Bli alenemor

[Gjest Zombien]

Jeg har en baby på 4 md. Og jeg er sliten. Det er vel alle småbarnsforeldre. Jeg bare fatter ikke at noen får flere enn ett barn! Jeg ville ikke vært foruten babyen min, - men aldri mer! Kanskje det har noe med at jeg føler meg så alene om alt.Ikke har jeg familie eller venner her jeg bor, og ikke stiller samboeren min noe særlig opp. Og når babyen aldri sover mer enn 2 t i strekk, og jeg sjøl som regel ikke får mer enn en times søvn før jeg blir vekt, da sier det seg vel sjøl hvordan man føler seg etter 4 md...

Samboeren stakk av til et annet rom da babyen var en uke. Og har bare sovet noen få netter sammen med meg.Jeg har båret, vugger, trøstet natt etter natt helt alene. Noen netter er jeg totalt i koma, - men likevel må jeg være sterk. Det hender omtrent aldri at jeg får hjelp når jeg trenger det. Det kunne vært mulig for meg å fått 3 timer søvn av og til, ammet og fått et par tmer søvn til - hvis barnefaren hadde stilt opp. Men nei...Jeg fatter ikke at det er mulig! Jeg fatter ikke at han ikke vil hjelpe til, og ikke skjønner hvor sliten jeg er og hvor fantastisk det hadde vært å få litt avlastning. Som regel har jeg bare 1/2 time til meg selv om dagen, kanskje jeg får surfet litt på nett, kanskje jeg får tatt meg en dusj.Men som oftest må jeg sitte med babyen på fanget, ha den med i vippestolen, eller vugge mens jeg sitter ved pcen. Det verste er at faren er arbeidsledig! Og enda er det nesten umulig å få 5 min barnepass når jeg trenger det...Han sier: hva hvis jeg hadde hatt arbeid?Da hadde du jo måtte gjort alt alene hele dagen. -Ja, men nå er han jo hjemme,- så hvorfor vil han ikke stille opp???Han er glad i både meg og ungen, og snill og grei, men han fatter visst ikke hvor mye det betyr for meg at han stiller opp et par timer på formiddagen når jeg er dautrøtt. Nei han er trøtt sjøl, så han må sove... Enda han har sovet mange timer mer enn meg. Er det virkelig ikke mulig å ofre litt av og til?

Før i tia hadde kvinnene både 8-10 unger å ta seg av.Så jeg skjønner ikke at det er så vanskelig med bare ett, sier han. Får meg til å føle meg totalt udugelig!

Nå vurderer jeg å flytte for meg seg, sammen med babyen. Men det er ikkr bare bare å flytte med liten baby og kun 2700 i sosialstøtte. Vet jeg har rett på overgangsstønad etc men det får jeg vel ikke før etter hvert. Så hva gjør jeg nå?

Jeg holder på å bli gal! Nei, så ille er det vel ikke, men jeg er ganske fortvila.Hjelp!

[Amber]

Her må du se til å stramme opp samboer'n din. Makan til ansvarsløs mann. Det sakl du ikke finne deg i! Han har plikt, og burde ha lyst, til å stille opp, om han ahr arbeid eller ei! Nå er han arbeidsledig, og kan fortsatt ikke ta i et tak? han er bortskjemt, giddalaus og egoistisk.

Sett foten ned og krev en forandring. Det der hadde jeg ALDRI akseptert. Det ER tungt å være nybakt mamma de første mnd, uansett hvor snill baby man kan ha. Spesielt for førstegangsfødende.

Lykke til.

[Gjest gjest1]

Du MÅ ikke underholde babyen alle dens våkne minutter på døgnet. H*n har ikke vondt av å ligge i en lekegrind alene en stund så lenge han er mett og tørr, og lærer veldig fort at gråting/sutring tilkaller mor som kan underholde.

Babyer må også lære og underholde seg selv, på et teppe på gulvet eller i grind. Ikke la ham/henne sitte i timevis i vippestol heller, det er så bra for ryggen. Og når de er fire måneder kan de jo gripe etter ting og øve seg på å snu seg fra rygg til mage og/eller omvendt. La ham være for seg selv innimellom, så får du litt fred.

Veier babyen det han skal i forhold til alderen kan du også godt bite tennene sammen et par netter og vende ham til å sove hele natten. Men det koster litt. I en overgang.

[:-) anna]

:o For en fyr!!! Hvilket århundre lever han i da tror han?! Han bøpr rett og slett skamme seg!!!

Slik skal det ikke være!! Og jeg blir igrunn litt tvilende til at dette er en fyr å samle på. Om han ikke skjerper seg betraktelig synes jeg du bør ta med deg ungen langt vekk fra ham.

Jeg har en baby på 2 mnd og en sønn på snart fire, og ettersom jeg er hjemme i barselpermisjon sier det seg selv at det er jeg som tar mesteparten av arbeidet med dem. Men mannen min, som er i full jobb, gjør lysår mer enn han slampen du bor sammen med. Han er blitt far like mye som du er blitt mor, og burde skamme seg over at han ikke benytter anledningen som arbeidsledig til å knytte sterke bånd med babyen sin.

Vi er faktisk ferdige med den tidsalderen der menn fikk barna nybada og mette på fanget.

Men jeg kan trøste deg med at det ikke blir verre enn dette. Sønnen min begynte å sove natta gjennom da han var fire måneder gammel. Hadde jeg vært deg hadde jeg begynt å gi babyen grøt, og evt mormelkerstatning på kvelden. De sover gjerne lengre om natta når magen har litt tyngre mat å jobbe med.

Men ellers så må jeg si at situsjonen din jo er helt uholdbar. Og jeg vil anbefale deg å få forandra på ting.

Har du foreldre som du har et nært forhold til?! I tilfelle ville jeg tatt et skikkelig oppgjør med latsabben, sagt ham akkurat det du mener, og så "flyttet hjem til mor" på ubestemt tid.

Og hvordan kan du si at han er glad i deg og barnet, om han ikke stiller opp i det hele tatt. Når han ikke engang vil ofre litt nattesøvn, en gang i blant, for kvinnen han elsker og barnet sitt, så er han vel strengt tatt mest glad i seg selv og opptatt av egne behov.

[Siam]

Jeg er helt sjokkert. Det går virkelig ikke an å oppføre seg og behandle deg sånn.

Jeg håper du får satt foten ned og får litt skjerpings på den fyren.

Sett på makan!! :evil:

[Gjest Anonymous]

Først har jeg villet søkt råd/hjelp på helsestasjonen til ditt barn. For å sjekke ut om alt er bra.

det er ikke meningen at du skal ha en halvtime til deg selv på dagen. Du får for lite søvn. Dette vil du ikke greie i lengden

Så skal du huske på at spedbarn finner fort ut at de får belønning om de skriker.

Så skal du ta en samtale med din samboer....legg frem dine tanker osv. Om han vil ha det slik,men ikke du.

En skal ikke ha slike tanker pga det er så slitsomt for deg nå. Alle har perioder med småbarn som er veldig slitsom.

Pga babyen vil du få mere tid til deg selv om du bor alene.?

Mulig din mann er vant til at det skal være slik fordeling i hjemmet?

Du får stille krav! Og det nå.

[kris10n]

Denne fyren høres helt horribel ut, du må stille krav til han og få han til å hjelpe deg.

Har man vært med på morroa må man også ta konsekvensene av det. Han har et ansvar han også.

Husk at barnet trenger dere begge og at far dermed må ta sin tørn.

Barnet har også godt av å kunne ligge litt for seg selv så lenge det får den nærhet og omsorg det ellers trenger.

Og husk du er ingen dårlig mor selv om du føler at dette blir mye.

Lykke til :-)

[Amber]

Hvordan går det med deg Zombien?

[Gjest Zombien]

Takk for støtte!

Ja, jeg er vel dum som holder ut med han, og som tolererer dette. Jeg skjønner ikke sjøl at jeg gjør det...

Jeg har hatt planer om å skrive et brev til han i flere dager, for å forklare skikkelig, og for å sette noen krav,- eller spørre hva han tenker og om han er villig til å forandre noe. For ellers går ikke det her lenger. Jeg må få han til å forstå. Har ikke hatt tid til å skrive noe enda. Har jo ikke tid til noen ting. Har jo prøvd å sagt fra, at det er kjekt hvis han kan ta han av og til når JEG trenger det. Han har sagt at det kan han jo,- men likevel så gjør han det jo nesten aldri. Han sier han er for sløv og skal skjerpe seg,- likevel varer skjerpinga bare en dag. Men, han gjør jo noe. Han har f eks gitt ungen grøt nå nesten hver kveld i over en uke. Og han har kjørt på han for å få han til å sovne en del sene kvelder. Så det er jeg takknemlig for. Han liker å være våken utover natta, og det gjør jeg og. Vi er b-mennesker. Men jeg prøver å sove om kveldene når babyen sover, eller hvis faren kjører tur med han. Men det lykkes sjelden. Det er vanskelig å tvinge seg til å sove. Og så er det det at jeg vet jeg må opp igjen om en time eller to, og det setter sånn press på det å sove. Det er jo fra 3-4 på natta og utover formiddagen at jeg klarer å sove fort,- men det er det samme med faren. Men,- sjøl om det er slitsomt for han å holde seg våken et par timer tidlig på morran, så kan han vel ofre litt og gjøre det av og til?! Jeg har gjort det i over 4 md! En dag han sa han var så trøtt, han hadde sovet så dårlig, sa han, så han måtte gå å legge seg igjen midt på dagen, - sa jeg til han at tenk, sånn føler jeg meg hver dag. Og likevel må jeg bare stille opp for babyen, og holde ut. Da ble han irritert og sa at jeg trengte ikke å få alt til å handle om meg! Mye sympati der, ja!

Ja, jeg vet at babyen kan ligge alene litt, og jeg lar han jo gjøre det. Men da må jeg ofte vaske opp, sette på en klesvask, lage mat etc. Og babyen lager masse lyder, så jeg får jo verken slappet skikkelig av eller sovet, og hvis han er grinete så er det jo ikke noe hyggelig, når man er utslitt, å høre på sutring. Jeg prøver å øve den på å ligge alene, men det ender med hysterisk gråt, aldri at den klarer å roe seg og sovne selv. Men den er jo bare 4 md, og det er jo helt normalt at det tar sin tid. Men, så sliten som jeg er , så vil jeg jo helst unngå gråt,- og det fører jo til at det ikke er så ofte jeg får øvd babyen på å ligge i senga si.

Nå har babyen ligget og sovet litt i vogna, etter at jeg måtte vugge 20 min sov den 20 min mens jeg pumpet meg og satt her ved pcen, og nå sutrer den mens den ligger på gulvet, og jeg klarer ikke å slappe av og skrive.

Dagen har vært omtrent slik:

Våkna kvart på sju. 20 min på badet, stelte oss begge. Laget mat til meg. Tre kvarter etter vi sto opp ble den grinete og trøtt, gikk å la oss litt før åtte, ammet (ca 20 min, lå i en vond stilling og kunne ikke røre meg før han hadde sovna skikkelig, etter ca en halv time) Han sov et par timer, jeg sov litt også. Våken et par timer, bleieskift, vaska opp etc. Vugging, amming , bla la bla osv

Nei, denne sutringa klarer jeg ikke, må gå.

[liv]

Har du prøvd å lage en døgnklokke?(tegne opp en klokke og merke av hva som skjer og hvor lenge, f.eks. blå - sover, rød - griner, gul - spiser osv...) Så han faktisk kan se hvor aktiv babyen er og hvor lite søvn du får?

Det kan også være et redskap for deg for å se hvordan babyens døgnrytme er i forhold til hvordan du vil ha den..

Og så kan han vel ta husarbeidet om ikke han tar babyen så ofte.. Vaske tøy, ta oppvask, vaske hus.. Eller så trille babyen ut når h*n skal sove slik at du får litt fred..

[lena24]

dette er jo helt utrolig må jeg si. jeg var aleine med min førse fødte. bodde ikke sammen med faren. det var slitsomt det også. er jo som om du er aleinemor du slik du beskriver det.. jeg tror jeg hadde skremt han litt med å fortelle om tankene dine om å flyttte for deg selv.. og pengene tror jeg ikke du skulle beskjymret for. da jeg var aleine fikk jeg overgangsstønad som nå er på 9000 og noe + dobbel barnetrygd som er ca 2000 nå tror jeg og barnetrygd vil du få + at du kan få penger fra sossen selv om du får alt dette. så akkurat den delen trenger du ikke være redd for,, men selvsagt det beste hadde jo vært om han kunne stilt opp for deg og dere kunne bo sammen..tror jeg hadde gitt han en på tryne...

[Gjest Zombien]

Nå har jeg trilla en tur, så babyen sover, og jeg kan få noen minutter foran pcen.

Burde vel egentlig gått og lagt meg, men jeg får ikke sove likevel, og babyen våkner sikkert om en halvtime.

Faren koser seg og driver på med hobbyen sin. Han har ikke løftet en finger når det gjelder ungen i dag. Det er ikke det at han ikke gjør noe i huset, han er flink til å vaske opp og lage mat etc. Men all klesvasken tar jeg meg av, og det tar jo litt tid. Likevel klager han over at jeg ikke vasker opp oftere eller tørker støv ofte nok...

Nei, du som spurte om jeg kunne rømme hjem til mor,- nei, jeg har ikke noe godt forhold til henne og har ikke lyst å reise dit. Dessuten har jeg ikke råd.

Ja, døgnklokke høres lurt ut. Har skrevet opp noen dager med amming for å se hvor ofte jeg ammet, og det var interessant å se. Skal begynne å skrive opp alt jeg gjør, så får han se at det faktisk er mye. Og at når jeg har en halvtime til overs har jeg ikke akkurat overskudd eller lyst til å tørke støv...

En annen ting er at før masserte vi hverandre ganske ofte. Nå er det veldig sjelden. Dvs både da jeg var gravid og tung og de første ukene etter fødselen masserte jeg han eller ga han iallefall en fotmassasje 5 g i uka. JEG måtte spørre om han kunne massere mine hovne gravidbein. Men etter noen uker der jeg faktisk fokuserte på å gi kjæresten min oppmerksomhet og massasje i ledige stunder, (istedenfor å bare konsentrere meg om ungen) orket jeg ikke mer. For JEG fikk omtrent aldri noe tilbake. Kanskje en liten fotmassasje. Og jeg var utslitt, hofta, skuldrene og ryggen verka. Og jeg fikk nok av å gi og gi...

Likevel kommer han her en dag og sier at jeg bare fokuserer på ungen!!!Hva annet kan jeg gjøre?

[Varja]

Jeg tror dere begge kunne hatt godt av å huske på at de første månedene med en baby er en slags "unntakstilstand". Det er vanskelig å fatte og ikke minst venne seg til at man har "mistet friheten". Med friheten mener jeg muligheten til å disponere sin egen tid fritt, dvs. lage seg mat når man vil, dusje når man vil, sove når man vil eller drive med hobbier. Det er helt naturlig at det er babyens som styrer livet en stund. Etterhvert blir det bedre. Det hjelper å huske at det er en overgangsperiode og så går det bedre.

Har du tenkt på å gå tilbake i jobb? Vanskelig nå når du ammer om natten, men jeg anbefaler å begynne i jobb så snart som mulig ettersom mannen din jo er hjemme. Da får du kommet deg litt ut og tenkt på noe annet noen timer. Det er utrolig hvordan man "slapper av" med å være på jobb. Samtidig får han ansvaret for barnet alene noen timer hver dag og det vil sannsynligvis gjøre underverker. Da ser han hvordan det er å være der for barnet og sannsynligvis vil han knytte seg nærmere til det også.

Men det første som må gjøres nå er at du må få sjansen til nå er å sove noen timer. Vis mannen din det som er skrevet her da vel. Forklar at du trenger noen timers sammenhengende søvn. Hvis du får det tror jeg verden vil se lysere ut etterpå.

[Gjest Ninakanin]

:trøste: Det er grusomt slitsomt i begynnelsen, men det blir bedre og kjekkere etterhvert Snart sover barnet lengre og lengre, sånn at du gjerne trenger bare ett skift per natt. Og det vil gi mer og mer igjen, være "kjekkere" å være med, og våkenettene glemmes gradvis.

Hva samboeren din angår, virker det som han ikke var helt moden for barn. Men det er ikke en unnskyldning i det hele tatt. Du kan jo legge babyen på fanget hans og si "jeg tok de fire første månedene, nå kan du ta de fire neste!" og dra til byen en tur, sette deg på en cafè og slappe av Han vil nok få litt panikk, men det er jo barnet hans, så han vil jo ta vare på det lille nurket! Så kan dere ta praten når du kommer hjem, godt uthvilt etter en rolig dag for deg selv

[nallemaja]

jeg hadde det litt som du når minsteungen ble født. Hun skrek og herja i 4 måneder, og pappaen gjorde ingenting bortsett fra å vaske klær og bære opp stampen med rene klær fra vaskekjelleren(ikke legge dem sammen altså)Han jobba jo, så jeg mente heller ikke at han skulle gjøre all verdens, men han var hjemme 1-2 dager i uka, og allikevel var det ingen hjelp å få om natta,-og jeg er ikke den som tar opp ungen om den skriker i 5 minutter altså! Til slutt ble jeg så lei at jeg ei natt, desperat etter søvn henta den skrikende lille jenta, slengte henne(slengte,og slengte...slengte så ømt man kan "slenge" en baby uten å gjøre den redd) ned i senga vår der mannen min sov søtt, og så gikk jeg og la meg på et annet rom. Han våkna og trøsta febrilsk, så kom han tassende inn til meg og lurte på hvor jeg ble av. Da sa jeg bare: trøtt, må sove, eller enten dør jeg eller dreper deg! du får ta ungen ellers får hun ligge å skrike til i morra! så slukka jeg lyset og snudde meg rundt. hihi...da skjønte han tegninga!

hadde jeg vært deg hadde jeg slutta å feks lage middag til typen din og slike ting, eller sette ungen i armene hans og si, jeg går ut en tur, og så bare gå. bli borte en times tid eller to, så får han en liten smak av hvor slitsomt det kan være.

Men om ungen din ikke har kolikk eller lignende burde du kanskje kjøre litt strengere linjer mot ungen også?(eller mot deg da, for å si det sånn... )

[Grooo]

Stakkars deg, dette høres ikke bra ut!

Du MÅ få snakket ut om dette med samboeren din, kanskje du kan vise ham denne tråden?

[CeeCee]

Ta med deg samboeren på neste kontroll på helsestasjonen. Når dere er inn på kontoret forteller du hvordan du har det. kanskje helsesøster kan få ham til å forstå hva du går gjennom???? Han MÅ delta ikke bare for å hjelpe deg, men også for å få et godt forhold til barnet!

For meg virker det som han har fødselsdepresjon! Sett ned foten!!!

[Gjest Anonymous]

Hvis du ikke gjør noe med situasjonen så har du vel egentlig ikke lov til å klage heller.

Hvorfor skal han respektere deg og bli voksen når du syr puter under armene på han?

Du må la han hjelpe til. Overlat ungen til han og kom deg ut. Vær egoistisk, det er faktisk lov å ta vare på seg selv etter at en er blitt mor.

Det er og lov å forvente at mannen du bor med tenker like mye på dine behov som sine egne. Spesielt nå, etter svangerskap og fødsel Han burde stå på pinne for deg!

Går det an å prate med svigermor? Kanskje hun kan gi han et spark bak.

Og om du ønsker å forlate han så vit at økonomisk, de tre første årene så klarer du deg fint alene.

Gjør noe med det!

[Gjest Zombien]

Takk enda en gang for svar og støtte!

Bare for å ha det sagt,- babyen min er ikke noen skrikerunge som krever oppmerksomhet hele tia. Når den sutrer er det alltid en grunn; bleien trenger å skiftes, den er sulten eller den er trøtt. Og jeg lar den ikke bare ligge å sutre da; da får den det den trenger. Det skulle bare mangle.

Og den er bare 4 md, så noen Ferber-metoder bruker jeg ikke på den enda. Prøver å la den ligge alene av og til, men han får ikke sove, blir bare overtrøtt og det blir enda mer styr. I tillegg til at jeg må høre sutringen og skrikingen må jeg bruke dobbelt så lang tid på å¨roe han, og han sover urolig.

Har begynt med grøt, men får ikke i han så mye. Så det hjelper vel ikke så mye på nattesøvnen enda.

Men det går bedre. Før kunne han være våken hele natta. Men jeg klarte å snu døgnet. Så var det sånn at han var våken 2-3 timer midt på natta. Men nå er det slik at han sovner i 11-12 tia, eller før noen ganger, våkner etter en time og vil ha mer mat, og våkner hver andre time natta gjennom og ammes. De siste dagene har han sovnet igjen etter amming som regel. I natt gjorde han det hver gang.Hurra! Men noen ganger har han altså vært våken og sutret litt fordi han ikke har klart å sove, så jeg har måttet trille han i søvn. Og det er der faren kommer inn i bildet. Dette kunne jo han gjort noen ganger.Det hadde vært så herlig å slippe å stå opp og vugge. Jeg er tross alt våken hver annen time likevel og ammer. I tillegg til at jeg blir vekt av små lyder han lager, risting på hode fra side til side osv.

Til deg som spurte om jobb, jeg hadde ikke jobb før jeg ble gravid. Jeg var student. Men pga depresjon etc var jeg forsinket i studiene, og fikk ikke svangerskapsstipend. Så jeg lever av 2700,- fra sosialen + barnetrygd. Det er forresten et under at jeg ikke har fått depresjon igjen sånn som jeg lever. Men jeg prøver vel å se lyst på livet og være sterk.

Jeg hadde tenkt å studere nå i vår, og ta et par eksamener,- må det for å få rett til studielån fra høsten igjen. Men det ser jo umulig ut når jeg ikke får hjelp med ungen. Samboeren min sa til meg her om dagen, da jeg sa at det var nok ikke vits for meg å melde meg opp til eksamen, at "jeg tok 30 vt på et semester, da klarer vel du å ta ti?!" Nei, ikke med disse rutinene sa jeg. Tror du virkelig jeg har overskudd til å lese?! Nei, han skjønte ikke det, og mente at jeg klarte det hvis jeg ville. Det viser jo at han ikke skjønner noen ting, at han ikke forstår hvordan dagen min er i det hele tatt. Men jeg har skrevet opp alt jeg gjør nå, av amming, stell, husarbeid osv, så skal han få se. Det er ikke ofte jeg får en halv time ved pcen. Nå tok jeg meg en pause og en kaffekopp, mens ungen sover i vogna, før jeg skal begynne å vaske opp, sette på klesvask, legge sammen klær og støvsuge.

Prøver å venne ungen til flaske. Hadde han bare tatt flaske kunne jeg jo bare "stukket av litt". Men jeg får den ikke til det enda. Må bare prøve videre. Har aventfaske, kanskje jeg skal prøve en annen sort, for å se om han tar den?

Jeg har også "slengt" ungen til faren et par ganger midt på natta. Da den var noen uker, og jeg ikke fikk den til å sove, og bar og bar mens den skreik, og holdt på å klikke til slutt av søvnmangel og støy. Da gikk jeg inn til faren og la ungen der og sa"værsågo, du får ta deg av han nå!" Men det skulle jeg ikke ha gjort! Neida. Da fikk jeg høre det! Jeg kunne ikke komme å bråvekke han på den måten med en skrikende unge. Han måtte få tid til å våkne først, gå på do etc. Det var selvfølgelig i desperasjon jeg gjorde det, jeg klarte ikke mer. Men det var ho ikke mulig for han å forstå.

Jeg har snakket med helsesøster, familieveileder, venner etc, og alle sier det; du må få mer avlastning, samboeren din må stille mer opp. Venninnene mine er råsinte på han, og skjønner ikke at jeg finner meg i det. De synes han er en stor egoist. Det er bare han sjøl som ikke skjønner det.

En annen ting er at hvis vi er på butikker eller noe og jeg ser at ungen begynner å bli trøtt og grinete, er sulten etc , og spør om vi kan dra snart,- hvis ikke blir det bæljing,- så blir han irritert og sier at neste gang skal han dra alene. Jeg prøver bare å forhindre at ungen begynner med hysterisk skriking, - men sjøl om han klager hvis det blir skriking, så kan han ikke tilpasse seg situasjonen, og føye seg litt etter andre familiemedlemmers behov. Neida, han skal gå fra butikken når HAN vil, mener han visst.

En annen ting er det at samboeren min kan være våken hele natten, eller til langt på natt, og sove halve dagen, for så å stå opp, dra på trening, drive på med hobbyer etc. Det er ikke slik at han når han endelig står opp klokka to kan avlaste meg litt,- neida, da er det å gjøre det som passer han. Han har ikke tid til å passe ungen, for han skal ta en telefon, og så dra på trening osv osv.

Jeg har spurt om han ikke kan prøve å forandre seg litt; å legge seg litt tidligere så han kan stå opp litt tidligere og hjelpe meg litt om formiddagen. Men da sa han faktisk en gang"kanskje jeg trives med å være våken halve natta, kanskje jeg ikke vil forandre meg!Hvorfor skal det være slik i verden at alle må stå opp kl 7? Det passer ikke min døgnrytme" Greit nok det, men når man har et barn, en familie må man ofre litt. Neida, egoismen råder!

[Gjest annema]

Kan det være at du rett og slett har skjemt ham bort før dere fikk barn..og at han derfor har mistet respekten for deg? Du er et "middel" for hans tilfredsstillelse...et verktøy?

Dra ham med deg til en familierådgiver...noen må få åpnet øynene hans....og du klarer det ikke for du er en del av situasjonen.