Mumsy og Knerten

[Mumsy]

2 minutter siden, FruN skrev:

Jeg hadde termin med jentungen 31.des, ho kom 13.Jan  

Men skjønner du føler deg ferdig! Og for en jordmor! 🥴 

Ser for meg at det ble en laaang jul 
Og det kommer det mest sannsynlig til å bli her også Men for ungen sin del er det sikkert like greit å vente til Januar, mer praktisk å være født tidlig på året. Jeg er bare så klar for å bli ferdig snart nå 

Jordmoren er så spesiell og sær at jeg blir helt matt, men orker ikke å styre med å bytte nå. Er ikke noe spesielt jeg føler jeg trenger å snakke om, så da er det jo bare å dukke opp for å måle blodtrykk å veie seg egentlig. Bare håper ikke hun er på vakt på sykehuset når jeg skal føde. Hun hadde nemlig vakt på nyttårsaften kunne hun fortelle 

[FruN]

Får håpe du føder senere da  

[Mumsy]

Innom for å legge igjen en liten oppdatering. Greit å ha noe å se tilbake på når jeg glemmer hvordan tiden som hvalross var.

Oppdatering 36+4

Termin: 31. Desember

Kjønn: Jente så vidt jeg vet, føler ikke man kan vite det 100% før ungen er ute Gikk på en skikkelig smell på Black Friday og nettshoppet en stor haug med rosa ulltøy, lille lam dress og pledd. Så om det dukker opp en gutt blir han sikkert søt i rosa 

Liv i magen: Jepp! Hodet ligger fortsatt nede og beina er godt plassert mot ribbeina mine. Blir ekstra livete der inne når jeg spiser søtsaker så klart, spesielt digger hun vaniljeis med oboypulver 

Navn: Ja, det har vi (jeg) klart. Prøvde å finne flere alternativer, så tygde på tre forslag en periode her. Endte likevel opp med det navnet jeg så for meg første gang så vil si det er stor sjanse for at vi kommer til å velge det.

Vektøkning: Voldsomt, akkurat slik som forrige gang. 30kg+ veier over 0,1 tonn nå faktisk. Sist jeg var hos jordmor begynte jeg å tenke på hvor høyt tallene på en badevekt faktisk går? Har ikke vært behov for å spekulere i det tidligere, men nå begynte jeg å bekymre meg for at det skulle komme en slags overbelastningsvarsel eller noe slikt.

Innkjøp: Alt er i boks og vel så det. Hun må virkelig snart komme ut fordi jeg kommer stadig på ting jeg bar MÅ ha.. Det siste stikket var å kjøpe en julerød romper med matchende pannebånd med sløyfe. Da er man rimelig optimist (alternativt kan det også gå under lav dømmekraft) siden jeg har termin 7 dager etter jul 

Strekkmerker: Skrev sist at jeg ikke hadde plass til å gro flere og det stemmer, men noen av de gamle strekkmerkene på flankene har bygd på et par etasjer i høyden. Ingen big deal, utgjør ikke stort på totalen. 

Vann i kroppen: Ja, litt mer en forrige oppdatering. Leggene føles som stappede kjøttpølser som skal sprekke hvis jeg legger vekt på dem, æsj så ekkelt 

Plager: Bekkenløsning og generelt lite energi.

Cravings: Ikke noe spesielt faktisk, men blir dessverre en del sjokolade om dagen. Har fått helt avsmak på cola zero som jeg var totalt avhengig av før svangerskapet. Jeg har hatt avsmak på det helt siden jeg fikk positiv test omtrent og nå  drikker jeg store mengder Farris som en erstatter. Rimelig fornøyd med det byttet da for så vidt,  føler meg sunn 

Søvn: Sover fortsatt som en stein. Det er utrolig deilig! Skammer meg nesten over hvor godt jeg sover, men plutselig går det over. Best å nyte det skikkelig så lenge det varer.

Utålmodig: Ja, skikkelig! Men føler fortsatt at det er tusen ting jeg burde rekke før baby kommer. Tror jeg kommer til å tenke det uansett hvor mye jeg faktisk får gjort før hun kommer. 

Fødebagen: Klappet og klar  Mangler å sterilisere brystskjoldene jeg skal ha med meg.

Fødselsforventninger: Har lite forventninger egentlig, håper jo selvsagt på en noenlunde rask og enkel fødsel. Hadde fin og ukomplisert fødsel sist, men gikk lang tid med sterke rier før det skjedde noe, husker det var en stor påkjenning. Ellers satser jeg på at både jeg og mannen holder oss friske! Min største frykt må være å føde på isolat. 

[Mumsy]

37+0 og jeg kan virkelig begynne å ønske Bønna ut av magehuset. Jeg er så lei!! I tillegg sliter jeg skikkelig med å ikke ha en dato å forholde meg til, er så mye som helst skal planlegges i juletider 

Så hvis noen er et snev av synsk, gi meg et hint da  Og gjerne si at det ikke er så lenge til! 

[Weebs]

Oh my god, nå nærmer det seg heftig! 
 

Jeg hadde samme opplevelse som deg på første fødsel. Fin og ukomplisert, men lang som satan. Nummer to var fin, ukomplisert og kjapp! Så det er (oftest) sant det de sier. Nummer én har banet vei  Krysser fingrene for at det gjelder deg også! 

Jeg gikk visst opp det samme som deg  Folk er forskjellige. Noen går opp 10, andre 30  

Skjønner godt at du er lei, men prøv å tenk at jo nærmere termin, jo mer superklar blir hun   2. januar, høres bra ut for eksempel. Da slipper du kanskje hun Frøken Freaky 

Dette er uansett skikkelig spennende! 

[Mumsy]

Blir igangsatt på grunn av lite fostervann  Har fått satt inn ballong som falt ut etter to timer, men så dabbet riene av. Nå ligger jeg i sykehussenga og har fått en modningspille. Den har ikke ført med seg så mye som en eneste rie, og jeg får heller ikke til å sove.. Jaja, til slutt må jeg jo virkelig sovne om det ikke dukker opp noen rier, kom igjen kropp - du trenger søvn! 

[A4-livet]

Håper du har fått jenta di nå ❤️

[Mumsy]

Glemte å oppdatere her gitt! Verdens fineste jente kom til verden klokka 19.10 den 29.Desember. Hun var 2750g og 49cm, helt perfekt ❤️

skal få skrevet ned fødselshistorie etter hvert 🙂 Må huske å gjøre det før jeg glemmer ting også. 
 

[Mumsy]

Verdens lengste fødselshistorie, vær så god Jeg er så trist fordi fødselen er over på en måte, skikkelig rart med tanke på hvor etterlengtet hun var så føler jeg likevel et slags tomrom, dette skal jeg mest sannsynlig aldri oppleve igjen . Hjelper litt å få skrevet ned opplevelsen i alle fall, så gleder jeg meg til hormonene stabiliserer seg litt så jeg ikke gråter til alle døgnets tider lengre. Så sentimental, blir rørt til tårer av ALT.

Okei, her kommer fødselen min minutt for minutt.
 

Mandag 28.12 dro jeg en tur til legen for å sjekke blodtrykket å levere en urinprøve fordi jeg hadde følt meg litt uvel et par dager. Blodtrykket var litt i grenseland, men ikke skyhøyt. Legen ville likevel sende meg videre til føden for en sjekk. Der og da ble jeg nesten litt irritert fordi jeg var så sliten og ville hjem og slappe av i stedet for å bruke opp tiden til dem på fødeavdelingen. Jeg dro uansett inn for en CTG, trodde egentlig den var fin men ble likevel geleidet videre til en lege for ultralyd så mulig det var noe der de reagerte på. Det var ei veldig trivelig dame som utførte ultralyden og hun kunne berolige meg med at baby hadde det fint. Likevel skjønte jeg at noe var avvikende eller galt fordi hun brukte veldig lang tid på undersøkelsen og hun sjekket blodgjennomstrømningen i navlestrengen utrolig mange ganger.

Jeg fikk kravlet meg opp av undersøkelsesbenken og blir fortalt igjen at baby har det fint men at jeg har veldig litefostervann og at de vil sette meg i gang med det samme.Der og da føltes det som om jeg frøs til is, jeg skulle bare inn for en sjekk og plutselig skulle jeg bli på sykehuset for å få babyen min. Helt sinnssyk følelse når man er heltuforberedt.
Jeg fikk samlet meg litt etter sjokket og ringt mannen  og fortalt hva som skulle skje, jeg var så skjelven ar jeg så vidt greide å holde en samtale.

Cirka klokka 17.00 ble det satt inn ballong. To timer senere måtte jeg på do og ballongen falt ut. Fødebagen min sto godt plassert hjemme siden jeg ikke var forberedt på å bli på sykehuset så mannen fikk organisert barnevakt til storesøsknene for å kjøre og levere sakene til meg.

Jeg hadde begynnende rier, men ikke noe som tok seg opp i styrke så klokka 23.00 fikk jeg en modningspille. Hadde ikke store forhåpninger til at den skulle sette i gang noevoldsomme greier, og det gjorde den heller ikke så jeg fikk meg en natt søvn på sykehuset.

Tirsdag 29.12 ble jeg vekket klokka 07.00 for en ny CTG undersøkelse med påfølgende ny modningspille. Litt utpå formiddagen var riene såpass tette og intense at mannen fikk lov å komme selv om jeg ikke var i aktiv fødsel helt enda.

Riene tok seg gradvis opp men husker jeg var ved veldig godt mot, egentlig ganske opplagt og klar for fødsel så det var en veldig god følelse. Ble flyttet inn på fødestue klokka 14.00. Da begynte riene å bli heftige og jeg hang over en prekestol mens jeg vandret fram og tilbake i en og en halv time for å få fortgang på sakene. Vi var mye alene på fødestua og jeg begynte å bli sliten og litt engstelig fordi det var så vondt og ingen til stede sammen med oss.

Klokka 16.00 kom verdens hyggeligste jordmor inn til oss. Jeg ble så innmari lettet og fikk ny styrke, følte meg så godt ivaretatt og vi hadde en lett og god tone. Jeg fikk kvalmestillende og tok i bruk lystgass under riene, livet ble plutselig ganske bra igjen. Jeg og jordmor ble enige om at vi skulle få ut baby på hennes vakt, hun skulle jo være der helt til kvelden. Jeg hadde tidlig formidlet at jeg ønsket epidural så vi tok en prat rundt dette, jordmor var klar på at det var mitt valg men at hun syntes jeg taklet riene godt så vi ble enig om å vurdere fortløpende.

På grunn av lite framgang ble vannet tatt og epidural ble bestilt og satt før drypp ble koblet på. Det ble også festet en elektrode på hodet til baby for å overvåke hvordan hun hadde det. Alt dette skjedde i rundt klokka 17.00 tror jeg.

Baby begynte og bli stresset og pulsen sank drastisk flere ganger. På dette tidspunktet ble lege kontaktet (hun var ikke på jobb men hadde vakt om det skulle oppstå noe) og jordmor forberedte meg på keisersnitt. Jeg fikk totalt sammenbrudd og panikk, jeg var så redd for keisersnitt at jeg greide ikke å tenke på at de bare gjør det som er best for baby. Heldigvis begynte epiduralen og virke og jeg fikk slappet av litt mer som også gjorde at jeg greide å samle meg sammen litt og forstå at det var det beste. Åpningen min var fortsatt bare 5-6 cm og det hadde den stått stille på de siste timene.

Mens vi ventet på legen ble jeg oppfordret til å stå litt, så jeg sto vel i 10-15 min med prekestol like ved sengen min. Baby ble på nytt litt stresset så jeg la meg ned i sengen i det legen kom inn. Plutselig fikk jeg noen skikkelige rier som føltes mye mer voldsomme, jeg hadde jo egentlig hatt god effekt av epidural og lystgass men disse riene overgikk alt. Jeg fikk en slags rykning i kroppen og jordmor å legen spør meg hva jeg gjør, om jeg presset? Jeg avfeide hele greia, hadde jo ikke presset, det bare var en underlig følelse som skapte rykningene mine trodde jeg.

Legen undersøkte meg mens jeg skriker til jordmoren at jeg må bæsje og at jeg må bæsje NÅ! Legen bare ler og sier at jeg skal føde, og ikke bæsje. Jordmor skjønner ingenting, jeg har gått fra 5-6 cm åpning til full åpning på en liten halvtime. Sannsynligvis hjalp det at jeg var oppe å sto litt, slik at baby kom seg lengre ned. Det blir stor jubel på fødestua fordi de skjønner at baby skal ut, mens jeg fortsatt kniper igjen for harde livet mens jeg roper at jeg faktisk er helt nødt til å komme meg på do fort.

Plutselig går det opp for meg at jeg ikke skal ta keisersnitt likevel men at baby er på tur ut nå. Jeg får beskjed om å presse på neste rie, men skjønner fortsatt ikke helt greia fordi jeg bare maser om å få gå på do. Til slutt sier jordmor med store bokstaver at det ikke er noe bæsj i tarmen og at jeg må trykke ut babyen min.

Jeg presser litt forsiktig og blir bedt om å stoppe akkurat når hode står i åpningen, det var så sinnsykt vondt så jeg bare tryglet og ba om å få presse mer, men det tok lang tid uten at jeg kjente noe ny rie. Til slutt endte jeg opp med å forsiktig trykke henne ut uten noen rie til hjelp. Klokka 19.08 ble hun lagt på brystet mitt, ei helt perfekt lita frøken, frisk og fin. Det er det mest magiske øyeblikket man kan oppleve, både jeg og mannen hulket og gråt mens det ellers var god stemning og stor jubel for at hun kom ut selv i siste liten.

Hele prosessen fra legen kom inn og til hun var ute tok cirka ti minutter og tiden jeg brukte på å presse henne ut var 5 minutter, så når hun først hadde tenkt seg ut ble det fart på frøkna.

Morkaka satt fast så stemningen på fødestua ble litt mer anstrengt igjen når tiden gikk og den ikke ville ut. Jeg blødde mye, men var så lykkelig over lille frøkna som lå på brystet mitt at jeg enset det ikke. Når det nærmet seg en time siden fødsel prøvde legen et siste forsøk og jaggu fikk hun den ut. Den var litt revnet, men hun mente at det ikke skulle være igjen noen rester. På grunn av dette mistet jeg 2 liter blod og var rimelig svimmel og sliten, men lykkelig.

Nå er vi vel hjemme og jeg ser tilbake på fødselen som helt fantastisk. Selv om det var mye som ikke ble som jeg hadde forutsett og at det var noen øyeblikk hvor ting var kritisk og uavklart endte det så utrolig fint.

I skrivende stund har jeg verdens fineste jente sovende på fanget mitt og ting kjennes veldig bra! Til tross for hormoner i ubalanse og at jeg må gråte både for triste og fine ting flere ganger om dagen går dagene med det nye familiemedlemmet utrolig bra. 
 

[FruN]

[Weebs]

Jeg har jo gratulert deg og fått sett den fine jenta på snap. Å, tenk å være der du er nå  Jeg smelter. 

Hvordan synes storebror det er å være storebror da? 

[Mumsy]

Weebs skrev (På 8.1.2021 den 23.13):

Jeg har jo gratulert deg og fått sett den fine jenta på snap. Å, tenk å være der du er nå  Jeg smelter. 

Hvordan synes storebror det er å være storebror da? 

 Hun er skikkelig fin ja, om jeg skal si det selv 

Han syns lillesøster er litt skummel.. Men han trenger vel bare litt tid, er ikke sjalu (enda) og er veldig snill med henne. Han vil likevel ikke holde henne og han får panikk når hun skriker eller klynker litt, da roper han panisk på meg at jeg må komme å gi henne puppen øyeblikkelig Det er jo i grunn veldig søtt da 

Vi har ikke helt kontroll på dette 2(3)-barnslivet enda merker jeg, men i går kom vi oss ut en liten tur samtidig alle mann, det var godt.

Pappaen sover på kontoret (gjett om storebror har fortalt det i bhg), mens jeg og Bønna deler dobbeltsengen. Hun sover bare med pupp i munn og da fungerer det best sånn, i tillegg til at vi slipper å bli vekt på natt eller tidlig morgen av storebror. Vi ligger gjerne 10-12 timer i senga å drar oss  Men ting tar tid med hundre ammerunder, bleiebytting, litt kveldsuro osv. så best å sikre seg så mye søvn som mulig tenker jeg 

[Mumsy]

Wæ, så rart, gøy, rørende og helt fjernt å les igjen gamle innlegg og fødselshistorie❤️

 

Nå har Bønna akkurat fylt 4 år, og Knerten er 7 år. Jeg og mannen var like fast bestemt på at Bønna var sistemann, men nå er jeg jammen prøver igjen. Blir nesten attpåklatt det, noe jeg i alle fall ALDRI skulle ha😂 Fordi jeg verdsatte søvn og kvalitetstid med de vi allerede har. Jepp da, gikk over det gitt. Har glemt hvor hardt det suger å ikke få sove ordentlige netter på tre år. Det vil si, Bønna sover hver natt inni øregangen min mer eller mindre, så sover ikke akkurat topp nå heller.

Ler meg ihjel av navnet «Bønna» og tenker på hvor sur hun hadde blitt hvis hun visste at jeg kalte henne det. Hun er nemlig prinsesse-babykanin-Elsa-og-Anna-*eget navn*, så som dere skjønner tar det lang tid å titulere henne.

Er det noe liv her inne på Kvinneguiden av den gamle kjernen?

IKM er den 19/01 og jeg er så spent! Har 4-5 prøveperioder bak oss som ikke førte frem, men det var jo noe det samme med Bønna også ser jeg, før det klaffet.

krysser fingrene🤞 

[Mumsy]

Siden det er et voldsomt trøkk her inne av spente folk, kan jeg melde om at prøvingen fortsatt ikke har gitt resultater. Ny IKM er 21/04. 🤞