Er det lurt å bli sammen med en "ung ufør"?

[AnonymBruker]

Jeg har møtt en mann. En fantastisk mann med et nydelig vesen.
Er hodestups forelsket. Han er et av de beste menneskene jeg har møtt! Vakker både på innsiden og utsiden og han behandler meg kjempegodt. Jeg kunne lett elsket denne mannen med hele mitt hjerte! Hele hans vesen, hans varme og gode verdier, humor og livssyn appelerer SÅ mye til meg.

Det er bare én ting.
Han er ung ufør. Pga. angst og psykiske problemer. Jeg tror nok det var værre for han før. Nå har det bedret seg en god del. Men han er i 40-årene og sjangsene for at han skal komme seg inn i arbeidslivet etter 10 år som ufør, er nok ikke store. Selv om han sikkert hadde vært i stand til en deltidsstilling, så tror jeg ikke han er så villig til å kaste seg ut i det med det første...

Jeg har ikke så stor kjennskap til hvordan det er å være "ung ufør". Hvordan fungerer det i et forhold? Praktisk, emosjonellt, romantisk? Dere som er sammen med en som er ufør, kan dere fortelle litt om hvordan dere har det?

Jeg spør her på KG fordi hjertet mitt sier én ting (som selvfølgelig er JA JA JA), mens hodet mitt nøler veeeeldig. Jeg har selv et typisk "status yrke", og føler allerede på stigmatiseringen fra folk rundt meg: "Åh? Er HUN sammen med en som HAN?" - Disse utsagnene vet jeg vil komme på rullebånd om vi blir et par. Jeg har ikke lyst til å bry meg om hva andre mener! Men det gjør meg jo veldig trist allikevel...
Har bekjente som allerede har forhåndsdømt han. Som en "latsekk" og en "snylter" og en som "ikke får til det alle andre får til". Tenker ofte på hva jeg skal si, om venner, familie og kollegaer spør om han. Hva skal jeg svare når de spør "hva driver han med for noe da?". Skal jeg svare "ingenting - han har angst"?

Jeg tenker på økonomien og framtida. (Stifte familie osv). Hvordan kommer det til å gå? Han har jo ingenting å by på (hans egne ord). Jeg trenger ikke stort hus og ny bil. Er vokst opp under trange kår. Men jeg jobber mye selv. Av og til døgnet rundt. Føler det kan bli rota til gnisninger. Jeg som jobber masse, og han som gjør... ingenting? Han innrømmer at å ha vært under nav så lenge har gjort han latere og tregere. Det er sikkert sånn det bare blir regner jeg med. Hadde nok skjedd med meg også om jeg hadde havnet i samme situasjon. Men ja? Nei?

Jeg tviholder på følelsene mine og tør ikke "åpne" hjertet enda.
Vet ikke om det er lurt?
Kanskje er jeg hodestups forelska akkurat nå. Men hva skjer når hverdagen kommer krypende...?

Ønsker tanker fra andre i samme situasjon.

Anonymkode: d79f5...486

[AnonymBruker]

Kast ikke bort tiden på patetiske guttevalper. Finn deg en ekte mann med jobb.

Anonymkode: aae6d...b39

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri i livet satset på en ung ufør.. For meg sier det alt.... 

Anonymkode: 4ce3b...75a

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt trist å tenke på penger og ikke kjærlighet. Har vi virkelig kommet dit?
Jeg hadde forstått deg litt bedre om du var bekymret for grunnen til at han ble ufør. 

Anonymkode: 461ff...e42

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kast ikke bort tiden på patetiske guttevalper. Finn deg en ekte mann med jobb.

Anonymkode: aae6d...b39

Det var nytt for meg at angst har med modenhet og alder å gjøre. Jeg trodde det var en psykisk sykdom, men så feil kan man ta... Høres ut som du burde begynne som NAV-lege siden du kan alt om hva som bør kvalifisere til ung ufør.

Anonymkode: 3ad45...165

[Hr. Aktiv]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kast ikke bort tiden på patetiske guttevalper. Finn deg en ekte mann med jobb.

Anonymkode: aae6d...b39

Å det kan du si uten å kjenne personen? 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har møtt en mann. En fantastisk mann med et nydelig vesen.
Er hodestups forelsket. Han er et av de beste menneskene jeg har møtt! Vakker både på innsiden og utsiden og han behandler meg kjempegodt. Jeg kunne lett elsket denne mannen med hele mitt hjerte! Hele hans vesen, hans varme og gode verdier, humor og livssyn appelerer SÅ mye til meg.

Det er bare én ting.
Han er ung ufør. Pga. angst og psykiske problemer. Jeg tror nok det var værre for han før. Nå har det bedret seg en god del. Men han er i 40-årene og sjangsene for at han skal komme seg inn i arbeidslivet etter 10 år som ufør, er nok ikke store. Selv om han sikkert hadde vært i stand til en deltidsstilling, så tror jeg ikke han er så villig til å kaste seg ut i det med det første...

Jeg har ikke så stor kjennskap til hvordan det er å være "ung ufør". Hvordan fungerer det i et forhold? Praktisk, emosjonellt, romantisk? Dere som er sammen med en som er ufør, kan dere fortelle litt om hvordan dere har det?

Jeg spør her på KG fordi hjertet mitt sier én ting (som selvfølgelig er JA JA JA), mens hodet mitt nøler veeeeldig. Jeg har selv et typisk "status yrke", og føler allerede på stigmatiseringen fra folk rundt meg: "Åh? Er HUN sammen med en som HAN?" - Disse utsagnene vet jeg vil komme på rullebånd om vi blir et par. Jeg har ikke lyst til å bry meg om hva andre mener! Men det gjør meg jo veldig trist allikevel...
Har bekjente som allerede har forhåndsdømt han. Som en "latsekk" og en "snylter" og en som "ikke får til det alle andre får til". Tenker ofte på hva jeg skal si, om venner, familie og kollegaer spør om han. Hva skal jeg svare når de spør "hva driver han med for noe da?". Skal jeg svare "ingenting - han har angst"?

Jeg tenker på økonomien og framtida. (Stifte familie osv). Hvordan kommer det til å gå? Han har jo ingenting å by på (hans egne ord). Jeg trenger ikke stort hus og ny bil. Er vokst opp under trange kår. Men jeg jobber mye selv. Av og til døgnet rundt. Føler det kan bli rota til gnisninger. Jeg som jobber masse, og han som gjør... ingenting? Han innrømmer at å ha vært under nav så lenge har gjort han latere og tregere. Det er sikkert sånn det bare blir regner jeg med. Hadde nok skjedd med meg også om jeg hadde havnet i samme situasjon. Men ja? Nei?

Jeg tviholder på følelsene mine og tør ikke "åpne" hjertet enda.
Vet ikke om det er lurt?
Kanskje er jeg hodestups forelska akkurat nå. Men hva skjer når hverdagen kommer krypende...?

Ønsker tanker fra andre i samme situasjon.

Anonymkode: d79f5...486

Vil legge til

En jente jeg gikk på skolen sammen med utdannet seg og jobbet som sivilingeniør, hun giftet seg med en ufør mann og fikk 3 barn med ham. De er veldig lykkelig sammen.
 

Anonymkode: 461ff...e42

[AnonymBruker]

Økonomisk sett er det en fordel at han har ung ufør. Hvis han bare hadde hatt uføretrygd uten ung ufør-tillegget, hadde det blitt mye trangere økonomisk.

Anonymkode: 5587e...e0c

[AnonymBruker]

TS her. Må bare føye til at det er ikke meningen å "rakke ned" på unge uføre. Det kan kanskje oppfattes slik. Så det må jeg i så fall bare beklage.

Anonymkode: d79f5...486

[Gjest Dævendøtte]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har møtt en mann. En fantastisk mann med et nydelig vesen.
Er hodestups forelsket. Han er et av de beste menneskene jeg har møtt! Vakker både på innsiden og utsiden og han behandler meg kjempegodt. Jeg kunne lett elsket denne mannen med hele mitt hjerte! Hele hans vesen, hans varme og gode verdier, humor og livssyn appelerer SÅ mye til meg.

Det er bare én ting.
Han er ung ufør. Pga. angst og psykiske problemer. Jeg tror nok det var værre for han før. Nå har det bedret seg en god del. Men han er i 40-årene og sjangsene for at han skal komme seg inn i arbeidslivet etter 10 år som ufør, er nok ikke store. Selv om han sikkert hadde vært i stand til en deltidsstilling, så tror jeg ikke han er så villig til å kaste seg ut i det med det første...

Jeg har ikke så stor kjennskap til hvordan det er å være "ung ufør". Hvordan fungerer det i et forhold? Praktisk, emosjonellt, romantisk? Dere som er sammen med en som er ufør, kan dere fortelle litt om hvordan dere har det?

Jeg spør her på KG fordi hjertet mitt sier én ting (som selvfølgelig er JA JA JA), mens hodet mitt nøler veeeeldig. Jeg har selv et typisk "status yrke", og føler allerede på stigmatiseringen fra folk rundt meg: "Åh? Er HUN sammen med en som HAN?" - Disse utsagnene vet jeg vil komme på rullebånd om vi blir et par. Jeg har ikke lyst til å bry meg om hva andre mener! Men det gjør meg jo veldig trist allikevel...
Har bekjente som allerede har forhåndsdømt han. Som en "latsekk" og en "snylter" og en som "ikke får til det alle andre får til". Tenker ofte på hva jeg skal si, om venner, familie og kollegaer spør om han. Hva skal jeg svare når de spør "hva driver han med for noe da?". Skal jeg svare "ingenting - han har angst"?

Jeg tenker på økonomien og framtida. (Stifte familie osv). Hvordan kommer det til å gå? Han har jo ingenting å by på (hans egne ord). Jeg trenger ikke stort hus og ny bil. Er vokst opp under trange kår. Men jeg jobber mye selv. Av og til døgnet rundt. Føler det kan bli rota til gnisninger. Jeg som jobber masse, og han som gjør... ingenting? Han innrømmer at å ha vært under nav så lenge har gjort han latere og tregere. Det er sikkert sånn det bare blir regner jeg med. Hadde nok skjedd med meg også om jeg hadde havnet i samme situasjon. Men ja? Nei?

Jeg tviholder på følelsene mine og tør ikke "åpne" hjertet enda.
Vet ikke om det er lurt?
Kanskje er jeg hodestups forelska akkurat nå. Men hva skjer når hverdagen kommer krypende...?

Ønsker tanker fra andre i samme situasjon.

Anonymkode: d79f5...486

Det jeg synes er verst, er at han har litt lat og treg. Tafatte og trege menn er verre enn å være ufør. Selv hadde jeg klart å være sammen med en ufør, men ikke en med angst og depresjon som årsak. Vet hvordan det er å ha det selv, og personlig ville jeg ikke vært sammen med meg selv da jeg var syk. 

Dere kan jo være sammen uten å dele hus og økonomi en stund, jeg ville sett an lenge og kanskje også sett hvordan han er hvis han får en svært dårlig periode. 

[chouette]

Ville ikke avvist en bra person på grunn av manglende arbeidsførhet. Men det kommer litt an på. Hvis angsten er såpass forbedret at hverdagen stort sett er bra burde han jo takke ja til arbeidstrening fra nav ol.Er tross alt ikke snakk om full stilling umiddelbart, men litt villighet burde han vise til å prøve i det minste.. Men du trenger ikke ta en avgjørelse  NÅ vel:) bli kjent og ha det fint sammen uten forpliktelser enn så lenge?

Endret 5. april 2018 av toothfairy

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Må bare føye til at det er ikke meningen å "rakke ned" på unge uføre. Det kan kanskje oppfattes slik. Så det må jeg i så fall bare beklage.

Anonymkode: d79f5...486

Too late...

Anonymkode: d3e4f...4c8

[AnonymBruker]

Jeg forstår bekymringene dine, og det er absolutt lov å ha dem.

Du kan følge hodet ditt, kanskje er det det rette, eller kanskje du mister ditt livs kjærlighet <3 

Du kan følge hjerte ditt, kanskje er det ditt livs kjærlighet og varmen og utstrålingen han sender vil være verdt "drittholdninger" som andre måtte ha. Eller kanskje vil hverdagene bli tunge og sjarmen borte når forelskelsens rus har lagt seg.

Uansett hva du velger, så er det mulig å gjøre om valget sitt om det blir feil. Du må kanskje innstille deg på at du er den som vil bringe inn mesteparten av pengene i husstanden. Men det trenger ikke være et problem. Vi lever da i et likestilt land. 

Jeg synes det er trist lesing dette. Tenk at det bunner ut i de materialistiske spørsmålene til slutt. Jeg er selv 50% ufør og kjenner på sårheten til dette mennesket dersom han visste hva dine tanker er. Heldigvis så har jeg andre midler som gjør at jeg er mer enn selvstendig selv og kan bidra like mye og vel så det som min hardt arbeidende mann med "statusyrke". Men jeg blir vanvittig lei meg med tanken på om situasjonen hadde vært en annen om jeg ikke hadde hatt mer "å tilby" enn halv lønn+halv uføretrygd som heller ikke er all verden selv om jeg også har 50% "statusyrke". 

Håper du finner ut av dette, og jeg vil utfordre deg til å gi det en sjanse. Kanskje er det det beste valget som du skal gjøre i ditt liv <3

Anonymkode: fee0f...56e

[Gjest chisandra]

Følg hjertet ditt, det tar sjelden feil.

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en ung ufør. Hun har noen fysiske diagnoser, og den ene av de har også gjort at hun har utviklet angst. 

Økonomisk er det ikke noe problem, hun er veldig flink med penger og selvom jeg tjener mer enn henne har hun alltid mest igjen i slutten av måneden. Hehe.

Praktisk er det ikke noe problem utover de fysiske diagnosene hennes. For min del er det ikke et problem da jeg liker det livet vi har, men hadde jeg vært en type som hele tiden ønsket å reise eller gjøre voldsomt mye ting, kunne det vært en utfordring i de dårlige periodene.

Romantisk er det ingen problemer. Jeg elsker henne mer enn alt og vil aldri leve med noen andre.

Vi har aldri kranglet eller hatt uoverensstemmelser som går på økonomien eller sykdommene hennes eller sånne type ting. Vi har hatt en krangel om min økonomi fordi jeg har måttet låne av henne en del ganger, og ellers krangler vi sjelden, men om vi gjør det er det vel mest relatert til min far fordi han er en tufs. 

Vi har ikke møtt noen fordommer eller blitt kritisert over at hun er ufør, det eneste er vel at min far (som er en tufs på alle områder) har problemer med at hun er det, men det har han kun sagt to ganger så er ikke noe voldsomt problem akkurat (ikke i forhold til alt annet han lirer av seg om alt og ingenting iallefall).

Vi har ikke tenkt å få barn, ingen av oss ønsker det, så på den fronten kan jeg ikke bidra med noe.

For min del så tenker jeg at hvis du elsker han, så elsker du han, og vil dere at det skal funke så får dere det til.
Masse lykke til!

Anonymkode: ba103...72c

[AnonymBruker]

PS: Hadde kanskje sett for meg et annet liv før, og ville nok aldri blitt sammen med en jeg visste var ufør (hun var ikke det da vi ble sammen, ikke blitt så syk enda, hun jobbet deltid da og klarte seg greit) - men jeg er utrolig glad jeg satset på henne og jeg ville aldri gjort det om!

Anonymkode: ba103...72c

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kast ikke bort tiden på patetiske guttevalper. Finn deg en ekte mann med jobb.

Anonymkode: aae6d...b39

 

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde aldri i livet satset på en ung ufør.. For meg sier det alt.... 

Anonymkode: 4ce3b...75a

Jeg er helt målløs. Litt av et menneskesyn dere har. 

Anonymkode: 96873...3bf

[HerKommerMummi]

Hvis dere planlegger barn så er det jo en stor fordel at han kan holde fortet hjemme. Så kan du jobbe på med god samvittighet i statusjobben din!  

[AnonymBruker]

Jeg tror dette forholdet kan bli et helvete for han, fordi omgangskretsen din virker litt..ekstraordinær.

 

Anonymkode: 6812d...49a

[AnonymBruker]

Røm! Han vil leve av deg og snylte på deg resten av livet. Som han gjør med staten. Du vil aldri komme deg opp og frem der du fortjener å være så lenge du også må forsørge han. 

Det der ville jeg aldri gjort. 

Anonymkode: cd9fd...395