Dårlig behandling av stesøsken

[AnonymBruker]

Min mann har to barn fra før som er 11 og 14. Jeg har ett på 5 og sammen har vi ett på 2 år. Helt siden sisemann kom har de to eldste behandlet mitt barn på en merkelig måte. Dette har eskalert veldig, og jeg synes rett og slett de er ufyselige! De avviser henne når hun søker kontakt, unngår blikket hennes og ser vekk når hun gir dem en klem.

11 åringen er alle værst, og han sliter vi med på flere plan. Jenta mi tar seg veldig nær av dette, og det er jo ikke så rart når hun nesten daglig blir avvist av de to som hun har vokst opp med som søsken. De kom inn i livene våre da hun var 2. Far til barna gir beskjed om at det ikke er akseptabelt oppførsel, 14 åringen kan skjerpe seg men 11 åringen gir blanke i absolutt alt far sier. I dag tok det skikkelig av da far prøvde å prate med han på en rolig måte om hvorfor han oppfører seg slik mot stesøsteren (dette var da hun hadde forsøk seg på en ha-det-klem, men blitt avvist) og da sier gutten, foran henta mi at han er da vel ikke storebroren hennes!! Jenta mi ble kjempe lei seg! 

Hvordan takle dette? Far prøver etter beste mulig evne, men det er som å prate for døve ører. Gutten har null empati ovenfor andre og er superegoist! Jeg får så vondt ovenfor jenta mi! Hva skal jeg si til henne?

Anonymkode: 373e5...3f6

[AnonymBruker]

Her kan det være mye. Det er ikke bare å være 14 år, så her skal man trå veldig varsomt. Hvor gamle var barna da det ble slutt mellom mor og far? Tok det lang tid fra det ble slutt til han ble sammen med deg og du ble gravid? 

Anonymkode: a075c...b00

[AnonymBruker]

Barna var 1 og 4 da foreldrene gikk fra hverandre. Vi ble sammen rundt 4 år siden (ventet et år før vi introduserte barna for hverandre). Jeg ble gravid etter vi hadde vært sammen i 2 år. Barnas mor hadde da fått flere barn.

Anonymkode: 373e5...3f6

[Glød]

Familievernkontoret kan bistå i slike situasjoner, jeg hadde tatt en telefon dit og spurt om å få en samtale for hele familien.

[AnonymBruker]

Jeg had forslått det for min samboer, men han «har ikke troen på slikt» (terapeuter).. Og jeg er avhengig av å ha han på samme lag hvis vi skal dit! Ikke noe poeng å dra han med seg mot hans vilje, det har jeg prøvd før.

Anonymkode: 373e5...3f6

[Ulrikke]

Her må far ta barnet for seg og forsåvidt bekrefte at de ikke er i slekt (hvis han slenger ut at han ikke er storebroren hennes), men at han forlanger høflighet og vennlighet allikevel. Ingen kan tvinges til å klemme, heller ikke en 11-åring (mener jeg da), men å være konstant avvisende mot en annen person er noe helt annet...

Vet ikke hva slags forhold far og sønn har, men om han tar ham på tomannshånd og forlanger et svar på hvorfor han oppfører seg sånn, når han gjennom da? Her vet 12-åringen godt at dersom det er noe med oppførsel feks jeg vil prate om, er det like greit å samarbeide med en gang, for jeg gir meg ikke... Hvis 11-åringen er vant til å kunne vri seg unna når far prater til ham, så blir det jo annerledes...

Det er ikke greit å ha isfront mot en i familien. Ja, for dere er en slags familie selv om ikke alle har samme foreldre og er i slekt. Men det har nok 11-åringen ikke skjønt poenget med...

[fjærestein]

Hm...  Du må iallefall gjøre det helt klart for jenta at det ikke er noe galt med henne som gjør hun fortjener avvisning. Ja altså oversatt til barnespråk. 

[bettsa]

Får vondt av å lese dette. Hvorfor være slem mot en uskyldig 5 åring? Det er nok noe som plager stesøskene.  Enig med hva en over her sier. Forlanger et svar fra 11 åringen.

[AnonymBruker]

Han er jo faktisk ikke storebroren hennes. Når han slenger ut av seg sånn, så vil jeg tro det ligger noen sårede følelser bak. Om at han må være slik eller slik fordi hun er søsteren hans, og så får han til slutt nok fordi de faktisk ikke er søsken. 

Jeg ville kontaktet mor og bedt om råd jeg. 

Anonymkode: 51aeb...194

[AnonymBruker]

Dette begynte å skje etter dere fikk felles barn?
Har dere bedt barna passe mye på jenta di? Har de plutselig fått en den mer ansvar når det gjelder henne? 
Ala "Gå å lek med/pass på søsteren deres, fordi vi må mate/legge/bytte bleie på minsten" ?

Om det er tilfellet kan det hende de finner det urettferdig at de nå plutselig må ta ansvar for ditt barn, "bare" fordi du og far fikk ett felles.

Anonymkode: 04db0...63c

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min mann har to barn fra før som er 11 og 14. Jeg har ett på 5 og sammen har vi ett på 2 år. Helt siden sisemann kom har de to eldste behandlet mitt barn på en merkelig måte. Dette har eskalert veldig, og jeg synes rett og slett de er ufyselige! De avviser henne når hun søker kontakt, unngår blikket hennes og ser vekk når hun gir dem en klem.

11 åringen er alle værst, og han sliter vi med på flere plan. Jenta mi tar seg veldig nær av dette, og det er jo ikke så rart når hun nesten daglig blir avvist av de to som hun har vokst opp med som søsken. De kom inn i livene våre da hun var 2. Far til barna gir beskjed om at det ikke er akseptabelt oppførsel, 14 åringen kan skjerpe seg men 11 åringen gir blanke i absolutt alt far sier. I dag tok det skikkelig av da far prøvde å prate med han på en rolig måte om hvorfor han oppfører seg slik mot stesøsteren (dette var da hun hadde forsøk seg på en ha-det-klem, men blitt avvist) og da sier gutten, foran henta mi at han er da vel ikke storebroren hennes!! Jenta mi ble kjempe lei seg! 

Hvordan takle dette? Far prøver etter beste mulig evne, men det er som å prate for døve ører. Gutten har null empati ovenfor andre og er superegoist! Jeg får så vondt ovenfor jenta mi! Hva skal jeg si til henne?

Anonymkode: 373e5...3f6

Her kan det være mye grums som du ikke ser.  Ikke enkelt å forlate far og hans hjem, og de andre ungene får være der.

Her tror jeg dere får ta runden. Det har allerede gått for langt.  Og dra er ikke ungene. Det er de voksne

Anonymkode: 92dc5...516

[AnonymBruker]

Hva legger egentlig far i tror ikke på terapeuter? Han tror ikke på å snakke om ting? Han tror ikke det er bedre å sette ord på følelsene enn å såre, og avvise ei lita jente? Tror ikke at en person utenfor familien ikke kan se, eller hjelpe familien hans? Når barn og ungdom har det tungt så ligger det alltid en grunn bak. Kan man ta tak i mer konkret hva det gjelder er det lettere å jobbe med det. 

Det er ikke unormalt at familiedynamikken forandrer seg når det kommer nye familiemedlemer. Og det er en kjent sak at dette er spesielt sårbart for barn.

Hvordan har han vært tidligere? Har han vært som en "drøm", eller har det alltid vært der, men nå har det eskalert? 

Hvis barna var små rundt samlivsbruddet er det merkelig at han skal få en reaksjon på det nå. Men det er ikke umulig. Det er noen ganger at reaksjoner blir forsinket. Mulig at dere fikk et felles barn ble rett og slett vanskelig for han å takle. Mulig han syns de yngste får for mye oppmerksomhet. Det kan jo være veldig mange ting som er galt, men uansett må dere ta det på alvor. Han skal snart inn i en vanskelig ungdomstid snart. Da er det ekstra viktig å ikke drive barna vekk.

Jeg vil absolutt anbefale hjelp, om dere ikke klarer å få ordnet dette på egenhånd. Men dere må huske på å legge bort deres følelser å ha fokus på barna. Hvis barna kunne trengt noen å snakke med som ikke er dere burde dere ikke hindre han i det. Noen ganger er det lettere å fortelle om vonde ting til noen andre, og det er nok spesielt vanskelig for han å snakke med dere hvis han føler at dere er problemet. Har dere snakket med mor, om hun kanskje kan nå inn til han? Virker som han må finne sin plass i familien igjen.

Lykke til.

Anonymkode: fa080...584

[AnonymBruker]

Gi han tid. Han er 11 år og kanskje inne i en kortvarig vanskelig periode som er forbigående. At dere vektlegger dette i så høy grad, og at dere "tvinger" han til å motta klemmer eller være nærgående trenger ikke hjelpe, det kan gjøre vondt verre. Det er åpenbart at man skal gripe inn dersom han bruker stygge ord eller er åpenbart slem mot jenta, men utover det så må han jo bestemme selv hvor mye klemming og kosing og nærkontakt han ønsker. 

Barn er følelesesmennesker i like stor grad som voksne, men har vanskeligere for å sette ord på føleslene eller for å kanalisere riktig atferd for å utvise hva de tenker og mener. Noen ganger vet barnet ikke selv en gang hva de forskjellige følelsene er og betyr. Det kan være at han er inne i en periode hvor han er veldig klar over familiestrukturen og at den er annerledes (mine, dine og våre barn). Det kan være noe som har skjedd på skolen eller hos mor (om han bor hos mor også). Det kan være andre barn som har sagt noe, eller det kan være noe helt annet enn dette igjen...

Bare gi han tid, og det vil løse seg. 

Anonymkode: 2c628...64f

[Gjest lykkebamsen]

Er enig med dem som foreslår at disse barna, altså barna fra din nåværende manns første forhold, trenger noen andre enn mor/far å betro seg til om alle de såre, vonde følelsene de måtte bære på. På meg så virker det som om de har fått nok av å hele tiden havne i skyggen av de andre barna som har kommet til i ettertid. Mor har fått nye barn, far har fått en helt ny familie med nye barn, og plutselig så har de havnet i skyggen. 

Hvor passer de inn midt oppi alt dette? Har ikke de også krav på litt egentid sammen med sin far når de først er på besøk? Eller har de blitt omgjort til barnevakter?

 

Og hvorfor må de tvinges til å ta imot klemmer og kyss fra stesøsken hvis de ikke liker det? Må de bare godta alt mulig som de voksne selv ikke hadde akseptert?

 

[AnonymBruker]

Du forventer for mye 

Anonymkode: 5153c...1ca

[Gjest GoldenLioness]

Jeg hadde satt meg ned alene med 11 åringen og sagt at jeg vil gjerne forstå hvorfor han er så sint.

Og så ville jeg sagt; Jeg vil bare fortelle deg noe.

Du vet at jeg elsker deg? Og at pappa elsker deg? Og at jeg ser på deg som min sønn på lik linje med datteren min? Og at pappa elsker deg like høyt selv om han har fått en datter med meg?

Dere er halvsøsken og lillesøsteren din forguder deg og ser opp til deg som er storebroren hennes. 

Ingen kan tvinge deg til å kose med henne, men vit at hun elsker deg og at avvisningen din sårer henne. 

Om du vil prate med meg så håper jeg at du vet at jeg alltid er der for deg og at jeg er utrolig glad i deg og bare ønsker det beste for deg.

Om han ikke sier noe så gå ut av rommet og la han få la det synke inn.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, GoldenLioness skrev:

Jeg hadde satt meg ned alene med 11 åringen og sagt at jeg vil gjerne forstå hvorfor han er så sint.

Og så ville jeg sagt; Jeg vil bare fortelle deg noe.

Du vet at jeg elsker deg? Og at pappa elsker deg? Og at jeg ser på deg som min sønn på lik linje med datteren min? Og at pappa elsker deg like høyt selv om han har fått en datter med meg?

Dere er halvsøsken og lillesøsteren din forguder deg og ser opp til deg som er storebroren hennes. 

Ingen kan tvinge deg til å kose med henne, men vit at hun elsker deg og at avvisningen din sårer henne. 

Om du vil prate med meg så håper jeg at du vet at jeg alltid er der for deg og at jeg er utrolig glad i deg og bare ønsker det beste for deg.

Om han ikke sier noe så gå ut av rommet og la han få la det synke inn.

Det der blir bare for dumt. Hi ser på han som sitt barn på lik linje som sin egen? Selv en 11-åring ser at det er løgn.

og nei, 5-åringen er ikke halvsøsken. De deler verken mor eller far med hans barn.

Anonymkode: 7baad...85a

[AnonymBruker]

De er jo ikke søsken, at dere bor under samme tak gjør dem ikka automatisk til slekt og gode venner. Hvis du og din samboer flytter fra hverandre så har de jo ingen grunn til å være sammen lenger. Og jeg hater at folk mener det er greit at barn skal få tvangsklemme de som ikke vil, det handler om respekt for andres kropp og intimsone, også barn. Hvorfor tar du ikke for deg datteren din og snakker om at ikke alle liker å bli klemt på, og at hun derfor må slutte med det når andre gir uttrykk for at det ikke er greit? 

Anonymkode: 29d7f...76e

[AnonymBruker]

Det forklares jo ut fra innleggene du skriver. 

Det har antagelig sammenheng med det siste barnet. Siden de har minst to yngre halvsøsken hos moren, har de naturlig nok ikke like mye oppmerksomhet hos henne. Likevel har de fikset det, siden de er først i rekka hos pappa. Stesøster har gått fint, hun er jo din. Men nå skal PAPPA også ha et nytt barn... Jeg tror ikke en 11åring helt klarer å se hva han føler og sette ord på det, men synes dette er en nærliggende teori. De er ikke NOK for verken mamma eller pappa, begge har nå yngre barn som krever masse tid og omsorg.

Selv om de eldste sikkert ikke lider noen nød eller nedprioriteres rent objektivt, vil det virke slik for dem. Babyen er dråpen som får begeret til å flyte over.  

Kjønn kan også spille inn. Lille stesøster var ingen konkurranse om å være pappas gutt, selv om det var et yngre barn i hus var det HAN (og evt 14åringen om det er gutt) som var sønnen i huset. Det spiller ikke så stor rolle om babyen er gutt eller jente egentlig, uansett er det noen mindre som pappa kanskje er mer glad i.

Det kan være lettest å la frustrasjonen komme til uttrykk overfor femåringen. Hun er den av alle søsknene som ikke MÅ inkluderes, siden hun ikke er hans søster. Hun er et lett mål siden hun er liten og svak. Kan hende frustrasjonen også kommer ut som krangling med foreldre/steforeldre, konflikter med lærere/venner etc.

Hva man skal gjøre er vanskeligere, men en veldig sterk trygging på at pappa elsker ham, alltid vil være der for ham.Lage planer inn i framtida - snakke om hvor fint det er nå å ha ham i livet sitt, og hvor fint det skal bli senere. 

 

Anonymkode: b8269...66e

[Gjest GoldenLioness]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det der blir bare for dumt. Hi ser på han som sitt barn på lik linje som sin egen? Selv en 11-åring ser at det er løgn.

og nei, 5-åringen er ikke halvsøsken. De deler verken mor eller far med hans barn.

Anonymkode: 7baad...85a

Hvorfor skal hun ikke kunne elske dem som sine egne?

Ser nå at det gjaldt hennes datter, ikke felles som de fikk etterpå.

Uansett så gjelder det å bekreftet at alle er like glad i alle og at stesøster elsker og ser opp til stebror som en blodsbror. 

Og at pappa er utrolig glad i han.

Dette handler om å anerkjenne og forstå at 11 åringen har det tøft og trenger bekreftelse på at ingen er viktigere eller mer elsket enn de andre. At de alle er likestilt.

 

 

Endret 30. november 2017 av GoldenLioness