Sliten av alt ansvar

[AnonymBruker]

Uff, sånn hadde jeg det også.

Jeg gikk.

Og etter det jeg har lest her, skal jeg aldri mer bo med en mann!!!

Jeg trodde det bare var jeg som var uheldig, men tydeligvis ikke...😕

Anonymkode: ed7e5...4da

[Gjest GoldenLioness]

Mannen min er rote og støvblind. Men vi gjør det enkelt. Vi rydder alltid etter oss selv. Da blir det lite rot i hverdagen.

Vi vasker en gang i uka og da har vi forskjellige ansvarsområder.

Jeg setter opp liste på et sånt board som man skriver med tusj på om ting han skal huske/gjøre. 

Jeg sier at han er flink og setter pris på at han hjelper til. Han merker det ikke, men positiv forsterkning med skryt og ros NPR han gjør noe bra gjør at han faktisk blir flinkere og tar mer initiativ til å holde orden.

[AnonymBruker]

Hva med å sette seg ned hver søndag og fordele ansvaret med husarbeid, handling, kjøring, bursdager osv mellom seg. Når den ene parten hele tiden forteller den andre hva som skal gjøres blir man jo vant til at det er sånn.. At man får beskjed om hva som skal gjøres, får man ikke beskjed så tenker man at alt er greit da.. Setter man seg ned hver uke, snakker sammen og planlegger så er man automatisk to om å ha oversikt og to om ansvaret, så slipper man å bruke masse energi på å irritere i hverdagen og gjøre alt selv. 

Anonymkode: c64d9...cd0

[Try2]

Positiv forsterning er noe man bedriver med hunder. Velg en skikkelig mann så slipper dere all denne klagingen! Man ass

[Sheherasade]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som du ser er du ihvertfall ikke alene om dette, vi er mange kvinner som har det slik som dette. 

 

Jeg gikk såpass drastisk til verks at jeg skrudde opp en whiteboard midt i gangen. Denne delte jeg i to, daglige og ukentlige gjøremål. (Ta ut bleiene i søpla, handle inn middag, klipp plen, bytt dekk, levere barn i barnehage, dere ser tegninga, skrev opp ALLE oppgaver for en dag og hele uka)

Når en av oss hadde gjort oppgaven som stod på tavla skrev vi datoen og initialet vårt slik at det ble visuelt. 2 mnd etter tavla var det nesten bare mine bokstaver på tavla. 8 mnd etter begynte jeg å skaffe meg finansieringsbevis slik at jeg kunne gå ifra han. 

 

Jeg ORKET ikke å være mor for 2, samtidig som ingen andre så hva som skjedde. (Jeg satt opp tavla litt for og vise svigermødre om hvordan ståa var i huset)

Anonymkode: b433a...029

Hvordan reagerte han på dette tiltaket, da? Ignorerte han det, eller skjønte han det faktisk?

[Try2]

Loosers. Sorry, men det er ordet som dukker opp først her...

[AnonymBruker]

Mange kvinner tar sakte men sikkert på seg denne rollen som daglig leder, spesielt når barna kommer. Merker det fort kan bli litt sånn her og, men prøver å være bevisst å ikke gjøre det og spøkefullt påpeke når det skjer, for eks når mannen bruker meg som kalender i stedet for å sjekke den som henger på veggen hvor alt står. 

For eks: Her om dagen skulle mannen ut med jobben, så han begynte selvfølgelig kl 7 om morgningen å finne frem dress og krøllete skjorte (som jeg ikke hadde strøket for han). Jeg skulle til å si "husk sko" men droppet det, siden han blir irritert når jeg er for "mamma". De glemte han og ringte for å spørre om jeg kunne kjøre innom jobben med dem. Det kunne jeg ikke fordi jeg skulle andre veien, så da måtte han ut å handle nye sko siden han ikke rakk å kjøre helt hjem. Jeg kommer ikke til å minne han på sko neste gang heller, da får han kjøpe et tredje par om han ikke har lært.

Ofte ser jeg damer som frivillig tar på seg en slags selvoppfordrende matyr-rolle og sliter seg helt ut. De samme damene klarer ikke å slippe taket og la far ta pappapermen sin mens de selv er ute i fulltidsjobb, nei de må jo være helt eller delvis hjemme for å micromanage alt som gjøres. Menn er bedagelige vesner som gjerne gjør minst mulig, og oppfører man seg som mammaen deres så blir de som tenåringsgutter.. Bare min mening da

Anonymkode: fc638...1d5

[Try2]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange kvinner tar sakte men sikkert på seg denne rollen som daglig leder, spesielt når barna kommer. Merker det fort kan bli litt sånn her og, men prøver å være bevisst å ikke gjøre det og spøkefullt påpeke når det skjer, for eks når mannen bruker meg som kalender i stedet for å sjekke den som henger på veggen hvor alt står. 

For eks: Her om dagen skulle mannen ut med jobben, så han begynte selvfølgelig kl 7 om morgningen å finne frem dress og krøllete skjorte (som jeg ikke hadde strøket for han). Jeg skulle til å si "husk sko" men droppet det, siden han blir irritert når jeg er for "mamma". De glemte han og ringte for å spørre om jeg kunne kjøre innom jobben med dem. Det kunne jeg ikke fordi jeg skulle andre veien, så da måtte han ut å handle nye sko siden han ikke rakk å kjøre helt hjem. Jeg kommer ikke til å minne han på sko neste gang heller, da får han kjøpe et tredje par om han ikke har lært.

Ofte ser jeg damer som frivillig tar på seg en slags selvoppfordrende matyr-rolle og sliter seg helt ut. De samme damene klarer ikke å slippe taket og la far ta pappapermen sin mens de selv er ute i fulltidsjobb, nei de må jo være helt eller delvis hjemme for å micromanage alt som gjøres. Menn er bedagelige vesner som gjerne gjør minst mulig, og oppfører man seg som mammaen deres så blir de som tenåringsgutter.. Bare min mening da

Anonymkode: fc638...1d5

TAKK! Martyrer er et bedre ord. Det er jo ingen menn (eller kvinner) som liker feks husarbeid. Og tar kvinner lead i feks husarbeid så er menn veldig takknemlige for det selvsagt. Dette er egentlig veldig enkelt. 

[våren14]

12 timer siden, Sheherasade skrev:

Rett og slett bare trist å lese. Hva faen feiler det disse mannfolka???

Sikkert de som egentlig bare vil bo hjemme hos mor sånn egentlig. Skaffer seg en kone i håp om å få tilbake mor... trist

[Perle]

Hva skjer om dere bare lar allt fare? Jeg forstår at barna må sørges for, at de har mat og riktigtige klær og at bursdagen deres blir feiret og vaksiner fulgt opp, men alt dette andre. Bare drite i det, å se hvor lang tid det går før han reagerer? 

Når kjøleskapet er tomt,  svigers ikke går julegaver, ingen rene klær eller tallerkner,  når telefonen hans blir avstengt og det er tomt for dopapir. Slutte å minne ham på møter eller avtaler, droppe handlelister, og påminnelser på melding og ikke plukke opp klær, middagstallerkner, eller leker og sko i gangen.

Ta et bilde av hus og hjem dagen du starter og sidem ett for hver dag å se hva han sier og hva reaksjonene blir etterhvert som ting «rakner».

Endret 14. november 2017 av Perle

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik, og er alltid sliten. Mest av tankene, planleggingen, lister i hodet over alt som må huskes. Har vi kjøpt gave til barnebursdagen i morgen? Rekker vi å handle mat før korpsøvingen til størstemann? Når var det turdag i barnehagen denne uken igjen? Har vi kakao i skapet? Må huske å vaske regntøyet til minsten til i morgen. Når var innleveringsfristen for barnebøkene vi lånte på biblioteket? Må spørre sjefen om å få gå tidlig før foreldresamtalen på skolen i dag. Føler at jeg aldri får slappet av, for tankene kverner og kverner rundt i hodet.

Mannen min synes ikke dette er så viktig. "Det ordner seg" er visst hans motto. Når jeg er borte en helg (for å overleve mammahverdagen må jeg ta noen langhelger borte med venninner innimellom), er det kaos hjemme. Barna går i samme klær som da jeg reiste bort. Ingen av dem har dusjet. Det er tomt for dopapir. ("ikke noe problem, da tar vi bare servietter.") Lekser er ikke gjort, eller bare halvveis gjort. Nå før jul er det alt dette vanlige i tillegg til julegavestresset, og de andre juleforberedelsene. (Mannen mener vi ikke trenger å handle julegaver nå og sende til flekta, vi kan jo bare ta det litt etter hvert og ta med når vi ser familien en gang i løpet av romjulen eller tidlig januar. Mulig at mange gjør det slik (?), men for meg er dette uaktuelt. Julegaver skal være framme før julaften.) Julekort har vi tatt - mannen sukket høyt da han måtte reise seg fra sofaen for å være med og posere på familiebildet....

I tillegg til dette er det selvsagt jobb-stress, planlegging av innlegg på seminarer, deadlines etc.

Hadde vi ikke hatt vaskehjelp, ville ikke forholdet klart seg. Og mannen har ansvar for maten i huset, lage middag. Men jeg ber ham ofte om ting, selv om jeg vet han synes jeg maser. Men slik må det bli når han aldri tar initiativ. "Her er en søppelpose, kan du gå ut med den?" "Kan du skifte på barnesengene så tar jeg vår seng?" "Kan du hjelpe meg med å henge opp vasken på tørkestativet?" Da stønner han alltid litt, men kommer og hjelper.

 

Anonymkode: 5b4a4...fa8

[bortebra]

Jeg er den mest rotete, jeg.  

Men jeg tror ofte det også er et spørsmål om hvor ryddig man skal ha det. Jeg vil gjerne ha system, men (vi har jo ikke barn eller noe) liker å ha bøker liggende fremme, koselig rot, som jeg kaller det, ikke tallerkener og sånn, men vi bor og lever i disse rommene, alle flater vil ikke være tomme til enhver tid. Hadde en eks som konstant gikk og rydda alt som lå fremme. Det skulle se helt klinisk ut. Men det var ikke så viktig hvor han la tingene - for han, så det ble etter hvert umulig å finne dem igjen. 

Mens mora mi var sånn som gjorde alt før vi rakk å gjøre det. Men hun klagde ikke så veldig heller. Hun blir stadig overraska over at det er rent og ryddig nok hjemme hos meg, og at jeg klarer å gjøre alt. Men det er jo fordi hun ikke rekker å komme meg i forkjøpet her.  

[AnonymBruker]

Leser mange tråder her inne om akkurat denne temaet.  Jeg kan bli lei av og til, men må si at jeg like å ha kontroll på bedrift Familien AS.  Det er den type menneske jeg er - og like at ting er organisert og definert, i hvert fall fra min side.  Mannen jobber utrolig mye og ja, jeg gjør det også- og dette er konsekvensene på valgene vi har tatt, nemlig å jobbe en del, ha barn og ha et koselig liv med midler til å gjøre masse gøy sammen med barna (turer, aktiviteter osv).  Han gjør sin del av husarbeid og, men han har mest ansvar for andre ting - feks bilene, hage og ting som må fikses.  Jeg elsker å lage mat og ha litt styr på hverdagen til barna.  Win win situasjon her.  MEN, og dette er et stort MEN, om han gjøre ingenting annet enn å slappe av når han ikke var på jobb ville han ha fått ballespark for lengst.  

  

Anonymkode: 2dddc...5b3

[AnonymBruker]

Jeg har tre råd:

• Ha felles elektronisk kalender. Begges ansvar å legge alt inn, begges ansvar å følge med hver dag. Vennebesøk, bli-med-hjem, bursdager, gymtøy, fritidsaktiviteter, treningsavtaler, alt må inn. Er det spesielle ting (som at lørdags formiddag skal brukes til dekkskift, fredag er det full husvask, noen må være hjemme torsdag mellom 16-18 for det kommer matlevering): inn i kalenderen.
• Del ansvaret for ett "område", konkret og fullstendig. Hos oss har far ansvaret for ALL matlaging: handling, planlegging, utførelse. Jeg kan spørre: hva skal vi ha til middag i dag? Og i morgen? Han kan sende meg melding: kan du handle: melk, brød, leverpostei, gulrot. Har vi ikke brød til matpakker er det "hans skyld". Dette gjelder også helger, besøk, julen (som han har begynt å planlegge nå). Jeg hjelper gjerne til, lager middag når det passer, det er som regel jeg som smører matpakker, men det er ikke mitt ansvar at innholdet finns i kjøleskapet, det er ikke jeg som planlegger. Vi lager ofte mat sammen, men han har siste ordet. Noen ganger har vi noe godt på lørdags kveld bare vi to, andre ganger ikke, for da har ikke han kjøpt inn noe. Jeg sier i fra: Det skal være med kake på fotball neste fredag, skal jeg fikse en toro-sak, eller har du tenkt på noe? Og han svarer: "Kjempefint hvis du ordner det for meg ". Er det ikke planlagt noe til middag, må han stresse, og han fikse noe. Han har derfor begynt med matkasselevering, og han håndterer alt med den, ser over neste ukes meny, bestemmer hva vi skal ha hvilken dag og foreslår for meg helgemiddager og "rett-i.hånda"-middager barna må ha før trening.Og sørger for at det er i hus.

På samme måte kan han få ansvar for alt av klær: Klesvask, rydding, innkjøp (men den er kanskje verre). Eller lekser og skolepoppfølging, timeplan, hva skal med i skolesekken hver dag? All info fra skole: blir leksene gjort, på hvilke dager må de gjøres, svarslipper, vennegrupper, leselekser osv.

Eller husvasken. Da hjelper du til, men han organiserer. Hver uke.

• Vaskehjelp.

Anonymkode: faa1f...21f

[AnonymBruker]

og vil også si at jeg gidder ikke å gå rundt helt utbrent hele tiden - beste ting vi har gjort på lengst er å få inn vaskehjelp. Først var det hver uke, men nå at barna er større og tar sin del av husarbeid kommer de hver annen uke.  

Anonymkode: 2dddc...5b3

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Tror det har noe med å ha at vi kvinner har en innebygget ansvarsfølelse og er ikke like bedagelig anlagte. Jeg var i møte utenbys og kom hjem kl 23 om kvelden. Mannen hadde ikke kommet lenger enn at han hadde klart å koke poteter til middag. Men det var det hele. Resten av middagen manglet. Ene ungen hadde hatt yoghurt til middag og andre vet jeg ikke. 🙄 de er i live enda heldigvis.😉 men ja..... er drittlei og vet jeg ALDRI noensinne skal bo med en mann igjen. (Hvis nå dette skulle skjære seg helt).

Anonymkode: 4f869...3f5

[AnonymBruker]

Det er sånn hos oss også. Men jeg syns ikke det er et problem. En må jo ha hovedansvaret, sånn er det på jobben også. Så lenge han faktisk gjør de tingene jeg ber han om (f.eks hente ungene, lage middag, støvsuge) og rydder opp etter seg selv, så er det ok for meg at jeg tar ansvar for innkjøp av klær, gaver, organiserer bursdager osv. Han jobber mer enn meg og tjener mer enn dobbelt så mye. Langt reiser han også, mens jeg har bilen og jobb rett i nærheten. Han bidrar på sin måte til Familien AS.

Jeg tror mye av det sitter i hodet, at tanken på å gjøre alt er verre enn å faktisk gjøre det. 

Anonymkode: f4b83...6fc

[AnonymBruker]

14 timer siden, Sheherasade skrev:

Hvordan reagerte han på dette tiltaket, da? Ignorerte han det, eller skjønte han det faktisk?

Han skjønte det ikke.. selvom jeg forklarte det godt og nøye.

 

Forventer jo at en voksen mann skal klare å dra litt av lasset uten et slik tiltak, og når de heller ikke klarer det med kan man lure...

Anonymkode: b433a...029

[AnonymBruker]

Kan du gi ham ansvaret for noe som ikke har alvorlige konsekvenser om ikke blir gjort? Som å gi ham ansvaret for klesvask? Om han ikke gjør det, blir konsekvensen at dere ikke har reine klær å gå med. Det er ikke en katastrofe, men plagsomt nok til at han også ser at oi, det var dumt gjort å ikke passe på. Ungene dævver ikke av å gå i litt flekkete klær (og om de misliker det, kan du henvise til at det er far sin feil, så kan han høre på sytet deres). 

Så lenge han vet at du har ryggen hans, at du kommer til å ta over, trenger han jo ikke å anstrenge seg, for da er det ikke så farlig om han ikke gjør som han skal. Han må merke tydelige konsekvenser av å la alt flyte, ved at du overhodet ikke tar over eller minner ham på, eller noe som helst. Har han ikke gjort det, så får han se at det går ut over både ungene, deg, og ham selv. Så får han finne en løsning helt aleine når syvåringen står og hyler foran en seng uten rent sengetøy, eller et klesskap tomt for fotballtreningsklær. Hans problem, hans ansvar å finne en løsning, og hans ansvar å sørge for at det ikke skjer igjen. 

Anonymkode: 160bf...394

[Hactar]

15 timer siden, GoldenLioness skrev:

Mannen min er rote og støvblind. Men vi gjør det enkelt. Vi rydder alltid etter oss selv. Da blir det lite rot i hverdagen.

Vi vasker en gang i uka og da har vi forskjellige ansvarsområder.

Jeg setter opp liste på et sånt board som man skriver med tusj på om ting han skal huske/gjøre. 

Jeg sier at han er flink og setter pris på at han hjelper til. Han merker det ikke, men positiv forsterkning med skryt og ros NPR han gjør noe bra gjør at han faktisk blir flinkere og tar mer initiativ til å holde orden.

Dette funker kanskje greit når man bare er to, men særlig om man har barn, kommer det en del mentalt arbeid som ikke egner seg så godt til liste. Da trenger man faktisk en partner som kan ta hele ansvaret for en oppgave uten å detaljstyres.

Hjelper lite om mannen var «flink» å legge klær i hylla i barnehagen, dersom det var jeg som måtte finne ut hva de trengte og sørge for å  vaske, pakke sammen og eventuelt handle inn det som manglet. Her hjemme tar jeg den jobben, og mannen har ikke snøring på hvilke klær som hører til hvilket barn.

Til gjengjeld har mannen ansvaret for maten, som da ikke bare er å lage den, men sjekke hva som trengs, finne ut hva som må handles, hva vi har som må brukes opp før det blir dårlig, og få alt i hus. 

Ellers synes jeg det er en fin ting å skryte av hverandre, men slik du beskriver det, høres det mer ut som du driver dressur i form av positiv forsterkning. Da tar du på en måte utgangspunkt i at mannen er ute av stand til å engasjere seg i husholdningen for egen maskin. For meg ville det vært totalt drepen for respekten jeg hadde for min mann, dersom jeg måtte lokke og lure ham til å «hjelpe til» i eget liv.