følger han opp? Barn som hele tiden tøyer og pusher grensene er jo ekstra slitsomme. Dette med at det f.eks er lov å bli sint og lei, og reagere, men all oppførsel deretter er selvsagt ikke ok. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, duplexx said:

Det gjelder å være føre var. Som f.eks med spillet. Og det er lov å si «ørene mine er allergiske mot sutring».

Vi vet at unger sutrer, de blir sure og de agerer. Og det skal de. Men et sted er det lov å dra en grense. Er han god på grensesetting? Er han rimelig? Følger han opp? Barn som hele tiden tøyer og pusher grensene er jo ekstra slitsomme. Dette med at det f.eks er lov å bli sint og lei, og reagere, men all oppførsel deretter er selvsagt ikke ok. 

Ofte er det jo slik at barn orienterer seg etter den enkleste forelderen med minst grenser/høyest terskel, det er i hvertfall min erfaring. Jeg er mye strengere enn mannen min (jeg er anonym bruker med tvillingene), men når han er hjemme så ignoreres mine regler og de orienterer seg etter far som har MYE høyere terskel enn meg for sutring, bråk og krangling. Jeg føler definitivt at mannen min kunne ha vist meg mer forståelse og støttet mine strengere regler (som jeg har for en grunn...) i stedet for å rett og slett sabotere og bare avvise min problemstilling med argumentet om at barn er barn og våre er helt normale...

Anonymkode: f23f0...7cf

[september-rain]

7 minutter siden, duplexx skrev:

Det gjelder å være føre var. Som f.eks med spillet. Og det er lov å si «ørene mine er allergiske mot sutring».

Vi vet at unger sutrer, de blir sure og de agerer. Og det skal de. Men et sted er det lov å dra en grense. Er han god på grensesetting? Er han rimelig? Følger han opp? Barn som hele tiden tøyer og pusher grensene er jo ekstra slitsomme. Dette med at det f.eks er lov å bli sint og lei, og reagere, men all oppførsel deretter er selvsagt ikke ok. 

Om du spør han synes han nok han rimelig. Han er ikke spesielt rolig, men han vil forsvare seg med at når ungene pusher, må de lære seg at de får reaksjoner. Jeg tenker vi begge har litt å gå på (mest han😉).

[september-rain]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ofte er det jo slik at barn orienterer seg etter den enkleste forelderen med minst grenser/høyest terskel, det er i hvertfall min erfaring. Jeg er mye strengere enn mannen min (jeg er anonym bruker med tvillingene), men når han er hjemme så ignoreres mine regler og de orienterer seg etter far som har MYE høyere terskel enn meg for sutring, bråk og krangling. Jeg føler definitivt at mannen min kunne ha vist meg mer forståelse og støttet mine strengere regler (som jeg har for en grunn...) i stedet for å rett og slett sabotere og bare avvise min problemstilling med argumentet om at barn er barn og våre er helt normale...

Anonymkode: f23f0...7cf

Hos oss er nok jeg den strengeste. Derfor opplever jeg nok også mindre tull.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, september-rain said:

Hva tenker du at du kan gjøre for å endre dette? Hva skulle du ønske mannen din endret? Tenker du dette er veldig utenfor normalen, og at dere har feilet et sted på veien? Det tenker min mann i "raptusene" sine. Jeg er noe mer sammen med dem en han tror jeg.

Våre er ikke spesielt aktive sammenlignet med andre, vi kan fint dra på ferier, utflukter, restauranter etc, og de oppfører seg stort sett bra. Når vi er sammen med andre barn synes jeg ikke de utmerker seg. Det tror jeg egentlig ikke mannen synes heller. Han takler ikke masing, syting og at de ofte ikke følger beskjeder uten å få dem gjentatt uendelig antall ganger. Dette er oftest et problem ifbm hentesituasjoner, eller når vi er alene sammen som familie.

Jeg tror vi kunne dempet barna mye ved å møte dem på mer hensiktsmessige måter når de ikke "oppdører seg". Men dette får lite gehør hos mannen.

Nå virker det jo som han får lite gehør hos deg også? Kanskje han har noe rett, for det trenger strengt tatt ikke være armageddon hver gang man henter unger og hele ettermiddagen/kvelden også... At de KAN oppføre seg ute, men at problemet oppstår i hjemmet kan jo være tydelig tegn på at dere ikke er helt på samme side når det kommer til regler og oppdragelse. 

Anonymkode: f23f0...7cf

[AnonymBruker]

1 minutt siden, september-rain said:

Hos oss er nok jeg den strengeste. Derfor opplever jeg nok også mindre tull.

Da hjelper det nok om han legger seg på samme linja. 

Jeg er mer overrasket over at du ikke irrterer vettet av deg når ungene blir slik med han visst det vanligvis ikke er sånn...

Anonymkode: f23f0...7cf

[september-rain]

Han lå forresten på rommet i to og en halv time før han kom ut og annonserte at han kjørte en tur. Jeg ser to scenarioer nå. Enten har han roet seg og temaet blir ikke nevnt før det topper seg igjen. Eller så er det like gale eller værre når han kommer hjem, og vi må "snakke sammen, dette går ikke mer", alt er min feil fordi jeg ikke ser hvor problematisk ting er, og muligens hinter han til skilsmisse☹️

[september-rain]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå virker det jo som han får lite gehør hos deg også? Kanskje han har noe rett, for det trenger strengt tatt ikke være armageddon hver gang man henter unger og hele ettermiddagen/kvelden også... At de KAN oppføre seg ute, men at problemet oppstår i hjemmet kan jo være tydelig tegn på at dere ikke er helt på samme side når det kommer til regler og oppdragelse. 

Anonymkode: f23f0...7cf

Men var det armageddon? Sultne, trøtte unger, som nå har vært greie hele ettermiddagen, mens han lå og furtet/sov. Det er jo ikke sånn hver dag heller. Jeg har ingen problemer med å se at ungene var slitsomme og han var sliten. Problemet er jo at han kommer hjem i full krisemodus og raljerer om hvor håpløse barna er.

Vi har som sagt en del å gå på når det gjelder klare felles regler...

 

[AnonymBruker]

Alle - om det er barn, voksne eller dyr - blir det vi tenker om dem og behandler dem som. Barn er ekstremt følsomme for andres sinnsstemning, og et hint av irritasjon kan fort skape konflikt. Mannen din må prøve å snu dette med å ha en annen innstilling og tilnærming til barna. Det gjør vondt for et barn å føle at en voksen, og da spesielt sin egen mor eller far, virker irritert eller frustrert på dem. Ikke minst når de føler det er for "ingenting"! 

Ungene deres virker for meg helt normale  Jeg har to barn og har selv tenkt i vanskelige perioder at eldste må være unormalt trassete og ufordragelig, men barn er barn! De er under konstant utvikling, og å være 3, 6 eller 8 år er jammen ikke lett. Tell til ti, pust dypt og tenk at det er små hoder med et hav av tanker og følelser som i blant (ofte) kræsjer. For meg er det en trøst å tenke at mine barns ekstreme vilje faktisk er noe positivt. Vi setter grenser, men passer på å ikke ødelegge viljen deres. De skal også bli voksne en gang, og da er det mot og vilje som til sist vil ta dem opp og frem i livet (tidenes klisjé, men veldig, veldig sant).

 

Anonymkode: 5ef0e...bb6

[AnonymBruker]

Det er jo kjipt at det blir sånn, men du virker også veldig avvisende til hele problemstillingen? Kanskje kan du lytte mer i stedet for å gå helt i forsvar, kanskje trenger han mer søvn og å unngå situasjoner som henting hvis han er sliten og stressa i utgangspunktet? Kanskje dere i fellesskap må gå igjennom husregler og regler generelt for å få tilbake kontrollen?

Anonymkode: f23f0...7cf

[september-rain]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle - om det er barn, voksne eller dyr - blir det vi tenker om dem og behandler dem som. Barn er ekstremt følsomme for andres sinnsstemning, og et hint av irritasjon kan fort skape konflikt. Mannen din må prøve å snu dette med å ha en annen innstilling og tilnærming til barna. Det gjør vondt for et barn å føle at en voksen, og da spesielt sin egen mor eller far, virker irritert eller frustrert på dem. Ikke minst når de føler det er for "ingenting"! 

Ungene deres virker for meg helt normale  Jeg har to barn og har selv tenkt i vanskelige perioder at eldste må være unormalt trassete og ufordragelig, men barn er barn! De er under konstant utvikling, og å være 3, 6 eller 8 år er jammen ikke lett. Tell til ti, pust dypt og tenk at det er små hoder med et hav av tanker og følelser som i blant (ofte) kræsjer. For meg er det en trøst å tenke at mine barns ekstreme vilje faktisk er noe positivt. Vi setter grenser, men passer på å ikke ødelegge viljen deres. De skal også bli voksne en gang, og da er det mot og vilje som til sist vil ta dem opp og frem i livet (tidenes klisjé, men veldig, veldig sant).

 

Anonymkode: 5ef0e...bb6

Takk for fint svar😊

[Sillyline]

Oppførselen til barna kan komme av mange ting. De kan ha arvet det, lært det av miljøet rundt seg, eller det kan rett og slett være "søskenkjærlighet", og alderstrinnet de er i. Eller andre ting, som at de sliter på skolen. Men hør på skolen og barnehagen, hvordan de oppfører seg der. Eventuelt ta det opp med helsesøster. Dere er i alle fall begge to ansvarlige for å oppdra dem, så det er ikke rett at den ene bare skal stikke av så fort det blir litt vanskelig.

[september-rain]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo kjipt at det blir sånn, men du virker også veldig avvisende til hele problemstillingen? Kanskje kan du lytte mer i stedet for å gå helt i forsvar, kanskje trenger han mer søvn og å unngå situasjoner som henting hvis han er sliten og stressa i utgangspunktet? Kanskje dere i fellesskap må gå igjennom husregler og regler generelt for å få tilbake kontrollen?

Anonymkode: f23f0...7cf

Joda, jeg kan nok være mer imøtekommende. Men han aksepterer ikke at jeg er uenig med han, om jeg går i forvar eller ikke. Han synes de er et problem, og det provoserer han at jeg er uenig. Jeg føler  ikke at jeg går i forsvar akkurat, men jeg avviser nok problemet hans. Han blir sur uansett hva jeg sier, og ikke minst om jeg ikke sier noe. Jeg har sagt til han at jeg kan ta hentingen, men jeg tror ikke det kommer til å endre noe. 

[september-rain]

Jeg er ganske sikker på at jeg vet hva som er lurt å gjøre med ungene og ikke, selv om det ikke alltid blir sånn. 

Men utgangspunktet her er jo at jeg IKKE tenker at det er behov for store endringer hos barna, de er som sagt i mine øyne normale og i fin utvikling. Så jeg vil gjerne ha innspill fra andre med barn som kanskje er enige med mannen min. 😬 

[september-rain]

8 minutter siden, Sillyline skrev:

Oppførselen til barna kan komme av mange ting. De kan ha arvet det, lært det av miljøet rundt seg, eller det kan rett og slett være "søskenkjærlighet", og alderstrinnet de er i. Eller andre ting, som at de sliter på skolen. Men hør på skolen og barnehagen, hvordan de oppfører seg der. Eventuelt ta det opp med helsesøster. Dere er i alle fall begge to ansvarlige for å oppdra dem, så det er ikke rett at den ene bare skal stikke av så fort det blir litt vanskelig.

De oppfører seg som de skal som regel. Som sagt så har de gode venner og er skoleflinke. Eldste er nok en litt uoppmerksom type, men flink. Jeg har utdannelse innen barns utvikling, så jeg innbiller meg at jeg ville sett avvik. Ingen tilbakemeldinger fra andre på det heller. 

[AnonymBruker]

Søsteren min og mannen hennes kranglet også om dette, men jeg var faktisk mest enig med mannen der. Søsteren min bortforklarer qlt med at barna hennes er så spesielle, tåler ikke ditt og day, må spise  hver time for å ikke bli helt umulige, etc. 

Tilslutt satte han mer foten, og nå er ungene blitt helt som alle andre.

Anonymkode: ab7df...c71

[AnonymBruker]

3 minutter siden, september-rain said:

Jeg er ganske sikker på at jeg vet hva som er lurt å gjøre med ungene og ikke, selv om det ikke alltid blir sånn. 

Men utgangspunktet her er jo at jeg IKKE tenker at det er behov for store endringer hos barna, de er som sagt i mine øyne normale og i fin utvikling. Så jeg vil gjerne ha innspill fra andre med barn som kanskje er enige med mannen min. 😬 

Det er ingen motsetning. Barna dine kan fint være sinnsykt slitsomme og samtidig helt normale og i fin utvikling.... Betyr det at de ikke kunne trenge andre regler i hjemmet? Lære å kontrollere seg, ta hensyn?

Anonymkode: f23f0...7cf