Arr etter selvskading

[Rozárka]

Du skal ikke tattovere deg fordi moren din ønsker å skjule at du har vært/er selvskader. Hun må tåle å forholde seg til sannheten. Det greier du og det er flott gjort.

Du har arr og det er ikke greit om hun skammer seg over utseende til barnet sitt og vil du skal skjule noe.

Det er iallefall ikke til hjelp for deg at hun er så utseendefiksert.

[Rozárka]

41 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Ja det synyes jeg. Ved å vise dem for all verden kunne du like godt hatt på en tskjorte hvor det står:« jeg liker å skjære i kroppen min med kniv og vil gjerne vise det.» 

Få mennesker har lyst til å forholde seg til dette, så la dem slippe. Det er ikke en sunn ting å gjøre, og det gjør folk ukomfortable. Dessuten viser det at du er psykisk ustabil. Vil du virkelig vifte med et slikt flagg?? En ting er hva dine nærmeste vet, men alle andre trenger ikke denne infoen og den gjør deg heller ingen tjenester. 

Folk som har tattiser og er stolt over dem tar forøvrig på seg langermet i høytidelige anledninger og på jobbintevjuer fordi det er det som blir mest riktig. 

Beklager harde ord men noen må si dem. 

Nei, det må de ikke for de er bare tull. De har ikke noe med realiteten å gjøre. T.S ser på arrene og vet hun er på et bedre sted i livet. Det er ikke å ville ha oppmerksomhet og vise seg fram. 

Det er ingen som trenger å leke psykisk stabil for å skåne andre. 

[AnonymBruker]

Takker for alle tilbakemeldinger. Greit å vite hva andre mener om dette, være det seg positivt eller negativt. Forstår de negative tilbakemeldingene. Jeg spurte her fordi jeg ville ha ærlige tilbakemeldinger og forventet slettes ikke at alle skulle være positive! 

Anonymkode: 4d1e2...5cf

[Gjest making.a.mess]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mener du også at man skal dekke til arr etter kreftoperasjoner? Jeg blir for eksempel veldig uvel av folk som har arr på hals, bryst osv... Bør de også dekke seg til?

Anonymkode: 227d6...80e

Selvsagt ikke. Det er jo helt uforskyldt. 

Det er ikke arr i seg selv, men grunnen til dem som ikke er ønskelig i offentligheten her. Og tror du det er heldig for ts at alle vet at hun skader seg selv? Sikkert mange som trekker seg unna og det er vel ingen boozt for selvtilliten. 

Selvskading og selvmordsforsøk er ikke noe folk ønsker å forholde seg til. Folk blir ukomfortable og vet ikkehvordan de skal forholde seg. Og vil man ikke bli behandlet normalt da? Er ikke det beste måten å gå videre på? Eller ønsker ts mye oppmerksomhet rundt dette? -at folk spør spørsmål og snakker henne etter munnen i frykt for å si noe som kan få henne til å skade seg?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Mrs.Purdey skrev:

Selvsagt ikke. Det er jo helt uforskyldt. 

Det er ikke arr i seg selv, men grunnen til dem som ikke er ønskelig i offentligheten her. Og tror du det er heldig for ts at alle vet at hun skader seg selv? Sikkert mange som trekker seg unna og det er vel ingen boozt for selvtilliten. 

Selvskading og selvmordsforsøk er ikke noe folk ønsker å forholde seg til. Folk blir ukomfortable og vet ikkehvordan de skal forholde seg. Og vil man ikke bli behandlet normalt da? Er ikke det beste måten å gå videre på? Eller ønsker ts mye oppmerksomhet rundt dette? -at folk spør spørsmål og snakker henne etter munnen i frykt for å si noe som kan få henne til å skade seg?

Kanskje folk trenger å lære seg hvordan de skal forholde seg til sånt da? Det er tross alt en del av samfunnet, og det blir ikke borte bare fordi man ikke vil forholde seg til det. 

Anonymkode: b41d0...b44

[Gjest making.a.mess]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kanskje folk trenger å lære seg hvordan de skal forholde seg til sånt da? Det er tross alt en del av samfunnet, og det blir ikke borte bare fordi man ikke vil forholde seg til det. 

Anonymkode: b41d0...b44

Sorry, men her tar du feil. Om ts blir psykisk frisk igjen vil det om noen år være ganske kjipt at «alle» vet om bakgrunnen. Det kan hindre sosiale relasjoner og det å feks få jobb. Og unødvendig at andre må ta stilling til dette. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Selvsagt ikke. Det er jo helt uforskyldt. 

Det er ikke arr i seg selv, men grunnen til dem som ikke er ønskelig i offentligheten her. Og tror du det er heldig for ts at alle vet at hun skader seg selv? Sikkert mange som trekker seg unna og det er vel ingen boozt for selvtilliten. 

Selvskading og selvmordsforsøk er ikke noe folk ønsker å forholde seg til. Folk blir ukomfortable og vet ikkehvordan de skal forholde seg. Og vil man ikke bli behandlet normalt da? Er ikke det beste måten å gå videre på? Eller ønsker ts mye oppmerksomhet rundt dette? -at folk spør spørsmål og snakker henne etter munnen i frykt for å si noe som kan få henne til å skade seg?

Mange som fint har klart å få kreft på egenhånd, røyking for eksempel. 

Har ikke dekt til mine arr på mange år, og jeg har alltid blitt behandlet helt normalt. Du forholder deg til det som du forholder deg til operasjonsarret mitt, altså driter i det.

Anonymkode: 595dd...83e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Sorry, men her tar du feil. Om ts blir psykisk frisk igjen vil det om noen år være ganske kjipt at «alle» vet om bakgrunnen. Det kan hindre sosiale relasjoner og det å feks få jobb. Og unødvendig at andre må ta stilling til dette. 

Ahh, dessverre er det slik at man ikke kan velge hva man vil forholde seg til når man omgås andre mennesker. 

Jeg har selv gamle arr etter selvskading, men jeg lar ikke være å kjøpe en fin kjole eller topp bare fordi den ikke kommer til å skjule arrene. Ei heller går jeg rundt i genser i 30 grader bare fordi noen sarte sjeler der ute ikke klarer å forholde seg til at det finnes psykisk sykdom. På samme måte lar jeg heller ikke være å kjøpe en kjole bare fordi den ikke skjuler et arr på ryggen fra en operasjon. 

Det plager ikke meg, så da må du kanskje gå litt i deg selv når det tydeligvis plager deg. 

Anonymkode: b41d0...b44

[Tøytigern]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har endel veldig synlige arr på armene etter selvskading. Min mor har et stort ønske om at jeg dekker over dem med en tatovering. Det er ikke noe jeg ønsker selv. Jeg synes det er en grei påminnelse å kunne se arrene mine. Det stopper meg fra å selvskade igjen og på en rar måte er jeg "stolt" over dem. De er et synlig bevis på noe jeg hadde et sterkt behov for å gjøre før, i over 15 år, men som jeg jobber med å ikke gjøre igjen. Så lenge det er arr er det ikke nye sår, og det vil jeg tro jeg har grunn til å være stolt over. Hva tenker dere om dette? Burde jeg dekke dem bare for at andre ikke skal synes det er ubehagelig å se dem? Er jeg helt på bærtur med mine holdninger ang dette? 

Anonymkode: 4d1e2...5cf

Nei. Moren din, derimot, er på bærtur. Tyttebærtur i multemyra.

[Tøytigern]

8 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Sorry, men her tar du feil. Om ts blir psykisk frisk igjen vil det om noen år være ganske kjipt at «alle» vet om bakgrunnen. Det kan hindre sosiale relasjoner og det å feks få jobb. Og unødvendig at andre må ta stilling til dette. 

Det fins da visse grenser for å legge tilrette for at psykiske lidelser skal fortsette å være tabubelagt.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Selvsagt ikke. Det er jo helt uforskyldt. 

Det er ikke arr i seg selv, men grunnen til dem som ikke er ønskelig i offentligheten her. Og tror du det er heldig for ts at alle vet at hun skader seg selv? Sikkert mange som trekker seg unna og det er vel ingen boozt for selvtilliten. 

Selvskading og selvmordsforsøk er ikke noe folk ønsker å forholde seg til. Folk blir ukomfortable og vet ikkehvordan de skal forholde seg. Og vil man ikke bli behandlet normalt da? Er ikke det beste måten å gå videre på? Eller ønsker ts mye oppmerksomhet rundt dette? -at folk spør spørsmål og snakker henne etter munnen i frykt for å si noe som kan få henne til å skade seg?

Sorry men dette er ganske latterlig. Jeg ser på arrene mine som en del av en ganske grusom oppvekst og ungsomstid. Jeg har ALDRI opplevd at folk stiller bekymrede spørsmål til meg pga arrene mine. De som har spurt om det har spurt av nysgjerrighet og ikke av bekymring. Det er mennesker som deg som er grunnen til at min mor ønsker at jeg dekker dem til. Ignorante og uvitende mennesker som ikke vet bedre. Konstruktiv kritikk kan jeg lett takle, men du fremstår som en fordomsfull og lite intelligent persob som forhåndsdømmer med veldig dårlig grunnlag. Jeg håper du holder kjeft hvis du møter noen med slike arr. Jeg hadde uten problem satt deg på plass, men mange, mange andre i min situasjon hadde ikke klart det. Bukker og nikker og neier og applauderer deg som tydeligvis aldri har slitt som selvskadere gjør. 

Anonymkode: 4d1e2...5cf

[Tøytigern]

Hva med dem som har brannskader? Skal de mure seg inne så folk "ikke føler ubehag" og "trekker seg unna"`?Skal de la være å gå ut så ingen skal huske at de var utsatt for flammer en gang i fortiden? Skal de også tatovere seg? Kle seg i burqa? La være å gå i kirken uten å dekke seg voldsomt til?

Og hvorfor skal man egentlig late som man aldri har hatt psykiske lidelser for å virke så himla vellykket? Hvis noen ser ned på en som har hatt/fortsatt ha en psykisk lidelse så er det faenmeg den personen som har et problem. Et ganske omfattende holdningsproblem. Da er det ikke den som har hatt en sykdom som skal forandre seg og holde tett om bakgrunnen sin i frykt for fordømmelser. Det er den som er fordømmende som skal gå noen runder med seg selv og hvorfor han ser ned på andre og synes beinbrudd er ok men at en psykisk knekk er stigmatiserende.

"Du har vært selvskader så du er dessverre utelukket fra å jobbe hos oss." Å mene noe sånt er diskriminering.

Endret 25. januar 2018 av Tøytigern

[Tøytigern]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sorry men dette er ganske latterlig. Jeg ser på arrene mine som en del av en ganske grusom oppvekst og ungsomstid. Jeg har ALDRI opplevd at folk stiller bekymrede spørsmål til meg pga arrene mine. De som har spurt om det har spurt av nysgjerrighet og ikke av bekymring. Det er mennesker som deg som er grunnen til at min mor ønsker at jeg dekker dem til. Ignorante og uvitende mennesker som ikke vet bedre. Konstruktiv kritikk kan jeg lett takle, men du fremstår som en fordomsfull og lite intelligent persob som forhåndsdømmer med veldig dårlig grunnlag. Jeg håper du holder kjeft hvis du møter noen med slike arr. Jeg hadde uten problem satt deg på plass, men mange, mange andre i min situasjon hadde ikke klart det. Bukker og nikker og neier og applauderer deg som tydeligvis aldri har slitt som selvskadere gjør. 

Anonymkode: 4d1e2...5cf

Jeg har arr som jeg skulle ønske var synlige på utsiden, jeg... Det er mange som har lidelser som ikke synes, som opplever at akkurat det er en enorm belastning. Så ha arrene dine uten å forsøke å få dem til å bli usynlige. Det hjelper folk (med normalt vett og bra holdninger) til å få forståelse for hva du har vært igjennom. De kan se det utenpå.

For min det synes det ikke utenpå hva jeg har vært igjennom. Så jeg gikk iveien og fikk en tatovering for å kunne se på den og minnes om hva som skjedde og at det forandret meg. Jeg ville kunne se det utenpå og lagde et synlig tegn. Jeg ser på den avogtil for å huske at nå er det tilbakelagt. Men det er en del av meg. Akkurat som tatoveringen, som er et synlig tegn på at noe forandret seg med meg, fra jeg var et lite barn...

Endret 25. januar 2018 av Tøytigern

[Tøytigern]

39 minutter siden, Rozárka skrev:

Du skal ikke tattovere deg fordi moren din ønsker å skjule at du har vært/er selvskader. Hun må tåle å forholde seg til sannheten. Det greier du og det er flott gjort.

Du har arr og det er ikke greit om hun skammer seg over utseende til barnet sitt og vil du skal skjule noe.

Det er iallefall ikke til hjelp for deg at hun er så utseendefiksert.

Det hun sa. 

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Selvsagt ikke. Det er jo helt uforskyldt. 

Det er ikke arr i seg selv, men grunnen til dem som ikke er ønskelig i offentligheten her. Og tror du det er heldig for ts at alle vet at hun skader seg selv? Sikkert mange som trekker seg unna og det er vel ingen boozt for selvtilliten. 

Selvskading og selvmordsforsøk er ikke noe folk ønsker å forholde seg til. Folk blir ukomfortable og vet ikkehvordan de skal forholde seg. Og vil man ikke bli behandlet normalt da? Er ikke det beste måten å gå videre på? Eller ønsker ts mye oppmerksomhet rundt dette? -at folk spør spørsmål og snakker henne etter munnen i frykt for å si noe som kan få henne til å skade seg?

Helt uforskyldt? I alle tilfeller? Halve familien til mannen har dødd av lungekreft, og det til tross for at alle var klar over at de hadde disposisjonen og fortsatte å røyke likevel. Min mormor røykte som en skorstein tross astma og KOLS. Hva tror du hun døde av?

Er ikke vonde ting ønskelig i offentligheten? Selv har jeg arr fordi jeg har hatt en forjævlig oppvekst, og jeg fikk ingen hjelp som førte til at jeg ikke visste om andre måter å håndtere problemene på. Hvordan det gjør meg ustabil som voksen eller bør unntas offentligheten vet ikke jeg. Er det ikke bedre at det kommer frem slik at man kan gjøre noe med systemet? Kanskje flere blir fanget opp så vi er færre med stripete kropper i fremtiden? 

Selvskading og selvmordsforsøk er forresten helt forskjellige ting. 
Jeg har heller ikke opplevd at folk har blitt ukomfortable, spurt spørsmål eller noe som helst. Er heller ingen som tar i meg med ildtang, snarere tvert om. De fleste er vel heller av den oppfatningen at jeg er en dame med bein i nesen og at jeg tåler hva som helst..

43 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Sorry, men her tar du feil. Om ts blir psykisk frisk igjen vil det om noen år være ganske kjipt at «alle» vet om bakgrunnen. Det kan hindre sosiale relasjoner og det å feks få jobb. Og unødvendig at andre må ta stilling til dette. 

Jeg har vært psykisk frisk lenge og syns ikke det gjør noenting at "alle" ser arrene mine. Har heller ikke hindret meg i sosiale relasjoner eller jobbsituasjon. For øvrig har jeg sett både leger, sykepleiere, psykiater, farmasøyter, fysioterapeuter, frisører, stylister, fotograf, butikkmedarbeidere, bilselgere, bilmekanikere og maskinførere med arr - for å nevne noen.

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange som fint har klart å få kreft på egenhånd, røyking for eksempel. 

Har ikke dekt til mine arr på mange år, og jeg har alltid blitt behandlet helt normalt. Du forholder deg til det som du forholder deg til operasjonsarret mitt, altså driter i det.

Anonymkode: 595dd...83e

Amen.

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ahh, dessverre er det slik at man ikke kan velge hva man vil forholde seg til når man omgås andre mennesker. 

Jeg har selv gamle arr etter selvskading, men jeg lar ikke være å kjøpe en fin kjole eller topp bare fordi den ikke kommer til å skjule arrene. Ei heller går jeg rundt i genser i 30 grader bare fordi noen sarte sjeler der ute ikke klarer å forholde seg til at det finnes psykisk sykdom. På samme måte lar jeg heller ikke være å kjøpe en kjole bare fordi den ikke skjuler et arr på ryggen fra en operasjon. 

Det plager ikke meg, så da må du kanskje gå litt i deg selv når det tydeligvis plager deg. 

Anonymkode: b41d0...b44

Og amen til deg også. Tåler du ikke virkeligheten har du langt større problemer enn noen striper på en kropp!

Anonymkode: 227d6...80e

[AnonymBruker]

Det er ganske sterkt for meg å lese mange av de reflekterte og fornuftige og realistiske tilbakemeldingene her. Tusen takk skal dere virkelig ha ❤️

Jeg har for vane å skjule de mest tydelige arrene for blant annet min bestemor. Men når jeg går på butikken så driter jeg i hvem som ser hva og hvordan de reagerer. Jeg har jo lagt merke til at ukjente mennesker ser arrene mine, men jeg vet også hvordan jeg fremstår for folk som ikke kjenner meg. Jeg fremstår som et smilende og positivt menneske på tross av det andre legger merke til på armene mine. Og jeg har aldri opplevd stigmatisering pga arrene mine. Og jeg har jobbet som frivillig i flere organisasjoner. De gangene folk har  spurt om arrene mine har det som sagt vært pga nysgjerrighet. En gang var det en godt voksen kvinne i en frivillig organisasjon som sa hun syntes jeg var sterk som turte å ikke skjule arrene mine. Hun hadde en datter som skjemte seg så at hun aldri gikk med t-skjorte om sommeren engang. Jeg er veldig for åpenhet rundt dette og ALT blir verre hvis det skal ties ihjel. Men samtidig som jeg ser på det på dette måten så har jeg min mor som ikke liker å se på arrene mine. Sikkert mye fordi hun kjeftet på meg som barn når jeg begynte med det og i ettertid har sett at hun var en del av problemet. Men jeg kommer ikke til å dekke til arrene mine fordi andre, spesielt fremmede mennesker kan føle seg ukomfortable bare fordi de ser dem. Ville ha svar på om jeg var på bærtur men innser nå at jeg er den som har rett. Det er min kropp, mine arr, min historie. De som er ukomfortable med dette må jobbe med seg selv og sin forståelse av psykiske lidelser. Det må min mor også gjøre. 

Anonymkode: 4d1e2...5cf

[Gjest making.a.mess]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt uforskyldt? I alle tilfeller? Halve familien til mannen har dødd av lungekreft, og det til tross for at alle var klar over at de hadde disposisjonen og fortsatte å røyke likevel. Min mormor røykte som en skorstein tross astma og KOLS. Hva tror du hun døde av?

Er ikke vonde ting ønskelig i offentligheten? Selv har jeg arr fordi jeg har hatt en forjævlig oppvekst, og jeg fikk ingen hjelp som førte til at jeg ikke visste om andre måter å håndtere problemene på. Hvordan det gjør meg ustabil som voksen eller bør unntas offentligheten vet ikke jeg. Er det ikke bedre at det kommer frem slik at man kan gjøre noe med systemet? Kanskje flere blir fanget opp så vi er færre med stripete kropper i fremtiden? 

Selvskading og selvmordsforsøk er forresten helt forskjellige ting. 
Jeg har heller ikke opplevd at folk har blitt ukomfortable, spurt spørsmål eller noe som helst. Er heller ingen som tar i meg med ildtang, snarere tvert om. De fleste er vel heller av den oppfatningen at jeg er en dame med bein i nesen og at jeg tåler hva som helst..

Jeg har vært psykisk frisk lenge og syns ikke det gjør noenting at "alle" ser arrene mine. Har heller ikke hindret meg i sosiale relasjoner eller jobbsituasjon. For øvrig har jeg sett både leger, sykepleiere, psykiater, farmasøyter, fysioterapeuter, frisører, stylister, fotograf, butikkmedarbeidere, bilselgere, bilmekanikere og maskinførere med arr - for å nevne noen.

Amen.

Og amen til deg også. Tåler du ikke virkeligheten har du langt større problemer enn noen striper på en kropp!

Anonymkode: 227d6...80e

Dere selvskadere er jo enige da..  jeg ser det fra et annet ståsted?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Dere selvskadere er jo enige da..  jeg ser det fra et annet ståsted?

Så vi som har skadet oss for 20+ år siden kan ikke ha meninger vi altså...

Anonymkode: 227d6...80e

[Tøytigern]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ganske sterkt for meg å lese mange av de reflekterte og fornuftige og realistiske tilbakemeldingene her. Tusen takk skal dere virkelig ha ❤️

Jeg har for vane å skjule de mest tydelige arrene for blant annet min bestemor. Men når jeg går på butikken så driter jeg i hvem som ser hva og hvordan de reagerer. Jeg har jo lagt merke til at ukjente mennesker ser arrene mine, men jeg vet også hvordan jeg fremstår for folk som ikke kjenner meg. Jeg fremstår som et smilende og positivt menneske på tross av det andre legger merke til på armene mine. Og jeg har aldri opplevd stigmatisering pga arrene mine. Og jeg har jobbet som frivillig i flere organisasjoner. De gangene folk har  spurt om arrene mine har det som sagt vært pga nysgjerrighet. En gang var det en godt voksen kvinne i en frivillig organisasjon som sa hun syntes jeg var sterk som turte å ikke skjule arrene mine. Hun hadde en datter som skjemte seg så at hun aldri gikk med t-skjorte om sommeren engang. Jeg er veldig for åpenhet rundt dette og ALT blir verre hvis det skal ties ihjel. Men samtidig som jeg ser på det på dette måten så har jeg min mor som ikke liker å se på arrene mine. Sikkert mye fordi hun kjeftet på meg som barn når jeg begynte med det og i ettertid har sett at hun var en del av problemet. Men jeg kommer ikke til å dekke til arrene mine fordi andre, spesielt fremmede mennesker kan føle seg ukomfortable bare fordi de ser dem. Ville ha svar på om jeg var på bærtur men innser nå at jeg er den som har rett. Det er min kropp, mine arr, min historie. De som er ukomfortable med dette må jobbe med seg selv og sin forståelse av psykiske lidelser. Det må min mor også gjøre. 

Anonymkode: 4d1e2...5cf

[AnonymBruker]

1 time siden, Tøytigern skrev:

Tusen takk for fine kommentarer og den klemmen. Jeg vet det bare er på nett men den betyr mer enn du aner ❤️

Anonymkode: 4d1e2...5cf