Ulykkelig som mamma

[AnonymBruker]

Hei, jeg kjenner dessverre på "forbudte" følelser om at jeg er ulykkelig som mamma. Jeg har fått ei datter som nå er 6 mnd som er det herligste barnet som finnes! Jeg er utrolig glad i henne. Allikevel så trives jeg ikke med å være mamma. Jeg lengter tilbake til jobben og det som fra før var det normale liv. Jeg var i grunn ikke så ivrig på å få barn og satt litt på gjerdet om jeg skulle ha eller ikke. Det var mannen min som overtalte meg til slutt. Nå angrer jeg dessverre på at jeg gikk med på det. Og det er helt forferdelig å "skrive det høyt" for det er jo ikke slik det skal være! Jeg savner mitt gamle jeg og ser på livet som delvis over i stedet for at jeg nå har et nytt og spennende liv foran meg. Jenta mi har det på alle måter bra, hun får masse kjærlighet av både meg og barnefar og vi finner på mye kjekt sammen som babysvømming, barselgrupper, kafebesøk og lange trilleturer. Men jeg synes det er slitsomt og angrer så ofte på at jeg fikk barn og det bekymrer meg. Jeg får nok søvn og nok mat så det er ikke slike ting som påvirker mine følelser for mistrivsel som mamma. Er det noen andre som har opplevd dette? Gikk det over? Fint hvis jeg slipper å få "skjenn" for følelsene mine...

Anonymkode: 0c83f...ff5

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket med helsesøster om følelsene dine. Det er godt mulig du har en fødselsdepresjon selv om du ikke tror det selv. 

Anonymkode: bf73e...dde

[Naturdama]

Hei, takk for svar. Jeg trodde først at det kunne være fødselsdepresjon, men jeg har blir testet for dette hos psykolog for bare noen uker siden og det har jeg ikke. Jeg var mer preget av angst og skam fordi jeg ikke følte det "sånn som det skal føles" etter å ha blitt mamma. 

[AnonymBruker]

Du er ikke alene, det er mange av oss. Men veldig skambelagt er det, spesielt for oss mødre.

 

For min del ble det bedre når man kom tilbake på jobb, barnet i barnehage, normal hverdag rett og slett. Og barnet blir eldre og mer selvstendig og morsomere å være med, synes jeg hvertfall.

Kan mannen kanskje begynne sin pappaperm tidligere?

Anonymkode: 6047d...d48

[solmåneogstjerner]

Jeg tror du er en av dem som kommer til å bli mye lykkeligere når barnet blir litt større. Når hun er i barnehage og du i jobb, etter den første innkjøringsfasen. Og så blir hun enda eldre og dere kan ha samtaler sammen og gjøre ting som du også synes er gøy. Jeg har ikke kjent det slik selv, men vet om flere som har det. Jeg tror også at mange menn har det slik. Det blir liksom gøyere etter hvert. 

Det er aldri noe galt med hvordan du føler. Ikke føl skam over det. Jeg tror også du kommer til å bli mer og mer komfortabel og fornøyd etterhvert!

[AnonymBruker]

Jeg følte det også litt sånn. Prøver å være aksepterende i forhold til det. Det har endret seg litt med alderen til den lille, kjekkere nå når det ikke er så slitsomt og uforutsigbart. Jeg gledet meg veldig til å komme tilbake på jobb, vi delte permisjonen 50:50. Har kollegaer som er åpen på at jobben er et fristed for dem. Tror ikke det er så uvanlig at man ønsker seg litt pauser, var litt godt at jeg kjente på at jeg savnet den lille.

Anonymkode: 666af...eb5

[AnonymBruker]

Det blir bedre når du begynner å jobbe. Jeg kjente veldig på dette med barn nummer to. De kom veldig tett så har vært hjemme med barn eller gått veldig gravid og hatt et lite barn hjemme hele tiden. Ingen pauser og far var lite delaktig. Mot slutten av den andre permisjonen følte jeg meg helt kvalt og hadde nesten lyst til å pakke sakene mine og ta med det eldste barnet for å flytte. Det gikk over etter to dager på jobb.

For min del handler det ikke så mye om søvn og mat, selv om det er for lite av begge deler her. Det handler om egentid og frihet. Jeg er ekstremt privat og har vært utsatt for en god del uheldige ting gjennom oppveksten som gjør den tiden alene veldig viktig. Jeg blir veldig fort sliten av bråk, mas og når hjernen aldri får utfordringer. Baby er veldig kos, men også rimelig ensidig og kjedelig i lengden. Å ha noen rundt og på meg hele tiden gjør meg sprø. Jeg liker veldig godt når de blir mer selvstendige. Når de bikker 1 år blir livet mitt mye lettere med en gang. 

Anonymkode: 9de82...e6f

[AnonymBruker]

Ikke alle trives med småbarn, noen liker dem bedr enår de blir litt eldre og mer selvstendige. Prøv å se på det som at det e rlitt ekstra slit nå, men det vil bli litt mer fritid og ro når barnet vokser seg til litt

Anonymkode: 35fad...490

[AnonymBruker]

Helt likt her  fikk for sikkerhets skyld to tette ved et «uhell» og har vært i permisjon store deler av tiden de siste to årene. Føler meg utslettet som menneske, men det er bedre nå enn i begynnelsen. Har på en måte glemt hvordan det var før. Jeg har aldri følt at følelsene har vært «forbudte» og har helt åpent snakket om at jeg trives ikke med å kun være mamma og at jeg ikke liker babytiden. Nå når eldste er to år koser jeg meg mer med han. Minste begynner å bli gøyere nå når han nærmer seg ett år. Men jeg teller timer til å få begynne i jobb igjen. Denne måneden skal jeg på fest for første gang på 2,5 år og jeg kjenner også at det hjelper veldig å vite at jeg endelig kan det igjen. 

Poenget er, etterhvert vil du få i pose og sekk. Vanlig hverdag og tid til deg selv, og barnetid. Da blir det lettere. 

Anonymkode: 32174...aeb

[AnonymBruker]

Det blir bedre!!!!

Ikke nødvendigvis ved et trylleslag med en gang du går tilbake til jobb, for den overgangen kan være nokså slitsom. Men når barnet blir mer selvstendig og kjekkere å tilbringe tid med

Min  minste er fem år nå, og endelig begynner jeg å få livet tilbake. Det har blitt bedre og bedre de siste tre årene, men nå begynner livet å bli godt igjen. Neste stadiet blir når jeg kan forlate huset uten barn og barnepass, dvs når minste barnet kan være hjemme alene. Da skal jeg begynne å trene før eller etter jobb *lykke*.

Jeg anbefaler deg å virkelig vurdere hvorvidt du skal ha flere barn, og når. IKKE vent til den du har blir "stor nok" og livet blir bra igjen, da rykker du knallhardt tilbake til start. Vil du ha flere, så er det kanskje bedre å bare hoppe i det, få det gjort, la mannen ta store deler av permisjonen? Da vil du korte inn småbarnsperioden, og livet blir bra igjen raskere  

Det er en grunn for at ikke alle kvinner jobber i barnehage og småskolen: Det er ikke av interesse   Jeg knuser tall, og hadde knust barn om jeg jobbet i barnehage...

Anonymkode: b5901...0ae

[AnonymBruker]

Som om jeg skulle ha skrevet det selv💙. Barnet mitt er nå halvannet år, og det går bedre. Jeg kjenner fremdeles på disse vanskelige følelsene...men nå ser jeg at det går riktig vei i det minste. Overgangen til jobb etter permisjonen taklet jeg ikke, til min store fortvilelse...så nå er jeg gradert sykemeldt. Barnet har begynt i barnehage så jeg får litt pusterom innimellom. Jeg har helt klart fødselsdepresjon og får behandling for det. Jeg elsker barnet over alt og gir hen all den kjærlighet som går an💙 Likevel kjenner jeg at livet er over og at jeg har ødelagt for meg selv. Jeg angrer ikke på barnet, men på situasjonen jeg har havnet i....hvis det gir noen som helst mening.

Men det blir bedre og det går over!

Anonymkode: 82a32...c49

[AnonymBruker]

Det blir bedre! Moren min har alltid vært veldig tydelig på at hun har trivdes bedre og bedre som mamma etter hvert som vi har blitt større. Hun er rett og slett ikke så veldig glad i å være småbarnsmamma, men er (og har vært) verdens beste mamma for oss i oppveksten likevel. Det er så uendelig forskjell på å ha baby og toddler, eller å ha skolebarn som man er sammen med på en helt annen måte. Du er langt fra like bundet og man kan finne på ting sammen som gir begge glede, for eksempel å dele en hobby eller fritidsinteresse. Og heldigvis er det jo sånn at man er mamma aller aller mest for store barn!

Anonymkode: 43941...eaa

[Gjest GoldenLioness]

Du er nok ikke alene om å føle det sånn som du leser. Jeg trodde personlig at jeg ville hate baby og småbarnsperioden og ville helst skippe over den tiden og få en eldre unge som kunne prate og jeg kunne gjøre aktiviteter med  Men jeg ble en av dem som elsket hvert øyeblikk av hele prosessen fra nyfødt til nå.

Jeg tror nok du vil føle at brikkene faller på plass når du starter å jobbe igjen og får voksentiden du trenger blandt kollegaer. Kan ikke far ta noe av permisjonen?

[AnonymBruker]

Vi vurderte å splitte permen 50/50, nettopp fordi jeg var redd jeg kom til å bli rablende gal og ulykkelig av å gå hjemme og dasse i permisjon. Nå skal jeg ha litt mer enn det, etter anbefaling fra både lege og jordmor (med tanke på amming), spent på hvordan det går. Mannen skal ihvertfall ta de siste 3,5 månedene med perm. 

Jeg gleder meg heller ikke veldig til småbarnstiden, men ser mer på det som noe jeg må komme meg gjennom før den gøye tiden med litt større barn begynner. 

Sier jeg nå  

Anonymkode: 88bb7...019

[AnonymBruker]

Jeg likte veldig lite av det første året hjemme med begge barn.  Ble SÅ mye bedre når jeg endelig kunne ha noen rutiner, begynt å jobbe igjen og de fikk litt tid i barnehagen. 

Når skal pappa ta pappaperm?  

Anonymkode: 3c64c...b88

[AnonymBruker]

Jeg har også kjent litt på dette etter at jeg fikk barn. Jeg var 19 da jeg fikk mitt første barn og 21 da jeg fikk mitt andre. Det var en periode der jeg var så drittlei av å bare være mamma og følte meg skikkelig fanget. Men det er mye bedre nå. Barna er i barneskolealder, de er mye mer selvstendige og jeg har mer frihet til å gjøre ting på egenhånd uten at barna må overvåkes til enhver tid. SÅ jeg kan slenge meg på koret som sier at det blir bedre med tiden. Noen trives bare ikke med babytiden. Jeg er en av dem!

Anonymkode: d5187...649

[AnonymBruker]

Du er ikke alene, og jeg slår heller ikke ut på tester angående fødselsdepresjon. Så jeg har liksom ikke noe å «skylde» på, det gjør tankene ekstra vonde å bære på.

Selv om jeg elsker babyen min, og han smelter hjertet mitt hver dag, så er det ofte jeg virkelig HATER babytiden og permisjonstilværelsen.

Jeg hadde gledet meg så mye til det her. Jeg har alltid vært glad i babyer. Gledet meg til trilleturer, besøk og alt man ser i sosiale medier. Den gang ei. 

Jeg er så lei meg for at det har blitt så mye negativ snakk rundt babyen min. «Hvordan sov han i natt da?» «Har han vært snill?»

 

Anonymkode: d00bf...94d

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om dette... jeg har selv fått en baby nå, lengter på ein måte tilbake på livet jeg hadde før, Men jeg tar meg selv i det noen ganger, og kunne aldri tenkt meg et liv uten min unge heller, gir oss så mye latter i hverdagen osv.. OG så tenker jeg mange år fremover og, når vi blir eldre, så er det veldig koselig med familie rundt seg! Så vi tenker litt på en til, men ikke med det første!:-) håper det blir bedre hos deg, er en hel omvending på livet å få barn, men tenk på alle kosestunder dere har i vente fremover! 

Anonymkode: fecbe...e51

[AnonymBruker]

TUSEN TAKK til alle dere som har vært så gode og ærlige med tilbakemeldinger til innlegget mitt. Det hjelper så veldig å vite at det er andre "der ute" som føler det samme som meg eller har følt på det. Jeg tror nok at ting vil på noen områder bli bedre med tiden, men i utgangspunktet er jeg nok ikke en typisk rosenrød glad mamma som ønsker at livet skal dreie seg om baby. Det visste jeg fra begynnelsen av, men jeg hadde allikevel håpet på at jeg ble litt mer betatt og glad etterhvert som tiden gikk. Jeg er jo fryktelig glad i barnet mitt og er så redd for at noe skal skje henne, men alikevel så føler jeg at hun er et "hinder" i hverdagen på noen måter. Takk igjen for svar! xxx

Anonymkode: 0c83f...ff5

[AnonymBruker]

Hei du! Jeg likte aldri verken svangerskap eller babytiden. Jeg gledet meg til å avslutte mammaperm, men det mest korrekte er jo kose seg glugg i hjel med trilletur og barseltreff. På det verste løp jeg ut av huset når faren kom hjem fra jobb og kjørte avgårde for å komme meg ut av huset og vekk fra barna. 

Største er 9,  minste er snart 4, bleiefri, sover på natta og jeg har lange dype samtaler med henne -  hun er som en liten voksen😂 Babylivet er ikke for alle..Blir ikke flere her. Men så er jeg blitt singel da. 

Anonymkode: 2512e...b43