Han vil kutte all kontakt med sin mor..jeg tenker på barna.

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer har vært sammen i en del år, vi har et felles barn på 6 år og han har er fra tidligere på 14 år. 

Min samboer har ikke hatt en lett oppvekst. Hans far har vært periodealkoholiker, hans mor har ikke vært der på den måten en mor skal være. De ble skilt mens samboer var i tenårene. 

Det er mange episoder her som kunne nevnes. Hun er veldig forhåndsdømmende mot andre, har mange meninger om ting som i følge meg ikke henger på greip, samt er nok ganske paranoid(tror folk bryter seg inn i garasjen om natta og tisser på ytterveggene hennes osv)

min samboer ble kastet ut hjemmefra som 18åring, da hun ikke lenger mottok barnetrygd. Ikke hadde han noe sted å bo heller.

han har nok ikke vært mors beste barn heller, mye av dette skylder i allefall jeg på at far drakk, og mor ikke evnet å snakke med barna sine om annet en overfladiske ting. Det gjør hun fortsatt ikke den dag i dag. 

Hun legger seg opp i ting som hun ikke har noe med, truer med å ikke stille i konfirmasjon til 14 åringen dersom ikke søsknene (tanter og onkler til 14åring) hennes blir bedt osv. Nå er det 14åringen som har bestemt dette i samråd med sine foreldre, og det er likt for begge sider av familien med hvem som blir bedt.

Barna våre besøker henne i snitt en gang i uka/14dag, men det er ingen grensesetting der. De får spille tv-spill stort sett hele tida, og selv om samboer har tatt opp dette hører hun ikke etter. Uansett så er barna veldig glade i bestemora si, og jeg kjenner at keg vet ikke hvordan jeg skal forklare situasjonen ovenfår 6 åringen.

hans mor har tidligere spurt meg om jeg vet hvorfor sønnen er så sur på henne. Jeg kan ikke legge ut om ting han har sagt, og skulle ønske de hadde et slikt forhold der de kunne snakke ut om ting. Det kommer aldri til å skje.

i går fortalte samboer at han har bestemt seg for å kutte kontakten med sin mor. Han orker ikke mer, føler det trykker han ned. Jeg sier at jeg forstår han, samtidig tenker jeg på barna oppi det hele. Jeg har et greit forhold til henne, selv om det er noe overfladisk og jeg unngår konflikter med henne.

hvordan løser vi denne på best mulig måte?

Anonymkode: bf719...c5d

[AnonymBruker]

Det jeg lurer på er hvorfor i all verden barna deres har så mye kontakt med en bestemor som ikke er helt god? Det er ingen biologisk rett å innta bestemorrollen... 

Anonymkode: aa9c5...71b

[AnonymBruker]

Hadde det vært meg hadde jeg kuttet all kontakt med henne for lenge siden. Ingen fortjener automatisk å være mor og bestemor bare fordi de har presset ut en unge. Man må gjøre seg fortjent til å ha et forhold til barn og barnebarn.

Anonymkode: 78c0b...41c

[AnonymBruker]

 

Ts her.

Ja du kan så si. Det har nok vært litt slik fordi ingen av de andre besteforeldrene lever, og jeg vokste selv opp uten besteforeldre. Ønsket å ha et greit forhold til henne. Det var bedre i starten av forholdet vårt, men har utviklet seg til å bli værre og værre. Hun kunne jo ta de med ut på tur for noen år tilbake,dette skjer ikke lenger. Det er vanskelig å forklare til en 6åring føler jeg, at man ikke skal besøke bestemor lenger. 

I tillegg har samboer en hjemmeboende  bror i 30åra, som er psykisk syk. Jeg er også redd for at barna skal «tro» at dette er normalt. Svigermor gjør ingenting for å kaste han ut og skyve ansvaret på det offentlige. Virker som hun utnytter at han bor hjemme, og er blitt avhengig av det. 

De har heller ikke noe greit forhold, snakker ikke ordentlig sammen,bare eksisterer.

ser jo selv etter hvert som jeg skriver her at dette kanskje er den beste løsningen..

Anonymkode: bf719...c5d

[AnonymBruker]

Her syns jeg at du er urimelig mot din samboer. Du skaper mer problemer enn det som allerede er. 

Det er tungt nok å komme til den avgjørelse å kutte ut singelen mor og du bekymrer deg over at du ikke har vokst opp med besteforeldre?? Skjerpings!

Hva med å støtte samboer og forklare barna hvorfor faren måtte ta den avgjørelsen. Du kjenner vel barna best og regner med at de forstår. Om ikke nå, så i fremtiden. 

 

Anonymkode: 1e079...9ab

[Hulderen]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Det er vanskelig å forklare til en 6åring føler jeg, at man ikke skal besøke bestemor lenger. 

Du trenger jo ikke å si til 6-åringen at det aldri mer blir  besøk til bestemoren. Utsett besøkene: "Det passer ikke denne uken." "Vi venter litt med det"  La tiden jobbe, så 6-åringen kommer ut av vanen. Som flere av de andre over, så reagerer jeg også på at barna har vært så hyppig på besøk hos henne. Slik hun beskrives, høres det ikke bra ut.

Endret 21. mars 2018 av Hulderen

[AnonymBruker]

Men du og barna kan da ha kontakt med henne selv om dun samboer ikke har det?

Anonymkode: 696a9...247

[AnonymBruker]

Ts her.

Ja jeg tenker også at vi kan ha kontakt,men begrenset. Mulig hun kommer til å bli så sur når samboer kutter at hun ikke ønsker det heller. 

Nå skal det sies at jeg har trengt litt tid på å se dette, da min samboer ikke har villet prate om fortid før det siste året. Han har vært veldig innesluttet,ikke pratet med noen om personlige ting. Så skjedde det noe merkelig, han begyntemå åpne seg og ting ble fortalt. Har fått et mye bedre forhold etter det. Så jeg har ikke visst hvordan ståa har vært i hans oppvekst, ei heller hvor dårlig forhold de egentlig hadde/har.  

Anonymkode: bf719...c5d

[AnonymBruker]

Spørsmålet er om hun er en god bestemor, bare fordi hun er barnas biologiske farmor. Jeg vokste selv opp med en bestemor(min eneste besteforelder i live) som aldri fylte bestemorrollen på noen god måte. Hun behandlet ikke min mor bra i oppveksten, og slik hun opptrådde ville nok blitt sett på som omsorgssvikt i dag. Min mor har igjen på mange måter vært en ulykkelig kvinne, som sliter med følelsesregulering, og jeg har arvet noen problemer på det området, selv om jeg ikke har vært utsatt for direkte omsorgssvikt.

Som voksen ser jeg at det antagelig hadde vært sunnere for min mor å kutte kontakten med sin mor, eller i alle fall holde den til et minimum. For første gang snakker vi om at det ikke er helt greit å forholde seg til henne. Jeg vokste opp med mye dårlig samvittighet over at jeg ikke hadde et så godt forhold til bestemoren min som andre barn hadde, ikke savnet henne, gledet meg til å besøke henne og så videre. Nå, som voksen, mener jeg jo at hovedansvaret for å få en god relasjon lå på min bestemor, og hun var nok preget av at hun hatet min far og lot det farge synet på meg.

Anonymkode: 44cdb...ca0

[AnonymBruker]

Hun er p-syk, TS. Hun trenger jo ikke passe barna. 

Dere kan vel invitere henne til dere?

Selv ble jeg aldri passet av min mormor som ikke var helt i vater. Ikke farmor heller, heller ikke helt i vater. Men de voksne kan være sammen, feks at hun besøker dere eller dere inviterer ut på restaurant.. og lage rammene slik at barna får det greit. Da får man et forhold.

Anonymkode: 6cfe0...e97

[AnonymBruker]

Ta her.

Ja, hun er ikke god. Hun er også fortsatt bitter på sin eks, da hun på et vis «rakker ned» på han foran alle, uten at det er veldig tydelige ord hun kommer med. Hun mener det blant annet er urettferdig at samboer sin far kommer i konfirmasjon med alle sine familiemedlemmer(5stk), mens hun kommer alene med sine 2 sønner + samboer. Akkurat som det er andres feil at hun ikke har funnet en ny mann og har en større familie. Var nok blant annet dette som er grunnen til at hun vil ha med seg sine søsken i konfirmasjonen også. 

Kan i tillegg nevne at ingen på hennes side av søsken er riktig kloke. Vi leide i en periode for mange år siden hos broren hennes, et frittstående hus som vi etter hvert kjøpte. Plutselig stjal han postkassa vår, pløyde åkeren inn på plena vår og rev ned trær i hagen. Akkurat som han fortsatt eide huset..denne personen mener svigermor at burde bli bedt i konfirmasjon..

Anonymkode: bf719...c5d

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke prioritert kontakt med denne dama. Men jeg er nok farget av at jeg selv har kuttet ut min mor og hadde ikke akseptert at min partner skulle vedlikeholde kontakten med henne. Dumt at dere har involvert barna men de kan jo selv velge å ta opp kontakten hvis de vil det når de er større.

Selv kuttet jeg ut  vesenet lenge før jeg fikk barn så dette er en problemstilling jeg har unngått.

Anonymkode: bf2fa...4fe

[SesameStreet]

Jeg skjønner at du syns det er trist at barna deres skal vokse opp uten besteforeldre siden du har gjort det selv, men samboeren din har det tydelig vondt og vanskelig med å ha kontakt med sin egen mor. Dette er jo sår som stikker dypt og som påvirker han som voksen. Skal han gå rundt og bli trykket ned eller skal han prøve å være fri fra det han har opplevd som ung. Jeg syns du skal respektere hans avgjørelse og støtte han. Det han har opplevd er ikke normalt og det du har opplevd er normalt. Mange barn vokser opp uten besteforeldre, mange barn blir ikke kastet på gata fordi at foreldrene deres ikke får barnetrygden lengre. 

Hvis man skal ha kontakt med besteforeldrene så må det jo være en positiv kontakt. Man burde ikke ha kontakt med besteforeldrene bare fordi at de er besteforeldrene og det spiller ingen rolle om det er positivt eller negativt. 

Endret 21. mars 2018 av SesameStreet

[Gjest GoldenLioness]

Jeg kuttet ut min side av familien og har aldri sett meg tilbake. Min sønn kommer aldri til å treffe min side av familien nettopp fordi de er ustabil og ikke noe som helst forbilde for han. Blod er ikke tykkere enn vann. Jeg skylder verken min mor eller øvrig familie noe. Hun satt meg til denne verden og jeg har måtte kjempe med nebb og klør fra jeg ble født til å komme dit jeg er i dag. Helt uten familie.

Den damen der høres ut som gift og det er ikke noe jeg ville hatt barnet mitt rundt. Hun fortjener ikke noe sjanse til å være bestemor når hun sviktet som egen sønn og ikke har gjort noe i ettertid for å ta noe skyld, prøve å reparere eller endre seg. 

Å bli elsket og verdsatt av barna sine er noen nå gjøre seg fortjent til. Når en sitter det som pensjonist så vil de du har rundt deg reflektere om du har gjort en god jobb eller ikke. 

[Gjest N-Nøff]

Det er hans valg

[Ellatin]

Jeg har kuttet ut mine foreldre, og til dels mine søsken. Min mor var narkoman før hun døde av overdose foran hele familien (inkludert våre barn) Og min far har vendt tilbake til flasken og blitt til en narsissist uten like. Mine barn trenger ikke dette mennesket i livene sine.

Min kjæres foreldre er bedre, men veldig opptatt med sitt og har sjeldent tid til barnebarn.

Og vet du hva? Barna våre har det helt fint. Vi omringer oss med venner og annen familie som gir oss noe tilbake, ikke bare tar og kjefter og smeller. Ungene har helt sluttet å spørre etter besteforeldrene. De reagerer ikke engang når bursdagsgaver og julegaver uteblir. Sånn er livet bare. Og vi er alle lykkeligere uten den børen

Du må også tenke på din mann i denne situasjonen. Det skal gå ganske langt før noen vil gå så drastisk til verks som å kutte ut sin egen mor. Det gjør man ikke uten grunn. Barna kan helt fint tilpasse seg en oppvekst uten, men din mann kan kanskje ikke leve med alt det vonde som følger med mora.

Hadde min mann begynt å mase om at jeg må jo ha kontakt med far, da hadde jeg reagert veldig negativt. Heldigvis for oss så er han helt enig i min avgjørelse og støtter meg helt. Noe som har gjort meg tryggere på meg selv og han.

[AnonymBruker]

Ts her.

jeg blir mer og mer sikker etter hvert som jeg leser her, at han tar det riktige valget. 

Hva vi sier til barna får vi ta etter hvert.  Så vidt jeg forstår så sier ikke bestemoren noe galt til barna, annet enn at hun ikke setter grenser. Ikke hørt noe om noe skittkasting, dette foregår vel mest når samboer er der i tillegg. Hadde mange ganger ønsket at samboer forsøkte å sette grense for dette,men han tier stille og sier ikke noe. Han sier at det er umulig å snakke med henne om noe som helst. Ingen av de tre barna hennes har et greit forhold til moren, så tenker at det må jo være en grunn til dette. 

 

Anonymkode: bf719...c5d

[SesameStreet]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

 Hadde mange ganger ønsket at samboer forsøkte å sette grense for dette,men han tier stille og sier ikke noe. Han sier at det er umulig å snakke med henne om noe som helst. 

 

Anonymkode: bf719...c5d

Du kan syns det er veldig rart når du står fra utsiden og tenker det er jo bare å sette grenser for en person. Men vet du hva? Etter mange, mange, mange år med forsøk så gir man bare opp og tenker at det går ikke. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og min samboer har vært sammen i en del år, vi har et felles barn på 6 år og han har er fra tidligere på 14 år. 

Min samboer har ikke hatt en lett oppvekst. Hans far har vært periodealkoholiker, hans mor har ikke vært der på den måten en mor skal være. De ble skilt mens samboer var i tenårene. 

Det er mange episoder her som kunne nevnes. Hun er veldig forhåndsdømmende mot andre, har mange meninger om ting som i følge meg ikke henger på greip, samt er nok ganske paranoid(tror folk bryter seg inn i garasjen om natta og tisser på ytterveggene hennes osv)

min samboer ble kastet ut hjemmefra som 18åring, da hun ikke lenger mottok barnetrygd. Ikke hadde han noe sted å bo heller.

han har nok ikke vært mors beste barn heller, mye av dette skylder i allefall jeg på at far drakk, og mor ikke evnet å snakke med barna sine om annet en overfladiske ting. Det gjør hun fortsatt ikke den dag i dag. 

Hun legger seg opp i ting som hun ikke har noe med, truer med å ikke stille i konfirmasjon til 14 åringen dersom ikke søsknene (tanter og onkler til 14åring) hennes blir bedt osv. Nå er det 14åringen som har bestemt dette i samråd med sine foreldre, og det er likt for begge sider av familien med hvem som blir bedt.

Barna våre besøker henne i snitt en gang i uka/14dag, men det er ingen grensesetting der. De får spille tv-spill stort sett hele tida, og selv om samboer har tatt opp dette hører hun ikke etter. Uansett så er barna veldig glade i bestemora si, og jeg kjenner at keg vet ikke hvordan jeg skal forklare situasjonen ovenfår 6 åringen.

hans mor har tidligere spurt meg om jeg vet hvorfor sønnen er så sur på henne. Jeg kan ikke legge ut om ting han har sagt, og skulle ønske de hadde et slikt forhold der de kunne snakke ut om ting. Det kommer aldri til å skje.

i går fortalte samboer at han har bestemt seg for å kutte kontakten med sin mor. Han orker ikke mer, føler det trykker han ned. Jeg sier at jeg forstår han, samtidig tenker jeg på barna oppi det hele. Jeg har et greit forhold til henne, selv om det er noe overfladisk og jeg unngår konflikter med henne.

hvordan løser vi denne på best mulig måte?

Anonymkode: bf719...c5d

Forstår han veldig godt, da jeg selv har hatt det veldig vondt og vanskelig i oppveksten. Denne avgjørelse  må du faktisk bare godta! Og det et mange gode grunner til å holde barna vekke og.. 

Anonymkode: 5380e...b57

[Juniper]

Hvis han går så langt at han kutter kontakten med moren sin, så kan ikke du fortsette å treffe henne som før! 
Her må du stå ved mannens side, ellers vil det skape stor splid i forholdet deres og han vil føle seg sviktet. 
En av grunnene til at han kutter henne ut er vel akkurat på grunn av ungene. Ikke fortsett å ta de med til henne! 

Enkelte mennesker har man det bedre uten i livet sitt. Sånn er det nå bare.