Sliten av alt ansvar

[AnonymBruker]

Vi er to voksne mennesker i vår familie, men det merkes dessverre ikke. Det er jeg, mor i huset, som har alt ansvar alene. Planlegge uka, innkjøp, bursdager, høytider, ja stort og smått.

Far i huset må bli bedt om alt fra barne legging, handling og juleforberedelser. Om jeg ikke ber han, blir det ikke gjort noenting. Er så slitsomt være ansvarlig for alt som skal gjøres, og alt som ikke blir gjort fordi jeg ikke sier ifra. Føles som et ekstra barn. 

Vil ikke være den som maser og kjaser om alt som må gjøres. Og, ja- jeg har forsøkt la være med å si noe, men da blir absolutt alt liggende.

Råd?

Anonymkode: fe62a...a40

[AnonymBruker]

Hadde det slik i 15 år. Ble dessverre slutt. Alenemor til 3 var ikke noe moro. Likevel var alt min feil....

Anonymkode: b3cee...94a

[Måbarefåsiat...]

Jeg skjønner hva du mener. Sånn er det her også. Jeg må ikke gjøre alt, men se til at det blir gjort. Mann og barn husker fremdeles da de ble sendt i bursdag på feil dag - jeg var bortreist. Som jeg sa, det er lov for andre å lese invitasjonen også...

Jeg har all oppfølging vedr. skole, huske skoleturer, turdager, oversikt så gymtøy blir vasket etc. Jeg har landet på at det er enklere for meg å bare ta det ansvaret og ikke bruke all verdens energi på oppdragelse av voksen mann.

[AnonymBruker]

Har du prøvd å tatt dette opp med mannen din? 

Anonymkode: d7a63...818

[AnonymBruker]

Ja hadde det slik i alle år, lettere å bare gjøre det selv, enn å alltid måtte si ifra. For da er det mas vet du, og år ut og år inn med slikt system, som bare blir mas, vil ikke fungere over tid. Evig frustrasjon fra begge sider. 

Anonymkode: 3e817...0e2

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra mannen jeg elsket fordi jan ikke tok sitt ansvar med å drifte Familien AS. Husker godt den 17. mai jeg måtte dra ut alene med barn fordi jeg ikke fikk ham ut av senga.

Mange år senere kom mann nr. 2 på banen. Han visste godt hvorfor jeg avsluttet det første forholdet. Han hadde klart seg fint før jeg flyttet inn. Relativt kjapt så sluttet han med det han klarte før. Etter hvert satte jeg foten ned. Vasket ikke hans klær, skiftet ikke på hans seng. Tomt for sokker? Han satte på en maskin med sitt. Jeg vasket resten for oss 5 andre. Vi vasket vårt bad annenhver uke. Etter 6 uker da det var hans tur så orket jeg ikke mer og vasket badet. Bootton line. Jeg flyttet. Jeg er ikke i et forhold for å være noens hushjelp.

Anonymkode: 82841...848

[AnonymBruker]

Gjør han det han blir bedt om å gjøre? I så fall så er det ikke verre enn at du lager lister til han uke for uke, slik som vi gjør med barna. 😉

Anonymkode: c5023...3a0

[Gjest Frankenstein1]

Du har forsøkt å la være å si noe. Men har du forsøkt å la være å ikke si noe...? Altså, ikke bare å si ifra der og da, men å sette deg ned og ta en ordentlig alvorsprat med ham?

[AnonymBruker]

Jeg tok praten med mannen: 

Hva har du egentlig ansvaret for i denne familien? 

Han så ut som et spørsmålstegn. Ansvar for? Hva mener du? 

Så forklarte jeg. Veldig pedagogisk. Ansvar for at det finnes mat i kjøleskapet, måltider på bordet, oppvask, regninger, vedlikeholde våre og barnas vennskap, regninger osv osv. 

Han virket veldig interessert i å ta på seg sitt ansvar, vi ble enige om fordeling. Flott kveld hadde vi!! 

Og absolutt ingenting skjedde...

Anonymkode: 6a570...9ee

[AnonymBruker]

Velkommen til kvinners/mødres verden. 

Jeg forstår deg veldig godt. Det er slitsomt og irriterende og alltid ta alt ansvar og gjøre alt. Har egentlig ikke noen råd til deg, for jeg har ikke funnet ut hva som faktisk fungerer.

Anonymkode: 51416...2f1

[AnonymBruker]

Google "det tredje skiftet" også kalt "faller på-prinsippet". Det stemmer nok dessverre veldig godt på mange familier. Det er ikke det at mannen ikke bidrar, men alt som ikke er definert som hans jobb faller på henne, og det er hun som forventes å planlegge og ha oversikt. 

Anonymkode: 82cb2...4d4

[Try2]

Er overrasket over at 50.tallet er tilbakeDere velger selv mannen i deres liv...

[AnonymBruker]

Takk for mange svar og forståelse! Godt vite jeg ikke er alene om disse problemene, selv om jeg ikke unner noen slite seg ut alene for familien. 

Har tatt «praten» noen ganger. Det blir bedre i ca tre timer, så er det tilbake i gamle spor. Jeg er bare så lei av å måtte huske på og be om at alt blir gjort. Han gjør som oftest det jeg ber om, men tror det er selve tanken på at det er JEG som har alt ansvar gjør meg sliten. Slitsomt alltid måtte huske på og planlegge alt. Får liksom aldri et pusterom. Ligger tilogmed på kveldene kværner om jeg har husket alt til dagen etter. Og savnet etter å være to likestilte blir stort. Noen som kan bære ansvaret sammen med meg. 

TS

Anonymkode: fe62a...a40

[AnonymBruker]

Har dere noen tips til hvordan en kommer seg ut av denne fella ? Mannen er en kjernekar og bidrar til familien likevel faller all logistikk og ansvar for organisering på meg. Har bare tenkt at det er like greit å gjøre ting vi er gode på likevel blir jeg irritert når mannen skylder på meg fordi ikke søpla ble tømt en uke eller det er tomt i kjøleskapet m.m. Vi jobber fullt begge to. Det irritererer meg hinsides at en må ta på seg det tredje skiftet fordi mannfolk tydeligvis er handicappa på dette området. 

Anonymkode: 5db2a...096

[VoodooChild]

Jeg og var gift med en sånn. Var.

Han sugde ut all energi og følelser fra meg, tilslutt var det tomt og jeg gikk. Vi og hadde den "praten" noen ganger hvert år etter barnet kom. Hjalp ikke.

[Snegl]

Har dere prøvd å sette dere ned og lage en fullstendig liste over husarbeid, inkludert mentalt arbeid (huske bursdager, julegaver, planlegge middager, osv osv - google mental work, er masse du kan lese osv som kan hjelpe å formulere problemet og hvis han leser det kan han kanskje også forstå problemet bedre?).

Når begge er enige om at listen dekker alt av betydning, kan dere fordele det mellom dere. Da vil begge være enige om hva som er totalen og at de selv gjør halvparten av den, mens når man ikke ser det den andre gjør er det ekstremt lett å tenke at det ikke er så mye, dessverre.

I mitt forhold har dette vært noe jeg har vært veldig bevisst på fra starten av forholdet, for å unngå at en skjevfordeling skal kunne sette seg over tid. Det er fortsatt noe skjevfordeling, men han gjør en større del av det praktiske husarbeidet mens jeg gjør en større del av mentalt arbeid.

[AnonymBruker]

Sånn er det her og. 

Har dratt han med på familievernkontoret. Har ikke hjulpet nevneverdig. Ser ingen annen utvei enn å gå. Det er lettere å klare alt alene når man er alene enn å gjøre alt alene når man skal være to om noe. 

Anonymkode: 76b1e...6b5

[Sheherasade]

Rett og slett bare trist å lese. Hva faen feiler det disse mannfolka???

[AnonymBruker]

Som du ser er du ihvertfall ikke alene om dette, vi er mange kvinner som har det slik som dette. 

 

Jeg gikk såpass drastisk til verks at jeg skrudde opp en whiteboard midt i gangen. Denne delte jeg i to, daglige og ukentlige gjøremål. (Ta ut bleiene i søpla, handle inn middag, klipp plen, bytt dekk, levere barn i barnehage, dere ser tegninga, skrev opp ALLE oppgaver for en dag og hele uka)

Når en av oss hadde gjort oppgaven som stod på tavla skrev vi datoen og initialet vårt slik at det ble visuelt. 2 mnd etter tavla var det nesten bare mine bokstaver på tavla. 8 mnd etter begynte jeg å skaffe meg finansieringsbevis slik at jeg kunne gå ifra han. 

 

Jeg ORKET ikke å være mor for 2, samtidig som ingen andre så hva som skjedde. (Jeg satt opp tavla litt for og vise svigermødre om hvordan ståa var i huset)

Anonymkode: b433a...029

[AnonymBruker]

1 time siden, Sheherasade skrev:

Rett og slett bare trist å lese. Hva faen feiler det disse mannfolka???

Egoister. Dårlige mennesker.

Anonymkode: c0ac4...ac8