Hvorfor sliter 1/4 psykisk?

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Før var folk nervøs, grudde seg, hadde sommerfugler i magen - når har de angst

Før var folk nedfor, lei seg, gikk gjennom en tøff tid - nå har de depresjon

Folk er blitt veikere, tørr ikke kjøre på selv om de gruer seg eller har en dårlig dag. Og det er ikke lenger akseptabelt å "skjerp deg kjerring!" for da er du ufølsom, og samfunnet skal være så overforståelig for alt mulig som er helt normalt, så derfor blir folk svakere. De trenger ikke utfordre seg selv, de får legeerklæring for angst og depresjon og slitsomhet og klarer ikke, og så trenger de ikke utfordre det som er vanskelig. Og dermed er de stuck i en negativ spiral. Kommer nok til å ordne seg når staten ikke lenger stapper penger i lommen på alle de engstelige menneskene, da må de ta et tak for å overleve. 

Anonymkode: 20087...846

 

Det er tegn på overflod og velstand at folk har mulighet til å "kjenne etter". I tillegg har enkelte psykiske diagnoser nærmest blitt motefenomener. 

Tidligere var folk opptatt av å overleve, skaffe jobb og mat til seg og familien. Tenk hvor driftige tidligere generasjoner har vært - for hundre år siden dro de uten sikkerhetsnett til Amerika for å skape et nytt liv. De bygget sine egne hus og skapte noe fra ingenting. Ingen som hadde tid og overskudd til å føle på psykiske hang-ups

Anonymkode: c4d8b...f65

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er tegn på overflod og velstand at folk har mulighet til å "kjenne etter". I tillegg har enkelte psykiske diagnoser nærmest blitt motefenomener. 

 

Anonymkode: c4d8b...f65

Hvorfor tror du ikke at psykisk sykdom er utbredt i land der de sliter med fattigdom? Du vet at man ikke kan registrere diagnoser når majoriteten av befolkningen ikke har råd til legehjelp en gang. Hvordan i all evrden kan du vite om de sliter mindre psykisk der?

Anonymkode: 06da9...9ca

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er tegn på overflod og velstand at folk har mulighet til å "kjenne etter". I tillegg har enkelte psykiske diagnoser nærmest blitt motefenomener. 

Tidligere var folk opptatt av å overleve, skaffe jobb og mat til seg og familien. Tenk hvor driftige tidligere generasjoner har vært - for hundre år siden dro de uten sikkerhetsnett til Amerika for å skape et nytt liv. De bygget sine egne hus og skapte noe fra ingenting. Ingen som hadde tid og overskudd til å føle på psykiske hang-ups

Anonymkode: c4d8b...f65

Jeg ble født med en diagnose, itillegg til at jeg ble utsatt for kraftig omsorgssvikt frem til jeg var 2 år og  ble tatt akutt fra de biologiske. Dette er grunnen til at jeg sliter psykisk idag. Jeg er traumatisert og har tydelige søvnvansker, mye nerver, sliter med mye skyldfølelse og skam, er redd for avisning, er konstrant trøtt, alltid anspent og blir fryktelig fort lei meg. 

 

Anonymkode: 169b8...392

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor tror du ikke at psykisk sykdom er utbredt i land der de sliter med fattigdom? Du vet at man ikke kan registrere diagnoser når majoriteten av befolkningen ikke har råd til legehjelp en gang. Hvordan i all evrden kan du vite om de sliter mindre psykisk der?

Anonymkode: 06da9...9ca

Godt poeng

Anonymkode: 169b8...392

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange mennesker er satt sammen slik at de trives best i motgang, jobber best når det er litt trykk. Millioner av år med evolusjon har fostret frem gener som trives best i motgang, for de overlevde når motgangen var størst. Nå har vi et samfunn der det er mulig å leve helt uten frykt eller motgang og vi finner andre måter å finne motstand.

Sebastian Junger har skrevet mye spennende om dette etter selv å oppleve depresjon etter å komme hjem fra krig, hjemme i vesten finnes det ingen ting som truer din eksistens så du har ingenting virkelig meningfult å jobbe mot.

se denne podcasten https://youtu.be/W4KiOECVGLg

 

 

Dette er også grunnen til at vi ser så lite psykiske syke i utviklingsland, fordi de faktisk har noen kamper å kjempe som betyr noe. Under 2. Verdenskrig gikk antallet psykisk syke drastisk ned, og som Sebastian Junger forteller i denne podcasten så var det mange som gikk rett fra å være pasient selv til å hjelpe til med krigsinnsatsen.

 

Hadde ikke jeg hatt en utfordrende jobb ville jeg blitt deprimert passe fort.

Anonymkode: a9c57...390

Tallet av psykisk syke gikk nok helt sikkert opp etter krigen, med ptsd som følge av traumer blant de som hadde blitt torturert, vært mye redde, vært i konsentrasjonsleir og mistet noen de var glad i. Stakkars mennesker😰😰

Anonymkode: 169b8...392

[Miklo Velka]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kommer nok til å ordne seg når staten ikke lenger stapper penger i lommen på alle de engstelige menneskene, da må de ta et tak for å overleve.

Hva med de som er i full jobb, og ikke får noen støtte fra staten, men som fortsatt sliter med angst og depresjon?

[AnonymBruker]

Jeg ble lettere misbrukt som liten, og plages av det i dag. Har brukt mat som "trøst" i årevis, og takler ikke kommentarer om kroppen. Hater at folk gir meg positive kommentarer om jeg går ned i vekt (så da går jeg heller opp igjen fordi få kommenterer vektoppgang). Ubevisst vil heller være uattraktiv slik at ingen vil begjære kroppen min.

Har ikke snakket med noen om dette. Jobber i full stilling med en times reisevei hver vei og vil bare være usynlig, synke ned i et svart hull og forsvinne. Så lenge jeg fungerer i jobb, slipper jeg å snakke med noen om det.

Anonymkode: 8edc1...478

[regine22]

Hva menes med "sliter psykisk"?

En kunne argumentere at alle som har større psykiske problemer enn de topp 75%, sliter psykisk. Dvs. uavhengig av hvor bra folk har det, vil 1/4 fortsatt slite psykisk, statistisk sett.

En kan si at 100% av mennesker sliter psykisk siden alle ikke er lykkelige og oppegående 100% av tiden. En kan si at selv en tilsyneslatende lykkelig person kan skjule mentale problemer for andre, så man kan ikke påstå at noen garantert ikke psykisk sliter.

Spør om noe spesifikt? Eller få 100 usvar.

[jabx]

Når man snakker om å "slite psykisk" så menes vel med det at man sliter ut over de dagligdagse opp- og nedturer. At man ikke er glad 100% av tiden betyr ikke at man sliter psykisk. Redsel, sinne, sorg, osv. er en del av et menneskets normale følelsesregister, så å føle på dette er ikke å slite psykisk.

[AnonymBruker]

Sikkert på grunn av den 2/4 som er assholes, og som ikke ser hvor mye verden har endret seg/er uinteresserte i å se andres problemer, når det ikke gagner dem selv. 

Anonymkode: c8fee...f32

[AnonymBruker]

Samfunnet var verre før så det argumentet kjøper jeg ikke helt. Jeg tror noe av årsaken kan være at med økt åpenhet og fokus på psykisk helse (som er bra) har ført til at vanlige livskrise blir beregnet som å slite psykisk. Før var det ikke sosialt akseptabel å snakke om dette hvis man ikke ville havne i tvangstrøye på sanatorium. Videre tror jeg dagens generasjon mangler endel verktøy iforhold til å håndtere livets strabaser ettersom curling foreldrene tok over. Man har ikke lært seg å mestre vanskeligheter på egenhånd. Dette en del av livet på godt og vondt. Sier ikke dette er en fasit men ligger noe i dette. Det at samfunnet er sykt er for enkelt.

Anonymkode: 1f5fa...6f3

[jabx]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samfunnet var verre før så det argumentet kjøper jeg ikke helt. Jeg tror noe av årsaken kan være at med økt åpenhet og fokus på psykisk helse (som er bra) har ført til at vanlige livskrise blir beregnet som å slite psykisk. Før var det ikke sosialt akseptabel å snakke om dette hvis man ikke ville havne i tvangstrøye på sanatorium. Videre tror jeg dagens generasjon mangler endel verktøy iforhold til å håndtere livets strabaser ettersom curling foreldrene tok over. Man har ikke lært seg å mestre vanskeligheter på egenhånd. Dette en del av livet på godt og vondt. Sier ikke dette er en fasit men ligger noe i dette. Det at samfunnet er sykt er for enkelt.

Anonymkode: 1f5fa...6f3

Eventuelt så måtte man lide i stillhet tidligere, og gikk en tidlig død i møte fordi man aldri fikk hjelp.

[AnonymBruker]

Flere grunner til at det er så mange. 
1: Mer åpenhet. Psykisk sykdom er ikke tabu på samme måte som før. Vi har en lang vei å gå, men vi er ihvertfall på vei.
2: Mer tilgjengelig informasjon. Angst blir ikke kalt for "problemer med nerver" og skyhet. Depresjon er ikke psykose og galskap.
3: Bedre behandlingstilbud, flere som får blir oppdaget tidlig og får riktig behandling. 

Så har du hvordan det var før i tiden og hvilket press man har i dag.
1: Tydelig klasseskille før i tiden.
Nå til dags så henger sosialklienter og millionær-barn på samme skole. Tar samme buss, handler i samme matbutikker. Det å skjule dine problemer, økonomiske, sosiale og personlige problemer er et større problem. Det er ikke lenger forbeholdt skole og jobb. Nå er det skole, jobb, fritid, kveldstid og ja 24/7. Du må skjule dine problemer på et gedigent skala. Dette bryter en person ned psykisk. Det er fortsatt et klasseskille der, sosialt sett, men det må skjules. Før så var du fattig, og da var du fattig. Det var få som skjulte det, som trengte å skjule det. Da naboene var like fattige. Folk var sammen med folk på sitt "nivå". Nå er det blandet, ingen tydelig skille og da blir det en trang til å skjule hvor du ligger på rangstigen økonomisk og sosialt. 

2: Større press på alle plan.
Utdanning er ikke lenger nok. Bachelor er ikke nok til å garantere deg jobb. For når alle har en utdanning, så kommer andre ting inni bilde. Sosialt nettverk, personlige og ikke-relevante egenskaper og andre ting som legger press på folk. 
Det hjelper lite å ha bachelor når absolutt alle andre har bachelor. Til slutt så er det trynefaktor som gjelder. Dersom du ikke kan stå på scenen under miss universe så sliter du. Selv med gode karakterer og perfekt CV. 
Du må reise. Du må være populær, du må følge trender. Du må ha mange følgere på instagram. Det er klasse i dag. Har du ikke det så er du ingenting. Slike tanker og press gjør deg syk. Ergo, flere er syke. 

3: Status og popularitet 
I dag så er det alt eller ingenting. Er du på toppen så er du  best. Har du en sykdom som du har seiret over, så er du enda bedre. Ala bloggere med psykiske lidelser de har funnet på google, Sophie Elise blant annet. Det er status å slite for så å vinne kampen mot en sykdom. Merk hvordan sykdommer blant kjendiser blir nevnt støtt og stadig når de først kommer ut om det. 
Du har også de som følger trender. De som tar skyhet for angst, de som overdriver for å få en diagnose. For kjendiser har jo diagnoser, da må jo jeg også ha en diagnose. 
Selvskadning, depresjon og angst ble populært på grunn av en viss kjendis, Demi Lovato m.fl. Hennes karriere er i dag basert på psykiske lidelser. Det går ikke en dag uten at det blir nevnt, og hun synger om det på store scener året rundt. Grunnen til det er at talent er ikke nok. Du må forbli relevant, og psykiske lidelser holder deg relevant. Det er også noe menneskelig som fansen kjenner seg igjen i. Det gir deg også empati og sympati, og skiller deg ifra de som også har talent. Nå til dags så kan hvem som helst bli kjendis. Last opp videoer på youtube og vis frem ditt talent. Så psykisk sykdom gir deg en fordel som skiller deg ut. Før i tiden var det sex. Nå i dag så selger ikke sex, for sex er normalt, det er overalt. Se på Miley Cyrus og Lady Gaga. 
Det funket da det var nytt, nå er det bare patetisk. Du hører ikke om Lady Gaga lengre. Miley Cyrus har snudd og blitt normal.
Så har du Katy Perry som hermer etter Miley Cyrus og hvordan hun var før.. men ingen bryr seg, for det old news. Det sjokkerer ikke lengre, sex sjokkerer ikke. Nå er det psykisk sykdom som gjelder. 
På grunn av mer åpenhet, på grunn av at kjendiser bruker sine lidelser.. så får du hermegåser som leker syk. Fordi de også vil være relevant. ME var jo populært i periode, i dag er det angst. Om noen år så kan det være OCD, psykose eller PTSD. Hvem vet. Kanskje det er astma. 
 

Anonymkode: d7db0...631

[AnonymBruker]

Glemte på nr 2:
Du har også sosiale medier. Du kan ikke lyve på deg porche eller god økonomi. For alt er tilgjengelig på nett. Du må legge ut bilder på facebook av bilen, hvis ikke så tror ingen på deg. Skattelistene gjør det vanskelig å skjule. 
Du kan ikke lyve på deg stor vennegjeng. Du må vise på facebook at du er sosial. Du kan ikke lyve på deg tur til Syden hver sommer, for det må bevises på facebook. Folk vet mer om deg og ditt liv nå, enn før i tiden. 
Det er altså et større press på å prestere i hverdagen, skole, jobb og livet. Gjør du ikke det så passer du ikke inn, du er ikke bra nok og slikt gjør deg syk i lengden. 

Anonymkode: d7db0...631

[AnonymBruker]

Kan potensielt være litt fordi vi er langt mer kunnskapsrike jevnt over den dag i dag? I tillegg til mange andre faktorer, selvfølgelig. I alle fall så har vi fått alt så mye tettere på oss - være seg konstante tragedier i mediene og generelt informasjon om sykdom/krig/død overalt. Før i tiden tok de livet mye mer som det kom, og ga ikke minst fra seg mye mer av makten til Gud. Nå har vi den oppfatningen at vi kan styre mye mer selv, og kanskje har vi fått litt for mange valg og muligheter i livet også.

Anonymkode: 39cf3...da2

[AnonymBruker]

På 29/7/2017 den 15.02, AnonymBruker skrev:

Flere grunner til at det er så mange. 
1: Mer åpenhet. Psykisk sykdom er ikke tabu på samme måte som før. Vi har en lang vei å gå, men vi er ihvertfall på vei.
2: Mer tilgjengelig informasjon. Angst blir ikke kalt for "problemer med nerver" og skyhet. Depresjon er ikke psykose og galskap.
3: Bedre behandlingstilbud, flere som får blir oppdaget tidlig og får riktig behandling. 

Så har du hvordan det var før i tiden og hvilket press man har i dag.
1: Tydelig klasseskille før i tiden.
Nå til dags så henger sosialklienter og millionær-barn på samme skole. Tar samme buss, handler i samme matbutikker. Det å skjule dine problemer, økonomiske, sosiale og personlige problemer er et større problem. Det er ikke lenger forbeholdt skole og jobb. Nå er det skole, jobb, fritid, kveldstid og ja 24/7. Du må skjule dine problemer på et gedigent skala. Dette bryter en person ned psykisk. Det er fortsatt et klasseskille der, sosialt sett, men det må skjules. Før så var du fattig, og da var du fattig. Det var få som skjulte det, som trengte å skjule det. Da naboene var like fattige. Folk var sammen med folk på sitt "nivå". Nå er det blandet, ingen tydelig skille og da blir det en trang til å skjule hvor du ligger på rangstigen økonomisk og sosialt. 

2: Større press på alle plan.
Utdanning er ikke lenger nok. Bachelor er ikke nok til å garantere deg jobb. For når alle har en utdanning, så kommer andre ting inni bilde. Sosialt nettverk, personlige og ikke-relevante egenskaper og andre ting som legger press på folk. 
Det hjelper lite å ha bachelor når absolutt alle andre har bachelor. Til slutt så er det trynefaktor som gjelder. Dersom du ikke kan stå på scenen under miss universe så sliter du. Selv med gode karakterer og perfekt CV. 
Du må reise. Du må være populær, du må følge trender. Du må ha mange følgere på instagram. Det er klasse i dag. Har du ikke det så er du ingenting. Slike tanker og press gjør deg syk. Ergo, flere er syke. 

3: Status og popularitet 
I dag så er det alt eller ingenting. Er du på toppen så er du  best. Har du en sykdom som du har seiret over, så er du enda bedre. Ala bloggere med psykiske lidelser de har funnet på google, Sophie Elise blant annet. Det er status å slite for så å vinne kampen mot en sykdom. Merk hvordan sykdommer blant kjendiser blir nevnt støtt og stadig når de først kommer ut om det. 
Du har også de som følger trender. De som tar skyhet for angst, de som overdriver for å få en diagnose. For kjendiser har jo diagnoser, da må jo jeg også ha en diagnose. 
Selvskadning, depresjon og angst ble populært på grunn av en viss kjendis, Demi Lovato m.fl. Hennes karriere er i dag basert på psykiske lidelser. Det går ikke en dag uten at det blir nevnt, og hun synger om det på store scener året rundt. Grunnen til det er at talent er ikke nok. Du må forbli relevant, og psykiske lidelser holder deg relevant. Det er også noe menneskelig som fansen kjenner seg igjen i. Det gir deg også empati og sympati, og skiller deg ifra de som også har talent. Nå til dags så kan hvem som helst bli kjendis. Last opp videoer på youtube og vis frem ditt talent. Så psykisk sykdom gir deg en fordel som skiller deg ut. Før i tiden var det sex. Nå i dag så selger ikke sex, for sex er normalt, det er overalt. Se på Miley Cyrus og Lady Gaga. 
Det funket da det var nytt, nå er det bare patetisk. Du hører ikke om Lady Gaga lengre. Miley Cyrus har snudd og blitt normal.
Så har du Katy Perry som hermer etter Miley Cyrus og hvordan hun var før.. men ingen bryr seg, for det old news. Det sjokkerer ikke lengre, sex sjokkerer ikke. Nå er det psykisk sykdom som gjelder. 
På grunn av mer åpenhet, på grunn av at kjendiser bruker sine lidelser.. så får du hermegåser som leker syk. Fordi de også vil være relevant. ME var jo populært i periode, i dag er det angst. Om noen år så kan det være OCD, psykose eller PTSD. Hvem vet. Kanskje det er astma. 
 

Anonymkode: d7db0...631

Mange gode poeng her

Anonymkode: e7ee1...366

[AnonymBruker]

Folk før i tiden hold seg mye mer til hjemmet og sin nære omgangskrets. Folk flest før levde av jord eller fiske. I dag skal alle ut å forholde seg til fremmede, og opptre hyperprofessionelle, utadvendte med glimt i øye og høyt tempo. Det vil arbeidsgiverne ha, ikke mennesker flest som sliter med ditt og datt. 

Anonymkode: c8fee...f32

[AnonymBruker]

Nå er det store forskjeller innen psykisk syk-kategorien. Dessverre som i Metoo# og nav for den saks skyld blitt misbrukt, men folk er også reelt syke. 

Jeg kan egentlig bare svare for meg selv. Har opplevd store traumer og det har satt spor. Er blid og positiv. Åpen, men likevel opplever jeg sterke fysiske reaksjoner av angst og uro. 

Man kan nok ikke sette seg helt inn i hva dette er før man selv har kjent å være syk på den måten. 

Jeg blir litt oppgitt og lei selv av syting. Alle kan ha det vondt, men man trenger virkelig ikke å pålegge andre sin plage. Man kan ihverfall begrense det. 

Anonymkode: eecb1...3bd