Er det lurt å bli sammen med en "ung ufør"?

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts vil gjerne at venner og familie skal snakke fint om dem hun er glad i. Så når noen gjør ts godt, og vennene snakker stygt om vedkommende, så tror ts det er vedkommende det er noe galt med. Innser ikke at det er hos vennene og familien problemet ligger. Ts er av likedan sort. Typen der status definerer deg som menneske. Ser det er flere her inne som er likedan. Synes ts ikke bør satse på denne mannen. Han blir ikke beskrevet som noe annet enn en flott fyr, som lever bra når han kan legge opp dagene selv. Han blir også beskrevet som en som gir mye av seg selv, av varme og humor. Han fortjener en kjæreste og livsledsager som ser han og elsker han. En som nyter å tilbringe tid med han. TS og hennes såkalte venner og hennes familie vil ikke være bra for han. 

Anonymkode: 0b2aa...d12

Perfekt svar!  

Anonymkode: d9515...177

[Blackbird]

59 minutter siden, Juni7 skrev:

Til det andre du spør om, ts: Det er fornuftig av han å ikke kaste seg ut i noen ordinær jobb. Han jobber med seg selv og livet. Det er nok. Han har fast inntekt. Du må respektere den livssituasjonen han er i. Det er ingenting anderledes med å være med en "ung ufør", enn med noen andre. Men han vil ha bedre tid. Økonomien burde ikke være noe problem ettersom dere allerede forsørger dere selv. Hva vennene dine angår, bør de se at han gjør deg godt og unne deg å ha det godt. Dersom de er ufine mot han, er de ufine mot deg og jeg synes du burde si fra til dem om dette. Livet er kortere enn du aner og de gode menneskene du møter på bør du ta vare på. Dersom dette er en like god mann som du beskriver, så hold godt fast i han.

Dette svaret støtter jeg fullt ut..

Men TS: hvis du ikke kan stå ved din manns side 100% og støtte/forsvare han mot dine overfladiske "venner", så bør du la han gå.

En annen ting er hvor mye hans psyke preger han i hverdagen, og hvordan de dårlige periodene er. Vil du klare å forholde deg til dette på en måte som gjør at forholdet kan bestå?

En venninne av meg møtte en mann og falt pladask. Han fortalte tidlig at han strevde med psyken, bl.a depresjoner, noe begge tok alvorlig og så tungt på. Etter mye tenking, gråt og tenners gnissel valgte hun han. De ble gift og fikk barn. Flere år senere fortalte hun meg at hun ikke vet om hun ville gjort samme valget om igjen. Det har vært svært tøffe tider iblant, når han har hatt dårlige og tunge perioder. Tøft å være gift med en som er så deprimert at alt er svart, bare ligger i sengen og svarer sint og surt til alt, eller er taus og likegyldig, stirrer i veggen. Innleggelser osv. Med barn, jobb, hus og livet ellers som skal gå rundt. Men likevel ville hun ikke være han foruten, han er hennes livs kjærlighet. De er et flott par. ♥️

Poenget mitt er: Følg hjertet ditt, livet er kort. Men snakk ærlig med han om hvordan han blir når han er dårlig. Slik at du bedre kan se for deg hvordan livet vil bli sammen. Hva han trenger og forventer av en partner, og omvendt.

[AnonymBruker]

Du sier du ikke trenger stort hus og fin bil.

Hvis du får barn en dag, så vil du føle på behovet for å gi dem et godt liv, et fint sted å bo, hvert sitt rom, plass til en hund, en bil som er relativt ny så den er trygg, å ta dem med på opplevelser og ferier...

For sin egen del kan man nok være nøysom, men omsorgsbehovet for sine barn er sterkt. 

I tillegg ville jeg vært betenkt for psykisk sykdom. Det kan også være arvelig. Du velger hans gener, på godt og vondt, for dine barn.

Anonymkode: 4fb0c...905

[AnonymBruker]

Tenk på hva vennene dine kommer til å si dersom du ikke får han ut i en jobb. La han gå.

Anonymkode: f7d2b...8f6

[AnonymBruker]

Å bli sammen med den store kjærligheten er noe av det lureste man kan gjøre. Men ikke prøv å endre noen du går inn i forhold med.

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ung ufør er jo en sikker inntekt. Jeg ville vært mer skeptisk til disse psykiske lidelsene.

Anonymkode: 3b50f...091

Det er så utrolig mange umodne ... meninger her inne. Hun sier jo at han er et varmt menneske med gode verdier. Da er han kanskje av typen som ikke har samvittighet til å la det gå ut over henne. Det er forskjell på psykisk sykdom og personlighet.

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

At han er er ung ufør hadde jeg ikke bekymret meg for, men at han har psykiske problemer derimot hadde nok vært et stort nei. 

 

Er selv ufør, pga fysisk sykdom 

Anonymkode: 2487c...e9c

Så da er du automatisk mer verdt enn ham? Fordi du er ufør pga fysisk sykdom.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du sier du ikke trenger stort hus og fin bil.

Hvis du får barn en dag, så vil du føle på behovet for å gi dem et godt liv, et fint sted å bo, hvert sitt rom, plass til en hund, en bil som er relativt ny så den er trygg, å ta dem med på opplevelser og ferier...

For sin egen del kan man nok være nøysom, men omsorgsbehovet for sine barn er sterkt. 

I tillegg ville jeg vært betenkt for psykisk sykdom. Det kan også være arvelig. Du velger hans gener, på godt og vondt, for dine barn.

Anonymkode: 4fb0c...905

Det er en gammeldags holdning, og man vet ikke om det er noe hold i dette. Det er kanskje like "sannsynlig" som at iq er arvelig. Men psykisk sykdom kan forebygges, bl.annet med medisin hvis samfunnet snart tar lidelsene på alvor og gjør seriøs medisinsk forskning på dette. Ikke bare slenger pasientene rundt til alskens behandlere som graver i problemer.

Anonymkode: 71f86...3fb

[AnonymBruker]

Syns du skal være åpen med han om bekymringene dine og ta tiden til hjelp. Helt normalt at du nøler da livene deres er så forskjellige. Jeg er selv ufør, og hvis noen skal være sammen med meg må de ha kommet et sted i livet og i seg selv der de kan sette pris på at noen er mere langsomme, og se andre kvaliteter enn evnen til å produsere, produsere, produsere. Kanskje du ikke er moden for det, eller kanskje du er det, det finner du ut, og det finner han ut, etter hvert.

Anonymkode: 976a0...a77

[AnonymBruker]

Forresten kvalmelde å lese om holdningen til uføre her på KG, noen ganger glemmer jeg hvor avskyelige, dømmende, bitre og forutintatte dere faktisk er.

Anonymkode: 976a0...a77

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du sier du ikke trenger stort hus og fin bil.

Hvis du får barn en dag, så vil du føle på behovet for å gi dem et godt liv, et fint sted å bo, hvert sitt rom, plass til en hund, en bil som er relativt ny så den er trygg, å ta dem med på opplevelser og ferier...

For sin egen del kan man nok være nøysom, men omsorgsbehovet for sine barn er sterkt. 

I tillegg ville jeg vært betenkt for psykisk sykdom. Det kan også være arvelig. Du velger hans gener, på godt og vondt, for dine barn.

Anonymkode: 4fb0c...905

De klarer nok hus og bil helt fint på sine inntekter. Og slik denne mannen beskrives, blir han nok en omsorgsfull pappa. Barna ville nok fått en god oppvekst med en pappa som har tid til dem. Samt lurt at foreldrene faktisk elsker hverandre, så de holder sammen. 

Anonymkode: 0b2aa...d12

[AnonymBruker]

Hvis ingen kan være sammen med noen som har et eller annet psykisk problem så er det ingen som kan være sammen med noen som helst. Som ufør har du en rekke rettigheter og fordeler, for ikke å snakke om god tid, og du styrer din egen hverdag. Jeg forstår at det kan være avskrekkende når han omtales som ufør, men i hvilke sammenhenger utenfor byråkratiet, legekontoret og NAV skjer det?

Anonymkode: e44ad...7dc

[AnonymBruker]

En selverklært lat mann som attpåtil er så syk at han ikke kan jobbe hadde jeg ikke turt å bygge et liv med. Jeg hadde ikke stolt på at han hadde taklet stresset med å ha barn og drive Familien AS når han ikke takler stresset rundt forventningene i arbeidslivet.

 

Anonymkode: 37052...40f

[Gjest Juni7]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En selverklært lat mann som attpåtil er så syk at han ikke kan jobbe hadde jeg ikke turt å bygge et liv med. Jeg hadde ikke stolt på at han hadde taklet stresset med å ha barn og drive Familien AS når han ikke takler stresset rundt forventningene i arbeidslivet.

 

Anonymkode: 37052...40f

Dette er et eksempel på manglende innsikt og livserfaring. Mangel på klokskap og evnen til å se kjærlighet. Slike bør du styre unna, ts. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Juni7 said:

Dette er et eksempel på manglende innsikt og livserfaring. Mangel på klokskap og evnen til å se kjærlighet. Slike bør du styre unna, ts. 

Det kalles sunn fornuft. Har du ikke sett alle postene her på forumet om kvinner som er alene om drift av husholdning og oppfølging av barn fordi mannen er lat? Hvorfor gå inn i noe sånt med åpne øyne?

Anonymkode: 37052...40f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kalles sunn fornuft. Har du ikke sett alle postene her på forumet om kvinner som er alene om drift av husholdning og oppfølging av barn fordi mannen er lat? Hvorfor gå inn i noe sånt med åpne øyne?

Anonymkode: 37052...40f

Mennesker er nok litt for sammensatte til at et utsagn en dag kan si noe om hva man bør eller ikke bør gjøre for all fremtid. I matematikken fungerer en del ting sånn, men ikke i mellommenneskelige relasjoner.

Anonymkode: e44ad...7dc

[Cata]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker på økonomien og framtida. (Stifte familie osv). Hvordan kommer det til å gå? Han har jo ingenting å by på (hans egne ord). Jeg trenger ikke stort hus og ny bil. Er vokst opp under trange kår. Men jeg jobber mye selv. Av og til døgnet rundt. Føler det kan bli rota til gnisninger. Jeg som jobber masse, og han som gjør... ingenting? 

Anonymkode: d79f5...486

Jeg er ikke i samme situasjon så som sådan er jeg vel ikke berettiget til å svare, men nettopp det du nevner her er viktig og jeg skjønner betenkelighetene fullt ut. Det er stort sett bare på film alle hindringer overvinnes av den stoore kjærligheten. Utenfor filmlerretet blir det noe annet. Økonomien kan dere sikkert takle så fremt du selv har en god lønn. Problemet er arbeidsdagene dine. Hva skjer om dere stifter familie? Hva skjer om en av dine perioder med lange dager (regner ikke med du har dem hele tiden) sammenfaller med en av hans dårlige perioder? Han har garantert gode og dårlige perioder mhp sykdommen sin. Hvordan slår hans dårlige perioder ut? Det vil passe ekstremt dårlig om han stenger seg inne i et mørkt rom og depper samtidig som du MÅ fullføre et prosjekt innen tidsfristen. 

Hvordan vil han ta at du jobber døgnet rundt i perioder? Vil det over tid gå på selvfølelsen hans løs? Vil han føle seg mindre verdt? Vil han bli sint/såret/skuffet og tro at du ikke bryr deg om ham lenger, når du må jobbe til kl 22 en fredag kveld. Eller en søndag?

Det er de spørsmålene du/dere må finne svar på. Så lenge du tjener bra er ikke økonomien showstopper, men alt det andre har potensiale til å være det.

[Ylva Virvla]

Tror du kan komme til å angre senere hvis du lar en du elsker gå på grunn av praktiske ting. Følg hjertet ditt. :-)

 

[AnonymBruker]

Når en del uføre vil noe, da er uførhet ingen hindringen, nei, det er et gode, gitt. Når hverdagen kommer så har dere stor risiko for at dere ikke forstår hverandre, da dere lever svært ulike liv. Han vil slite med å justere seg etter at du er sliten og opptatt fra jobb, og du vil ikke justere deg etter hans behov. Sykdom er en byrde, for den det gjelder og for forholdet. Jeg er selv fysisk syk, det er en byrde, og det skaper begrensninger og byrder for andre i livet mitt. Sånn er det å være syk. 

Anonymkode: dbe4d...ee6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Når en del uføre vil noe, da er uførhet ingen hindringen, nei, det er et gode, gitt. Når hverdagen kommer så har dere stor risiko for at dere ikke forstår hverandre, da dere lever svært ulike liv. Han vil slite med å justere seg etter at du er sliten og opptatt fra jobb, og du vil ikke justere deg etter hans behov. Sykdom er en byrde, for den det gjelder og for forholdet. Jeg er selv fysisk syk, det er en byrde, og det skaper begrensninger og byrder for andre i livet mitt. Sånn er det å være syk. 

Anonymkode: dbe4d...ee6

Neida. Sånn er det når du er syk. Multihandicappede i rullestol vil for øvrig ting de også. Alle levende mennesker vil noe. Selv de som nekter for det.

Anonymkode: e44ad...7dc

[hotellpute09]

Hvis du liker han godt syntes jeg du skal gi han en sjanse. Det er personkemien som er det viktige her!

For det er jo slik at uansett hvem vi møter og innleder forhold til så er det jo en sjanse og risk forbundet med det!

 

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

TS her.
Tusen takk for alle fine svar. Jeg er kanskje litt "dømmende" ja. Eller "redd" er vel en bedre beskrivelse. Jeg er redd fordi jeg liker han så utrolig godt - det hadde vært så dumt å få hjertet knust pga våre liv ikke går overens. (At jeg ikke "takler" det?)
Jeg vet jo egentlig ingenting om hva det innebærer å være "ung ufør", og det vil nok variere fra menneske til menneske utifra hvilke vanskeligheter de har vært igjennom.
Jeg vet ikke & har ingen erfaring med det.

Og jeg er lei meg fordi jeg ikke er "sterk" nok til å ikke bli påvirket av meningene til min omgangskrets. Selvfølgelig er ikke alle dømmende, men de få ytringene som kommer sårer dypt... Vil jo helst ikke at folk snakker stygt eller tenker negativt om en som jeg er glad i!

De psykiske plagene hans kan jeg leve med, tror jeg. Ihvertfall slik jeg har begynt å kjenne han nå. Han fungerer fint i hverdagene, men det er i arbeidssammenheng han får det vanskelig. Plutselig en dag klarer han ikke å komme seg på jobb... press, mennesker, faste rutiner. Ja jeg vet ikke 100% enda.
Jeg skulle gjerne pushet han litt til å påta seg ei deltidsstilling. Jeg tror det hadde vært sunt og bra for selvbildet hans. Men... jeg kan ikke gå inn i et forhold og begynne å "endre" noen. Man må ville det selv.

Har mange tanker om dette forholdet. Det er ikke bare uførheten.
Skummelt med kjærligheten.
Får nesten ta det roooolig tenker jeg.
 

Anonymkode: d79f5...486

Det kan jo hende at han ikke blir like likegyldig til livet når dere er to som elsker hverandre?

Jeg har angst og pstd, men jeg er ikke typen som klager. I perioder isolerer jeg meg litt, men aldri lenge. Det kan gå litt opp og ned. Men jeg har egne interesser og par hobbyer. Jeg fikk innvilget ung uføretillegg mange år etter at jeg ble uføretrygdet. Det var både et nederlag og en high five. Det siste fordi jeg forsto at jeg ikke er lat, eller skaper unnskyldninger. Jeg sliter med angst på høyt nivå og har par andre diagnoser. Jeg tvinger meg likevel ut døra. De dagene jeg ikke makter det, aksepterer jeg det.

Min svigerfamile fra beste vestkant har en datter som er uføretrygdet, har aldri spurt hvorfor, men hun fungerer og man kan ikke se det på henne. Heldigvis for meg er hun også trygdet, så jeg føler meg avslappet sammen med svigers.

Man kan velge å si at man er mellom to jobber. Da spør de fleste ikke mer. Men, om han  er vant og voksen nok til å si at han dessverre er uføretrygdet burde det ikke plage deg. De av dine venner som ikke forstår det, er ikke vennskapet verdig.

Anonymkode: c7b29...2d2

[AnonymBruker]

Hadde aldri valgt en mann med psykiske problemer som var så invalidiserende at han ikke kan jobbe.

Det handler ikke om ufør, det handler om at hverdagen vil bli vanskelig når de rosenrøde brillene er borte.

Mange med psykiske problemer viser dette gradvis over tid, og man får ikke utføretrygd uten at problemene er alvorlige.

Synes for øvrig at angst + depresjon ikke burde gi uføretrygd, da dette kan behandles, og å bare gi opp gir bare mer angst + depresjon.

De fleste i samfunnet mener det samme som meg, også vennene dine, så du vil helt klart få mange blikk og kommentarer om du velger ham.

Anonymkode: 28868...93b