Det umulige valget

[Rumle]

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk.

Det hjelper ikke akkurat nå, men det vil sikkert gjøre det om ikke så lenge.

 

 

Anonymkode: 81566...7da

Jeg forstår det. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ventet for lenge. Det skulle jeg gjerne gjort om på. Det kommer alltid til å plage meg.

Anonymkode: b089b...f12

[AnonymBruker]

5 timer siden, Rumle skrev:

Takk!

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår det. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ventet for lenge. Det skulle jeg gjerne gjort om på. Det kommer alltid til å plage meg.

Anonymkode: b089b...f12

Så leit.  Jeg håper virkelig du klarer å gi slipp på den dårlige samvittigheten, og heller tenke at du gjorde det beste du kunne.

 

Ellers vil jeg si takk til alle som har gitt meg gode ord i dag, det behøvde jeg virkelig.

Det har vært en vond dag, fylt med mange "første xxx uten ..."   (Første frokost uten ..., første tur ut uten ...), men det går bedre nå, mye takket være deres ord. 
De rasjonelle tankene har klart å snike seg inn av og til, og i ettermiddag har jeg klart å snakke om ham uten å begynne å gråte.
Jeg måtte faktisk le litt i sted da jeg tok meg i å snakke vårt interne språk med meg selv.  (Han hadde noen lyder som jeg imiterte, og vi brukte ha lange samtaler på den måten)
Tårene kom fordi det var her for å svare, men det var litt godt å le gjennom tårene på grunn av et godt minne. 

Jeg satser på at morgendagen blir bedre, selv om savnet er stort, og det vil ta tid å venne seg til en hverdag uten min faste følgesvenn og kamerat.

Anonymkode: 81566...7da

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk!

Så leit.  Jeg håper virkelig du klarer å gi slipp på den dårlige samvittigheten, og heller tenke at du gjorde det beste du kunne.

 

Ellers vil jeg si takk til alle som har gitt meg gode ord i dag, det behøvde jeg virkelig.

Det har vært en vond dag, fylt med mange "første xxx uten ..."   (Første frokost uten ..., første tur ut uten ...), men det går bedre nå, mye takket være deres ord. 
De rasjonelle tankene har klart å snike seg inn av og til, og i ettermiddag har jeg klart å snakke om ham uten å begynne å gråte.
Jeg måtte faktisk le litt i sted da jeg tok meg i å snakke vårt interne språk med meg selv.  (Han hadde noen lyder som jeg imiterte, og vi brukte ha lange samtaler på den måten)
Tårene kom fordi *han ikke var her for å svare, men det var litt godt å le gjennom tårene på grunn av et godt minne. 

Jeg satser på at morgendagen blir bedre, selv om savnet er stort, og det vil ta tid å venne seg til en hverdag uten min faste følgesvenn og kamerat.

Anonymkode: 81566...7da

* måtte rette opp en skrivefeil.

Anonymkode: 81566...7da

[HalldirV2]

På 9.4.2018 den 7.50, AnonymBruker skrev:

Er det lov å klamre seg til håpet om at det finnes noe som kan hjelpe, der livskvaliteten vil være god for en kortere eller lengre tid?
Er det lov i ikke klamre seg til håpet om at det finnes noe som kan hjelpe, for selv om det hjelper i kort tid, vet vi ikke hvor lenge, eller hvordan livskvaliteten vil bli?

 

Vårt kjære familiemedlem har fått immunsvikt, og den ene infeksjonen etter den andre vil etter hvert stå i kø på grunn av dette.
Til nå har han vært "frisk", leken, har ingen infeksjoner, og har ingen smerter.  Det eneste vi merker av sykdommen er at han er trett, slapp, og vil kose/sove mye av tiden.

Det finnes ingen behandling mot dette viruset.
Noen får hyppige infeksjoner, dør raskt etter at de får det, mens andre kan leve i måneder og år med færre infeksjoner hvis forholdene blir optimaliserte.  Men vi vet ikke hvilken kategori vårt familiemedlem tilhører, og infeksjoner + død er uunngåelig, men det er individuelt hvor lenge det går.

Jeg er av den formening at vi mennesker har ikke lov til å være egoister når det kommer til dyr, vi må alltid tenke på dyrenes beste, selv om det gjør vondt for oss.  Men hva er det beste i dette tilfellet?

Er det best å la dyret slippe mens det ennå er "friskt" og har et godt liv, slik at han slipper å oppleve infeksjonene som garantert vil komme?
Eller er det beste å vente til han eventuelt blir syk(ere), leve livet som vanlig, håpe at han får minimalt med infeksjoner, og når han får det prøve alt inntil det ikke går lenger?

Anonymkode: 81566...7da

Jeg trodde immunsvikt var en samlebetegnelse på en rekke mer eller mindre alvorlige sykdommer knyttet til nedsatt immunforsvar. Det er jo flere med slike diagnoser som kan leve et langt og godt liv.

Det kommer derfor an på diagnosen for min del, og hvor godt jeg føler jeg takler sykdomsperioder med den psykologiske belastningen av at denne infeksjonen kan bli min siste. Valget er derfor individuelt, finnes ikke et generelt og riktig svar.

Edit: Leste gjennom en gang til, forstod nå at det var kjæledyr det snakk om. Jeg ville allikevel avventet et endelig valg, og sett an tilstanden over tid. Så lenge dyret viser tegn på livskvalitet ville jeg latt det leve.

Endret 23. august 2018 av HalldirV2

[AnonymBruker]

18 timer siden, HalldirV2 skrev:

 Så lenge dyret viser tegn på livskvalitet ville jeg latt det leve.

Takk for din mening.

Jeg beklager at jeg ikke har svart deg tidligere, men jeg har hatt litt vanskelig for å finne svar på dette.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva du mener, for slik jeg tolker det du skriver ser det ut til at du mener at livskvalitet er enten noe du har, eller ikke har, uten graderinger.

Er det slik at du mener at dyrene utelukkende skal ha vonde dager før livskvaiteten er såpass forringet at de bør få slippe ha vondt lenger?

 

Anonymkode: 81566...7da

[HalldirV2]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for din mening.

Jeg beklager at jeg ikke har svart deg tidligere, men jeg har hatt litt vanskelig for å finne svar på dette.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva du mener, for slik jeg tolker det du skriver ser det ut til at du mener at livskvalitet er enten noe du har, eller ikke har, uten graderinger.

Er det slik at du mener at dyrene utelukkende skal ha vonde dager før livskvaiteten er såpass forringet at de bør få slippe ha vondt lenger?

 

Anonymkode: 81566...7da

Jeg mener det er en følelse du får, i hvert fall har det vært slik jeg har opplevd det med de kjæledyrene jeg har hatt. Som om noe er borte i øynene deres, i måten de oppfører seg på osv. Vanskelig å forklare  

[AnonymBruker]

I går trakk jeg frem denne tråden igjen, og tårene silte like mye nå som før to år siden.

Nå har to av vennene hans blitt syke, med de samme symptomene som han hadde.  Det har gradvis utviklet seg igjennom de siste par årene, men symptomene har vært så diffuse at tanken på denne sykdommen ikke kom før nå.  

Jeg skrev ikke hvilken sykdom det er siden den er artspesifikk, men det er denne artens "hiv/aids". En immunsvikt som gjør at enhver infeksjon kan bli dødelig, uansett hvor uskyldig den er.  

Vi håper virkelig ikke at de ble smittet av ham da han var syk, men frykten for at de ble det er stor.

 

Anonymkode: ecac7...cd4