Er jeg annenrangs og taper i samfunnet?

[AnonymBruker]

Som tittelen sier, så føler jeg meg som det.

Jeg er en person som normalt skulle vært ung alenemor men som barnevernet tok barnet mitt til når det var baby og så er jeg blitt ung ufør og i papirene mine er jeg blant en masse usannheter beskylt for å være umoden noe jeg absolutt ikke er. Opplever det er vanskelig å bli kjent med de som ikke har opplevd noe lignende som meg og møter sjelden forståelse og empati. Føler jeg må kjempe på en helt spesiell måte her i livet for å få noe som helst, og alt det andre tar for gitt, som f eks å ha barna sine hos seg eller ha nettverk og jobb med kollegaer og det som hører med det, som er noe jeg ikke har.

Er folk virkelig så teite og dømmende? Virker som folk bare vil klatre på sin overfaltiske ubetydelige luftstige og ikke bry seg om det som virkelig betyr noe her i livet. Folk som ikke har opplevd livet fra mange sider, både gode og dårlige har jeg ifølge deres egne stort sett majoritetens holdninger lite til overs for sorry ass. Folk som behandler andre nedlatende og dårlige, eller har en overflatisk og/eller arrogant holdning til andre bør holde seg langt unna meg

 

 

Anonymkode: e53a0...69a

[AnonymBruker]

Nei du er ikke en annenrangs taper. Men du fremstår som ganske sneversynt, fordømmende og med mangel på selvinnsikt.

Anonymkode: 9106b...22b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei du er ikke en annenrangs taper. Men du fremstår som ganske sneversynt, fordømmende og med mangel på selvinnsikt.

Anonymkode: 9106b...22b

Å på hvilken måte fremstår jeg som det da? Bare fordi jeg ikke liker snobber som tror og oppfører seg som de er mer verdt enn alle andre. Det er de som er fordømmende og fæle rett og slett. Og hva sier i så fall mitt innlegg deg om min selvinnsikt? Nada

Anonymkode: e53a0...69a

[Lill3My]

Det at du så lett kan kalle,"alle andre" som ikke er som deg for snobber gjør at du nok kan oppfatte litt vel kynisk og ensporet, selv om det nok heller er frustrasjonen din som taler her... 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å på hvilken måte fremstår jeg som det da? Bare fordi jeg ikke liker snobber som tror og oppfører seg som de er mer verdt enn alle andre. Det er de som er fordømmende og fæle rett og slett. Og hva sier i så fall mitt innlegg deg om min selvinnsikt? Nada

Anonymkode: e53a0...69a

Ikke bry deg!

Anonymkode: 3999c...614

[AnonymBruker]

Ts, du skal kjempe, du skal ikke trenge å skrive slike innlegg her inne, du skal sette deg konkrete mål og kjempe.

Hva andre mennesker mener og synes om deg bør være deg likegyldig, det er veldig mange fordømmene folk i dette landet, synes at samfunnet er hardt. Kom an, reis deg.

Anonymkode: 3999c...614

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som tittelen sier, så føler jeg meg som det.

Jeg er en person som normalt skulle vært ung alenemor men som barnevernet tok barnet mitt til når det var baby og så er jeg blitt ung ufør og i papirene mine er jeg blant en masse usannheter beskylt for å være umoden noe jeg absolutt ikke er. Opplever det er vanskelig å bli kjent med de som ikke har opplevd noe lignende som meg og møter sjelden forståelse og empati. Føler jeg må kjempe på en helt spesiell måte her i livet for å få noe som helst, og alt det andre tar for gitt, som f eks å ha barna sine hos seg eller ha nettverk og jobb med kollegaer og det som hører med det, som er noe jeg ikke har.

Er folk virkelig så teite og dømmende? Virker som folk bare vil klatre på sin overfaltiske ubetydelige luftstige og ikke bry seg om det som virkelig betyr noe her i livet. Folk som ikke har opplevd livet fra mange sider, både gode og dårlige har jeg ifølge deres egne stort sett majoritetens holdninger lite til overs for sorry ass. Folk som behandler andre nedlatende og dårlige, eller har en overflatisk og/eller arrogant holdning til andre bør holde seg langt unna meg

 

 

Anonymkode: e53a0...69a

Du forteller ikke nok til at spørsmålet kan besvares. Hvorfor ble du fratatt ditt barn?

Hvorfor ble du ung ufør?

Anonymkode: e9d45...6ce

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts, du skal kjempe, du skal ikke trenge å skrive slike innlegg her inne, du skal sette deg konkrete mål og kjempe.

Hva andre mennesker mener og synes om deg bør være deg likegyldig, det er veldig mange fordømmene folk i dette landet, synes at samfunnet er hardt. Kom an, reis deg.

Anonymkode: 3999c...614

Takk for, sikkert velmenende ord her. Lett å si man skal kjempe, men spørsmålet er om og hva det er å kjempe om... I utgangspunktet er det meg selvsagt likegyldig hva andre mener om meg men når man stadig møter på motgang av samme arten så stiller jeg meg faktisk spørsmålet hva som er galt med majoriteten av folk som ikke har hatt større utfordringer eller opplevd store ting av forskjellige slag på noen måte. At det er mange dømmende folk er det ingen tvil om men at jeg skal møte på utrolig dømmende, nedlatende, snobbete og egoistiske voksne som kunne vært både foreldrene og besteforeldrene mine syns jeg er helt forkastelig

Anonymkode: e53a0...69a

[AnonymBruker]

TS, du høres fjern ut dersom du ikke forklarer hvorfor du ble fratatt barn og ble ung ufør.

Anonymkode: e9d45...6ce

[AnonymBruker]

Er det du som skrev masse innlegg her da du ble fratatt barnet pga umodenhet? Der far var voldelig? Det virker sånn på historie og skrivemåte, derfor jeg spør.

Du bør gjerne forsøke å få deg noen mål å jobbe mot, ingen får noe gratis i livet, men mange er flinkere enn andre til å jobbe målrettet, drite i motgang og gjøre det beste ut av det de har. Å være bitter på andre gjør ikke din hverdag bedre. 

Anonymkode: 05706...704

[Apis]

Jeg følger deg på første avsnittet, det er jo en normal opplevelse av det du har gått igjennom, men så er det andre og siste avsnittet der detter jeg ut, kan du klargjøre litt mer hva du mener?

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som tittelen sier, så føler jeg meg som det.

Jeg er en person som normalt skulle vært ung alenemor men som barnevernet tok barnet mitt til når det var baby og så er jeg blitt ung ufør og i papirene mine er jeg blant en masse usannheter beskylt for å være umoden noe jeg absolutt ikke er. Opplever det er vanskelig å bli kjent med de som ikke har opplevd noe lignende som meg og møter sjelden forståelse og empati. Føler jeg må kjempe på en helt spesiell måte her i livet for å få noe som helst, og alt det andre tar for gitt, som f eks å ha barna sine hos seg eller ha nettverk og jobb med kollegaer og det som hører med det, som er noe jeg ikke har.

Er folk virkelig så teite og dømmende? Virker som folk bare vil klatre på sin overfaltiske ubetydelige luftstige og ikke bry seg om det som virkelig betyr noe her i livet. Folk som ikke har opplevd livet fra mange sider, både gode og dårlige har jeg ifølge deres egne stort sett majoritetens holdninger lite til overs for sorry ass. Folk som behandler andre nedlatende og dårlige, eller har en overflatisk og/eller arrogant holdning til andre bør holde seg langt unna meg

 

 

Anonymkode: e53a0...69a

Papirer full av usannheter. Mange som opplever det i tilsvarende situasjon som deg. Det er traumatisk det du har opplevd. Du er ingen annenrangs borger.

Prøv å motbevise, det de har stemplet deg som. Bruk tiden til eks ta et kurs, et skoleår. Søk deg en jobb. Begynn i det små, uten hjelp fra det offentlige. Eks en jobb du kan være 2 g i uken. Senere kan du utvide til halv stilling. Kanskje en dag kan du si fra deg uføretrygden. Vis de at du ikke er umoden, at du har ben i nesen. Du må kjempe for å treffe barnet? Om alt er på stell, så skaff deg en advokat. De skal ha god grunn til å nekte deg samvær. Målet med fosterhjem, er at barnet skal tilbakeføres. Da må det ha skjedd endring hos forelder.  Om du skal sitte å fortelle deg selv, at du er en annenrangs borger, så vokser ikke selvtilliten din. Gjør noe aktivt. Tren, vær sosial,puss opp hjemmet ditt. 

Anonymkode: f3d9b...d86

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke annenrangs eller en taper. Men jeg tror kanskje du bør oppsøke hjelp - eventuelt samtale i gruppe for foreldre som ikke lengre har omsorg for sine barn. Å få et slags nettverk der du ikke føler deg som en "alien" kan hjelpe på og det å få et slags nettverk som forstår på en annen måte enn vi andre gjør kan være god hjelp.

Anonymkode: e9c10...475

[WubWub]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som tittelen sier, så føler jeg meg som det.

Jeg er en person som normalt skulle vært ung alenemor men som barnevernet tok barnet mitt til når det var baby og så er jeg blitt ung ufør og i papirene mine er jeg blant en masse usannheter beskylt for å være umoden noe jeg absolutt ikke er. Opplever det er vanskelig å bli kjent med de som ikke har opplevd noe lignende som meg og møter sjelden forståelse og empati. Føler jeg må kjempe på en helt spesiell måte her i livet for å få noe som helst, og alt det andre tar for gitt, som f eks å ha barna sine hos seg eller ha nettverk og jobb med kollegaer og det som hører med det, som er noe jeg ikke har.

Er folk virkelig så teite og dømmende? Virker som folk bare vil klatre på sin overfaltiske ubetydelige luftstige og ikke bry seg om det som virkelig betyr noe her i livet. Folk som ikke har opplevd livet fra mange sider, både gode og dårlige har jeg ifølge deres egne stort sett majoritetens holdninger lite til overs for sorry ass. Folk som behandler andre nedlatende og dårlige, eller har en overflatisk og/eller arrogant holdning til andre bør holde seg langt unna meg

 

 

Anonymkode: e53a0...69a

Jeg liker ikke begrep som "annenrangs" og "taper". Ellers så syntes jeg du har mye du bør ta tak i - som det negative menneskesynet ditt da det på ingen måte gavner det deg. 

[AnonymBruker]

Du er ikke annenrangs. Du skriver litt for lite til at jeg skjønner hva som har skjedd i livet ditt, hvorfor du er ufør, hvorfor du mistet barnet ditt osv, så derfor kan det hende mine råd bommer totalt, men prøver meg likevel:

Dersom du ikke er fysisk ute av stand til å arbeide, studere, gå på kurs osv, ville jeg prøvd å ta noen kurs for å komme i arbeid på sikt. Sett deg et langsiktig mål og flere kortsiktige. F.eks langsiktig: Jeg skal jobbe fulltid om 5 år. Kortsiktig: 1. Jeg skal ta xxx-kurs. 2. Jeg skal begynne og søke på deltidsstillinger. 

Bygg sten på sten for å nå målene ditt. Vis at du er en person å regne med. Vis at du er moden. Vis at du er i stand til å holde på en jobb. Be om å få samvær med barnet ditt. Vis at du vil barnet ditt det beste.

Kan godt være du har blitt urettferdig behandlet til nå, men du er ung og det er ikke for sent for deg å få et bedre liv. Ikke vær bitter for det som har skjedd, men se framover. Husk vi er alle vår egen "lykke smed".

Anonymkode: d696b...9c7

[Gjest Mass]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som tittelen sier, så føler jeg meg som det.

Jeg er en person som normalt skulle vært ung alenemor men som barnevernet tok barnet mitt til når det var baby og så er jeg blitt ung ufør og i papirene mine er jeg blant en masse usannheter beskylt for å være umoden noe jeg absolutt ikke er. Opplever det er vanskelig å bli kjent med de som ikke har opplevd noe lignende som meg og møter sjelden forståelse og empati. Føler jeg må kjempe på en helt spesiell måte her i livet for å få noe som helst, og alt det andre tar for gitt, som f eks å ha barna sine hos seg eller ha nettverk og jobb med kollegaer og det som hører med det, som er noe jeg ikke har.

Er folk virkelig så teite og dømmende? Virker som folk bare vil klatre på sin overfaltiske ubetydelige luftstige og ikke bry seg om det som virkelig betyr noe her i livet. Folk som ikke har opplevd livet fra mange sider, både gode og dårlige har jeg ifølge deres egne stort sett majoritetens holdninger lite til overs for sorry ass. Folk som behandler andre nedlatende og dårlige, eller har en overflatisk og/eller arrogant holdning til andre bør holde seg langt unna meg

 

 

Anonymkode: e53a0...69a

I det første avsnittet ditt 'ønsker' du å bli kjent med mennesker som har jobb og barna sine hos seg, og i det andre avsnittet (og i ditt neste innlegg) dømmer du dem veldig. Det virker som at du har like dårlige holdninger som de du møter. Det blir uansett en krasj og vanskeliggjør dette med å stifte nye bekjentskapelser med den type mennesker du etterlyser.

Det er mange mennesker som både har hatt det tøft i livet og som fungerer. Mange setter opp en fasade og mange bærer ting i seg som de ikke snakker om. Ting er ikke alltid slik det ser ut som. 

Når man får problemer i livet så kan to av følgende skje; 1. Man setter seg ned og lar problemene kontrollere deg. 2. Man reiser seg og tar kontroll over problemene. 

Personlig er min 'favoritt'-type mennesker av den typen som har opplevd en del vonde ting, men som likevel reiser seg opp igjen. Det krever en så stor styrke som jeg har en så stor beundring for og de har ofte en større innsikt i både livet, i andre mennesker og ja, i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Du kaller jo "alle andre" alt mulig! Dermed framstår du som fordømmende overfor andre, og tror at du vet bedre enn dem. Lytt heller til hva andre har opplevd her i livet! 

Anonymkode: 6744f...60f

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er du ikke annenrangs eller en taper. 

Jeg har også vært igjennom mye andre aldri kommer til å gå igjennom. Å få forståelse fra andre på noe de ikke aner noe om er ikke så lett. Vi mennesker er litt sånn. 

Å sitte hjemme og grave seg ned i elendigheten og vonde tanker er ikke noen god løsning. Jeg vet at det er vanskelig, men du bør absolutt prøve å finne noe å fylle dagene dine med. En hobby, ta noen fag, kurs osv.

Anonymkode: 3371d...ddf

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk du selv er din største fiende, ts.

Anonymkode: 58bac...3bc

[AnonymBruker]

Du synes veldig synd på deg selv. Livet kan være tøft for veldig mange.

Anonymkode: 21ec7...9b0