Det umulige valget

[AnonymBruker]

Er det lov å klamre seg til håpet om at det finnes noe som kan hjelpe, der livskvaliteten vil være god for en kortere eller lengre tid?
Er det lov i ikke klamre seg til håpet om at det finnes noe som kan hjelpe, for selv om det hjelper i kort tid, vet vi ikke hvor lenge, eller hvordan livskvaliteten vil bli?

 

Vårt kjære familiemedlem har fått immunsvikt, og den ene infeksjonen etter den andre vil etter hvert stå i kø på grunn av dette.
Til nå har han vært "frisk", leken, har ingen infeksjoner, og har ingen smerter.  Det eneste vi merker av sykdommen er at han er trett, slapp, og vil kose/sove mye av tiden.

Det finnes ingen behandling mot dette viruset.
Noen får hyppige infeksjoner, dør raskt etter at de får det, mens andre kan leve i måneder og år med færre infeksjoner hvis forholdene blir optimaliserte.  Men vi vet ikke hvilken kategori vårt familiemedlem tilhører, og infeksjoner + død er uunngåelig, men det er individuelt hvor lenge det går.

Jeg er av den formening at vi mennesker har ikke lov til å være egoister når det kommer til dyr, vi må alltid tenke på dyrenes beste, selv om det gjør vondt for oss.  Men hva er det beste i dette tilfellet?

Er det best å la dyret slippe mens det ennå er "friskt" og har et godt liv, slik at han slipper å oppleve infeksjonene som garantert vil komme?
Eller er det beste å vente til han eventuelt blir syk(ere), leve livet som vanlig, håpe at han får minimalt med infeksjoner, og når han får det prøve alt inntil det ikke går lenger?

Anonymkode: 81566...7da

[AnonymBruker]

Det er best å la han slippe mens han fortsatt har et godt liv.

Anonymkode: 1a6b3...6d4

[AnonymBruker]

PS: Det er med vilje at jeg ikke skriver noe om hvilken sykdom det er, fordi den er artsspesifikk, og jeg vil unngå at fokuset blir på arten, ikke spørsmålet i seg selv.

Det er likegyldig om det er snakk om hund, katt, hest, gnager, fugl, eller reptil.

Anonymkode: 81566...7da

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er best å la han slippe mens han fortsatt har et godt liv.

Anonymkode: 1a6b3...6d4

Takk.

Det er det jeg føler også, men så kommer tvilen, "men hva om han er av dem som ikke blir så syk, men som kan ha et godt liv i flere år etter diagnose?".

Anonymkode: 81566...7da

[AnonymBruker]

Hadde ventet til første infeksjon og ofte dyrlegebesøk. Min gamle hund fikk kreft. I sammråd med dyrlege fikk hun leve frem til vi så tegn til at det nå ikke lengre var smertefritt. Var da hos dyrlegen hver annen uke tok røntgen mm. Fikk 1 godt år til. Det ble dyrt, men helt klart verdt det.

Anonymkode: b6938...ab1

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ventet til første infeksjon og ofte dyrlegebesøk. Min gamle hund fikk kreft. I sammråd med dyrlege fikk hun leve frem til vi så tegn til at det nå ikke lengre var smertefritt. Var da hos dyrlegen hver annen uke tok røntgen mm. Fikk 1 godt år til. Det ble dyrt, men helt klart verdt det.

Anonymkode: b6938...ab1

Takk for svar.

Jeg ser helt klart poenget ditt.
Men samtidig ser jeg også at selv om han ikke har smerter eller er "syk", har livskvaliteten sunket i og med at han er så slapp og trett, og ikke lenger orker å gjøre det han elsket å gjøre for bare noen måneder siden. 

 

Dette er vanskelig!  Uansett hva jeg tenker på, kommer et motargument snikende.

Anonymkode: 81566...7da

[AnonymBruker]

Huff, det vanskelige valget...

Jeg ville sett an på livskvaliteten og hvordan dyret selv har det. Virker det fornøyd med livet, slik det er nå?

Ei venninne av meg hadde en hest som fikk påvist beinproblemer og ble pensjonist mye tidligere enn hun forventet. Den fikk leve i noen år med lett mosjon, og trivdes med det. Men i det den ikke ville være med ut på tur lenger (noe den alltid elsket) fikk den slippe.

Håper du finner ut av det <3

Anonymkode: 64b99...3fe

[AnonymBruker]

Den dagen livskvaliteten og livsgleden ikke er der så er det på tide å ta farvel.

Anonymkode: 0979d...3f2

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff, det vanskelige valget...

Jeg ville sett an på livskvaliteten og hvordan dyret selv har det. Virker det fornøyd med livet, slik det er nå?

Ei venninne av meg hadde en hest som fikk påvist beinproblemer og ble pensjonist mye tidligere enn hun forventet. Den fikk leve i noen år med lett mosjon, og trivdes med det. Men i det den ikke ville være med ut på tur lenger (noe den alltid elsket) fikk den slippe.

Håper du finner ut av det <3

Anonymkode: 64b99...3fe

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Den dagen livskvaliteten og livsgleden ikke er der så er det på tide å ta farvel.

Anonymkode: 0979d...3f2

Takk for svar til dere begge.

Jeg er enig med dere, men det er vurderingen av hvor redusert livskvaliteten er som er så vanskelig.

Han er som jeg sa alltid trett og slapp, han orker ikke leke som før, og når han er sliten blir han irritabel.  Faller stuetemperaturen under 25 grader blir han ubekvem og også irritabel.  Han mister ofte balansen på grunn av slappheten, men har heldigvis aldri skadet seg på grunn av det..  Dette er tegn på at han ikke har det bra.

Men han er også kjælen, kosete, klengete, nysgjerrig, og vil alltid være med på det som skjer,, selv om han er slapp og sliten. Han går ikke ned i vekt, han spiser akseptabelt, han steller seg godt.  Dette er tegn på at han har det bra.

Hva skal til for at det positive ikke lenger veier opp for det negative?  

 

Anonymkode: 81566...7da

[Emmelise]

Når tror du at du kan si; "Du skal få slippe." ?

Kommer du til det punktet, så er det på tide.

[AnonymBruker]

Vårt kjære familiemedlem er nå inne i sin siste leveuke. 

Jeg kjenner at jeg takler det ikke særlig godt selv om jeg vet at vi har tatt den riktige avgjørelsen for ham! 
Jeg går rundt med gråten i øynene hver gang jeg tenker på det, eller snakker om det, og han merker at det er noe galt, for han klynger seg til meg hele tiden.  Han blir sinna hvis jeg må gjøre noe annet enn å kose med ham, går til angrep på klær og sko fordi han ikke vil at jeg skal gå i fra ham, og aller helst vil han bare ligge hos meg og få kroppsvarmen min.

Noen har bare oddsene i mot seg hele livet.
Da han kom til oss visste vi at han var svakelig og utstøtt fra famiien sin, og at han ikke ville leve lenge om ikke vi tok ham til oss.

Han levde på lånt tid da, men vi pleiet ham tilbake til helsen, og han ble et lykkelig familiemedlem som levde "det gode liv" hjemme hos oss.
Men det varte ikke så lenge.  2 gode år fikk han før sykdommen begynte å prege ham.

Det burde være en trøst at han hadde det godt hos oss etter en temmelig tøff start på livet, men det er det ikke.
Det gjør bare vondt.

Anonymkode: 81566...7da

[AnonymBruker]

Da er det over, og godgutten er borte.

Huset er så stille, og alle rasjonelle tanker om at dette var til det beste for ham er borte.

Han hadde en veldig god dag i går.  Han hadde lite smerter mesteparten av dagen, men han var slapp og sliten.  Han ville bare ligge og kose, og han fikk all den kosen han ville ha.

Men tvilen kom. Skyldfølelsen ble enorm.  Var dette det rette å gjøre?  Han hadde jo slik en god dag!  Var dette et tegn på at han var på vei til å bil bedre?
Borte var alle tanker på de 4 dårlige dagene han hadde før denne ene gode.
Hvilken rett hadde jeg til å være dommer, jury og bøddel?  Det hjelper ikke at avgjørelsen ble tatt i samråd med dyrlege, avgjørelsen var min (vår).

For ikke å snakke om det tillitsfulle blikket han hadde da vi var hos dyrlegen. Han visste at jeg ikke ville gjøre noe som skadet ham, men han trodde sikkert også at han skulle hjem igjen, og kose i armene mine igjen.

 

 

Nå trenger jeg trøst!  Kan noen godhjertede mennesker gi meg det?

 

Anonymkode: 81566...7da

[Kitcat]

Kjære deg! Dette var trist, men du har tatt det riktige valget. Du har også overveid så godt som det er mulig og latt hensynet til dyret komme før dine egne behov. Slik du beskriver det var livskvaliteten forringet, hvor mye dyret lider kan vi aldri vite helt sikkert. 

Hvil i fred til den lille vennen 

[Purple Basil]

Dette med skyldfølelse er utrolig vanlig, og veldig veldig vondt. Jeg vet ikke hva jeg kan si som kan være til trøst, men for meg så har det i ettertid hjulpet litt å tenke på at jeg har tatt enkelte avgjørelser sammen med en veterinær og det har mest sannsynlig vært de rette avgjørelsene.

Jeg hadde en katt som fikk kreft, og han fikk ikke leve lenge. Den dagen han skulle avlives så virket han helt frisk og fin, utrolig glad og kosete. Jeg var så i tvil, og det irrasjonelle i meg sa at han var på bedringens vei. Men han var jo ikke på vei til å bli frisk, han oppførte seg kun normalt fordi han gikk på sterke smertestillende. Han kunne aldri ha et normalt katteliv igjen. Jeg vet nå at det var rett avgjørelse å avlive ham, men der og da så var det helt forferdelig. 

Jeg tror du har gjort det rette for dyret ditt, selv om det kanskje ikke føles slik nå

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Kitcat skrev:

Kjære deg! Dette var trist, men du har tatt det riktige valget. Du har også overveid så godt som det er mulig og latt hensynet til dyret komme før dine egne behov. Slik du beskriver det var livskvaliteten forringet, hvor mye dyret lider kan vi aldri vite helt sikkert. 

Hvil i fred til den lille vennen 

Tusen takk for de varme ordene, tårene renner i strie strømmer nå.

Det stemmer at livskvaliteten var kraftig redusert.  Han orket ikke leke lenger, var energiløs, han falt mye, han frøs mye, og fikk mye smerter og ubehag på grunn av det.  Smerter som gjorde at han ble sinna og frustrert, og det eneste som hjalp var kroppsvarme fra oss.
Jeg vet vi kunne forlenget livet hans med sterke smertestillende, men da jeg tenkte rasjonelt tenkte jeg at det hadde vært mer for menneskenes del, fordi vi ikke orket å gjøre det som var best for ham.

Og rasjonelt sett vet vi også at han ikke ville blitt bedre, det ligger ikke i sykdommens art.  Han ville blitt gradvis verre, eten raskt eller sakte, progresjonen var umulig å forutsi.

Men så var det håpet da.  Etter at han fikk diagnosen sin levde vi i håpet om at han skulle være av dem som ikke ble så plaget, men slik ble det ikke. 

2 minutter siden, Purple Basil skrev:

Dette med skyldfølelse er utrolig vanlig, og veldig veldig vondt. Jeg vet ikke hva jeg kan si som kan være til trøst, men for meg så har det i ettertid hjulpet litt å tenke på at jeg har tatt enkelte avgjørelser sammen med en veterinær og det har mest sannsynlig vært de rette avgjørelsene.

Jeg hadde en katt som fikk kreft, og han fikk ikke leve lenge. Den dagen han skulle avlives så virket han helt frisk og fin, utrolig glad og kosete. Jeg var så i tvil, og det irrasjonelle i meg sa at han var på bedringens vei. Men han var jo ikke på vei til å bli frisk, han oppførte seg kun normalt fordi han gikk på sterke smertestillende. Han kunne aldri ha et normalt katteliv igjen. Jeg vet nå at det var rett avgjørelse å avlive ham, men der og da så var det helt forferdelig. 

Jeg tror du har gjort det rette for dyret ditt, selv om det kanskje ikke føles slik nå

Tusen takk!  Det er det jeg har uthevet som ble så vanskelig.  Det irrasjonelle håpet, tvilen.

Det er sikkert litt ekstra tøft akkurat nå, siden det er så stille rundt meg, og jeg holder på å vaske og rydde bort leker og utstyr.
Jeg er så vant til å ha ham hengende rundt meg hele dagen, nysgjerrig og lekende, irriterende og morsom, alt på en gang, og dette er litt av en overgang.

 

Anonymkode: 81566...7da

[Purple Basil]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for de varme ordene, tårene renner i strie strømmer nå.

Det stemmer at livskvaliteten var kraftig redusert.  Han orket ikke leke lenger, var energiløs, han falt mye, han frøs mye, og fikk mye smerter og ubehag på grunn av det.  Smerter som gjorde at han ble sinna og frustrert, og det eneste som hjalp var kroppsvarme fra oss.
Jeg vet vi kunne forlenget livet hans med sterke smertestillende, men da jeg tenkte rasjonelt tenkte jeg at det hadde vært mer for menneskenes del, fordi vi ikke orket å gjøre det som var best for ham.

Og rasjonelt sett vet vi også at han ikke ville blitt bedre, det ligger ikke i sykdommens art.  Han ville blitt gradvis verre, eten raskt eller sakte, progresjonen var umulig å forutsi.

Men så var det håpet da.  Etter at han fikk diagnosen sin levde vi i håpet om at han skulle være av dem som ikke ble så plaget, men slik ble det ikke. 

Tusen takk!  Det er det jeg har uthevet som ble så vanskelig.  Det irrasjonelle håpet, tvilen.

Det er sikkert litt ekstra tøft akkurat nå, siden det er så stille rundt meg, og jeg holder på å vaske og rydde bort leker og utstyr.
Jeg er så vant til å ha ham hengende rundt meg hele dagen, nysgjerrig og lekende, irriterende og morsom, alt på en gang, og dette er litt av en overgang.

 

Anonymkode: 81566...7da

Det var dette som var verst for meg og. Man blir dratt i flere retninger på grunn av håp og skyldfølelsen bare er der. Jeg skjønner at dette er vondt for deg, men jeg håper at du etterhvert kan føle at du tok det riktige valget. Vet av erfaring at det er lite vi kan si som kan trøste deg akkurat nå, det å miste et kjæledyr er bare vondt

Kanskje du kan spare på noen av favoritt-tingene til kjæledyret ditt og ta det frem når du føler deg bedre? For etterhvert så er det de gode minnene du kommer til å fokusere på. 

[Gjest Bøff Eløff]

Det er ikke lenge siden vi måtte avlive katten vår grunnet sykdom. Det var forferdelig. Man vet man gjør det rette, men likevel så river det i kroppen. "Hvem er jeg til å bestemme over liv og død."

Det blir heldigvis bedre med tiden. Når sorgen roet seg kom den rasjonelle siden fram. Den som er trist, men vet at det var rett å gjøre det vi gjorde. 

 

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Purple Basil skrev:

Det var dette som var verst for meg og. Man blir dratt i flere retninger på grunn av håp og skyldfølelsen bare er der. Jeg skjønner at dette er vondt for deg, men jeg håper at du etterhvert kan føle at du tok det riktige valget. Vet av erfaring at det er lite vi kan si som kan trøste deg akkurat nå, det å miste et kjæledyr er bare vondt

Kanskje du kan spare på noen av favoritt-tingene til kjæledyret ditt og ta det frem når du føler deg bedre? For etterhvert så er det de gode minnene du kommer til å fokusere på. 

Tusen takk igjen!  Det hjelper godt å høre andres erfaringer, og få noen rasjonelle tanker igjen.

Noen av favorittingene kommer til å stå fremme uansett.  Han har noen "kusiner" som er veldig glad i å leke med enkelte av lekene hans når de er her, og jeg vil ikke ta fra dem den gleden.  Og om noen uker eller måneder, når det ikke lenger gjør bare vondt å tenke på han, regner jeg med at det kommer opp et bilde eller to.

40 minutter siden, Bøff Eløff skrev:

Det er ikke lenge siden vi måtte avlive katten vår grunnet sykdom. Det var forferdelig. Man vet man gjør det rette, men likevel så river det i kroppen. "Hvem er jeg til å bestemme over liv og død."

Det blir heldigvis bedre med tiden. Når sorgen roet seg kom den rasjonelle siden fram. Den som er trist, men vet at det var rett å gjøre det vi gjorde. 

 

Tusen takk! 

Anonymkode: 81566...7da

[AnonymBruker]

Uff. Var gjennom det samme for et år siden. Det er utrolig vondt, og jeg har fremdeles problemer med å snakke om det. 

Vet ikke om det hjelper, men dyret lider ikke lenger nå. Dyr klandrer ikke, de lever i nuet,  det er nå som gjelder. Du har gjort det du kunne. 

Anonymkode: b089b...f12

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff. Var gjennom det samme for et år siden. Det er utrolig vondt, og jeg har fremdeles problemer med å snakke om det. 

Vet ikke om det hjelper, men dyret lider ikke lenger nå. Dyr klandrer ikke, de lever i nuet,  det er nå som gjelder. Du har gjort det du kunne. 

Anonymkode: b089b...f12

Tusen takk.

Det hjelper ikke akkurat nå, men det vil sikkert gjøre det om ikke så lenge.

 

 

Anonymkode: 81566...7da