Umulige barn!?

[september-rain]

Jeg trenger innspill! Saken er at mannen er så, i mangel av et bedre ord, misfornøyd med barna våre. Vi har tre stykker, to i småskolealder, en i barnehage. Eldste har alltid vært en komplisert sak, med følelsene utenpå, hen har slitt med frustrasjonsutbrudd fram til ganske nylig, og fremdeles kan småting lett bli litt krise for hen. Mellomste har vært en fryd i sammenligning, men er etter skolestart mer krevende og høylydt, og kan innimellom skrike og trasse for å få viljen sin. En reaksjon på skolestart tenker jeg. Minsten er også relativt enkel, men har perioder med trassutbrudd, hen er tre og et halvt, så som forventet vil jeg si. Seg imellom er de som søsken flest i mine øyne, veldig glade i hverandre, men det kan også gå hett for seg med krangling, og særlig yngste gir høylydt uttrykk for sin misnøye i sånne situasjoner.

I dag var det mannen som hentet alle barna, først på skolen der eldste laget en scene fordi han heller ville være med en kamerat hjem, og fikk beskjed om at det ikke passet. Etter langtekkelig masing, løp han gråtende til bilen. Så i barnehagen. Vi har ny bil som mannen gjerne vil holde fin en stund, og på tross av formaninger, opplevde ikke mannen at noen av barna tok hensyn til dette. Da de så kom hjem til meg, som stod og laget middag, var mannen sur og oppgitt. Det er vanskelig å få ut av han hva som har skjedd, han har en tendens til å fokusere på at de er umulige, men uten å beskrive hva det er han er så sint på dem for.  Han vil gjerne diskutere (krangle om) med meg hvor vanskelige barna er, og samtidig som at han, som vanlig, sier at dette ikke går lengre, sier han at det ikke er noe å gjøre med situasjonen. Jeg blir også, som vanlig, beskyldt for å ikke ta dette på alvor, indirekte tror jeg han tenker at jeg ikke tar han på alvor, og er blind for hvor utrolig spesielle barna våre er. 
Mannen har i tillegg kjøpt et nytt spill, som ungene åpner. Resultatet er jo selvfølgelig at det blir krangling, om hvem som vant, hvem som tapte og hvem som jukset. Jeg ser at mannen blir enda surere, og det hjelper ikke at han nå forsøker å snakke med eldste om det som skjedde på skolen, mens eldste er lettere ufokusert. De andre har gått i hagen, der de selvfølgelig også krangler. Jeg sier at middagen er servert, og mannen sier at han går og legger seg. 

Dette er en gjentagende diskusjon hos oss. Mannen mener barna våre på mange (de fleste?) områder er mye mer krevende, sære og uoppdragne enn andres barn. Jeg jobber med barn, og vi snakker ofte om barna våre i  vennegjengen og på jobb. Jeg opplever at mine barn ganske gjennomsnittlige. Litt mer utfordrende enn gjennomsnittet på noen områder, mindre utfordrende enn gjennomsnittet på andre. Mannen mener noe må endre seg. Jeg foreslår ting, som klarere rutiner o.l, som jeg opplever at han forkaster. Han uttrykker som sagt at ting ikke kan endre seg. Jeg føler han mener at jeg og barna må endre oss fordi han ikke mestrer det jeg opplever som ordinært stress knyttet til å ha tre små barn. 

Beklager, dette ble langt! Men er jeg helt på jordet her? Har alle andre barn som kommer når de skal, aldri maser, syter, skriker eller trasser? For jeg kan bli oppgitt og sur på barna, men jeg tenker aldri at de er mer enn normalt krevende. Og jeg blir sliten og trist av å ha denne diskusjonen med mannen hele tiden! (Og så kjefter jeg mer på barna, for at de skal være roligere, så pappaen ikke blir sur… Nå høres mannen helt forferdelig ut, men han er en varm og kjærlig pappa som bruker mye tid på barna. Men dette er også litt av problemet, han opplever at han gir mye, og de er utakknemlige…)
 

Endret 30. april 2018 av september-rain

[solmåneogstjerner]

4 minutter siden, september-rain skrev:

Har alle andre barn som kommer når de skal, aldri maser, syter, skriker eller trasser?

NEI! I familier med tre små barn så er det vel heller uvanlig at alle er englebarn 

For å være ærlig, så høres det litt ut som om han er noe av grunnen til at disse situasjonene blir verre. Hvis han ikke klarer å ihvertfall delvis skjule irritasjonen sin, og ta tak på en ordentlig men rolig måte. 

Hva slags forslag har egentlig han for å gjøre ting bedre da? Levere dem tilbake på fødeavdelingen? Ringe å høre om de har ti års returrett? 

[september-rain]

8 minutter siden, solmåneogstjerner skrev:

NEI! I familier med tre små barn så er det vel heller uvanlig at alle er englebarn 

For å være ærlig, så høres det litt ut som om han er noe av grunnen til at disse situasjonene blir verre. Hvis han ikke klarer å ihvertfall delvis skjule irritasjonen sin, og ta tak på en ordentlig men rolig måte. 

Hva slags forslag har egentlig han for å gjøre ting bedre da? Levere dem tilbake på fødeavdelingen? Ringe å høre om de har ti års returrett? 

Tja, akkurat når det gjelder å hente barna, har han foreslått at jeg heller gjør det. Utover det kan jeg ikke si jeg husker noen konkrete forslag:/ Har tenkt tanken jeg også, at han påvirker hvordan barna oppfører seg, ikke minst ved å lage dårlig stemning og krangle med meg. 

Han er ikke alltid like utålmodig altså, det går i perioder, og påvirkes nok av andre ting.

[AnonymBruker]

Hmmm.....kan svigerforeldrene kanskje fortelle noe fra da mannen din var liten? 

Anonymkode: 6ae27...51a

[AnonymBruker]

Eller kanskje han kan bli voksen, ta ansvar for problemstillingene og f eks diskutere utfordringene med andre fedre han kjenner?

Anonymkode: 6ae27...51a

[september-rain]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hmmm.....kan svigerforeldrene kanskje fortelle noe fra da mannen din var liten? 

Anonymkode: 6ae27...51a

Alt svigermor har er skryt😉

[september-rain]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eller kanskje han kan bli voksen, ta ansvar for problemstillingene og f eks diskutere utfordringene med andre fedre han kjenner?

Anonymkode: 6ae27...51a

Han mener han gjør det tror jeg, vi har jo mange vennepar med barn. Han vet jo at andre folk har sine utorfringer selvsagt. Men på akkurat de områdene vi "sliter", klarer han ikke å se det objektivt - her har ingen så vanskelige barn som oss!

[Gjest Sansol]

Eplet faller ikke langt fra stammen? Høres jo ut som han sliter litt med å regulere/gjenkjenne sine følelser, hvordan skal da barna lære?

[september-rain]

Spørsmålet er jo om han har litt rett? Ingen av barna har spesielle behov, alle har venner og skolebarna er skoleflinke. Men det kan jo faktisk være at jeg er litt blind for problemene, og at de er spesielt krevende/sære?

[september-rain]

Akkurat nå, Sansol skrev:

Eplet faller ikke langt fra stammen? Høres jo ut som han sliter litt med å regulere/gjenkjenne sine følelser, hvordan skal da barna lære?

Hehe, ja, du kan jo forsøke å nevne det for han😉

[AnonymBruker]

Høres ut som barna dine er sære og krevende- og at mannen din oppfordrer til et miljø der de blir det. 

Som dette:

"Mannen har i tillegg kjøpt et nytt spill, som ungene åpner. Resultatet er jo selvfølgelig at det blir krangling, om hvem som vant, hvem som tapte og hvem som jukset."

Hvorfor handler det om å vinne eller tape i det hele tatt? Lagde han en konkurranse eller hva? Om han skal gi en gave der han ve alle har lyst å prøve den først, så må han finne en måte å løse det på som ikke fører til krangel

Mannen din er en dårlig far med dårlige sosiale antenner og han vet det ikke selv

Anonymkode: 79138...e79

[AnonymBruker]

Det var som å lese om min egen mann. Han fikk sjokk fra første dag. Virket som om han trodde det var dukke vi skulle få også var det en baby som krever sitt. (sjokk) Og sånn har det bare fortsatt. Alle mine forsøk på å lese om barns utvikling eller gå på kurs blir avslått. Min mann har ihvertfall urealistiske forventninger til barna, akkurat som om han tror det er små voksne. 

Har egentlig ikke noe råd, for jeg har ikke funnet noe som fungerer. Jeg føler at jeg må gå imellom dem hele tiden for han er urettferdig mot dem. Har vurdert å skille meg, men da vil jo han ha dem 50% så det er jo enda verre. 

Anonymkode: 161da...b01

[AnonymBruker]

Tja, på mange måter kan jeg godt skjønne mannen din. Jeg har tvillinger og selv om de ikke har noen diagnoser er det faktisk ganske krevende unger likevel. De er normale, men helt klart i øverste sijikt av aktive barn som krever mye.... Det er mye støy, om de bare leker eller krangler er det mye mas og skriking. Det er misnøye og sutring og lek og hyl og skrik i doble doser. Sammenligna med venner og familie, det er få som har unger som matcher.... Mannen min derimot ser det ikke. Han har bedre filter enn meg, er mindre hjemme med ungene og gir generelt mer faen. Men jeg blir sliten, jeg klarer ikke filtrere ut all støyen som følelse som tusen kniver i kroppen når jeg virkelig er på grensa...

Anonymkode: f23f0...7cf

[Minlillelykke]

Nå har jeg kun to hvor eldste er 3, men jammen kan denne alderen være utfordrende! Det er faktisk utmattende til tider! 

[september-rain]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som barna dine er sære og krevende- og at mannen din oppfordrer til et miljø der de blir det. 

Som dette:

"Mannen har i tillegg kjøpt et nytt spill, som ungene åpner. Resultatet er jo selvfølgelig at det blir krangling, om hvem som vant, hvem som tapte og hvem som jukset."

Hvorfor handler det om å vinne eller tape i det hele tatt? Lagde han en konkurranse eller hva? Om han skal gi en gave der han ve alle har lyst å prøve den først, så må han finne en måte å løse det på som ikke fører til krangel

Mannen din er en dårlig far med dårlige sosiale antenner og han vet det ikke selv

Anonymkode: 79138...e79

Hehe, jeg hadde tenkt å vise denne tråden til mannen, dersom det kom noen konstruktive tilbakemeldinger. Takk for din innsikt anonym🤓

For the record - mannen spilte ikke, kun ungene. Jeg skjønner nå at barn som ikke er sære og krevende aldri krangler når de spiller, og taper og vinner med samme sinn😉

[september-rain]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var som å lese om min egen mann. Han fikk sjokk fra første dag. Virket som om han trodde det var dukke vi skulle få også var det en baby som krever sitt. (sjokk) Og sånn har det bare fortsatt. Alle mine forsøk på å lese om barns utvikling eller gå på kurs blir avslått. Min mann har ihvertfall urealistiske forventninger til barna, akkurat som om han tror det er små voksne. 

Har egentlig ikke noe råd, for jeg har ikke funnet noe som fungerer. Jeg føler at jeg må gå imellom dem hele tiden for han er urettferdig mot dem. Har vurdert å skille meg, men da vil jo han ha dem 50% så det er jo enda verre. 

Anonymkode: 161da...b01

Min mann er stort sett fantastisk med ungene heldigvis. Enkelte ting tåler han bedre fra dem enn meg. Men så topper stresset seg, og alt er galt og unormalt..😕

[AnonymBruker]

4 minutter siden, september-rain said:

Hehe, jeg hadde tenkt å vise denne tråden til mannen, dersom det kom noen konstruktive tilbakemeldinger. Takk for din innsikt anonym🤓

For the record - mannen spilte ikke, kun ungene. Jeg skjønner nå at barn som ikke er sære og krevende aldri krangler når de spiller, og taper og vinner med samme sinn😉

Åja, jeg trodde du mente at de kranglet om hvem som skulle få spille først og sist. 

Ellers så betyr ikke det at dere er gode foreldre som gjør alt riktig. 

Anonymkode: 79138...e79

[Hactar]

1 minutt siden, september-rain skrev:

Hehe, jeg hadde tenkt å vise denne tråden til mannen, dersom det kom noen konstruktive tilbakemeldinger. Takk for din innsikt anonym🤓

For the record - mannen spilte ikke, kun ungene. Jeg skjønner nå at barn som ikke er sære og krevende aldri krangler når de spiller, og taper og vinner med samme sinn😉

Kanskje det er litt av problemet! At han gir dem et nytt spill (potensielt krangleobjekt) og i stedet for å veilede dem så de kommer greit i gang, lar han det stå til og blir sur når det går som man egentlig måtte forvente særlig gitt stemningen i utgangspunktet. Det går få det fredeligere ved å være mer i forkant av slike situasjoner, men da må man lese barna og være bevisst sin egen rolle. 

[duplexx]

Jeg hadde også blitt veldig sur og lei av å være med en pappa som HELE TIDEN tenkte at jeg var slitsomt, irriterende, masete, i veien, verre enn andre unger fleste - take your pick.

Klart det er jævli slitsomt med tre barn, men de er der. Og det virker ikke som mannen din har overskudd til å børe over med dem. For sånn er det med unger. Jeg har en seksåring og en fireåring alene 80% av tiden, og har jeg lært én ting er det at de gjentar den sammen dritten hver eneste dag, de krangler alltid om de samme tingene, de maser om de samme tingene og de sutrer for de samme tingene. Barna har sin egen rutine som omhandler hvor enerverende de kan være til en hver tid. Men de er barn. Det er min jobb å holde ut med den, og faktisk klare å irettesette og veilede hver gang (man klarer ikke HVER GANG, men det er jo målet). Det er derfor også min jobb å sørge for å være så ovenpå og tilfreds i mitt eget liv som jeg kan. Slik at jeg tåler mest mulig av barna mine, og har mest mulig ro å gi.

Det er ikke enkelt å hele tiden holde hodet kaldt, men det er faktisk jobben hans. Ungene deres høres ut som mine, og alle andre unger jeg kjenner. Det er nok mannen din som må finne ut av hvorfor han er så ekstremt plaget. Barna deres er nok som de skal. 

[september-rain]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja, på mange måter kan jeg godt skjønne mannen din. Jeg har tvillinger og selv om de ikke har noen diagnoser er det faktisk ganske krevende unger likevel. De er normale, men helt klart i øverste sijikt av aktive barn som krever mye.... Det er mye støy, om de bare leker eller krangler er det mye mas og skriking. Det er misnøye og sutring og lek og hyl og skrik i doble doser. Sammenligna med venner og familie, det er få som har unger som matcher.... Mannen min derimot ser det ikke. Han har bedre filter enn meg, er mindre hjemme med ungene og gir generelt mer faen. Men jeg blir sliten, jeg klarer ikke filtrere ut all støyen som følelse som tusen kniver i kroppen når jeg virkelig er på grensa...

Anonymkode: f23f0...7cf

Hva tenker du at du kan gjøre for å endre dette? Hva skulle du ønske mannen din endret? Tenker du dette er veldig utenfor normalen, og at dere har feilet et sted på veien? Det tenker min mann i "raptusene" sine. Jeg er noe mer sammen med dem en han tror jeg.

Våre er ikke spesielt aktive sammenlignet med andre, vi kan fint dra på ferier, utflukter, restauranter etc, og de oppfører seg stort sett bra. Når vi er sammen med andre barn synes jeg ikke de utmerker seg. Det tror jeg egentlig ikke mannen synes heller. Han takler ikke masing, syting og at de ofte ikke følger beskjeder uten å få dem gjentatt uendelig antall ganger. Dette er oftest et problem ifbm hentesituasjoner, eller når vi er alene sammen som familie.

Jeg tror vi kunne dempet barna mye ved å møte dem på mer hensiktsmessige måter når de ikke "oppdører seg". Men dette får lite gehør hos mannen.