Når barnet ikke vil til pappa.

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ikke gi etter for en 70/30 løsning med hovedomsorg hos faren slik at gutten fikk det mer stabilt? Her er det like mye du som MÅTTE ha gjennom dine rettigheter som det er far, så du kan skylde like mye på deg selv her.
 

Akkurat dette ^

Anonymkode: f4b82...458

Så du mener at en far som forlater huset barnet er i (alene i 2-3 års alderen) for å drikke med kompisene sine på natta burde hatt enda mer samvær? Ja, det gir jo mening. Håper du ikke har barn selv. Som sagt, her var det faktisk alle andre instanser som mente JEG burde ha hovedsamværet. Men du vet helt sikkert bedre enn dem, du har jo tross alt kølle mellom beina, som automatisk gir deg vett i hodet.

Anonymkode: 65868...397

[ViljaH]

Kan ikke moderator fjerne alle politiserte likestilling-for-pappa-uansett innleggene her? Skikkelig irriterende at en konkret case utnyttes på denne måten.

TS: det høres ut som at barnet har sterkest tilknytning til mor, og derfor ville jeg endret så barnet i hovedsak bodde hos mor i så ung alder. Jeg tror det er svært uheldig å tukle med tilknytning for barnets senere psykiske helse. Bra dere har godt samarbeid, fordi det er nødvendig at far forstår og stiller opp med besøk og samvær uten overnatting ofte så de fortsetter å ha et godt forhold mens barnet modnes. Så jeg foreslår at noe av fars tid er samvær med overnatting, noe er samvær uten overnatting hvor han f.eks henter i barnehage og spiser middag sammen, barnet spiser kveldsmat og sover hos mor. Barnet trenger en trygg fast base fortsatt. Fly under vingen til primær forelder, da kan mye utforskes og oppleves mens det fortsatt oppleves trygt.

Barn som opplever å miste en forelder særlig den som er det sterkeste holdepunktet i livet, mister tryggheten. Da må foreldre virkelig vise seg voksne og ta gode valg for sine små uten hensyn til seg selv.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, ViljaH skrev:

Kan ikke moderator fjerne alle politiserte likestilling-for-pappa-uansett innleggene her? Skikkelig irriterende at en konkret case utnyttes på denne måten.

TS: det høres ut som at barnet har sterkest tilknytning til mor, og derfor ville jeg endret så barnet i hovedsak bodde hos mor i så ung alder. Jeg tror det er svært uheldig å tukle med tilknytning for barnets senere psykiske helse. Bra dere har godt samarbeid, fordi det er nødvendig at far forstår og stiller opp med besøk og samvær uten overnatting ofte så de fortsetter å ha et godt forhold mens barnet modnes. Så jeg foreslår at noe av fars tid er samvær med overnatting, noe er samvær uten overnatting hvor han f.eks henter i barnehage og spiser middag sammen, barnet spiser kveldsmat og sover hos mor. Barnet trenger en trygg fast base fortsatt. Fly under vingen til primær forelder, da kan mye utforskes og oppleves mens det fortsatt oppleves trygt.

Barn som opplever å miste en forelder særlig den som er det sterkeste holdepunktet i livet, mister tryggheten. Da må foreldre virkelig vise seg voksne og ta gode valg for sine små uten hensyn til seg selv.

Basert på hva? At TS mener at barnet blir sutrete fordi det har det mye daffere og det er 2 voksne hos henne? Og hva om barnet sier det samme når det er hos pappa? Skal mamma da miste retten fordi den perioden datteren er på besøk så er hun, naturlig nok, mest knyttet til den hun er på besøk hos?

Anonymkode: 71076...4b5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Basert på hva? At TS mener at barnet blir sutrete fordi det har det mye daffere og det er 2 voksne hos henne? Og hva om barnet sier det samme når det er hos pappa? Skal mamma da miste retten fordi den perioden datteren er på besøk så er hun, naturlig nok, mest knyttet til den hun er på besøk hos?

Anonymkode: 71076...4b5

Basert på ikke en drit, men det er jo et svar som er utrolig typisk kvinner på KG der de kun tenker på kvinnen i saken og ikke mannen.

Anonymkode: f4b82...458

[AnonymBruker]

Ts skal bruke dette for alt hun er verdt sikkert.  Når hun er tenåring og lei av moren og alle kranglinger, kommer hun til å ønske å flytte inn hos faren. Hva gjør du da ts?  Synes du skal gjør alt du kan for å vise henne at det er supert å være hos faren og supert å være hos deg.  2.5år er lett påvirket av mammasykdommen - nemlig, måten mødre oppfører seg når barnet skal til den andre.  

Anonymkode: e5389...ad1

[ViljaH]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Basert på hva? At TS mener at barnet blir sutrete fordi det har det mye daffere og det er 2 voksne hos henne? Og hva om barnet sier det samme når det er hos pappa? Skal mamma da miste retten fordi den perioden datteren er på besøk så er hun, naturlig nok, mest knyttet til den hun er på besøk hos?

Anonymkode: 71076...4b5

Basert på at barnet gir uttrykk for at dagens løsning er over tålegrensen for en liten på 2.5 år. Jeg synes ikke man skal drive å teste hvor mye et lite barn tåler, vurdere hva som er knaking og når det knekker. 

Det er ingenting i tråden som tilsier at barnet har det mye daffere, spiser mer godteri osv hos mamma. Dette er oppspinn for å støtte et forutinntatt syn.

Barnet endrer ikke tilknytning til den hun er på besøk hos som en jo-jo. Så små barn driver heller ikke manipulasjon, ref kommentarer om krokodilletårer. Jeg synes dette høres ut som et barn som savner mammaen sin veldig og ikke trives med å være borte fra henne halvparten av sin tid. Pappa er også viktig, og kan også være primær tilknytningsperson. Her høres det ut som han er sekundær enn så lenge. Barnet må få ha det godt inni seg, ikke bruke mye av sin tid på å ha klump i magen fordi savner mamma.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, ViljaH skrev:

Basert på at barnet gir uttrykk for at dagens løsning er over tålegrensen for en liten på 2.5 år. Jeg synes ikke man skal drive å teste hvor mye et lite barn tåler, vurdere hva som er knaking og når det knekker. 

Det er ingenting i tråden som tilsier at barnet har det mye daffere, spiser mer godteri osv hos mamma. Dette er oppspinn for å støtte et forutinntatt syn.

Barnet endrer ikke tilknytning til den hun er på besøk hos som en jo-jo. Så små barn driver heller ikke manipulasjon, ref kommentarer om krokodilletårer. Jeg synes dette høres ut som et barn som savner mammaen sin veldig og ikke trives med å være borte fra henne halvparten av sin tid. Pappa er også viktig, og kan også være primær tilknytningsperson. Her høres det ut som han er sekundær enn så lenge. Barnet må få ha det godt inni seg, ikke bruke mye av sin tid på å ha klump i magen fordi savner mamma.

Har du lest hva TS skriver? Når hun først er hos pappa har hun det gøy og glemmer til og med at mamma eksisterer. Hvordan mener du at barnet kan savne en hun ikke engang husker?

Anonymkode: 71076...4b5

[Hurepoix]

På 24.7.2017 den 20.58, Biloba skrev:

Hvor mange som svarer her måtte være borte fra moren sin i 1 uke av gangen annenhver uke da de var 2,5 år?? 

Helt enig! Alle skilte norske småbarnsfamilier med delt samvær bør anmeldes til Barnevernet for barnemishandling.

Endret 26. juli 2017 av Hurepoix

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Hurepoix skrev:

Helt enig! Alle skilte norske småbarnsfamilier med delt samvær bør anmeldes til Barnevernet for barnemishandling.

lol - da blir det stor tallet der da siden utrolig mange norske vil ikke gifte seg og flytte fra hverandre med engang det blir tøft på hjemmebanen. 

Anonymkode: e5389...ad1

[ViljaH]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du lest hva TS skriver? Når hun først er hos pappa har hun det gøy og glemmer til og med at mamma eksisterer. Hvordan mener du at barnet kan savne en hun ikke engang husker?

Anonymkode: 71076...4b5

Du har jammen ikke mye innsikt i barn om du tror at barnet glemmer at mamma eksisterer, at et barn på 2.5 år ikke husker sin mamma etter et par dager. Hvorfor deltar du i tråden overhode når du ikke forstår basal tilknytning eller barns psykologi? At savnet er mindre påtrengende når hun har det gøy hos pappa, betyr ikke at mamma er glemt.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, ViljaH skrev:

Du har jammen ikke mye innsikt i barn om du tror at barnet glemmer at mamma eksisterer, at et barn på 2.5 år ikke husker sin mamma etter et par dager. Hvorfor deltar du i tråden overhode når du ikke forstår basal tilknytning eller barns psykologi? At savnet er mindre påtrengende når hun har det gøy hos pappa, betyr ikke at mamma er glemt.

Du har jammen meg ikke mye innsikt selv. Etter å ha vært hos mor vil ikke barnet tilbake til far. Etter å ha vært hos far vil ikke barnet tilbake til mor. Det betyr ikke at den ene eller andre er glemt, men du forstår visst ikke basal tilknytning eller barns psykologi.

Anonymkode: f4b82...458

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må bare si meg helt enig med alle over her. Dere burde prøve en løsning i en liten stund der far har 70% og du har 30% og se om det blir litt mer stabilt for barnet for 50/50 er kanskje litt mye for et så lite barn.

Anonymkode: f4b82...458

Hvorfor ikke heller begynne med at far legger bort mobilen? 

Anonymkode: 64229...3d4

[Gjest]

Tråden er ryddet for personangrep.

Ann Christin, mod

[AnonymBruker]

Det er helt naturlig at barn gråter og ikke vil til den andre forelderen. Det betyr ikke at barnet ikke har det bra der, men de ønsker ikke å separeres fra hovedomsorgspersonen. Det at jenta har det fint hos far og glemmer å være lei seg etter en stund tyder på at alt er bra. Hvis barnet er mye lei seg hos far stiller det seg annerledes, da bør imidlertod hovedfokuset være på hva far kan gjøre for at barnet skal ha det bedre hos ham, ikke automatisk tenk endring i samvær.

Det at du har ny kjæreste kan gjøre at jenta er redd for å bli ekskludert fra fellesskapet dere har, hun ser på kanskje på dere tre som en familie og vil ikke gå glipp av dette. Det er også lurt å se på hvordan du og kjæresten din har det med barnet, har du nok alenetid med datteren din? Kanskje går ukene for fort for henne, og det at hun ikke vil til pappaen blir et uttrykk for at hun trenger mer tid med deg, ikke at hun ønsker mindre tid med pappaen (håper du forstår hva jeg mener).

Kanskje er 50/50 for mye, kanskje er f.eks torsdag til søndag lenge nok, eller annehver uke f.eks torsdag til mandag. I noen tilfeller er korte dagsbesøk bra nok. Du sier ikke noe om du og far har bodd sammen, eller om barnet er vandt til to hjem. Hvis far har vært «besøkspappa» hele tiden vil jeg tenke at 50/50 er for mye. Har det nylig blitt slutt og jenta har god tilknytning til far er det igjen annerledes.

Det er viktig å ta hensyn til barnet, samtidig som du ikke må la barnet bestemme for mye når det er så lite. Da kan barnet velge bort pappaen for mye, og angre når hun blir større. Pappaen vil også kunne få en mer distansert rolle, som vil kunne ha betydning for hvor knyttet han blir til barnet. Det er forskjell på å levere i barnehagen og bli kjent med barnehagevenner og rutiner enn å bare skulle spille fotball eller dra på lekeland.

Er selv stemor, og stebarnet er veldig flink til å ville til mamma når hun kjeder seg eller ikke får det som hun vil. Det samme hos mammaen. 

Du må også være flink å fokusere på at det er bra at hun er hos pappaen og har det gøy. Hvis barnet merker du kvier deg for å levere henne hos far kan disse seperasjonsfølelsene smitte over.  Vær glad ved levering og ikke dra det ut når du sier ha det. Sammenligner det litt med barnehage: mange barn hyler og gråter når de blir leverte men har det fint 5 minutter etterpå.

Anonymkode: 18ed8...7b9

[AnonymBruker]

På 26.7.2017 den 8.45, AnonymBruker skrev:

Ville du vurdert dette hvis sønnen din sa at han ikke ville være hos mor? Hvis barnehagen (som ser barnet 7-8 timer hver dag) sier at det er katastrofe hvis barnet skal være mer hos henne? Hvis moren gir totalt faen i barnet ditt når det er hos henne, går ut på nettene og drikker, mens barnet ditt er alene i huset (og barnet er 2-3 år). Ville du ha vurdert det? Dersom du ville ha vurdert dette, ville jeg heller ha startet med en vurdering på om jeg var voksen nok til å ha barn eller ikke. Som jeg skriver ovenfor, barnet velger faren bort i dag (i en alder av 12), så far kan umulig ha gjort en veldig bra jobb? La meg bare ha det helt klart at jeg aldri ytret et vondt ord om far til barnet før du begynner å si at det er min feil at barnet har et dårlig forhold til sin far. Noen fedre (og mødre) er enkelt og greit ræva foreldre. 

Anonymkode: 65868...397

Vet du... jeg er 100% sikker på at du lyver.. og skulle det vise seg at du ikke gjør det er du en ekstremt dårlig mor som lot barnet selv ta ansvar for omsorgssvikten 

 

at et barn i alder av 12 gjør slik barnet ditt gjør vitner egentlig om at du har vent barnet bort fra far.. hele det første innlegget ditt vitner om at det ikke har kommer mye pent fra munnen din ifht far..

en venninne av meg sluttet å være hos faren i samme alder.. i voksen alder ser hun at det var mor som fikk henne til å gjøre dette.. I dag er båndet mellom mor og datter ikke-eksisterende.. 

Anonymkode: 5dfb1...67f

[AnonymBruker]

På 26.7.2017 den 9.53, AnonymBruker skrev:

Så du mener at en far som forlater huset barnet er i (alene i 2-3 års alderen) for å drikke med kompisene sine på natta burde hatt enda mer samvær? Ja, det gir jo mening. Håper du ikke har barn selv. Som sagt, her var det faktisk alle andre instanser som mente JEG burde ha hovedsamværet. Men du vet helt sikkert bedre enn dem, du har jo tross alt kølle mellom beina, som automatisk gir deg vett i hodet.

Anonymkode: 65868...397

Som jeg skrev tidligere så tror jeg ikke på noe av det du skriver.. først skriver du at barnet selv valgte bort far og så kommer du med at bv gjorde dette.. 

gjennom innleggene dine oser det hat mot far, og det er ikke tvil om at dette har barnet også fanget opp..

Men.. uansett skulle dette vise seg å være sant så er jo situasjonen helt anderledes enn Ts sin.. og at du da drar paralleller viser at du ikke evner å se sakens to sider og dermed burde la være å komme med råd: 

ts evner å se at far er en god omsorgsperson, Ts evner å se at det er et viktig bånd mellom far og datter..dette tviler jeg på at du uansett hadde evnet

 

Anonymkode: 5dfb1...67f

[AnonymBruker]

Ts. Her. Jeg og barnefar har bodd sammen hele veien. Han tok også sin del av permisjonen på strak arm og storkoste seg. Da vi bodde sammen virket det som hun så på oss som likestilte omsorgspersoner, det kunne like godt være pappa som mamma hun ropte på når hun slo seg eller var lei seg. Jeg vet at hun koser seg mye med pappa og tror ikke hun har vondt av p være der. Når hun kommer til meg snakker hun mye om hva de har gjort osv med stor glede i stemmen. Det er altså avskjeden med meg og kjæresten min vi opplever at er det tyngste for henne. Hun får mye alene tid med meg og vi har også faste dager hvor vi koser oss en hel dag bare vi to, med masse uteaktivitet osv samtidig spør hun stadig etter kjæresten min og sier hun er glad i kjæresten min og meg, mens hun svarer nei når jeg spør om pappa. Så jeg lurer rett og slett på hvordan jeg skal reagere på Det? 

Anonymkode: 6ead9...dc2

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts. Her. Jeg og barnefar har bodd sammen hele veien. Han tok også sin del av permisjonen på strak arm og storkoste seg. Da vi bodde sammen virket det som hun så på oss som likestilte omsorgspersoner, det kunne like godt være pappa som mamma hun ropte på når hun slo seg eller var lei seg. Jeg vet at hun koser seg mye med pappa og tror ikke hun har vondt av p være der. Når hun kommer til meg snakker hun mye om hva de har gjort osv med stor glede i stemmen. Det er altså avskjeden med meg og kjæresten min vi opplever at er det tyngste for henne. Hun får mye alene tid med meg og vi har også faste dager hvor vi koser oss en hel dag bare vi to, med masse uteaktivitet osv samtidig spør hun stadig etter kjæresten min og sier hun er glad i kjæresten min og meg, mens hun svarer nei når jeg spør om pappa. Så jeg lurer rett og slett på hvordan jeg skal reagere på Det? 

Anonymkode: 6ead9...dc2

Helt normalt at barna har en favoritt. Ser ikke problem med det. Søsteren min hadde min far som favoritt og jeg min mor. I dag er de begge favoritter fordi de er forsjellige og har mange sider jeg beundrer. De fyller egentlig hverandre bra ut, selv om de ikke klarte å leve sammen. 

Anonymkode: 70496...913

[AnonymBruker]

Slik du beskriver det høres ut som hun har det fint hos faren, ser ikke umiddelbart behov for endring i samvær da. Det kan være jenta sin måte å vise at hun er veldig glad i kjæresten din. Det betyr ikke at hun ikke er like glad i pappaen sin, eller mer glad i ham enn kjæresten din for den sags skyld. Barn er ofte slik at når de bli glad i noe eller noen så er det bare dem som gjelder for en periode. F.eks får ny dukke eller kjole til jul og skal BARE bruke den. Eller vil bare synge den ene sangen, vil bare at mamma eller pappa skal ta tannpuss og legging, vil bare at det ene søskenbarnet skal holde det i hånda.

Jeg ville kort ha forklart at pappa kan bli lei seg når hun sier hun ikke er glad i ham, gjør det når dere har en fin aktivitet og ikke rett før samvær. La deretter vær å ha fokus på hvem hun er glad i. Slutt å spør rett og slett. Hvis jenta sier hun er glad i kjæresten din svarer du at kjæresten er glad i henne også og at det er fint hun er glad i ham. Du sier ikke noe om faren. Hvis hun så sier at hun ikke er glad i pappa svarer du «du har mest lyst å være med (navnet på kjæresten din) og mamma fordi du er veldig glad i oss. Vi er glad i deg også, men nå skal du til pappa og ha det fint. Når du kommer dit får du det kjempegøy.»

Anonymkode: 18ed8...7b9

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slik du beskriver det høres ut som hun har det fint hos faren, ser ikke umiddelbart behov for endring i samvær da. Det kan være jenta sin måte å vise at hun er veldig glad i kjæresten din. Det betyr ikke at hun ikke er like glad i pappaen sin, eller mer glad i ham enn kjæresten din for den sags skyld. Barn er ofte slik at når de bli glad i noe eller noen så er det bare dem som gjelder for en periode. F.eks får ny dukke eller kjole til jul og skal BARE bruke den. Eller vil bare synge den ene sangen, vil bare at mamma eller pappa skal ta tannpuss og legging, vil bare at det ene søskenbarnet skal holde det i hånda.

Jeg ville kort ha forklart at pappa kan bli lei seg når hun sier hun ikke er glad i ham, gjør det når dere har en fin aktivitet og ikke rett før samvær. La deretter vær å ha fokus på hvem hun er glad i. Slutt å spør rett og slett. Hvis jenta sier hun er glad i kjæresten din svarer du at kjæresten er glad i henne også og at det er fint hun er glad i ham. Du sier ikke noe om faren. Hvis hun så sier at hun ikke er glad i pappa svarer du «du har mest lyst å være med (navnet på kjæresten din) og mamma fordi du er veldig glad i oss. Vi er glad i deg også, men nå skal du til pappa og ha det fint. Når du kommer dit får du det kjempegøy.»

Anonymkode: 18ed8...7b9

Tusen takk for mange gode og konkrete råd Man blir plutselig litt rådvill og hjelpesløs når man står der og hører hun si det og blir lei seg. Men nå skal jeg ha dette i bakhodet da jeg syntes alt hørtes veldig fornuftig ut. Ts.

Anonymkode: 6ead9...dc2