La stemor sitte i uskifte?

[Leeloo]

Jeg tenker at de kan gjøre det enkelt med testamente: barna får en mill./ev. deler 2/3 hver om det ikke er større midler i boet (pliktdelsarv), de testamenterer den frie delen til hverandre. I tillegg arver de vel hverandre med 25%. Da sikrer de seg mot at en ev. prisstigning gjør det vanskeligere enn nødvendig å kjøpe ut arvingene (det kan jo være de har noen oppsparte midler også), og ettersom det tydeligvis kun er HI som ikke vil signere er det en mill. stemoren må ut med. Jeg kan egentlig forstå begge sider av saken, så dette hadde vel vært en grei mellomløsning. Det er forresten ikke helt usannsynlig at arveloven endres til å tilgodese partner/ektefelle med en større del enn nå, vet det har vært diskutert.

[AnonymBruker]

Jeg signerte for en del år siden under på at min far og hans kone kunne sitte med uskiftet bo når den ene parten døde. Far var allerede alvorlig syk og det var lite sannsynlig at hun skulle dø før ham. Hun pleiet ham i flere år og ga ham et godt liv, og det var ikke i mine tanker å droppe og signere slik at hun skulle bekymre seg for bosituasjonen når pappa en gang gikk bort. De skrev også testamente slik at gjenstander som fulgte den enkeltes familie skulle gå til rett familie. 

Da min fars kone døde en del år etter min far så ble det et veldig ordnet og greit arveoppgjør uten krangler, selv om det var snakk om barn fra tidligere forhold som ikke var i slekt eller hadde særlig kontakt. Økonomisk var det til min fordel med uskifte fordi jeg fikk med meg noen ekstra år med verdiøkning på huset de bodde i, skulle jeg blitt kjøpt ut på tidspinktet min far døde hadde jeg endt om med en god del mindre sum - dersom man da skal fokusere på pengeverdier.

Så mitt råd er å skrive under, særlig om det er snakk om folk i godt voksen alder. Det går jo an å sette noen krav for å signere og man har krav på å lese gjennom og godkjenne avtaler. De som inngår slike avtaler bør bruke advokat for å få så tydelige og ordnete avtaler som mulig. 

Anonymkode: e3e74...9a5

[AnonymBruker]

6 timer siden, Frk Johansen skrev:

Jeg ser det poenget, og nettopp derfor har man jo livsforsikring, gjeldsforsikring og dødsforsikring som man kan tegne alt etter hva som passer hver enkelt par/familie. Jeg har tegnet livsforsikring på min samboer slik at jeg kan løse ut hans barn dersom han plutselig dør før meg nå. Jeg har da heller ikke mulighet til å betale ut barna hans av baklomma, men der kommer forsikringen inn i bildet som gjør at jeg kan bli boende i huset og barna hans få sin farsarv. Jeg har ikke tenkt noen annen mulighet og ønsker heller ikke å la barna til min samboer vente på sin farsarv hvis noe skal skje han nå. 

Du burde lese vilkårene for livsforsikring. Du får ikke 3 mill fra forsikringen om din mann på 83 går bort. Det er også som regel en aldersklausul, tegner du det sent i livet får du ikke forsikring.

Anonymkode: 5d3ca...b7e

[sofie777]

Tråden er ryddet for hetsende innlegg

sofie777, mod

[Outlander]

Når jeg leser tråder som dette hater jeg virkelig at jeg flyttet til Norge.  Seriøs.  Skam...bare totalt skam.  

[AnonymBruker]

Selvsagt hadde jeg skrive under. Jeg er ikke noen ond Disney heks som hiver en sørgende enke på gata. Jeg har da både empati og oppdragelse. Pengene kommer når de kommer. Det er vanskelig nok å miste livspartneren sin om man ikke skal bli utsatt for heksejakt av griske arvinger også. Se nå for pokker å finn frem verdigheten din.

Anonymkode: 43029...92b

[AnonymBruker]

Så trist lesning. Tenker på min mann, om noe skulle skje meg. Om det ikke er vanskelig nok, så skal han sette seg i gjeld/selge bolig pga noen ikke vil han skal sitte i uskiftet bo.

Anonymkode: 8627d...484

[AnonymBruker]

Min stemor har vært i livet mitt siden jeg var 8, er nå snart 40 år selv. Hun har vært som en xtra "mamma" for meg i alle år, hun er som en bestemor for barna mine og jeg er veldig glad i henne. Det er en selvfølge å la henne sitte i uskifte om pappa faller fra før henne. Det skulle da bare mangle, de har vært gift i 30 år!

Min "stefar" har bodd sammen med mamma i 4 år, de giftet seg i fjor. Mamma har vært alene i mange år før hun traff ham. Han kjenner jeg ikke, og det ville være helt uaktuelt å la han sitte i uskifte på nåværende tidspunkt. Både mamma og pappa er tidlig i 60årene så de er ikke gamle, så det kan jo tenkes jeg lar han sitte i uskifte om den dagen kommer om 20 år, hvis jeg da er blitt bedre kjent med ham og liker ham. Men ikke på nåværende tidspunkt. Jeg ville dog ikke kastet han ut på dagen, han skulle såklart fått en viss tid til å områ seg på, som f.eks ca et år. Men ikke snakk om at han skulle få forvalte min arv som han selv ville i x antall år etter mammas bortgang.

Jeg har ingen søsken og mine steforeldre har ingen barn om det har noe å si. 

Anonymkode: 5d3ca...b7e

[AnonymBruker]

Jeg er enig med TS her. Alle snakker som om det er en stor fordel å sitte i uskifte, men det er det ikke nødvendigvis. Det følger mye ansvar med det, og personen som sitter i uskifte kan ikke lenger disponere midlene fritt. Særlig hvis det er en del år i mellom dem kan dette bli et problem. Så det jeg først ville gjort er å diskutere med far og stemor om dette er noe hun virkelig vil. Kanskje det hadde vært bedre å løse ut stebarna og kjøpe en mindre leilighet.

Anonymkode: eb496...1a5

[Illuminatum]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min far og hans kone gjennom mange år har kjøpt leilighet sammen. Tidligere har de hatt eiendom på hver sin side selv om de har bodd på ett sted. Nå skal to hus selges og en leilighet skal bli deres felles bolig. Så langt alt vel, men jeg vil ikke uten videre signere på at dersom min far dør først skal hun få sitte i uskiftet bo. (og vice versa) Det må presiseres at de har sagt de fraskriver seg arverett etter hverandre. De har to barn hver og for alle de andre tre "søsknene" mine er det visst helt ok å signere på at lengstlevende skal få sitte i uskifte. Jeg ser mange fallgruver, hva om lengstlevende vil selge denne relativt store leiligheten og kjøpe noe mindre når en faller fra? Hva da med det eventuelle overskuddet? Min far sier så kjekt at det kommer ikke til å skje, men historien er full av ting og saker som ikke skulle skje men som skjer likevel. 

Alle vi fire "barna" er fra 35-45 års alder og har det vel greit nok med økonomi men ikke nødvendigvis veldig romslig da to er skilt siste året med relativt små barn. Jeg har bare svart at jeg er skeptisk og ønsker å se en eventuell avtale før jeg bestemmer meg. I utgangspunktet ønsker jeg en eventuell farsarv (anslått verdi ca 2,5-3 mill fordelt meg og mitt søsken) når han faller fra. Det er strengt tatt ikke veldig store verdier, men det utgjør likevel en god slump etter mitt hode. Hvis han faller fra tidlig har jeg ikke lyst til å sitte og vente på en drøy million kroner kanskje i 20 år selv om leiligheten trolig vil stige i verdi. 

Ingen er syke, begge er nettopp blitt pensjonister så de kan fint leve i 25 år til. 

Er jeg "slem" som ikke unner lengstlevende å sitte i uskiftet bo? Jeg er av den oppfatning at de kan løse dette ved forsikringer. Jeg har selv snart voksne barn og det kunne vært fint å hjelpe disse inn på boligmarkedet om 10 år hvis deres bestefar faller fra før fylte 80 år. 

Hva har dere andre gjort? Det tusser jo med skilte pensjonister der ute... Nå er jeg den stygge i familien som ikke unner dem noe og jeg blir beskyldt for å ønske min far død og det som verre er. Sannheten er at jeg synes det er greit å forholde meg til loven men det argumentet kjøpes ikke. Hva bør jeg gjøre? 

Anonymkode: e7d7b...65f

Du er sikkert klar over at din far kan gi bort alt han eier til sin kone, slik at du får ikke noe?

[sofie777]

Tråden er ryddet for latterliggjøring og svar til dette

sofie777, mod

[AnonymBruker]

Jeg hadde samtykket til borett. Det har en av mine foreldre gjort med sin stefar. Hadde de bedt om uskiftet bo hadde det også vært uproblematisk, men det gjorde de ikke.
Samtidig skjønner jeg deg veldig godt ts. Man kan ikke stole på folk som er i sorg! Noen tar helt av og gjør så utrolig mye dumt og ødeleggende at man ikke i sin villeste fantasi kunne forestillt seg det. Det er helt normalt i en sorgprosess, men kan få enorme konsekvenser.
Jeg ville tatt kontakt med en advokat og lagt frem problemet.

Vi har opplevd det motsatte også, at en av besteforeldrene mine ble kastet på gaten etter dødsfallet til sin partner gjennom 46 år. Desverre hadde samboeren sittet i uskiftet  bo, og selv om de hadde bodd sammen i 46 år, var det rett ut. Det værste var at min bestefar ble satt på bar bakke. Selv om han var den eneste som hadde vært i arbeidslivet og hadde forsørget henne, nedbetalt huslånet osv. Vi kunne tatt det rettslig, men han orket ikke. Det verste for han var ikke vediene, men hjemmet. Når man mister partneren sin i høy alder, blir det en ekstra belastning å miste alt annet også.
Ikke alle eldre mennesker er omstillingsdyktige. Så hvis du kan finne en måte å ivareta alles interesser på, så er det det beste. Hvis ikke må du kanskje være forberedt på at faren din overfører verdier til henne. Man kan jo gi bort det man vil i levnede live

Anonymkode: 996dc...03f

[AnonymBruker]

Dette er hvorfor det er dritt å være sammen med en med særkullsbarn .

jeg og eksen grusla husplanene og egentlig forholdet fordi det rett og slett ble for usikkert å stifte ett hjem med fyren.

frykten for å bli gammel med hans barn ble for sterk:

hvorfor skulle jeg bygge et hjem jeg kun kunne bo i så lenge han levde?? 

Han ville ikke be barna sine om å signere papirene. Og med den prisstigningen som til da hadde vært fryktet jeg at jeg ikke kunne betale ut barna og dermed måtte selge.

dette ville vært helt greit om han døde som "ung". Da kunne jeg fint flyttet og startet på nytt. Jeg ville nok også fått lån om jeg ønsket å kjøpe barna ut . I tillegg ville vi kunne benytte forsikring.

skulle det derimot skje når vi var gamle ville jeg risikere å bli helt ødelagt- demens utvikles fortere når man flyttes fra sitt vante miljø. Og bare det å starte på nytt i ny bolig når en er gammel og skrøpelig kan være en utfordring.

ingen bank ville gitt et gunstig lån, og lite sannsynlig at man ville hatt mye igjen av pensjonen.

så Ts : 

faren din og stemor di har valgt å kjøpe en leilighet- fordi de vil stifte et felles hjem i lette omgivelser, et hjem å bli gamle i.. at du ikke kan gi din fars elskede den tryggheten at hun får ha dette som sitt hjem er hjerterått- særlig med tanke på at dine stesøsken uner din far den tryggheten..

Du frarøver faren og dama lykken og gleden med å stifte et hjem...

ei venninne av meg nektet det samme.- endte med at faren skrev et testament der det sto at hun ikke skulle arve noe mer en pliktarven. 

Et annet tilfelle var at faren overførte alt av verdi til kona - slik at det ikke var noe arv igjen ..

 

kort oppsummert : 

det lønner seg å være raus!

 

Anonymkode: b2318...0ad

[AnonymBruker]

Jeg vil si det kommer helt an på hvor godt forhold man har til steforelderen. Min stemor har vært i livet mitt siden jeg var i barneskolealder, men vi har ingen forhold utover at vi møtes ved familiebesøk ect. Hun har aldri vist noe som helst interesse for hverken meg eller mitt søsken. Jeg vil faktisk tørre og påstå at hun ikke har gjort noe innsats overhodet for å få et forhold overhode med oss. Da vi var barn når hun kom inn i livet vårt, så vil jeg påstå at det er hennes plikt som voksen å sørge for å få et forhold til oss og dette har hun aldri vært interessert i. 

Jeg hadde aldri skrevet under på papirer om uskifte nå eller i fremtiden, rett og slett for jeg ikke stoler på henne. Det eneste jeg har kjent litt på tidligere er at jeg har et halvsøsken som det kunne gått utover, hadde min forelder dødd før dette søskenet var voksen så hadde det selvsagt vært en helt annen sak, bare for å påpeke det. 

Anonymkode: b5395...950

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min stemor har vært i livet mitt siden jeg var 8, er nå snart 40 år selv. Hun har vært som en xtra "mamma" for meg i alle år, hun er som en bestemor for barna mine og jeg er veldig glad i henne. Det er en selvfølge å la henne sitte i uskifte om pappa faller fra før henne. Det skulle da bare mangle, de har vært gift i 30 år!

Min "stefar" har bodd sammen med mamma i 4 år, de giftet seg i fjor. Mamma har vært alene i mange år før hun traff ham. Han kjenner jeg ikke, og det ville være helt uaktuelt å la han sitte i uskifte på nåværende tidspunkt. Både mamma og pappa er tidlig i 60årene så de er ikke gamle, så det kan jo tenkes jeg lar han sitte i uskifte om den dagen kommer om 20 år, hvis jeg da er blitt bedre kjent med ham og liker ham. Men ikke på nåværende tidspunkt. Jeg ville dog ikke kastet han ut på dagen, han skulle såklart fått en viss tid til å områ seg på, som f.eks ca et år. Men ikke snakk om at han skulle få forvalte min arv som han selv ville i x antall år etter mammas bortgang.

Jeg har ingen søsken og mine steforeldre har ingen barn om det har noe å si. 

Anonymkode: 5d3ca...b7e

Men- om din mors mann ikke har arvinger, ville det ikke vært bedre at han fikk sitte i uskiftet bo og så arvet du begge?

Syns litt synn på mannen .. hvis han dør får mor di alt- hvis hun dør må han flytte..

 

Anonymkode: b2318...0ad

[Naos]

Jeg hadde ikke orket å forholde meg til å ta en sånn avgjørelse, og hadde ikke signert.

Min relasjon til "stemor" er helt greit, men ikke så sterk at det er naturlig å ha særlig mye omgang etter at faren min blir borte. Det blir merkelig for hennes barn å skulle dele med oss etter kanskje tiår uten særlig kontakt, samtidig som hun har tilført ytterligere verdier i de årene - som det kan føles feil at vi skal ha del i.

Det er ikke noe greit å bli satt i dilemmaet heller. Da får de heller innrette seg slik at den som sitter igjen klarer seg, samtidig som barna blir "hektet av". 

[AnonymBruker]

Jeg mener at vi (4barn) har signert noe liknende ovenfor mannen til vår mor.

Hun lot det skinne klart igjennom at dette var slik det ble, og jeg tenkte iallefall at den lille eventuelle arven uansett ikke er mine penger- det er jo deres penger. 

Han har ingen barn selv, og er forsåvidt mer tilstede enn vår egen far- så det skulle jo igrunnen bare mangle.

Han vil jo uansett være en del av nærmeste familie om noe skulle skje med vår mor.

Eneste jeg generelt lurer på i slike tilfeller er hva som skjer om den gjenværende parten finner seg ny partner de kjøper bolig med osv.

Eksempelvis har min far noe arv den dagen hans foreldre går bort, som jeg antar blir borte i gjeldsnedbetaling. Men han har en gal samboer som jeg tror vil gjøre hva som helst for å splitte(hun er ikke frisk). Så jeg må si jeg har tenkt at i et slikt tilfelle, da vil jeg nok ha en fullstendig annerledes holdning. 

Anonymkode: 35dca...448

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener at vi (4barn) har signert noe liknende ovenfor mannen til vår mor.

Hun lot det skinne klart igjennom at dette var slik det ble, og jeg tenkte iallefall at den lille eventuelle arven uansett ikke er mine penger- det er jo deres penger. 

Han har ingen barn selv, og er forsåvidt mer tilstede enn vår egen far- så det skulle jo igrunnen bare mangle.

Han vil jo uansett være en del av nærmeste familie om noe skulle skje med vår mor.

Eneste jeg generelt lurer på i slike tilfeller er hva som skjer om den gjenværende parten finner seg ny partner de kjøper bolig med osv.

Eksempelvis har min far noe arv den dagen hans foreldre går bort, som jeg antar blir borte i gjeldsnedbetaling. Men han har en gal samboer som jeg tror vil gjøre hva som helst for å splitte(hun er ikke frisk). Så jeg må si jeg har tenkt at i et slikt tilfelle, da vil jeg nok ha en fullstendig annerledes holdning. 

Anonymkode: 35dca...448

Å sitte i uskiftet bo betyr at man opprettholder situasjonen som den var da ektefellen var i live. Selger man boligen, så sitter man ikke lengre i uskiftet bo og må da betale ut arv. Hvis foreldrene var relativt unge ville jeg nok hatt med en klausul om at dersom gjenlevende fikk ny kjæreste/samboer, så skal boet skiftes uansett om gjenlevende fraflytter boligen eller ikke.

Anonymkode: 9d844...8a4

[AnonymBruker]

Hadde aldri gått mot mine foreldres vilje når det kommer til dems penger. Jeg har oppfordret dem til å bruke mest mulig av det de har, både jeg og søsken finansierer våre egne liv.

Anonymkode: 78b49...ef6

[AnonymBruker]

På 19.9.2017 den 17.27, Testosteron skrev:

Nei. Det er lovens ordning at særkullsbarna skal få arven sin med en gang. 

Enig i dette. Uskifte er en oppskrift på trøbbel i slike tilfeller. Jeg er egentlig ganske overrasket over at dette blir et tema. Er det mulig/lov å skrive under på noe slikt allerede nå? Har advokat vært involvert? 

 

Anonymkode: a7865...49c