Gå til innhold

2018 er året - jeg har blitt mamma!


sullå

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

På 23.10.2018 den 10.28, lille_frosk skrev:
 

Så slitsomt Sulla :hjerte: Det er tøffe tak i begynnelsen! Håper dere fikk sovet litt etter hvert.

Vi fikk sovet litt, i alle fall. Heldigvis sovner babyer over alt, så han fikk sovet mye i går i løpet av dagen! :)

På 23.10.2018 den 14.23, Azumarill skrev:
 

Takk for at du delte fødselshistorien din! Jeg slutter meg til de andre som sier at det er kjempespennende å lese fødselshistorier. Det blir så sterkt og nært! Kjenner meg litt igjen i min forrige fødsel fra slutten der, med stresset foster og vacuum. . Bra det gikk så fint, selv om det hørtes litt dramatisk ut.

Håper dere fikk en roligere natt etter hvert i natt også. Kjærlighet er virkelig hardt arbeid :hjerte: 

I natt sov han heldigvis godt, så det var herlig! :) Så fryktelig når de bare skriker, og vi ikke kan gjøre noe med det :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er egentlig ganske tøft dette her. Det å bli mamma. Man vet jo mye på forhånd, men så tar gleden og spenningen under graviditeten overhånd. Så sitter man plutselig der, og har hele ansvaret for et lite menneske. Overveldende og skummelt. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så slitsom! 

E er en herlig liten gutt, som sjarmerer alle på sin vei. Han har litt magevondt innimellom, og sover best på et bryst på dagtid, men ellers er han rolig og grei. Om natta sover han 2-2,5 timer i strekk, før det er amming, bleieskift (han bæsjer masse) og kos til han sovner igjen, noe som tar 1-1,5 timer. Han sover greit om morgenen, så totalt sett får vi en del timer med søvn. 

Hvorfor er det så vanskelig, da? 

Vel. Mye er nok det faktum at alt er nytt, og vi har en ny sjef i huset. Samtidig ble E født med innovervendte føtter. Han lå så sammenkrøllet i magen min, at føttene vokste innover. Det er ikke klumpføtter, men det ligner. Da han var 4 dager gammel fikk han gips på begge beina. Helt opp til bleia. 4 dager gammel! Lille skatten min... Jeg vet at det er til hans eget beste, men for en start på livet, da! Først en tøff fødsel, så gips. Han bytter gips en gang i uka. Vi ser fremgang. Han skal med tiden kunne bruke føttene sine som om ingenting har skjedd. Men det føles fælt. Jeg gråter mens jeg skriver det... Min lille, skjønne, utrolige unge. 

Det er egentlig ganske tøft dette her. Det å bli mamma.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, sullå skrev:
 

Det er egentlig ganske tøft dette her. Det å bli mamma. Man vet jo mye på forhånd, men så tar gleden og spenningen under graviditeten overhånd. Så sitter man plutselig der, og har hele ansvaret for et lite menneske. Overveldende og skummelt. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så slitsom! 

E er en herlig liten gutt, som sjarmerer alle på sin vei. Han har litt magevondt innimellom, og sover best på et bryst på dagtid, men ellers er han rolig og grei. Om natta sover han 2-2,5 timer i strekk, før det er amming, bleieskift (han bæsjer masse) og kos til han sovner igjen, noe som tar 1-1,5 timer. Han sover greit om morgenen, så totalt sett får vi en del timer med søvn. 

Hvorfor er det så vanskelig, da? 

Vel. Mye er nok det faktum at alt er nytt, og vi har en ny sjef i huset. Samtidig ble E født med innovervendte føtter. Han lå så sammenkrøllet i magen min, at føttene vokste innover. Det er ikke klumpføtter, men det ligner. Da han var 4 dager gammel fikk han gips på begge beina. Helt opp til bleia. 4 dager gammel! Lille skatten min... Jeg vet at det er til hans eget beste, men for en start på livet, da! Først en tøff fødsel, så gips. Han bytter gips en gang i uka. Vi ser fremgang. Han skal med tiden kunne bruke føttene sine som om ingenting har skjedd. Men det føles fælt. Jeg gråter mens jeg skriver det... Min lille, skjønne, utrolige unge. 

Det er egentlig ganske tøft dette her. Det å bli mamma.

Det er temmelig altoppslukende og altomfattende ja, så ingen tvil om at det er tøft. I løpet av noen få øyeblikk er hele livet snudd på hodet, så det er ikke så rart. I tillegg er det ekstra tøft når noe ikke blir som forventet. Det kan jeg som prematurmamma og du som gipsmamma skrive under på. Men vi må vel bare tenke at i denne perioden av livet er det faktisk mer normalt at alt føles tøft enn at det ikke gjør det. Til en viss grad er det sånn det skal være. Da er det innmari godt å ha et sted å få ut frustrasjonen, for selv om det er normalt at det er tøft er det lov til å få hjelp og støtte. 

Supermamma er du :) 

Jeg har en nevø som var gipset. Det var tøft for søsteren min, men det gikk veldig bra og han bærer null preg av det i dag. De fikk pga det komme fremst i køen når de skulle søke bhgplass, noe som for dem var veldig hjelpsomt i og med at bhgplasser i Oslo ofte er en utfordring. Kanskje det kan være hjelpsomt for dere og? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 30.10.2018 den 18.58, Marimba skrev:
 

Det er temmelig altoppslukende og altomfattende ja, så ingen tvil om at det er tøft. I løpet av noen få øyeblikk er hele livet snudd på hodet, så det er ikke så rart. I tillegg er det ekstra tøft når noe ikke blir som forventet. Det kan jeg som prematurmamma og du som gipsmamma skrive under på. Men vi må vel bare tenke at i denne perioden av livet er det faktisk mer normalt at alt føles tøft enn at det ikke gjør det. Til en viss grad er det sånn det skal være. Da er det innmari godt å ha et sted å få ut frustrasjonen, for selv om det er normalt at det er tøft er det lov til å få hjelp og støtte. 

Supermamma er du :) 

Jeg har en nevø som var gipset. Det var tøft for søsteren min, men det gikk veldig bra og han bærer null preg av det i dag. De fikk pga det komme fremst i køen når de skulle søke bhgplass, noe som for dem var veldig hjelpsomt i og med at bhgplasser i Oslo ofte er en utfordring. Kanskje det kan være hjelpsomt for dere og? 

Takk for gode ord! Det var veldig godt å få skrevet ned tankene et sted. :) Og fint å høre at det er normalt. 

Det hadde vært veldig greit om det kan hjelpe oss når vi skal søke barnehageplass! E har vel krav på plass den mnd han blir 1 år, men det trenger jo ikke å være ledige plasser i en barnehage som passer oss..  Vi bor i enden av en kommune, og begge jobber i nabokommunen. Hadde vært utrolig tungvint med barnehage feil sted i bostedskommune!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er tøft :hjerte: Jeg har aldri kjent på sånne følelser som etter at jeg fikk barn, vanvittig overveldende i alle varianter, både angst og glede og redsel og utmattelse og lykke og ... Ja. Jeg følte meg helt ommøblert og satt sammen igjen på nytt, og alt - inkludert meg selv - var så annerledes, nytt og rart. Det er ufattelig slitsomt! Og særlig når det er andre faktorer inne i bildet, som gipsing av bein. Det skjønner jeg godt at er tøft! :hjerte: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 1.11.2018 den 19.56, lille_frosk skrev:

Ja, det er tøft :hjerte: Jeg har aldri kjent på sånne følelser som etter at jeg fikk barn, vanvittig overveldende i alle varianter, både angst og glede og redsel og utmattelse og lykke og ... Ja. Jeg følte meg helt ommøblert og satt sammen igjen på nytt, og alt - inkludert meg selv - var så annerledes, nytt og rart. Det er ufattelig slitsomt! Og særlig når det er andre faktorer inne i bildet, som gipsing av bein. Det skjønner jeg godt at er tøft! :hjerte: 

Godt å høre at det er normalt! ❤

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg ikke gips-mamma lenger, men skinne-mamma! Føttene har blitt så fine etter 3 uker med gips, at skinner er neste skritt. Noe nytt igjen, med andre ord. Men foreløpig går det greit. Han må ha den på hele tiden. Vi får egentlig kun ta den av ved bad og klesskift. Selve skinna må av når vi skal bytte bleie, da. (Ligner litt på denne: https://goo.gl/images/QPPCzG ).

Kontroll om 1 måned, da får vi kanskje vite hvor lenge han må ha den på...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leser og leser, men får ikke alltid tid til å skrive her. Det er jo kjipt at lillegutt har måttet bruke gips og nå skinnen, men han får den hjelpen han trenger, og det er godt det også. Når det handler om det å være mamma er det knalltøft fra dag en, etterhvert blir man vant til den tilværelsen. Det er en utrolig opplevelse å gå gjennom og helt normalt å føle at det er overveldende (selv om de ikke alltid forteller om det). Du er en supermamma!!

Nå er jeg noe erfaren som mamma, men noen ganger synes jeg også det er overveldende. Noen dager trenger jeg en klapp på skulderen og å høre at jeg gjør det bra som mamma. Det er spesielt de dagene hvor det går litt tråkig for barna eller de har gjort noe slemt noe mot andre barn. Da tviler man gjerne og sjekker hvor man kanskje kunne gjort ting bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 9.11.2018 den 9.50, Azumarill skrev:

Det er knalltøft å være mamma :kose: Spesielt når ting ikke går som man helt har planlagt.  Å få et barn med litt ekstra behov på den ene eller andre måten er superkrevende. Nå håper jeg virkelig at ting går mer på skinner for dere fremover (beklager, überteit ordspill, men jeg måtte bare :sjenert:)  Det er i alle fall lovende at føttene har blitt så bra at gipsen er tatt vekk. De er noen helter, de små (og det høres ut som mammaen hans er en heltinen, hun også :hjerte: )

Takk ❤ Helt innafor med det ordspillet! 😂

På 9.11.2018 den 16.27, Emiliania skrev:

Jeg leser og leser, men får ikke alltid tid til å skrive her. Det er jo kjipt at lillegutt har måttet bruke gips og nå skinnen, men han får den hjelpen han trenger, og det er godt det også. Når det handler om det å være mamma er det knalltøft fra dag en, etterhvert blir man vant til den tilværelsen. Det er en utrolig opplevelse å gå gjennom og helt normalt å føle at det er overveldende (selv om de ikke alltid forteller om det). Du er en supermamma!!

Nå er jeg noe erfaren som mamma, men noen ganger synes jeg også det er overveldende. Noen dager trenger jeg en klapp på skulderen og å høre at jeg gjør det bra som mamma. Det er spesielt de dagene hvor det går litt tråkig for barna eller de har gjort noe slemt noe mot andre barn. Da tviler man gjerne og sjekker hvor man kanskje kunne gjort ting bedre.

Takk for det! Kjenner at det har roet seg litt i hodet nå etter 1 måned, heldigvis. Kan tenke meg at det alltid vil være utfordrende perioder og ting som dukker opp, ja! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Jeg skal vel ikke påstå at dette er den mest spennende dagboken her inne for tiden! Jeg er relativt ofte innom i andres dagbøker, men orker stort sett bare å lese eller å legge igjen korte kommentarer. Stort sett har jeg en baby i den ene armen, og det å skrive med den ledige hånda... Vel, det tar tid! I kveld gjør jeg et unntak, for jeg har kun en ledig hånd nå også. :ler:

E nærmer seg 7 uker, og i dag var vi på 6 ukers kontroll. Han vokser fint, og både lege og helsesøster var fornøyde. Spent på om vi merker noe til vaksinen han fikk i dag. Foreløpig har han ikke reagert noe særlig. Han hadde litt av en bæsjebleie tidligere i dag, med løsere bæsj enn vanlig. Ellers har alt vært som vanlig. 

Sist jeg oppdaterte her inne, la jeg ikke skjul på at livet som nybakt mamma ikke har vært som en dans på roser. Det har vært mye frustrasjon, særlig under kveldsuroen. Selv om vi hadde/har en tøff start med gips og skinner, er E stort sett en veldig bedagelig liten baby. Om kvelden kan han være overtrøtt, ha magevondt, og bli ganske utrøstelig. Han er også en klistermerkebaby, som på grunn av skinner ikke kan bruke sjal eller bæresele. Likevel har mange det værre enn oss, og jeg har hatt mye dårlig samvittighet. 

De siste dagene har ting plutselig vært litt lettere. Men E har vært seg selv lik. Noe som har fått meg til å tenke. Er det å få baby virkelig så tøft, eller kan jeg ha hatt en lett fødselsdepresjon? Med tanke på de vanskelige følelsene og tankene jeg har hatt, ville det ikke forundret meg. 

Foreløpig ser det uansett ut som om E blir enebarn. Det er både jeg og mannen enige om. Tøff fødsel og slitsomme uker med nyfødt i hus, gjør at man lurer på om det er verdt å gå gjennom det en gang til. Meeen, man skal aldri si aldri. E kan i alle fall ikke forvente seg en lillebrøster i umiddelbar fremtid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

13 hours ago, sullå said:

Jeg skal vel ikke påstå at dette er den mest spennende dagboken her inne for tiden! Jeg er relativt ofte innom i andres dagbøker, men orker stort sett bare å lese eller å legge igjen korte kommentarer. Stort sett har jeg en baby i den ene armen, og det å skrive med den ledige hånda... Vel, det tar tid! I kveld gjør jeg et unntak, for jeg har kun en ledig hånd nå også. :ler:

E nærmer seg 7 uker, og i dag var vi på 6 ukers kontroll. Han vokser fint, og både lege og helsesøster var fornøyde. Spent på om vi merker noe til vaksinen han fikk i dag. Foreløpig har han ikke reagert noe særlig. Han hadde litt av en bæsjebleie tidligere i dag, med løsere bæsj enn vanlig. Ellers har alt vært som vanlig. 

Sist jeg oppdaterte her inne, la jeg ikke skjul på at livet som nybakt mamma ikke har vært som en dans på roser. Det har vært mye frustrasjon, særlig under kveldsuroen. Selv om vi hadde/har en tøff start med gips og skinner, er E stort sett en veldig bedagelig liten baby. Om kvelden kan han være overtrøtt, ha magevondt, og bli ganske utrøstelig. Han er også en klistermerkebaby, som på grunn av skinner ikke kan bruke sjal eller bæresele. Likevel har mange det værre enn oss, og jeg har hatt mye dårlig samvittighet. 

De siste dagene har ting plutselig vært litt lettere. Men E har vært seg selv lik. Noe som har fått meg til å tenke. Er det å få baby virkelig så tøft, eller kan jeg ha hatt en lett fødselsdepresjon? Med tanke på de vanskelige følelsene og tankene jeg har hatt, ville det ikke forundret meg. 

Foreløpig ser det uansett ut som om E blir enebarn. Det er både jeg og mannen enige om. Tøff fødsel og slitsomme uker med nyfødt i hus, gjør at man lurer på om det er verdt å gå gjennom det en gang til. Meeen, man skal aldri si aldri. E kan i alle fall ikke forvente seg en lillebrøster i umiddelbar fremtid.

Husker jeg skrev det samme i dagboken min, om at Nikolai blir enebarn - det er noe jeg og mannen har også blitt enige om. Svangerskapet mitt var tøft, fødselen var OK (Ks), men hele prosessen var en utrolig utfordring. Når det er sagt, så er det veldig normalt å slite med utfordrende følelser. Husker jeg var veldig fraværende, usikker og sliten. Kunne lett ta til tårene, og jeg må innrømme at jeg har fortsatt mine dårlige dager som kommer og går. Nikolai er 9 uker i dag, og det kjennes på kroppen. 

:) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husker jeg også var temmelig satt ut de første månedene med AM. Og der var det bare klistremerkedelen som var utfordrende. Vi hadde jo ikke noe skinne eller noe slikt. Følte meg veldig alene, husker jeg, da det virket som alle andres babyer var mer normale og ikke hadde det konstante behovet for amming og mammanærhet 24 timer i døgnet. Hun hylte hos alle andre enn meg, til og med pappaen var ikke god nok. Var liksom ikke så greit å få kommet seg ut noe sted da, og vogna hata hun. 

Så de første ukene med baby er tøffe, og spesielt når noe uventet skjer. Så å snakke om det med jordmor eller helsesøster er nok ikke dumt. 

Men er det noe jeg har lært nå så er det at alle babyer er forskjellige! Og for å si det sånn og for å sette det litt på spissen, tror jeg det er lettere å få en klistremerkebaby som førstemann og en sovebaby som andremann enn motsatt ;)

Men ja, det er svært få som er klar for baby nr 2 med en gang. Vent noen måneder før du tenker på det. 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, sullå skrev:

Jeg skal vel ikke påstå at dette er den mest spennende dagboken her inne for tiden! Jeg er relativt ofte innom i andres dagbøker, men orker stort sett bare å lese eller å legge igjen korte kommentarer. Stort sett har jeg en baby i den ene armen, og det å skrive med den ledige hånda... Vel, det tar tid! I kveld gjør jeg et unntak, for jeg har kun en ledig hånd nå også. :ler:

E nærmer seg 7 uker, og i dag var vi på 6 ukers kontroll. Han vokser fint, og både lege og helsesøster var fornøyde. Spent på om vi merker noe til vaksinen han fikk i dag. Foreløpig har han ikke reagert noe særlig. Han hadde litt av en bæsjebleie tidligere i dag, med løsere bæsj enn vanlig. Ellers har alt vært som vanlig. 

Sist jeg oppdaterte her inne, la jeg ikke skjul på at livet som nybakt mamma ikke har vært som en dans på roser. Det har vært mye frustrasjon, særlig under kveldsuroen. Selv om vi hadde/har en tøff start med gips og skinner, er E stort sett en veldig bedagelig liten baby. Om kvelden kan han være overtrøtt, ha magevondt, og bli ganske utrøstelig. Han er også en klistermerkebaby, som på grunn av skinner ikke kan bruke sjal eller bæresele. Likevel har mange det værre enn oss, og jeg har hatt mye dårlig samvittighet. 

De siste dagene har ting plutselig vært litt lettere. Men E har vært seg selv lik. Noe som har fått meg til å tenke. Er det å få baby virkelig så tøft, eller kan jeg ha hatt en lett fødselsdepresjon? Med tanke på de vanskelige følelsene og tankene jeg har hatt, ville det ikke forundret meg. 

Foreløpig ser det uansett ut som om E blir enebarn. Det er både jeg og mannen enige om. Tøff fødsel og slitsomme uker med nyfødt i hus, gjør at man lurer på om det er verdt å gå gjennom det en gang til. Meeen, man skal aldri si aldri. E kan i alle fall ikke forvente seg en lillebrøster i umiddelbar fremtid.

Det er ikke helt utenkelig at du kan ha hatt en lett fødselsdepresjon med tanke på den tøffe fødselen og tiden etterpå. I tillegg skriver du at du har hatt dårlig samvittighet, og det er jo vanlig ved fødselsdepresjon. Fint at du får luftet tankene dine her værtfall :hjertesmil: 

Jeg og samboer har allerede tenkt at vår lille som ikke en gang er født blir enebarn. Det er det forsåvidt mange grunner til. Men nå som jeg har hatt en del utfordringer i svangerskapet i tillegg er jeg enda mer sikker på at hun blir enebarn. Men hvem vet, kanskje vi tenker annerledes om noen måneder/år? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

På 29.11.2018 den 10.34, Azumarill skrev:

Hvis man ønsker seg en baby til bare knappe 2 måneder etter siste fødsel vil jeg si man er sinnsyk i gjerningsøyeblikket :ler: Så at dere ikke er klar for flere nå er ikke så rart. Noen blir aldri klare for flere og det er også helt greit :)  Dere har jo også hatt en litt tøffere barseltid enn de fleste. Jeg ba om en ekstra samtale hos jordmor på helsestasjonen etter fødsel, for jeg var også redd for fødselsdepresjon etter alt som skjedde hos meg i svangerskap/barsel - anbefales i alle fall hvis du har bedre kjemi med henne enn helsesøster.  Uansett godt å høre at ting føles litt lettere nå :kose: 

Jeg har liksom alltid sett for meg "minst to, maks tre" barn. Fra 10 min før han var ute har det plutselig vært helt greit med kun 1 barn. Håper at det endres med tiden, da. Tror at søsken kan ha mye glede av hverandre!

Vurderer å kontakte jordmor for en prat. Til nå har jeg bare sagt at det går fint når de har spurt, men kanskje det kan gjøre godt å få satt ord på følelsene og tankene!

På 29.11.2018 den 11.43, Gakkepus skrev:

Husker jeg skrev det samme i dagboken min, om at Nikolai blir enebarn - det er noe jeg og mannen har også blitt enige om. Svangerskapet mitt var tøft, fødselen var OK (Ks), men hele prosessen var en utrolig utfordring. Når det er sagt, så er det veldig normalt å slite med utfordrende følelser. Husker jeg var veldig fraværende, usikker og sliten. Kunne lett ta til tårene, og jeg må innrømme at jeg har fortsatt mine dårlige dager som kommer og går. Nikolai er 9 uker i dag, og det kjennes på kroppen. 

:) 

Ble dere enige om kun 1 barn før graviditeten? Tenker dere fortsatt det samme? 

Jeg har jo hørt at livet snus på hodet av å få en baby, jeg trodde bare ikke at jeg skulle føle meg så maktesløs og udugelig... Håper at det går seg til. 

På 29.11.2018 den 12.15, Marimba skrev:

Husker jeg også var temmelig satt ut de første månedene med AM. Og der var det bare klistremerkedelen som var utfordrende. Vi hadde jo ikke noe skinne eller noe slikt. Følte meg veldig alene, husker jeg, da det virket som alle andres babyer var mer normale og ikke hadde det konstante behovet for amming og mammanærhet 24 timer i døgnet. Hun hylte hos alle andre enn meg, til og med pappaen var ikke god nok. Var liksom ikke så greit å få kommet seg ut noe sted da, og vogna hata hun. 

Så de første ukene med baby er tøffe, og spesielt når noe uventet skjer. Så å snakke om det med jordmor eller helsesøster er nok ikke dumt. 

Men er det noe jeg har lært nå så er det at alle babyer er forskjellige! Og for å si det sånn og for å sette det litt på spissen, tror jeg det er lettere å få en klistremerkebaby som førstemann og en sovebaby som andremann enn motsatt ;)

Men ja, det er svært få som er klar for baby nr 2 med en gang. Vent noen måneder før du tenker på det. 

 

 

Heldigvis roer han seg hos pappaen, hvis han ikke er sulten eller helt utrøstelig. I går måtte mannen få ham til å sove, det var helt umulig hos meg. Han maste etter pupp, men ble så sint da jeg la ham til brystet! Slitsomt på dagtid mens mannen er på jobb, jeg får virkelig ikke gjort noen ting. Glad om jeg får i meg litt mat og gått på do...

Nei, å tenke på baby nr. 2 får vi vente litt med. Jeg skjønner ikke de som får lyst på nestemann mens de har en nyfødt på brystet. Eller de som får to tette ;)

På 29.11.2018 den 12.46, Tyah skrev:

Det er ikke helt utenkelig at du kan ha hatt en lett fødselsdepresjon med tanke på den tøffe fødselen og tiden etterpå. I tillegg skriver du at du har hatt dårlig samvittighet, og det er jo vanlig ved fødselsdepresjon. Fint at du får luftet tankene dine her værtfall :hjertesmil: 

Jeg og samboer har allerede tenkt at vår lille som ikke en gang er født blir enebarn. Det er det forsåvidt mange grunner til. Men nå som jeg har hatt en del utfordringer i svangerskapet i tillegg er jeg enda mer sikker på at hun blir enebarn. Men hvem vet, kanskje vi tenker annerledes om noen måneder/år? :)

Ja, godt å lufte tankene litt. Merker at mannen også synes at det er tøft, så vi burde egentlig vært flinkere til å snakke sammen også. Vi gjør det litt, altså, men det er så liten tid...

Jeg vet ikke hvor mange det er som ombestemmer seg når det gjelder å få flere barn. Det blir verken kastrering eller sterilisering i hus liksom, men jeg må si at jeg er spent på hva fremtiden vil vise...

 

***

Takk for at dere tar dere tid til å svare meg ❤😘

Endret av sullå
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Jeg tenker kanskje at ditt fokus ikke burde være på et eventuelt nytt barn riktig ennå! Prøv å få hodet over vann i den situasjonen du er i nå, kom til et sted der du liker denne nye tilværelsen før du i det hele tatt vurderer å endre den. Det er enormt stort å få ett barn,gjerne ikke like overveldene å få nr 2. Kanskje dere ikke får flere barn,kanskje dere får 2 til! Med tiden vil det kanskje føles riktig, men det at det ikke føles riktig ut nå betyr ikke at det aldri blir riktig.  Nyt her og nå, og gled dere over det barnet dere har akkurat nå:)

Med det sagt så høres det veldig lurt ut å finne noen å prate med om hvordan du har det.  Om det er en venn,familie eller profesjonelle:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, blomst12 skrev:

Hei! Jeg tenker kanskje at ditt fokus ikke burde være på et eventuelt nytt barn riktig ennå! Prøv å få hodet over vann i den situasjonen du er i nå, kom til et sted der du liker denne nye tilværelsen før du i det hele tatt vurderer å endre den. Det er enormt stort å få ett barn,gjerne ikke like overveldene å få nr 2. Kanskje dere ikke får flere barn,kanskje dere får 2 til! Med tiden vil det kanskje føles riktig, men det at det ikke føles riktig ut nå betyr ikke at det aldri blir riktig.  Nyt her og nå, og gled dere over det barnet dere har akkurat nå:)

Med det sagt så høres det veldig lurt ut å finne noen å prate med om hvordan du har det.  Om det er en venn,familie eller profesjonelle:)

Uff, ja, du har jo helt rett. Jeg tror bare jeg er så opptatt av det fordi jeg alltid har hatt lyst på flere enn ett barn. Det blir på en måte et bevis for meg på hvor vanskelig ting har vært. Én ting er å tenke det rett etter fødsel, hjelpes, men jeg synes det er rart at jeg fortsatt tenker det. Vi får rett og slett bare se! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, sullå skrev:

Uff, ja, du har jo helt rett. Jeg tror bare jeg er så opptatt av det fordi jeg alltid har hatt lyst på flere enn ett barn. Det blir på en måte et bevis for meg på hvor vanskelig ting har vært. Én ting er å tenke det rett etter fødsel, hjelpes, men jeg synes det er rart at jeg fortsatt tenker det. Vi får rett og slett bare se! :)

For å være mer positiv så kan jeg jo si at mange som får en tøff start på foreldrelivet gjerne tenker slik som deg. Men så går tiden, tilværelsene blir lettere, rutiner kommer på plass og plutselig har man overskudd til å vurdere et nytt barn. Poenget mitt var bare at den tiden ikke er akkurat nå,men kommer litt lengre ned på veien :) og hvis dere plutselig er veldig tilfredse med livet som ettbarnsforeldre så vil jo det og føles bra:) 

Endret av blomst12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...