Passende straff for 6-åring?

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når alt dette er sagt, ser jeg meg selv som en konsekvent mamma. Jeg er veldig opptatt av rutiner, at barnet skal vite hva som skjer hele tiden. Dårlig oppførsel fører til at det ikke blir kino/gøy  når helgen kommer. iPad er kun lov én dag i uken, og det må hun gjøre seg fortjent til. På morgenen kan vi ikke se på TV før hun har kledd på seg og spist frokost, fordi det er forstyrrende.

Jeg og far hadde delt omsorg for henne i tre år, og da sleit jeg også mye med oppførselen hennes, fordi far er veldig ettergivende og skjemmer henne bort. Jeg følte jeg måtte oppdra henne på nytt hver mandag. Så fikk jeg omsider hovedomsorgen for henne, og håpet ting skulle bedre seg ved at ting ble mer stabilt. Men det var ikke så fort gjort som jeg trodde..

TS

Anonymkode: 9e0a0...5a0

Først å fremst så må hun legge seg tidligere.

Hva med å ha klistremerker på utgangsdøra? Hver dag dere kommer dere ut uten konflikter så setter dere opp ett klistremerke når dere går så etter ett gitt antall merker så får hun en morsom aktivitet i belønning? Om det funker kan du jo ha sfo klistremerker å. 

Anonymkode: 89773...28b

[Hactar]

Hvis du sliter med å få lagt henne særlig tidligere, kan du se på mulighetene for å vekke henne senere? Tanken bak lange morgener er fin, men om hun er trøtt og treg og soser bort masse tid, så kanskje hun trenger søvnen mer enn samværet akkurat nå?

Jeg tenker også at om dere har alt for god tid, kan det være vanskelig for henne å skjønne når tiden begynner å løpe fra dere og at nå må hun sette i gang for nå haster det.

Jeg ville prøvd å sette av greit med tid til å få gjort det som gjøres skal, men ikke tid til så mye annet. Om du må skynde på henne etter et kvarter eller etter en time, har ikke så mye å si all den tid du uansett må mase. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har noen råd. Foreldreveiledning og belønningssystem/forsterking.  Noen ganger står man fast som foreldre å må hente litt råd og veiledning utenfra. Forsterkning/belønning skal være kun enkle konkrete oppgaver barnet kan oppnå for god motivasjon videre. Følelsen av å mestre er viktig. Man tar aldri fra noen goder ved en positiv forsterkning. 

Straff er feil uansett. Konsekvens! Du kan gi en konsekvens for dårlig oppførsel, men det må være klart forstått av barnet hva som er gjort feil og rettferdig konsekvens f.eks ikke iPad, osv. Aldri straff med å sende på rommet eller true om kommende ting ikke vil skje. Dette er en typisk foreldrefelle. "Hvis du ikke gjør sånn får du ikke dette til helgen." 

Det blir alt for langt frem for barnet å forstå og i denne alderen begynner rettferdighetssansen å komme for fullt. De vil antagelig reagere med sinne på slike trusler i det lange løp. 

En annen ting jeg reagerer på er at du bruker ordet snill. Det må du ta bort. Barnet er ikke slemt fordi det slår seg vrang, det er handlingen som er gal. Hvis barnet hører mange nok ganger at hun eller han er slem, vil de faktisk oppfylle denne rollen. 

Det kan tyde på at barnet også hadde trengt mere søvn. Noen barn trenger å legge seg nærmere 19 enn 20 i den alderen. Dette merkes isåfall ved at de slår seg lettere vrang. De blir sutre og blir sinte fortere. En rolig landlig på kvelden er lurt. Forberede barnet at det gjerne er leggetid en time før. Rolig, anti-stimulerende aktiviteter som å lese bok å prate. Prøv å kutte ut iPad og TV rett før leggetid. 

Du skriver ingenting om rutiner på morningen, men jeg vil anbefale å ikke bruke TV på. Kutt ut stimuli og distraksjoner hvis ting går tregt. 

Hvordan er barnet ellers? Du skriver lite utfyllende så det blir kun generelle svar. 

Vennlig hilsen mamma til 2 som var villstyringer tidligere.

Anonymkode: 0e073...dc1

Bra skrevet, spes det med snill/slem...veldig viktig!

Anonymkode: a934a...4b9

[regine]

Det er neppe noe galt med verken deg eller barnet - de fleste 6-åringer er i en liten trassalder. Ergo er generelt alt vanskeligere. 

Når det er sagt, så ser jeg at foreldre har en tendens til å snakke i hjel ungene sine. Ser det i rådene som kommer her også, det skal forklares i det vide og det brede, og det skal snakkessnakkessnakkes. Min erfaring er at dette skaper bare mer frustrasjon, fordi det blir så mye ord for barnet. En annen sak er alle spörsmålene: «skal vi gjöre det nå, eller.....», «vil du ha x eller y» «skal vi gå da eller da.....» . Altfor mye mas for et lite barn. 

Gi beskjeder - i form av nettopp det, og ikke spörsmål. Ikke lag diskusjoner ut av helt vanlige situasjoner - om morgene så skal det samme skje hver dag. Uten dill og dall. Ha nok tid, men ikke for mye, et er enklere når man står opp - badet - kler på - spiser frokost - går, enn at det skal lekes/se på TV innimellom, som da skaper rom for diskusjon.

Drar dere til byen en lördag så drar du tvert hjem igjen om ungen slår seg vrang. Det nytter ikke å diskutere - hun slutter ikke å väre vrang fordi at du lager masse stöy (altså snakkesnakkeforklareforlklare) hun slutter å väre vrang hvis hun skjönner at oppförer hun seg ikke, ja da blir byturen/aktiviteten avbrutt. 

Du må törre å väre voksen og å ta på deg rollen som nettopp det. Dvs at du bestemmer, uten flere diskusjoner og forklaringsrunder. 

Og så tror jeg flere andre her har rett - ungen trenger mer sövn. Jeg skjönner heller ikke at ei på 6 MÅ dusje hver dag, et par ganger i uka holder. I tillegg bör du nok gjöre noe med middagsrutinene, slik at det ikke går bort masse tid på det, som dermed gjör at kvelden må bli sein for henne. 

Det höres ut som om dere gjör hyggelige ting sammen - og det er også en hyggelig aktivitet SAMMEN å lage mat/rydde etc. Og så kan dere belönnes med f.eks lesestund, et spill el etterpå. Fordi begge har jobbet til felles beste. 

Det vanskeliggjör ting at far skjemmer bort, men du må - for ungens del - ikke gå i samme fella. Da blir hun ufordragelig, med de konsekvenser det har for henne selv framover. 

Og til slutt: jeg tror heller ikke barn tar skade av å se at foreldrene faktisk blir sinte når barna trekker strikken for langt. Ikke det at man skal skrike og hyle, men dersom barnet skla läre å håndtere fölelser, ja da må de jo også se at du som forelder faktisk HAR fölelser. Også de som ikke er så positive. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bra skrevet, spes det med snill/slem...veldig viktig!

Anonymkode: a934a...4b9

Takk. Jeg har jobbet med vanskeligstilte barn i over 10 år. Det hjelper dessverre mindre med egne barn som man kan se seg blind på. Noen ganger er man nødt til å bite i seg stoltheten for å få hjelp utenfra. Man trenger strengt tatt evaluering på seg selv som foreldre ofte, for å unngå slike feller vi alle kan gå i. (Noe de aller færreste av oss er i stand til å takle, da vi vil sette opp en defensiv rolle umiddelbart når noen påpeker vi gjør noe galt. 

Det er så lett å skylde på den andre av foreldrene. Han eller hun har en for ettergivende eller streng måte å tilnærme seg. Alt i alt handler dette om at barnet har det bra, er trygg og vi ser og speiler følelsene hver eneste dag. Vi må slutte å skylde på den andre å se oss selv bedre. Barnet er i full vekst og hormonene begynner å springe ut. Det er sikkert frustrende for barn og vi som foreldre må være tydelige, kjærlige og konsekvente, slik at de mestrer den store overgangen fra å bare være et barn til plutselig å få flere krav.

Anonymkode: 0e073...dc1

[AnonymBruker]

Du har fått mange gode tips her, men jeg vil bare tipse om boka «De utrolige årene». Den gir veldig mange gode tips til hvordan etablere en god relasjon og et godt samarbeid mellom barn og foreldre.

Anonymkode: 513fa...f31

[Gjest Sisti]

Jeg synes det høres ut som du fokuserer for mye på bruk av straff (noen liker å kalle det konsekvenser, men hvis konsekvensen ikke er tett relatert til atferden er det jo bare et lengre ord for straff). Mange eksperter (dårlig begrep, men jeg bruker det fordi disse ekspertene kan ha veldig ulik faglig bakgrunn) er enige om at bruk av straff er veldig uheldig. Det funker på noen barn, men gjerne på feil måte - det lærer ikke barnet å håndtere følelser og dermed lærer ikke barnet å regulere atferden utifra andre kriterier enn "fordi jeg ikke får se tv". Ofte sliter barna med å se logikken også. Det blir vanskelig for dem å forholde seg til at de skal oppføre seg "pent" på tirsdag for å få gå på kino på lørdag. Det blir for fjernt for dem. Det funker tydeligvis dårlig for dere også, så mitt råd er derfor å tenke helt annerledes, prøv noe annet. 

Flere nevner circle of security, det er et supert sted å begynne! Folkom.no gir deg innblikk i dette kurset gjennom videoer. Jeg kan også anbefale facebookgruppa tilknytningsomsorg. Les en del av postene der for å forstå hva tankegangen er. Vær åpen for ideene. Å endre atferd er ikke gjort på en dag for verken deg eller barnet ditt, og du må også finne en metode du er trygg på. Men før du kan bestemme om du liker en metode kan det være lurt å lære og forstå den først. Det er lett å avfeie noe som tull når man mangler kunnskapen. Vil du lese om temaet er blant annet Jesper Juul ganske jordnær og kortfattet i sine bøker om temaet. 

Ikke vær redd for å oppsøke hjelp og råd. Verken du eller dattera di er "umulige" eller "vanskelige", men dere er i feil spor, og det er det mange som har vært. 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig trist å lese at du kjefter på din datter/gjør henne forlegen foran de andre barna! 

😦😢😢😮😳😡

 

Hvorfor fokuserer du på straff, og tror det fikser noe?

Du ser ikke din datter og kommuniserer ikke med henne...da hjelper ikke straff.

Synes noen burde gripe inn...

Anonymkode: 48bba...0e0

Jeg ser at overskriften ble feil ift innholdet. Jeg er ikke så opptatt av straff. Det var mer med tanke på hendelsen idag. Men innlegget mitt ble til noe helt annet.

Jeg fikk mye kjeft som liten. Og vet du hva det verste var med det? At jeg alltid fikk kjeft hjemme. Når vi hadde besøk, var alt kjempefint og alle var hyggelig med hverandre. Akkurat som at mamma ikke turte å irettesette meg foran andre. Ute i offentligheten la hun bare en demper på sinnet sitt, men så fikk jeg høre det når vi var på tomannshånd hjemme igjen. Men så har jeg venninner som godt kan rette på barna sine både ute og foran besøk de har hjemme, og de har jeg så respekt for!

Så jeg synes ikke det var så galt at jeg satte datteren min på plass idag foran andre, med tanke på hvordan hun snakket til meg! Hun sa noe så stygt som jeg aldri har hørt før, og hun kan fint snakke sånn foran andre. Og hvordan føler jeg meg da? Jo, flau. Jeg er selvfølgelig voksen og tar ikke igjen med samme mynt, men viktig at barna lærer seg at mamma/pappa oppfører seg likedan uansett hvor vi befinner oss og at "kjeft" og tilsnakk ikke bare skjer hjemme.. Da tror de jo at det er fritt fram når vi er ute.

TS

Anonymkode: 9e0a0...5a0

[Marimba]

Anbefaler sterkt denne boken  

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det hjelpe om du forklarer henne hva som skal skje før byturer? Barn får ofte en forestilling og forventning om byturer som ikke foreldrene har. Fortell henne at nå tar vi bussen til byen, vi skal innom dem og den butikken, i dag kan vi ikke handle noe ekstra til deg, kan du hjelpe mamma å huske ditt og datt på butikken, så skal vi hjem. Å gi barna oppgaver som kan gjøre at de føler seg mer med kan hjelpe og gjøre turen mer positiv. Når dere da kommer hjem og dette har gått bra så ros henne for alt hun gjorde riktig. Om det går dårlig så venter du til hun har roet seg, roe deg du og, så forteller du henne hvorfor situasjonen ble dum og hva dere skal gjøre nå.

Anonymkode: 3ef31...c8a

Dette er akkurat det jeg pleier å gjøre. Jeg forbereder og hun er innforstått med hva vi skal gjøre og hva hun kan få gjøre som er gøy når vi er ferdig, men så kommer vi frem, og da er alt vi snakket om, glemt😔 

TS

Anonymkode: 9e0a0...5a0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og det med å legge seg tidligere, er nesten umulig. Jeg er alene med henne, har ikke bil og jobber hver dag. Vi er hjemme mellom 1630-1730 hver dag. Har noen fridager innimellom, og da henter jeg tidlig, har laget ferdig middag. Men ellers skal vi rekke middag, lekser og dusjing, før det er natta igjen.. Hun gikk på en aktivitet én gang i uken, men vi er nesten ikke med der lenger heller, for det er for mye styr å komme seg til/fra og det blir for sent.

TS

Anonymkode: 9e0a0...5a0

Du er i samme situasjon jeg var for noen år siden. Alene med barn, full jobb, ingen bil. Og ja, hadde mye av de samme problemene!!!

Jeg ble altfor sint for småting, stresset tok meg jo når hun somlet om morgenen fordi jeg strevde med å rekke å være lenge nok på jobb. Mitt stress genererte hennes vrangvilje , og så ble vi sinte begge to. Huff! 

Tips- det er ikke sikkert at de passer - men forslagene jeg kommer på nå:

- planlegge og lage mat for flere dager, som kjapt kan varmes opp

- må ikke ha "ordentlig" varm middag hver dag. Det viktigste er å få i seg protein og vitaminer  (karbohydrater får de fleste nok av i brødmat morgen og kveld). Kalde fiskekaker og rå gulrot funker, omelett, pitabrød med salat og påleggsskinke. Innimellom.

- en seksåring trenger sikkert ikke dusje hver dag. Min dusjet/badet en-to ganger i uka, og den ene gangen var alltid i helga. Holder helt fint med en vaskeklut!

-lekser - får de ikke gjøre lekser på SFO? Eller kanskje de har ukeplan og kan gjøre litt mer noen dager. Jeg kan huske at et kvarter lesing måtte tas på senga i blant, ikke like lett å rekke alt alltid.

- tenker også at ti timer søvn er lite for en seksåring. Min er nå tolv og sover ni timer, men det er egentlig for lite! Sover ut i helga.Kan du lirke til så hun legger seg et kvarter før? Alle monner drar.

- Alle klær bestemmes kvelden før og legges fram, matpakke ordnes kvelden før. (Lure tips som jeg ikke alltid gjennomførte selv...)

- Prøv å få litt mer avlastning om du kan. Kanskje hun kan være med venner hjem og omvendt? 

- husarbeid nedprioriteres til det nødvendigste

Ellers vil jeg bare sende deg en klem og si "det blir bedre"!! 

 

Anonymkode: ee8ad...aa2

[AnonymBruker]

Ang. lekser så tok jeg det opp med læreren til barnet mitt, og vi gjør leksene i helga nå. Om dere sliter med å få det gjort i ukedagene, kan det være verdt et forsøk.

Anonymkode: 6307f...3ec

[AnonymBruker]

Ts hvis du merker at barnet spesielt prøver deg ut ute blant folk, kan det absolutt være nødvendig å prøve positivt forsterkning. Klistremerke for å ha gjort bra. Ikke gnag på hva som blir feil for mye. Da føler barnet seg mislykket. Vær kort der og da å forklare rolig hva du reager på av oppførsel. Spør om barnet vil ha et merke når dere kommer hjem. Det er et valg og dermed blir det en konsekvens å ikke få dette merket, men uten å "mate" det. Is og slike ting må foreldre kutte ut som belønning. "Hvis du er snill får du is". Da blir barna kun fokusert på hva de kan få hele tiden og ikke at det er flott å føle at man mestrer og duger til noe. De trenger å føle seg nyttige disse små vesnene. Prøv å aldri gi etter for mas eller lettvinte løsninger for deg selv, det vil straffe seg i fremtiden. 

Anonymkode: 0e073...dc1

[AnonymBruker]

Jeg er selv alenemor og en 6 åring. Jeg synes mange her kommer med ganske hard kritikk uten og kjenne til alt. Jeg har selv et veldig viljesterkt barn, som tester grenser og protesterer. Noen barn gjør dette mye, andre mindre. Men det er ikke dermed sagt at det er noe galt med verken det ene eller andre barnet eller noen av foreldrene. Jeg personlig har erfart at det er de med minst viljesterke barn som retter hardest kritikk mot oss foreldre av de viljesterke barna. Er nesten så de nok tror at dersom andre sine barn ikke reagerer sånn deres barn gjør så er det noe galt med barnet eller foreldrene. Kjenner jeg er så lei av det.

Slik du beskriver situasjonen TS så kunne det nesten vært oss. Ikke nå, men i tidligere perioder. For ting går gjerne i perioder har jeg merket. Jeg kan nevne litt som jeg husker hva jeg gjorde og som bedret situsjonen. En stor forskjell var morgenen da hun begynte på skole. Tidligere når hun skulle til bhg hadde vi så god tid, brukte goood tid, uten de helt store rutinene på mat, påkledning etc det fløyt litt. Da var det store protester alt fra klær til mat etc. Men så begynte hun på skolen og vi fikk det mer travelt. Og siden hun begynte i høst, har det stort sett gått på skinner. Da gjør jeg følgende: Jeg står opp mens hun fortsatt sover, steller meg ferdig, smører matpakke. Vekker henne, tuller og tøyser selv om hun noen ganger er litt muggen så fortsetter jeg, og så bærer jeg henne på do, japp bærer, for da tuller jeg mer, og får fortgang på det vi skal. Etterpå tar vi på klær, klær vi la frem kvelden før sammen, da sitter jeg siden av og hjelper til der det trengs, så får hun se tv, mens jeg smører frokost, den velger hun selv. Da har vi kommet langt. Så spiser hun og ser tv, mens jeg står ved siden av og bretter klær, minner henne på å spise. Så er det tannpuss, ytterklær og ut døra. Jeg føler jeg fotfølger henne, men dette funker veldig bra for oss akkurat nå.

Bader kun 2 ganger i uka.

Har brukt klistremerke som belønning for å ta på klær samt for andre små problemfylte ting, etter 5 klistremerker hadde hun tjent til en hyggelig ting å gjøre sammen, spille spill feks. Hva som var premien for hvert 5. klistremerke bestemte vi sammen før start. Dette funket.

På det værste med klærna så leverte jeg henne i pysj, dette var avtalt med bhg. Etter to ganger så var ikke det mer protester for det. Og ville henne ta joggesko i regnvær ja så værsegod. Noen ganger når hun protesterte villt og jeg bare sa det var greit, altså ikke nei først og så ja, men ja først på de merkeligste ting, så ble det faktisk virkningsfullt. Ble ikke så spennende å protestere mot det lengre, protestene hennes mistet sin makt.

Har gjort mange andre ting også, men husker ikke akkurat nå. Lykke til TS. Og husk at mye også er i perioder. Kan forøvrig nevne at flere av tipsene du har fått her i tråden har jeg også prøvd, men uten hell. Mist bare ikke motet helt om ikke alt funker

 

Anonymkode: 6dbc1...8b7

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Humøret i helgene er også opp og ned. Vi har lange morgener. Når hun er hos faren sin, er hun vant til å få det som hun vil, og det gjenspeiler seg her også. Jeg kan ta henne med ut og vi kan gå i butikken eller rundt i byen, også kan hun klikke hvis hun får ett nei eller eller at hun ikke er klar for å reise hjem. Jeg føler at hun aldri er fornøyd med noe. Hun setter ikke særlig pris på ting😏 Og er hun sliten, kommer det ett raserianfall, og det er så slitsomt når vi alltis skal rekke en buss og vi har ikke tid til så mye tull..

TS

Anonymkode: 9e0a0...5a0

Kansje hun savner pappan sin?

Anonymkode: cbdbb...134

[AnonymBruker]

Jeg har aldri praktisert straff, utover å gi tilsnakk, men skryt og oppmuntring for det som er bra. Det vil si, to av mine barn er fraktet til barnehagen i bare undertøyet en gang hver, fordi de ikke ville kle på seg. Ikke som straff, men som konsekvens av at de ikke ville kle på seg. For å si det slik skjedde det bare en gang pr barn, og siden kledde de villig på seg. 

En periode var det mye kjefting på ett av mine barn, og det ble en negativ spiral. Dess mer kjefting, dess vanskeligere ble han. Vi kom oss ut av dette ved at jeg sluttet å kjefte, og istedenfor fortalte gutten flere ganger daglig hvilken god gutt han var, samt jeg ga mye kos. Dette var en oppmerksomhet han likte bedre, og han ønsket ros og kos mer enn kjeft, så dess mer jeg skrøt og oppmuntret dess greiere ble gutten. En positiv spiral! 

Staff har de som nevnt aldri fått, og jeg blir helt svett av noen venners strafferegimer. Må sitte på rommet, fratatt ditt og datt, får ikke leke med venner, osv. Hyling og skriking! Glad vi ikke har det slik! 

Jeg har aldri fratatt dem noe, aldri latt være å la dem få bli med på noe, aldri sendt dem på rommet, men jeg skryter mye, og kan overraske dem med hendelser "Fordi dere har vært så grei!" 

For å endre barn må man endre seg selv. Endre hvordan man reagerer på ting. Jo mer du kjefter og straffer, dess mer behov vil det bli for det. Skal det være en straff må straffen være en naturlig konsekvens. Som for eksempel å måtte gå i undertøy når de ikke vil kle på seg, eller å komme for sent til noe de ønsker å være med på. Alle annen straff medfører bare enda mer sinna og frustrerte barn. Og utslitte foreldre! 

Anonymkode: 546f0...236

[AnonymBruker]

En ting som toforeldrefamilier ikke helt forstår, er hvor desperat man kan bli av stress når man er alene. Bøkene og artiklene rådet meg til å gå en liten tur og kjøle meg ned. Jo takk, om man bare kunne gått fra situasjonen for å roe seg ned- men det går jo ikke! Og klokka tikker mens ungen somler og du ser at VI MÅ GÅ NÅ for å rekke bussen, ellers får jeg enda mer minus på fleksien.... 

Puh.

Anonymkode: ee8ad...aa2

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En ting som toforeldrefamilier ikke helt forstår, er hvor desperat man kan bli av stress når man er alene. Bøkene og artiklene rådet meg til å gå en liten tur og kjøle meg ned. Jo takk, om man bare kunne gått fra situasjonen for å roe seg ned- men det går jo ikke! Og klokka tikker mens ungen somler og du ser at VI MÅ GÅ NÅ for å rekke bussen, ellers får jeg enda mer minus på fleksien.... 

Puh.

Anonymkode: ee8ad...aa2

Jeg som skrev rett over deg var alene med to små fra de var 3 til 9 år. Så jeg vet. Jeg fikk aldri gått meg en tur for å roe meg ned, MEN man kan ta seg tre sekunder å tenke over hvordan man responderer før man responderer. Selv om man instinktivt ønsker å skrike og kjefte, hva oppnår man med det? Ikke noe positivt, og du vil bli enda mer sliten og stresset. Så for egen del og er annen respons bedre. Fast og bestemt, men trygg! Heller ti sekunder på å møte barnet som en trygg, men bestemt voksen, enn 10 minutter på å skrike til det! Vinn vinn! 

Anonymkode: 546f0...236

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg som skrev rett over deg var alene med to små fra de var 3 til 9 år. Så jeg vet. Jeg fikk aldri gått meg en tur for å roe meg ned, MEN man kan ta seg tre sekunder å tenke over hvordan man responderer før man responderer. Selv om man instinktivt ønsker å skrike og kjefte, hva oppnår man med det? Ikke noe positivt, og du vil bli enda mer sliten og stresset. Så for egen del og er annen respons bedre. Fast og bestemt, men trygg! Heller ti sekunder på å møte barnet som en trygg, men bestemt voksen, enn 10 minutter på å skrike til det! Vinn vinn! 

Anonymkode: 546f0...236

Haha ja, i teorien

Noen ganger funker det. Men vi foreldre er også født med ulikt temperament, noen av oss er mer sydlandske enn andre....

Så drukner man i dårlig samvittighet, særlig når andre bare "det er jo bare å..."

Anonymkode: ee8ad...aa2

[Gjest GoldenLioness]

Når jeg henter så setter jeg meg alltid inntil veggen og observerer han litt. Lar han holde litt på med det han holder på med og enten ser han meg eller så sier jeg hei vennen. Når han er obs på meg så bruker jeg litt tid på å prate med personalet og slik at han mentalt kan forberede seg på st vi skal gå. 

Etterhvert så pleier han å komme til meg og gi meg en klem og så spør jeg om han kan si hadet til barnehagen. Har inntrykk av at om det ikke er mye stress og kav ved henting så blir ungen roligere også.

Jeg tror at barnet gjerne setter seg mer på bakbeina der og da når de har det kjempegøy og så brått må leken avsluttes. Tenker at om en gir barnet noen minutter til å forberede seg på at leken er slutt så blir det ikke like opprivende. Si at nå skal vi hjem så nå må du avslutte leken innen jeg kommer inn igjen og så henter du gjrene hente matboksen, gjøre klar sekken etc for å dra ut tiden litt.