Passende straff for 6-åring?

[Vera Vinge]

Det første jeg tenker er at slitne barn fort blir sinte barn når de møter motgang. Jeg ville prioritert nok søvn først og fremst, for det er jo grunnsteinen for at et barn skal fungere i hverdagen. I tillegg sies det at mange barn blir ekstra slitne den første høsten i 1. klasse, hvor det er mye nye inntrykk osv. Så jeg ville virkelig sett på muligheten for å legge en halvtime-time tidligere, eller at hun kunne stått opp litt senere. Jeg har en som straks blir seks, og han sovner ofte rundt kl 20, og han sover da til kl 7. Hvis vi må vekke ham om morgenen, tar det ofte lang tid før han står opp og våkner ordentlig. Jeg merker at han har godt av å sove til han våkner. Men da er det ikke tid til somling hjemme. Da må han raskt opp og ordne seg, så finner han gjerne en yoghurt eller en banan og så er det nesten rett i barnehagen. Men vi har valgt å kunne ha dem litt lengre oppe om kvelden og sove lengre om morgenen enn tidligere i seng og lange morgener (dessuten betyr det at vi voksne slipper å stå opp så tidlig i helgene...).

Så virker det som denne jenta strever med mtp. fravær av far? Sånne ting kan jo utløse en del sinne hos barn. Kan dere snakke om det er noe som plager henne når det gjelder dette?

Og så er jeg som mange andre i tråden generelt mer fan av belønning enn straff, da all forskning viser at det er mest effektivt. Men det betyr jo ikke at foreldre aldri kan snakke til barna sine. Hadde mine barn kalt meg stygge ting i garderoben, hadde jeg også tatt en skjennepreken. Jeg er helt enig med deg, ts, i at det er ekkelt om barnet må forvente kjeft når de kommer hjem lenge etterpå, slik du sa at din mor gjorde. Men jeg hadde nok tonet kjeftingen ned noen hakk om det var andre i nærheten, men jeg hadde likevel vært strengt og sagt at det ikke er greit å kalle moren sin det hun sa.

Men uansett når det gjelder belønning eller negative konsekvenser (som kanskje må til i blant), må det jo være logisk for barnet. F.eks. at dere har en tydelig avtale om hvilken oppførsel hun får belønning for og at belønningen er innen rimelig rekkevidde. Å si at hun får gå på kino hvis hun oppfører seg fint, kan bli for lite konkret. Hva nøyaktig forventer du av henne? Og hva er rimelig å forvente? At hun protesterer på å bli hentet er jo normalt og det blir rart å nekte henne å ha negative følelser, men å nekte å pusse tenner om morgenen er jo veldig konkret. Og skal du inndra ipad eller andre goder, så ha det i nærhet til tid. Ikke si at du avlyser en aktivitet i helga fordi hun hadde sinneutbrudd på tirsdag. Jeg ville nå heller aldri ha straffet barna mine for å være sinte, men mer for dårlig oppførsel. Har man et barn med mye sinne, er det jo noe med å være litt nysgjerrig på hva det handler om, og ikke ha for høye forventninger om at en 6-åring (som per def må regnes som umoden mtp. regulering av følelser) med skilte foreldre skal håndtere alle følelser "perfekt".

[AnonymBruker]

Har skrevet innlegg før, men kom på en ting som virket for oss i hentesituasjoner, dette leste jeg om ei annen her inne i en annen tråd en gang som gjorde dette og for henne funket det. Jeg testet det ut i vår situasjon og det funket, er jo ikke sikkert det vil funke for deg TS, men kanskje verdt å prøve. Når jeg kom for å hente så gikk jeg bort til barnet mitt, viste interesse for det hun holdt på med, skrøyt av det hun lagde eller lekte med. Sa at nå skal vi straks dra i garderoben og kle på oss for å dra hjem. Det ble selvfølgelig møtt med protester. Men da sa jeg bare i en veldig hyggelig rolig stemme noe sånt som: men du, da går jeg i garderoben og begynner å pakke klærna dine vi skal ha med hjem og så kommer du når du er klar. Uten unntak så kom den jenta til garderoben, og ofte ville hun faktisk gå med meg når jeg da gikk. Dette bruker jeg enda hvis det trengs.

Sånn generellt kan jeg også si at jeg har brukt å prøve å avlede, tulle og tøyse for å snu situasjoen, dog med ymse hell.

Her har jeg også, hvis et raserianfall har tatt helt av, satt henne på en stol midt i stua, forklart hvorfor hun må sitte der, og at hun skal sitte der til hun er roligere så kan vi prate sammen etterpå. Jeg har da gått i et annet rom så lenge. Dette har fungert. Ungen har roet seg etter noen få minutter, og vi kunne prate rolig sammen om hva som skjedde etc. Og at hun sier unnskyld, og har jeg vært urimelig så sier jeg også unnskyld. Passer på å si at jeg er glad i henne, men at jeg ikke er så glad i det hun gjorde feks kastet leker eller annet.

Her er det også fravær av far, jeg har undret meg om noe av raseriet kan handle om det, men det er ikke så lett for så små å sette ord på dette, og jeg vil ikke stille ledende spørsmål heller. Vet hun savner en pappa, men om det er grunn til raserianfall vet jeg ikke. Hun er som person meget viljesterk og denne personlige egenskapen er hun jo født med så ikke godt å si alltid hva som er hva.

Kan også nevne at her er det nå mye mer ro og harmoni, er det noe nå så det er innenfor. Så det er håp. Vil tro dette vil gå over TS. Prøv å ta tak i en og en sitasjon, steg for steg. Søvn først, så kanskje hvordan gjøre morgenen annerledes, så kanskje henting etc. Jeg har forøvrig også brukt bhg-personalet til våre utfordringer, de kjenner ungen og har kompetanse på veldig mye, noen av de har kanskje vært gjennom noe selv i forbindelse med egne barn. Lykke til, og husk det meste går over.

Anonymkode: 6dbc1...8b7