Når typen juger (langt..)

[Gjest Nathalie]

Hva gjør du når typen din juger?

Han juger om alt og ingenting, for å si det sånn.

Har "ferska" ham noen ganger, men da jeg har stilt ham til veggs med det blånekter han selvsagt.

Dette er frustrerende, for jeg kommer jo ingen vei med å prate med ham om det!

Greit nok om han skulle ta en hvit løgn innimellom, men når det blir sånn det har blitt her så er det ikke noe særllig. Jeg vet ikke lenger hva han sier som er sant og ikke...

Kan jo ta noen eksempler...

Vi har felles økonomi, men hver vår konto. (Bruker hverandres bankkort om hverandre, har dispensasjonsrett på den andres kontoer osv)

Vel, vi hadde brukt opp nesten all lønna mi, så jeg skulle sjekke hvor mye han hadde på kontoen sin. (Med nettbank) Da jeg gikk inn dit, så oppdaga jeg at han hadde brukt kortet sitt to ganger på summer på flere hundre kroner. Så jeg spurte han; "hva er det du har kjøpt da?" Han hadde jo ingenting med seg hjem. Han reagerte med å si "har det ikke kommet før nå??" Litt sånn uskyldig men nok til at jeg begynte å lure. Jeg spurte hva som ikke hadde kommet inn, og da visste han plutselig ikke og ble veldig rar i trynet... Tydelig at han hadde brukt penger på noe han ikke ville fortelle meg. (Det sto bare "varekjøp" på nettbanken)

Vel, jeg sa fra at hallo, jeg er ikke dum selv om du kanskje tror det, jeg skjønner at du har kjøpt ett eller annet du tydeligvis ikke vil fortelle meg. Han ble stille og sa ikke noe mer... (Det er typisk han hvis det er en diskusjon han ikke liker = dyster stillhet)

Vel, så holdt jeg på med husarbeide her en dag, og tørket støv i seksjoner o.l. Jeg har et lite glass stående inni seksjonen med penger i som jeg har hatt lenge, spart i tilfelle det skulle bli en nødsituasjon eller noe. Men da jeg tørka støv, oppdaga jeg at disse pengene var BORTE! Hallo, tenkte jeg, hva faen driver den typen med på?? Så jeg sendte ham en mail på jobben hvor jeg skrev at det var utrolig smålig av han å bare ta pengene. Han kunne i det minste ha spurt. Da tok det laaaang tid før jeg fikk svar, og da jeg endelig fikk svaret sto det "Hvilke penger?" Hallo, han vet jo at jeg sparer der. Jeg sa klart fra at han trengte ikke ro seg bort, for hvem andre kunne tatt pengene enn ham. Skybert? Da han kom hjem, spurte han (veeeldig uskyldig) om pengene og sånn. Jeg hisset meg opp, men han presterte å si "neeei, han hadde ikke tatt dem. De kunn ikke falt ned bak seksjonen da?" HALLO!! Jeg mener, glasset med pengene STO da jeg tørket støv.. Har glasset reist seg igjen av seg selv da eller?

Tidligere i dag sjekka jeg kontoen hans igjen, fordi vi har dårlig råd nå, og jeg skulle holde på med litt regnskap. Da oppdager jeg at han har tatt ut 200kr fra minibank i dag! Hmmm... Snodig, han reiste jo på jobb til kl. 08.00 og er der fortsatt.. Hva skulle han med de pengene? Det blir spennende å se når han kommer hjem i dag om han sier noe om dem eller ikke. De pengene han har brukt tidligere har aldri jeg sett noe til iallfall... Jeg lurer på om det holder på å gå opp for meg hvorfor vi ALLTID får dårlig råd på slutten av måneden når jeg fører regnskap og ser at "dette skal jo gå fint"...

Han har løyet om andre ting også. F.eks. i går snakka han med mora si i telefonen. Plutselig begynte han å hviske. Jeg tenkte ikke noe mer over det, men det er jo slikt han aldri gjør. Plutselig hører jeg ham si "Så koselig, du får hilse henne så mye fra meg da". Da jeg spør om svigermor hadde noe fint å fortelle, sier han nei. Det var ikke noe nytt der. Neivel, tenke jeg, da var det sikkert ikke det.

Her om dagen begynte han å bable på et innlegg som jeg mener å ha sett her på KG. Så jeg spurte om han holder på å sniklese her. Nei, sa han, men han kunne tenkt seg å begynne her han også. "Hold deg unna! Det er mitt fristed!" sa jeg. okok, svarte han. Litt senere på kvelden da jeg logget meg inn på KG oppdaget jeg at der det sto "du var her sist ddmmyy kl. xxxxxx" sto det et klokkeslett tidligere på kvelden da jeg faktisk sto i dusjen! (Jeg vet at klokka her går en time for sakte, så jeg regnet ut det) Så da har vel typen funnet det passordet jeg hadde også, da? :evil: Så jeg bytta til et passord som han ALDRI kan finne ut hva er.

Vet ikke om jeg skriver dette for å lette tankene og raseriet inni meg eller om det er for å få råd, men... (Dere har sikkert sett fra flere innlegg at det lureste for meg er kanskje å gå fra ham...)

*sukker oppgitt* Hvorfor må han være så IDIOT???

Og du samboer, om du leser dette og kjenner deg igjen; JEG ER IKKE SÅ DUM OG NAIV SOM DU TROR! JEG HAR GJENNOMSKUA DEG FORLENGST, SER DU IKKE DET???? - og se til helvete å komme deg vekk fra mitt fristed! :evil:

[Gjest Janna]

Love is in the air...

Hvorfor stiller du ham ikke et ultimatum kjære Nathalie?

Begynn å bli skikkelig MANN og stå for det du gjør eller GET LOST.

Skjønner godt frustrasjonen din, men hva gjør du for å få slutt på dette?

Lykke til....

Klem fra

[Gjest Lottemor]

Har ikke noen gode råd til deg og hadde jeg vært i din situasjon vet jeg ikke hva jeg hadde gjort....

Det er jo temmelig lite voksent om han holder på på denne måten da .....

Vet bare det at en i familien min var sammen med en fyr og det samme hennte med henne ...... penger "forsvant" og det var ingen som viste hvor de var blitt av.....liksom....

Det viste seg at typen hadde problemmer med spilleautomater og brukte flere tusen i månden på å spille på narvesen ol sdeder.....

Penger fra barna hennes og allt forsvannt....

Det ble så ille til slutt at hun måtte velge mellom å gå i fra han eller miste leiligheten sin....

Når hun da hadde tatt valget og kastet han på hode ut hadde hun myyyye bedre rå enn det hun hadde når de faktisk var sammen.....selv med bare en lønning.....

Gir deg en klem selv om jeg vet at det sikkert ikke er til hjelp,men litt trøst kan du få...... siden jeg ikke har noen råd...

klem fra

[Gjest Nathalie]

Nei, som sagt så har jeg jo prøvd ørten ganger å prate med ham. Det nytter jo faen meg ikke å diskutere med ham heller! Da blir han helt stille, og "oppslukt" av andre ting. Jeg har revet fra ham det han har drevet med flere ganger, og sagt fra at "NÅ SKAL VI PRATE OM DET" Men ikke engang det hjelper! For da blir han sur "døh..jeg gidder ikke prate med deg når du er sånn, du er så jævla hissig hele tida"

Stille ham et ultimatum, ja... Du skjønner det, Vinga, at det er ikke alt som nytter like lett her. Jeg har flere ganger prøvd å si fra til ham at "du, jeg tror vi burde flytte fra hverandre en stund og få tatt en pause. Stå på egne ben, tenke over hva vi vil" Men det blir aldri, fordi han prater meg rundt! ....og alle andre venner og bekjent tror jo vi kommer til å gifte oss og alt sammen....my ass, sier jeg...

Hva annet skal jeg gjøre enn å prøve å prate med ham, da? Jeg kan ikke akkurat leie en privatdetektiv som skal følge etter ham for å se hva han bruker pengene til osv.

JA, dette er frustrerende, og JA, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for noe nå...

Skal jeg bare plutselig en dag stå der og "døh, nå flytter jeg! Jeg gidder ikke juginga di mer" Synes det er litt jævlig også, etter over 4år sammen mener jeg

[Gjest Nathalie]

Og by the way, Vinga, hva mente du med "love is in the air " ????

[Gjest Janna]

Det var bare en liten ironisk kommentar, ikke meninga å være frekk eller noe.

[Gjest Lottemor]

Du jeg tror jeg fikk en god ide...

Hva om dere ikke lenger har felles økonomi?

Du ber han sette inn på din konto det halparten av det dere betaler felles og så har dere hver sine penger som skal gå tiøl mat og bensin klær og gøy.....

Så når han da eventuellt har brukt opp sine peneger så kan han sitte der med sjegget i postkassa og se på mens du har penger og kozer deg ?

[Gjest Nathalie]

Joda, det kunne nok gått an det, Lottemor, men hvordan tror du han vil reagere hvis jeg sier noe sånt? "Stoler du ikke på meg, eller?" NEI, jeg gjør ikke det, men hvis jeg skal klare å fortsette å leve med ham så må man jo faktisk kunne leve som normale mennesker...

Men det er jo ikke bare penger han juger om, selv om det var to av de eksemplene jeg kom med. Så hva skal jeg gjøre med alt det andre han juger om da?

Jeg kjenner ikke igjen meg selv for tiden, jeg har så masse rare følelser i hodet mitt; forårsaket av ham! Jeg er :cry: jeg er :evil: jeg er :x og jeg er oppgitt Innimellom så er det nesten så jeg skulle ønske han var utro slik at jeg har en "unnskyldning" for at vi skal flytte fra hverandre og ta en pause. Jeg tror jeg trenger tid alene til å tenke over hva jeg egentlig vil. Men han tror jo alt er bra, fordi han bryr seg ikke døyten om hva jeg sier! Jeg har hintet, jeg har sagt det rett ut, jeg har kjeftet... Jeg har gjort alt jeg kan finne på for at han skal reagere... Hvordan reagerer han? Med dyster stillhet selvfølgelig....

[Gjest Janna]

Betyr ordet "RESPEKT" noe som helst for denne fyren?.....

[Gjest Lottemor]

Huff.....oki det jeg gjør når jeg føler at allt er snud på hode og ingen hører etter på hv jeg sier og jeg blir mer fustrert og sint....da tar jeg frem penn o g papir skriver så svette og tårer spruter....

Legger det forran den jeg vil skal lese det og går.....

Sier ingen tin er sur og iskald og sitter meg på kjøkkenet skriver en liste med allt som er posetivt og allt som er negativt og ser om jeg kan leve med det......

Så kommer personen etter en stund krypenede inn på kjøkkende og vil snakke om det som han har lest og jeg sier ikke et ord....personene stammer frem en hel hau med ynskyldninger og hører selv hvor dumt det høres ut og vi får til slutt en oppklaring...om ikke vi får en oppklaring så vet jeg at jeg har fått frem hva jeg mener og føler ....og det er deilig ......

Er det noe du kunne ha prøvd??

[Gjest Nathalie]

Jeg har skrevet mange brev til ham, men aldri gitt ham noen... Jeg synes det er så teit å ikke kunne _snakke_ om problemene heller...

Det som er så jævlig, er at han er egentlig veldig snill bortsett fra det der. FOR snill, faktisk... Han gjør jo vanligvis alt for meg, jeg kunne snodd han rundt lillefingeren hvis jeg ville. (Noe jeg ikke vil) Jeg vet ikke hva det er for noe med ham, men jeg vet at jeg har vondt for å være for jævlig pga at "han er så snill, jeg vil ikke såre" om dere skjønner?

Huff, jeg veit ikke om dette kom ut riktig, og om dere forsto, men det er så vanskelig å forklare....

Jeg gir meg ende over... Tror jeg skal gå og grave meg ned.. Se om det hjelper... (Litt ironi kan jeg ha i dette jævlige tilfellet jeg også...)

[Klips]

Men han snakker jo tydeligvis med deg når du ber om en pause, siden han snakker deg rundt. Hva med å skrive ut det du har skrevet her, og ha det i bakhånd når du evt. ber om en pause. Hvis han ikke skjønner hva du mener, gir du han dette og ber om en saklig forklaring på det. Hvis ikke flytter dere fra hverandre.

Nei, jeg vet ikke jeg, Nathalie, men jeg synes ikke du skal fortsette slik som dette. Tenk om det blir en vane for deg å la deg behandles slik.

Åh, at det virkelig finnes så håpløse mennesker!

[Gjest Nathalie]

Ja, han snakker meg rundt, men jeg mener han prater ikke om det vi EGENTLIG skal prate om... Enten blir han stille og sier ingenting, eller så sier han seg enig (men gjør aldri noe mer med det selv om jeg prøver) eller så begynner han å prate om andre ting som han vet er veldig viktig for meg. Vet ikke om jeg har noen gode eksempler, for jeg sitter alltid igjen etterpå og tenker "åja, vi kan jo ikke gå fra hverandre, for det er jo slik og slik" om dere skjønner?

Jeg vet ikke om det er riktig å skrive ut dette her og vise det til ham heller, at jeg liksom har diskutert med andre hva jeg skal gjøre. Egentlig er jo dette en privatsak jeg burde klare å ordne opp i selv... Men det gjør jeg altså ikke.

Jeg vet jeg ikke bør fortsette slik Klips... Men det er liksom så lett å si "flytt ut" til andre men når man står oppi det selv så er det plutselig ikke så lett... Det bør ikke bli en vane for meg å la meg behandles slik, nei... Men lell, da... :-?

Huff ja, at det kan finnes så håpløse mennesker som meg som roter meg inni sånt... sier jeg iallfall...

[Gjest gjest for øyeblikket..]

Hei Nathalie!!

Åh, som jeg kjenner meg igjen! Dvs, mannen min lyver ikke om penger, men om diverse andre ting. Konfronterer jeg han med det, så nekter han plent, eller så går han ut, eller så blir han stille og snakker om andre ting. Huff, det er skikkelig vanskelig,ja. Vi er tilogmed gift, og har det veldig bra på alle andre måter, bortsett fra akkurat det at han små-lyver om ting og tang. Ikke noe seriøst, egentlig, men hallo.. Man bør da ikke lyve om noe i et forhold. Men jeg vet at jeg aldri kan kaste han ut heller, for tross alt elsker jeg han kjempehøyt, og kan ikke tenke meg et liv uten han... Har desverre ikke noe godt råd, ville bare si at jeg vet hvordan du har det.

Klem..

[Gjest Nathalie]

Hei "gjest for øyeblikket".

Gdt å høre det er flere som har det slik... Ikke at jeg unner noen andre å ha det sånn, det er ikke det jeg mener, men jeg føler meg så alene med det innimellom...

Men du er nå heldig trossalt likevel, for du er sikker på at du elsker han uansett...det er ikke jeg...

Men takk for støtte!

[vilja]

Hehe, må le litt.- Ikke ondskapsfult.

Men typen din ser ut til å skjule noe.

Om jeg hadde et slikt problem, så hadde jeg garantert fulgt etter han!

Jeg hadde kledd meg ut, og lagt inn puter både forran og bak.:)

Og jeg hadde hatt det morsomt på samme tid oxo.

Noe driver han med. Det er helt sikkert. Men Jeg ville ikke nevnt det mere. Jeg ville bare latt som ingenting, så han hadde slappet mere av. Da kommer han til å fortsette. Og så hadde jeg på stikkprøver fulgt etterhan. For slikt er jo gøy. Jeg hadde ikke gitt meg til kjenne, men hjertet hadde nok banket fort. P.g.a va jeg drev spionasje på typen, og for at jeg hadde vært nyskjerrig på han han drev ned. Hadde oxo tatt med kamera for bevis.

(Har kjent noen typer som lyger og blånekter, lell om du så har de drev med, og de hadde nektet, så det er du som lurer på om du selv er rar.)

Om du bor i trøndelag, så kan du leie meg:)

Jeg elsker slikt!

Han har sikkert truffet ei gammel venninde, som han er redd for at du ser på som en trussel. Kanskje det er en x? - Spør svigermora di i et lurespørsmål.

At du hadde truffet ei venninde av typen di, og likså si: Ja, hvor bodde nå hun igjen?

Klem iallefall fra meg.

Det er sikkert ikke så farlig. Men en kan kodt holde øya oppe ja! - Du virker litt agresi, så han kan være redd deg. Og tør ikke å fortelle deg alt. Gi hverandre en massasje og en klem i kveld!! Det løser opp spenning.

[Gjest Nathalie]

Tror nok ikke han har truffet en gammel venninne... For såvidt jeg vet kjenner han ikke mange her...

Men om så er, så er det helt greit for meg, tro det eller ei!

Jeg har ikke tenkt å følge etter ham, hallo, jeg gidder ikke spionere. Tenk om han skulle gjøre det samme mot meg? (Jeg juger ikke på sånt, men jeg vil da ha et privatliv jeg også!)

Ja, jeg er litt aggressiv, men hallo, jeg å få utløp for sinne og frustrasjon jeg og!... Jeg har da aldri slått ham!

Huff, egentlig så er jeg i litt sånn "drit og dra" humør akkurat nå, så jeg orker ikke bry meg. Han får gjøre hva faen han vil for meg! Jeg gidder ikke engasjere meg i det akkurat nå, jeg har langt viktigere ting å tenke på for øyeblikket...

[Klips]

Du er IKKE håpløs, Nathalie. 1000 vis av kvinner, og sikkert menn, sliter akkurat like mye med dette, det er bare sånn vi er. Har sett mine smarteste venninner blitt tvinnet helt rundt lillefingeren til tullinger, men jeg synes jo ikke plutselig de er håpløse av den grunn.

Vet at det er lettere sagt enn gjort å bryte opp, selv flyttet jeg fra samboeren min i '97, vi hadde vært sammen i 6-7 år, bodd sammen i halvannet, og han var til og med kjempegrei på alle områder. Han var bare ikke den rette. Husker at jeg ikke trodde jeg ville klare å gå fra han. Så en natt gikk det opp for meg at jeg kunne gjøre det, hvis det var det jeg ønsket. Husker at jeg plutselig begynte å puste lettere, som om en fysisk bør ble fjernet. Så det var dødsvondt, hadde jeg visst hvor kjipt det skulle bli, er jeg ikke sikker på at jeg hadde våget. (Hehehe, ikke mye oppmuntring i det kanskje.) Men NÅ er jeg gift med den riktige mannen for meg, og gravid og lykkelig.

Sier ikke at du skal gå fra han, Nathalie, men det jeg tenkte i '97 var at "Jeg er for ung til å være sammen med en som føles som en kamerat og som jeg ikke er forelsket i." (Var 24.) Du er også ung, Nathalie, for ung til å gro fast et sted bare fordi dere har vært sammen lenge osv.

Jeg vet virkelig ikke hva du skal gjøre, men for å finne ut av det må du skille mellom det som er viktig (hva du føler, tenker, mener) og hva du ikke kan ta hensyn til (hva andre mener, hvem som blir såret osv.) Ikke det at jeg oppfordrer deg til å såre folk, men av og til er man nødt til det.

Lykke til vennen.

[Catzy]

Om det praktiske rundt økonomi: Jeg skjønner ikke hva som er unormalt med å ha en semi-felles økonomi. Jeg og min kjære setter inn et likt beløp på en felles konto, som begge har tilgang til med kort, hver måned. Disse pengene skal dekke alt felles, inkl. kino og annen felles luksus. Vi setter av et ganske stort beløp, så det har aldri gått tomt til nå. De andre pengene vi tjener, disponerer vi selv hver for oss. Hvis jeg vil bruke 2000 kr på en kjole, så kan jeg det. Det betyr at jeg ikke kan spise lunsj ute resten av måneden(går av egne penger), men jeg har allerede betalt inn til felleskassen, så mat, husleie og andre ting trenger jeg ikke å tenke på.

Med en slik løsning så er det veldig synlig hva som skjer. Begge skal være enige om hva felleskassa går til. Det forutsetter at man kan stole på at ingen "låner" litt av den uten at den andre vet om det. Det er lett å holde oversikten over hvor mye som kommer inn fra hvem, og hvor mye som går ut. I tillegg har DU dine egne penger, som du har kontroll på, som han ikke kan røre. (Husk i så fall å gjøre om rettighetene til andre kort og kontoer når dere er i banken for å fikse dette.)

Men hva du ellers kan gjøre? Se deg om etter en liten hybel, kanskje? Så du faktisk har sjekket den reelle muligheten for å flytte fra mannen. Ikke dermed sagt at du kommer til å gjøre det, men det er kanskje greit å sjekke ut muligehetene.

Catzy

[Gjest Nathalie]

Takk for svar alle sammen!

Det var et godt svar du kom med, Klips, jeg merket at du tydeligvis forsto hva jeg babler om med det å gå fra osv... Det er utrolig hvor mye støtte jeg har fått i dere jenter her! Det er sykt! Men jeg blir utrolig glad for det :D

Nei, det er ikke lett å bryte ut...og det er ikke lett å bestemme seg... og jeg er redd jeg ikke skal takle alenetilværelsen.... Det er så mange faktorer som kommer inn som gjør at jeg drøyer det og drøyer det... Men jeg VEt at jo lenger jeg drøyer det, dess vanskeligere blir det...

Catzy, du hadde en veldig fin løsning på det med økonomien! Jeg har faktisk aldri(!) hørt om noen som har det sånn, jeg har bare hørt om felleskasser, om du skjønner. Men den synes jeg var en utrolig god ide, så den tror jeg jammen jeg skal foreslå for samboeren. Så får vi se, kanskje jeg får litt bedre råd jeg også...

Vel, det er bare fint med flere kommentarer og råd, men bare hvis dere har noe vettugt å si..

Skal fortelle hvordan det går etterhvert, jeg....