Mannen har skrevet "hore" på hobbytingene mine! Nekter for det.

[AnonymBruker]

Både du, legen din og NAV er jo interessert i at du skal bli i stand til å gå på jobb igjen, og for å bli i stand til det må du bli bra. Snakk med legen om dette med å komme deg bort.

Det er dessuten negativt at du ikke får all informasjon om din manns helse. DET skurrer veldig!

Anonymkode: 170a2...cc5

[AnonymBruker]

Nå må du tenke på deg selv! Jeg hører at du er opprørt og utafor. Mannen min var også psykisk syk, og jeg satt ned foten og tenkte på meg selv, på mye tynnere grunnlag enn deg. For at dere skal klare dette, må dere passe på din psykiske helse. Ta deg en ordentlig pause!

Anonymkode: 5f20c...dd4

[B.Wooster]

Jeg føler med deg. Men dette hatet mot moren hans forstår jeg ikke. Har hun aktivt gjort dere noe vondt?  Du trenger energien din til andre ting enn hat og bitterhet.  Selv om det strider mot dine verdier, så tror jeg ikke du bør bli i dette forholdet. 

[AnonymBruker]

Har du forklart legen din om hvor ille det er?
I såfall er det rart at legen ikke har rådet deg til å komme deg bort for å bli bra.

Anonymkode: 170a2...cc5

[Gjest Bokhylla]

3 minutter siden, B.Wooster skrev:

Jeg føler med deg. Men dette hatet mot moren hans forstår jeg ikke. Har hun aktivt gjort dere noe vondt?  Du trenger energien din til andre ting enn hat og bitterhet.  Selv om det strider mot dine verdier, så tror jeg ikke du bør bli i dette forholdet. 

Kanskje en fordel å lese tråden? 

 

Kjære TS. Det er jeg som har skrevet en del om DID tidligere i tråden. Jeg har dessverre vært syk en lengre periode nå og hatt mer enn nok å hanskes med på hjemmefronten, og jeg har derfor ikke fått skrevet/svart i denne tråden på lenge. Men jeg har fulgt med og tenkt utrolig mye på både deg og mannen din.

Alt dette høres utrolig tøft ut for dere begge to og jeg skjønner godt at du trenger en pause fra det hele for å kunne enten virkelig være der for ham eller ta et valg om å gå (eller noe midt i mellom) og ikke minst for å kunne bevare deg selv og ditt liv midt oppe i det hele. Som de sier på fly, ta først på din egen surstoffmaske før du hjelper sidemannen. Gjør du ikke det, vil ingen av dere kunne puste. 

Jeg må si jeg godt forstår mannen din sitt ønske om å få utforske sine egne traumer alene og i fred med hjelp av en terapeut uten å måtte dele, forklare, forsvare og konfronteres av deg eller enda mindre, venner. Men jeg forstår minst like godt ditt behov for informasjon og å få vite hva som skjer. Du kan ikke forventes å være en støtte på heltid når du selv virrer rundt i mørket uten å vite hvem, hva, hvorfor eller hvordan du skal kunne hjelpe.

Det er også trist at han ikke ønsker å dele noe av det med gode venner, eller lar deg gjøre det, men jeg forstår også hvorfor. Traumer er noe utrolig personlig og det er attpåtil usikkert hvordan andre vil ta en slik problematikk. Jeg skulle ønske jeg kunne si at gode venner forstår og aksepterer, men de gjør dessverre ofte ikke det når ting blir for "rare", for uforståelige, for pinlige, for ubehagelige eller for skremmende. Bare et fåtall av mennesker forblir venner når ting blir virkelig krevende. 

Jeg har ikke så mye råd å gi; dette blir bare synsing, men vit at meldingsboksen min er åpen dersom du ønsker kontakt, har noe du lurer på eller bare trenger en digital klem. Det samme gjelder din mann, dersom han leser dette. 

[B.Wooster]

Ja, beklager at jeg ikke fikk med meg det om svigermor fra helvete. Jeg datt av etter side 5. Det med å ikke fokusere på hat og bitterhet gjelder uansett. 

[Ulla Ullsokk]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mer av det samme, ting skjer rundt om kring i huset, ikke noe truende per se, men jeg ligger liksom i senga om natten og lurer på om det kommer til å "skje noe". Så jeg får sovet lite. Deretter at han ikke husker det. De siste 3 ukene har jeg vært fulltidssykemeldt. Det er også det at han ikke slipper meg inn. Det har liksom blitt at det er han og behandlerne hans som skal kartlegge, og jeg skal bare vente på å høre hva de finner ut. Han var meddelsom til å begynne med, at vi skulle finne ut av det sammen, men nå, jeg tror han prøver å beskytte meg da, men det hjelper jo ikke. Det gjør det jo verre. Jeg burde egentlig ikke være sykemeldt så jeg kom meg ut av huset, men jeg fungerte til slutt ikke på jobb, jeg var så trøtt og sliten og gjorde flere feil som de ikke kunne akseptere. Jeg har fulgt råd her inne og prøver å snakke med mine egne venninner og være aktiv, trener aktivt og går mye turer, begynt å høre lydbøker etter tips, for ellers bare tenkte og tenkte jeg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fortsetter å klandre meg selv, selv om jeg vet det ikke er min feil. Jeg hater moren hans. Og føler mye på at det er han som er syk og at ingen ser meg, men at jeg er selvopptatt som får hans sykdom til å handle om meg. i den tråden om å leve med en som var syk var det en del det som gikk igjen. Men det er ikke rart folk ikke ser meg for jeg isolerer meg jo og jeg føler meg deprimert men føler jeg ikke kan si det, for jeg har ingen grunn til å være deprimert. Men tok en sånn test på nett og scoret høyt. Han har bestemt at vi ikke skal snakke med vennene våres om dette, så siden jeg ikke orker å se på den jævla masken hans har jeg ikke vært særlig med når han er sosial med dem, og selv om han sier at de ikke snakker om meg bare tenker jeg at de tror det er meg det er noe feil med. Og det virker kanskje som at han er slem med meg, men det er bare jeg som skaper problemer. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det? Vi klarer ikke kommunisere. Han prøver å skjerme meg for problemene, men det gjør det verre. Jeg prøver å skjerme ham for hvor dårlig jeg føler meg og det blir bare større og større avgrunn mellom oss. Så plutselig skjer det noe sånt igjen og jeg blir helt irrasjonell og GAL. Jeg tror jeg er gal, selv om jeg vet jo at det er ham. Men jeg har ikke sett noe til disse episodene selv? Hvorfor har jeg ikke sett disse "personlighetene"? Når jeg snakker om det unnviker ham, vil ikke fortelle, det er for vanskelig, "snart" sier han. Jeg hater moren hans, jeg vil flytte så hun ikke vet hvor vi bor. Det er hennes feil ikke sant. Hun kunne jo skjønt at faren hans var totalt idiot i hodet, og at selv om han døde så var sønnen hennes skada. Men søsteren hans er god å ha da, hun også ser meg da, så det er ikke bare dårlig. Jeg har sovet der innimellom. Snakker med dem og vi har det hyggelig. De skjønner. 

Anonymkode: 75f2b...862

Kjære deg!

Sånn her KAN du ikke leve! Du svikter han ikke hvis du går i fra han, du redder deg selv! Hvis du blir får han din psykiske helse på samvittigheten! Jeg skjønner at du hater moren hans og hun er nok mye av grunnen til at han er som han er. Du kan elske han så mye du vil, men dette kan du faktisk ikke stå i! Det redder INGEN at du går til grunne! Dette er helt villt, du MÅ komme deg bort!

Han sier "snart" hele tiden, så da kan du flytte ut og vurdere å komme tilbake når "snart" har kommet! Det er ren psykisk terror du leve runder nå, uansett hvos uskyldig han skulle være i hjertet sitt! Din rolle i dette er umenneskelig å kreve av deg! Dette må du forstå, og legge "i gode og onde dager" på hylla! De blir som om han banker deg hver dag, men er snill likevel! Du klarer ikke sove skikkelig en gang, fordi du aldri vet når du skal få "juling"! Ingen skal måtte leve med det, uansett hvor mye de lovte ved alteret! Han ER jo ikke den mannen du trodde du giftet deg med! Jeg skjønner at du elsker han, men han ødelegger deg fullstendig! Du MÅ komme deg vekk, ellers risikrerer du å blir alvorlig syk selv!

Vær så snill og ta din egen situasjon alvorlig!

klem!

[Gjest Blondie65]

Kjære TS 

Du lever i et skrekk kabinett. 

For at dere begge skal komme videre kan dere for tiden ikke bo sammen! Ingen skal bebreide deg for å finne en bolig der du slipper å forholde deg til episoder av sabotasje. Du må ta vare på din psykiske helse oppe i dette, og det gjør du best ved å fjerne deg fra den farlige situasjonen. 

Søvn er den beste medisin - frarøves du den er det ikke lenge før psyken svikter. 

Depresjonen kan skyldes mange fasetter av det son har hendt - ikke minst sorgen over at det lykkelige planlagte A4-livet er satt på vent inntil videre. 

Mitt beste råd er en ukes sydentur alene der du får sovet ut og slappet av mens du tenker igjennom hva du skal gjøre videre.

[Cambria]

Kjære TS!

jeg startet å lese denne tråd igår, og har endelig blitt ferdig. Jeg må innrømme at dette har vært kjempespennende. Jeg har gjennom tråden hatt mange tanker om hva det kan være, og blitt skikkelig engasjert. Jeg vet selvfølgelig ikke om dette er tull eller sant, men tar utgangspunkt i at det er sant. Jeg er så glad for at dere har begynt å finne ut av hva det er, men så trist på dine vegne pga følelsene du sitter med.

Jeg kjenner meg på mange måter igjen i deg TS, og det tror jeg mange gjør. Du virker foresten som en skikkelig bra dame gjennom dine refleksjoner og ærligheten din. Som de andre sier: nå MÅ du ta vare på deg selv og anerkjenne dine følelser. Ut fra det du skriver så virker det jo som du er deprimert og utbrent. Hvorfor skal du da ikke ha rett på hjelp? Selvfølgelig må du ta imot den hjelpen du kan få. Det er også innafor å ha det vondt. Din mann er syk, og du er påvirket av det. Du har medfølelse for han, og du har egne ting å slite med pga hans sykdom. Ville du sagt til en veninne i din situasjon at hun måtte ta seg sammen og ikke ha det så vanskelig og vondt?

snakk også med han. Vær ærlig. Du var jo så positiv etter dere hadde hatt en samtale her for noen sider siden der dere vàr helt ærlige med hverandre. Ikke beskytt han, og vær klar på at han ikke skal beskytte deg. Si hvordan du har det nå av at dere ikke snakker sammen. Lykke til! 

[AnonymBruker]

Om han ikke involverer deg så må du dra. Det hjelper ikke forholdet deres om du går ned med skuta. Det er ikke kjærlighet.

At familien hans bidrar til å gjøre dette mye verre tipper klart vektskåla for meg. Uten dén faktoren så kunne kanskje dere to ha fått til en slags hverdag selv med hans lidelse, men med den familien så vil det ikke gå. Sørg for å ikke bli gravid nå, i hvertfall.

Hva skal til for at du vil tillate deg selv å gå? At du VET alt du har prøvd alt? At du nesten dør først? 

Stor klem,

Anonymkode: e798d...6d9

[AnonymBruker]

Hvilken lidelse har han?

Anonymkode: 922f4...432

[Jabbadabbaduu]

Kjære TS.

Jeg forstår at man kan få skyldfølelse når man sliter med å takle at ens ektefelle har blitt alvorlig syk. Men denne (psykiske) sykdommen til mannen din går jo direkte utover deg! Som andre påpeker, så gjør hans sykdom at du lever i utrygghet og at du er utsatt for sabotasje og hets, fra den du elsker! Å leve i en situasjon som ikke er trygg, sammen med dårlig/lite søvn og manglende støtte utenfra, er oppskriften på å bli presset utover kanten. I tillegg involverer han ikke deg i sin behandling og utredning, og dere skal holde situasjonen hemmelig for venner.

Det ville være rart hvis du IKKE reagerte! 

Du har rett til og trenger en pause, ro, omsorg og hjelp fra profesjonelle. Du har rett til å revurdere om du sier ja til dette livet, med mannen din og hans familie. Du blir nødt til å slutte å kjefte på deg selv for å reagere på en ekstremt belastende situasjon.

[AnonymBruker]

Ts, jeg vil igrunn bare gi deg en klem og minne deg på at du bare er ett menneske. Du kan ikke bære alt.

Ta deg en skikkelig ferie nå. Fortell mannen din at du er så sliten at du må komme deg litt vekk for å sortere hodet og finne deg selv igjen. 

Når du er tilbake så må du minne han på "i gode og onde dager" og fortelle han at du forventer å bli løpende oppdatert på det som skjer og at det er dårlig gjort av han å la deg leve i limbo. Du er bare ett menneske, akkurat som han.

Anonymkode: 88f57...e4b

[AnonymBruker]

Hva med å ta en uke på et behandlingssenter/terapispa der du kan sortere tankene med evt. tilgang til en behandler? 

Jeg vet det finnes slike, men kommer ikke på noen navn nå. 

Anonymkode: e798d...6d9

[AnonymBruker]

Hvis du ikke tar vare på deg selv, nå TS, så ender du opp med psykiske problemer selv. Klarer dere å ta vare på hverandre da? Kommer dere dere ovenpå da? Ta dere en pause, så kan du bygge deg opp igjen, og han kan konsentrere seg om sine lidelser uten å tenke på forholdet. 

Anonymkode: a89fe...22f

[Barnavregnbuen]

Jeg har fulgt med i tråden en stund, og tenkte kanskje å komme med ett råd. Du skriver lengre oppe her at han prøver å skjerme deg fra hva han går gjennom nå, og jeg ser at du også skriver at du prøver å skjerme han. Jeg var selv psykisk syk, og hadde også fått det for meg at jeg skulle skjerme alle rundt meg, med det resultat at ingen ble skjerma i det hele tatt  Det er veldig fort å tenke at det er "lettere" for andre å måtte slippe å høre om det, men de aller fleste legger nok merke til at det blir en slags disconnect. Jeg tror at det hadde vært veldig nyttig for deg å høre om de har noen pårørende gruppe, sånn at du kan prate med andre som er i samme situasjon. Om planen din er å bli vel og merke. Jeg tenker også at det nok kan være lurt å ta en prat om denne skjerminga dere driver med begge to. Dere er jo trossalt ett par, og det er ingen av dere som vinner noe på å skjerme den andre. Det er jo nettopp sånne ting som dere står midt oppe i nå, som er så utrolig viktig å ha en åpen og ordentlig kommunikasjon om. 

Når det er sagt, så er dette med å snakke om hva som skjer i terapi ikke alltid så lett. Han sier jo "snart", når du spør om ting, så det er jo håp om at han begynner å dele snart. Jeg har selv vært i terapi, og i begynnelsen er det ganske mye man skal bearbeide selv, før det blir greit å dele det med andre. Uavhenig av hvor nære man er. 

Jeg håper at du/dere får det bra snart igjen. Pass på deg selv oppi alt dette, og ta plassen du trenger. Folk er ikke alltid så observante, og har ofte så mye med seg og sitt at det ikke er så lett å se når folk sliter. Strekk ut en arm til noen, det er lov å ha det vondt når det skjer noe med mennesker man står nær. Du har akkurat like lov til det som han har  

Lykke til på veien!

[QueenOfTheSidewalk]

Shit det var tungt å komme igjennom denne tråden. Så ingenting har altså skjedd med tanke på diagnose. Er legene HELT sikker på at det ikke er noe fysisk altså? Kan jo være andre ting enn svulst.

[Gjest Sorbus]

Kjære TS, jeg føler virkelig med deg ! Og jeg forstår følelsene dine veldig godt. Jeg synes du har en helt normal reaksjon, og jeg er imponert over hvordan du har taklet det hele! Jeg og mannen min har opplevd noe av det samme, men rollene var omvendt. Her er det jeg som er syk, og mannen min er pårørende. Og han blir (ble) skikkelig sliten! Psykisk sykdom er veldig belastende for de rundt, for ikke bare er hjelpen man tilbyr ofte utilstrekkelig, men pasienten er ikke alltid samarbeidsvillig og rasjonell. Det ligger liksom i det å være psykisk syk. Hans behov for å "skjerme deg" er sikkert godt ment, men han ser kanskje ikke hva det gjør med deg.

Mannen min er det mest stabile mennesket jeg vet om, rasjonell, sterk, løsningsorientert... Men til slutt mistet også han fotfestet. Han ble frustrert, fikk kort lunte og trakk seg unna. Til slutt gikk jeg med på innleggelse (jeg er nok sykere enn mannen din), og han fikk endelig litt pusterom. Jeg var ivaretatt og han kunne slappe av. Han besøkte meg lite i denne perioden, og jeg følte meg veldig sviktet. Jeg var kjemperedd og tenkte at han ikke elsket meg lenger. I ettertid har jeg innsett at det var det som reddet ekteskapet. Jeg sier ikke at mannen din bør legges inn, det er ikke det som er poenget. Men det høres ut som om du trenger en pause? Oksygenmaskeinstruksen på flyet har vært nevnt noen ganger i tråden, og det synes jeg er riktig og viktig! Du bør være litt egoistisk og lytte til hva du trenger nå. Mannen din bør støtte deg i det, selv om han ønsker noe annet. Psykisk sykdom (all sykdom egentlig) gir ikke automatisk rett til egoisme. Han er åpenbart for det meste frisk og rasjonell, så han må oppfylle sin del av løftet dere ga når dere giftet dere. Dere skal ta vare på hverandre! 

Sykemelding hos pårørende er veldig vanlig, og støtte fra helsevesenet er din rett. Det er legen som avgjør om du trenger sykemelding, det er ikke noe du "tar", som enkelte later til å tro. I ditt tilfelle har legen avgjort at du trenger sykemelding, og han er ekspert på området, så du må høre på han . Du skal ikke føle at du belaster samfunnet. Jeg er glad for at du har en lege som er flink, og som du liker og stoler på!

Jeg håper det går bra med deg, og jeg heier på dere!

 

[AnonymBruker]

Til TS. Jeg har ikke lest hele tråden, men har du hørt om gaslighting. Dette brukte min mann mot meg.. . Og jeg følte meg så forvirret og nesten gal til tider... Grusomt å leve med

Anonymkode: c8878...cff

[AnonymBruker]

Heihei dere! 

Jeg er innom på KG av og til, og jeg sjekker tråden, og så går jeg tilbake og leser ting (det hjelper på å se ting litt sånn jeg så det da, og jeg blir helt forundret over hvor annerledes jeg virket, jeg hadde litt mer futt og engasjement!), og jeg leser om og om igjen svarene deres. Føler meg så utilstrekkelig som ikke har svart dere en etter en. Men dere skal vite at jeg setter stor pris på det. Virkelig. Jeg har vært heldig her i denne tråden som har møtt så mye forståelse, og omsorg. Sterke kvinner (og menn?) som støtter fremmede. Den siste måneden har mildt sagt vært turbulent, og samtidig preget av jeg har gått dypere og dypere ned i denne mørke dalen. Det er forferdelig ensomt her. Mørkt. Som om at ingen andre kan forstå, jeg føler meg distansert og isolert. Hvorfor bare fortsetter alle (inkludert mannen virker det som) som før, mens jeg bare går i stykker?

Jeg har gjort noen gode ting for meg selv i det siste. Jeg har henvendt meg til mine venninner som jeg har uten mannen min, og snakket mer med dem, og delt mer med dem. Dette likte ikke mannen. Men jeg har sagt at jeg holdt på å gå på grunne, og at dette var noe jeg trengte for å holde hodet over vann. Få puste. De får selvsagt ikke gå og sladre om det på bygda, men jeg vet jeg kan stole på dem. Jeg har trengt at noen tar min side! Ikke mot mannen, men at de holder i meg og hører på meg. Og når jeg har fått det har jeg klart mer å akseptere at jeg må holde kjeft overfor våre felles venner. 

Jeg har også dratt bort. Jeg var borte i tre uker på hytta til mine foreldre. Dere hadde så rett. Jeg må redde meg selv, ta på min egen oksygenmaske først. Og han likte det ikke, liker det ikke. Han har sagt at han er skuffa over meg. Vi dytter hverandre bort. Jeg vil at han skal dele med meg, men han vil fremdeles ikke dele med meg. Jeg sier at jeg trenger å få oppdatering på hva det er, at jeg bekymrer meg syk, men han sier at han fremdeles ikke er klar. Jeg prøver å være tålmodig. Tålmodig. Tålmodig. Han besøkte meg to av helgene mens jeg var på hytta. Den første var fæl, vi kranglet som vi aldri har kranglet før. Før har vi begge vært mer på den unnskyldende siden. Så mange stygge ting som ble sagt. Men den neste (to uker senere) var bedre. Vi laget god mat, var nære, jeg følte meg elsket. Det høres sikkert helt teit og dumt ut, men det var tydelig at han gjorde en innsats. Jeg trengte det, jeg trengte det virkelig, virkelig. At han viste at det at jeg var borte gjorde noe med ham, og at selv om han fremdeles sier han ikke vil dele at han gjorde en innsats for å få meg til å føle meg bra og som en viktig del av livet hans. Å høre om små ting rundt om i huset som han ikke har tenkt på at jeg gjør, at han har blitt vant med å bo med meg, og han sa at selv om han nå får profesjonell hjelp og at han føler at det er de som skal utrede og fikse så er det jo meg han trenger mest. At jeg er klippen hans. Og det har jeg jo vært så opptatt av, så jeg vet ikke om det er fordi han har lest det her eller hva, men han brukte det ordet og, ja. Det var godt. Det var så viktig å vite at han trenger meg og at det handler om tid og tålmodighet. Men at han trenger meg og at han ser meg, selv om han ikke har klart å støtte meg på den måten jeg har trengt. 

De har fremdeles ikke gitt ham noen diagnose. Jeg tror han har flere personligheter. Det er det eneste jeg får til å gå opp når jeg ser på alt jeg har skrevet om tidligere hendelser mellom oss. Jeg har lest en del krim når jeg var på hytta, og så fant jeg ut at jeg skulle ikke grave meg ned i alt dette og bli sliten og utmattet, men jeg skulle late som jeg var detektiv, late som om det var en gåte, som om det var noe jeg skulle finne ut av. Det gjorde det forhåpentligvis litt mindre slitsomt. Men jeg klarte ikke la være, jeg klarte ikke å gå og ikke vite noe! 

Denne uka har jeg vært hjemme, og vi prøver å gjøre ting litt annerledes. Vi har også satt oss ned for å planlegge ukene fremover mot jul, hvordan vi kan gjøre det sånn at jeg får sove uten at jeg må være bortreist. Den beste løsningen vi har kommet til er han bor hos noen andre eller bor på campingen. Siden vi ikke vil at han skal bo hos søsteren siden de har et barn, så sliter vi litt med å finne noen. Men jeg kunne jo bodd hos søsteren, men jeg trenger stabiliteten av å være her, jeg føler på dårlig samvittighet for det. Hvis noen har noen gode, rimelige løsninger til hvor mannen kan bo 5-6 netter i uka i 4-5 uker så setter jeg pris på det. 

Ellers har fastlegen min henvist meg til å snakke med en psykolog. Jeg hadde ikke vært der nå siden jeg reiste bort, bare snakket med ham på telefon noen ganger, men han mener at jeg trenger noe mer strategier enn det han gir. Jeg kjenner på en enorm skyld for det mannen min går igjennom, og katastrofetanker. Sliten. Så ja, det er stoda her. Jeg vil ikke forlate ham spesielt lenger, jeg vil egentlig bare forlate alt. Det virker ikke som det er noe mening med dette. Livet er bare trist liksom. 

Stor klem fra TS! 

Anonymkode: 75f2b...862