Hva syns dere om psykisk syke og unge uføre?

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Interessant spørsmål. Tidligere ville jeg svar et klart ja på om jeg kunne tenke meg å ha uføre nære venner, men etter at jeg har hatt et par uføre venner en stund er jeg blitt mer usikker, og ja jeg får dårlig samvittighet for å si det. Kanskje det bare har med personlighet å gjøre, men det har ikke fungert så bra. De to har vært nokså krevende venner, og jeg vet at de ønsker mer tid og oppmerksomhet enn jeg har kunnet gi dem. Jeg tror ikke de helt forstår hvordan det er å være i full jobb og i tillegg ha familie man skal ta vare på, og at jeg ikke er fulladet og klar for sosialt samvær sånn som de er etter en hel dag hjemme. De klager også mye, og forventer at jeg skal lytte og gi råd. Jeg blir så sliten av det for jeg må høre på mye klaging hver dag på jobben, og derfor er det deilig med en pause når jeg kommer hjem. Jeg har begynt å skjule det for dem når jeg bruker mye penger på et klesplagg eller unner meg luksus på ferie, for jeg vet at de har lite å rutte med og at den ene av dem faktisk blir provosert av å se andre flotte seg.

Anonymkode: 3399c...268

Si det til alle de sure mannfolka som slenger dritt på kvinner på foruemt fordi de har hatt to slemme ekser. "Åja, du har hatt to slemme ekser? Da er det helt greit å mislike kvinnfolk"

Anonymkode: de271...709

[fjærestein]

Skremmende holdninger her. Trist.

Endret 31. juli 2017 av fjærestein

[AnonymBruker]

Denne tråden er fæl-

Tar det annonymt for å ikke utlevere meg og mine venner for mye.

For det første er det ikke bare å "uføre seg". Og har det slått de psykisk syke som svarer det ikke ville gått for uføretrygd ikke er like syke som de som ender der ? Det finnes grader av psykisk sykdom. Har det slått dere at det finnes syke folk enn dere. At det at dere tenker : ånei, jeg ville aaaaldri gå for uføretrygd. Og JEG har slitt altså" ,betyr dere ikke sliter like mye som de av de som blir uføre. Trenger en ikke uføretrygg skal en heller ikke ha det. Noen trenger det. En kan ikke bare gå å bestille uføretrygd.

Selv tok det meg ett og ett halvt år. Psykisk syk fra 10 årsalder. Medisiner, innleggelser. Ikke til stede i verden. Selvkading, alkohol, spiseforstyrrelse og traumer. I 20åra fant jeg ut jeg ikke kunne fø meg selv. At jeg ville havne i rennesteinen om jeg ikke gjorde noe, uten mulighet til å table meg på bena. Utnyttet en voldelig kjæreste til hjelp for å søke. Ble innvilget, stakk. 20 år med sykdom så. Nå bedre. Ingen vil ha meg som ansatt. Jeg kan mulig idra en gang hver 14 dag fast. Skal nå gå for veldig arbeid.

Venninne. Skadet lett ved fødsel, lett hjerneskade. Mobbet på skole. Mistet foreldrene tidlig. Virker ganske normal om en ikkke blir kjent. Ute av stand til å holde seg selv og hus i orden. Nå vernetiltak. Tidligere hjelpevergesak. Nok med dag til dag.

Venninne: oppvokst med vold, kastet ut hjemmefra. Levd hos dårlig kjæreste. Atisosiale tendenser. Sinne. Går ei sammen med andre så godt. Depresjon. Hjemmehjelpjenesste for medisiner. Tenker som ett barn.

Venninne. Scizofren. Masse medisiner. Ustabile år og rusmisbruk. Oppegående innimellom. Da vedledig arbeid.

Alle vi er uføretrygdet tidlig.

(mine venner kjenner ikke hverandre og jeg har forandret noen detaljer.)

Det er tungt å si en er ufør. De fleste er vennlige. men i oens øyne faller annseelsen som en stein i det en forteller-Og en frykter alltid: hva driver du med, spørsmålet.

Nå begynner jeg og min bli så voksne vi ikke lenger er unge og uføre.

Prøv å gå en dag i andres sko før du dømmer.

Det er skremmende ting i denne tråden. Harnoen tenkt på at holdninger som kommer frem her kan gjøre folk syker og mer ufør. Jeg tørr påstå at de fleste helst vil være en del av samfunnet og gå med hevet hode og dra sin egen vekt. Selv om det sikkert kan virke lukerativt for endel unge og andre med uføretrygt nå en står opp 08 mandag morgen. Men om det eller ha lyst på uføretryd, psykisk syk eller ikke , er grunner for at noen får uføretrygd, må hullet i systemet. Det er kvalmene med fordømmelsen i denne tråden.

Til dette med vennskap med en psykisk syk. Det går fint. Men den syke må fortå at venner er venner. Vennskap skal være gjensidig og gjevnt. En kan ikke som syk forvente at venner skal ta på seg roller som teraputer og skulder å gråte på, f.eks, på fast basis. Ett vennskap er å gi å ta. I ca like store deler. Dette er min mening da. Selv jeg ser det er skrevet som en påstand med almen gyldighet.

Beklager ev, skrivefeil. Noe opprørt

Jeg sier ikke det ikke er noen som utnytter systemet. Det vil det være med hensyn til alle sosiale system. Men det er hull som jeg regner med tetes etterhvert som de blir funnet.

Jeg har flere venner som har vært ufør fra ung alder.

Anonymkode: e8359...66d

[AnonymBruker]

Har det slått dere at det finnes syke folk enn dere. At det at dere tenker : ånei, jeg ville aaaaldri gå for uføretrygd. Og JEG har slitt =

Har det slått dere at det finnes sykere folk enn dere. At det at dere tenker : ånei, jeg ville aaaaldri gå for uføretrygd. Og JEG har slitt

Anonymkode: e8359...66d

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Interessant spørsmål. Tidligere ville jeg svar et klart ja på om jeg kunne tenke meg å ha uføre nære venner, men etter at jeg har hatt et par uføre venner en stund er jeg blitt mer usikker, og ja jeg får dårlig samvittighet for å si det. Kanskje det bare har med personlighet å gjøre, men det har ikke fungert så bra. De to har vært nokså krevende venner, og jeg vet at de ønsker mer tid og oppmerksomhet enn jeg har kunnet gi dem. Jeg tror ikke de helt forstår hvordan det er å være i full jobb og i tillegg ha familie man skal ta vare på, og at jeg ikke er fulladet og klar for sosialt samvær sånn som de er etter en hel dag hjemme. De klager også mye, og forventer at jeg skal lytte og gi råd. Jeg blir så sliten av det for jeg må høre på mye klaging hver dag på jobben, og derfor er det deilig med en pause når jeg kommer hjem. Jeg har begynt å skjule det for dem når jeg bruker mye penger på et klesplagg eller unner meg luksus på ferie, for jeg vet at de har lite å rutte med og at den ene av dem faktisk blir provosert av å se andre flotte seg.

Anonymkode: 3399c...268

Nå er det slik at jeg også kjenner 2 som er uføretrygdet og de er helt motsatt av de du beskriver. Tror jeg aldri har hørt dem klage, tvert imot er de positive av natur  . Konklusjonen er vel at man ikke kan skjære alle i en gruppe over en kam. Det blir som om vi skal kalle alle som jobber som sekretærer på et kontor, for kjedelige A4 mennesker som gikk ut av videregående med dårlige karakterer. Dette er mine fordommer, men samtidig vet jeg at jeg generaliserer, at de aller fleste i denne gruppen IKKE er slik jeg beskriver dem. Så skjønner rett og slett ikke hvordan det er mulig at noen kan tro at alle unge uføretrygdede er snyltere,og at alle psykisk syke klager mye.

Anonymkode: 4f994...0bf

[AnonymBruker]

Når det gjelder dette med å være venner med psykisk syke går det fint. Men har funnet det viktig å prate om at vennen er venner. Vennskap skal være å gi og ta og gjevnt over tid. Venner er ikke terapauter eller permanente kriseteam eller vernepleiere, dag ut og inn. Trenger en det trenger en søke mer hjelp enn en kan kreve av venner. Alle har sine gleder og sorger. Og venner skal jo være givende og ikke kun en byrde. Snakker om over tid ikke om det skulle oppstå noe spesielt. Min min mening selvsagt. Selv om jeg ser det er skrevet som noe almengydlig

Anonymkode: e8359...66d

[AnonymBruker]

Jeg så nå jeg skrev det on vennskap i første post. Beklager. Litt rørete i dag.

Anonymkode: e8359...66d