Mannen har skrevet "hore" på hobbytingene mine! Nekter for det.

[AnonymBruker]

Hva er det som feiler han egentlig? Er det noe dødelig siden du tar sånn på vei? Han kan vel bli frisk. Gi det litt tid...?

Anonymkode: 7c39b...26a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det som feiler han egentlig? Er det noe dødelig siden du tar sånn på vei? Han kan vel bli frisk. Gi det litt tid...?

Anonymkode: 7c39b...26a

Neida, det er heldigvis ikke noe dødelig. Ikke noe svulst i hjernen, ikke demens, det er psykisk. Det er ikke bekymring for ham som gjør meg helt ute, det er å leve med ham, å leve på denne måten. Jeg burde jo bare være takknemlig sant, fordi det er ikke noe dødelig heldigvis! Men jeg er ikke takknemlig, eller kanskje et sted inni meg er jeg det. Men jeg er mest bare sliten, dønn sliten. 

Han har ikke fått noen fastsatt diagnose enda. Derfor jeg ikke skriver noe om det. Men de har kartlagt at det er psykisk i alle fall, og at det så langt de har sett ikke er noe galt i hjernen, eller fysiske årsaker til dette her. 

Tid er alt jeg har, helt sant. Jeg bare orker ikke. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Neida, det er heldigvis ikke noe dødelig. Ikke noe svulst i hjernen, ikke demens, det er psykisk. Det er ikke bekymring for ham som gjør meg helt ute, det er å leve med ham, å leve på denne måten. Jeg burde jo bare være takknemlig sant, fordi det er ikke noe dødelig heldigvis! Men jeg er ikke takknemlig, eller kanskje et sted inni meg er jeg det. Men jeg er mest bare sliten, dønn sliten. 

Han har ikke fått noen fastsatt diagnose enda. Derfor jeg ikke skriver noe om det. Men de har kartlagt at det er psykisk i alle fall, og at det så langt de har sett ikke er noe galt i hjernen, eller fysiske årsaker til dette her. 

Tid er alt jeg har, helt sant. Jeg bare orker ikke. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Kom deg bort fra han. Ta vare på deg selv først og fremst

Anonymkode: 170a2...cc5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kom deg bort fra han. Ta vare på deg selv først og fremst

Anonymkode: 170a2...cc5

Men man kan ikke bare forlate den man elsker. Bare fordi han er syk. Jeg elsker han fremdeles. Jeg er bare så sliten. Det er ikke hans feil. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

Har du noen profesjonelle å snakke med ts, som kan støtte deg og hjelpe deg?

Anonymkode: 170a2...cc5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men man kan ikke bare forlate den man elsker. Bare fordi han er syk. Jeg elsker han fremdeles. Jeg er bare så sliten. Det er ikke hans feil. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Du kan godt reise bort for å ta vare på deg selv, når du er så sliten og nedbrutt som du høres ut som. Og heller ta kontakt med han når du har kommet deg ovenpå igjen.

Anonymkode: 170a2...cc5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men man kan ikke bare forlate den man elsker. Bare fordi han er syk. Jeg elsker han fremdeles. Jeg er bare så sliten. Det er ikke hans feil. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Jo man både kan og noen ganger bør forlate den man elsker. Herregud, dere har ikke barn sammen en gang! Dette problemet vil ikke bare forsvinne som dugg for solen..

Anonymkode: f0e60...56c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har du noen profesjonelle å snakke med ts, som kan støtte deg og hjelpe deg?

Anonymkode: 170a2...cc5

Ja, heldigvis. Jeg snakket noen ganger med ei på familievernkontoret, men etter noen samtaler mente hun at hun ikke kunne hjelpe meg noe særlig mer, hun syntes jeg virket deprimert, og gjerne trengte å snakke med noen som hadde mer erfaring, siden mannen min har fått at han skal gå å snakke med sin terapeut og ikke at vi skal ha fellessamtaler liksom "familievern" enda, for det var allerede så opprivende for ham den andre kartleggingen. Jeg har fått regelmessige samtaler hos fastlegen min, han har vært helt fantastisk, og er veldig forståelsesfull på at dette er en belastning for meg også. Jeg går stort sett bare og gleder meg til å få gå der og lette på trykket, jeg ser meg i speilet og vet ingenting liksom, hele greia er bare helt sykt syns jeg. Hva faen feiler det meg? 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo man både kan og noen ganger bør forlate den man elsker. Herregud, dere har ikke barn sammen en gang! Dette problemet vil ikke bare forsvinne som dugg for solen..

Anonymkode: f0e60...56c

Men for meg betydde det noe når jeg lovet å elske ham til døden skilte oss ad, i gode og onde dager. Det kommer ikke til å forsvinne som dugg for solen, men det er meningen vi skal løse det sammen. 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan godt reise bort for å ta vare på deg selv, når du er så sliten og nedbrutt som du høres ut som. Og heller ta kontakt med han når du har kommet deg ovenpå igjen.

Anonymkode: 170a2...cc5

Det er det jeg tenker på nå. En pause. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men man kan ikke bare forlate den man elsker. Bare fordi han er syk. Jeg elsker han fremdeles. Jeg er bare så sliten. Det er ikke hans feil. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Klarer han seg ikke i hverdagen selv da eller? Hvis ikke kan du vel ta deg et avbrekk. Du virker ikke helt i vater, og utenfra er liksom ikke denne situasjonen så ille som du gjør den til. Ikke vondt ment, men får inntrykk av at du har gått på en smell, og da blir det jo sånn.

Anonymkode: 7c39b...26a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Klarer han seg ikke i hverdagen selv da eller? Hvis ikke kan du vel ta deg et avbrekk. Du virker ikke helt i vater, og utenfra er liksom ikke denne situasjonen så ille som du gjør den til. Ikke vondt ment, men får inntrykk av at du har gått på en smell, og da blir det jo sånn.

Anonymkode: 7c39b...26a

Nei, du har rett. Jeg har virkelig gått på en smell. 

Han klarer seg vel i hverdagen. Jeg bare synes det er så stygt å si at nå drar jeg bort, og blir borte til jeg er bra igjen, fordi det er situasjonen med deg som gjør meg dårlig og sliten. Men du tror det går? Uten at jeg liksom forlater hele han og hele oss? Jeg tror jeg ødelegger mer med å tenke at jeg skulle være klippen. For sånn jeg kjenner ham vil han jo meg vel, men jeg driver og ødelegger alt med å ha slike forestillinger om alt jeg skal klare. Jeg vil ikke han skal tro at jeg drar for godt. Eller forlater ham. Men jeg føler meg helt terrorisert av disse "episodene". 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, du har rett. Jeg har virkelig gått på en smell. 

Han klarer seg vel i hverdagen. Jeg bare synes det er så stygt å si at nå drar jeg bort, og blir borte til jeg er bra igjen, fordi det er situasjonen med deg som gjør meg dårlig og sliten. Men du tror det går? Uten at jeg liksom forlater hele han og hele oss? Jeg tror jeg ødelegger mer med å tenke at jeg skulle være klippen. For sånn jeg kjenner ham vil han jo meg vel, men jeg driver og ødelegger alt med å ha slike forestillinger om alt jeg skal klare. Jeg vil ikke han skal tro at jeg drar for godt. Eller forlater ham. Men jeg føler meg helt terrorisert av disse "episodene". 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Hvilke episoder? Hva har skjedd?

Anonymkode: 3581a...7e2

[Antoinette]

TS, det du føler er så galt er helt normale følelser og det tror jeg du vet innerst inne. <du trenger bare en bekreftelse fra andre på at det å gå er det rette. 

Ikke alle kan leve med alvorlig psyke mennesker. Du kan ikke stifte familie med denne mannen og blir du risikerer du en alvorlig depresjon. Er det liksom ok for du "elsker han". Tenk etter..... du skjønner at det ikke gir noen som helst mening. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, heldigvis. Jeg snakket noen ganger med ei på familievernkontoret, men etter noen samtaler mente hun at hun ikke kunne hjelpe meg noe særlig mer, hun syntes jeg virket deprimert, og gjerne trengte å snakke med noen som hadde mer erfaring, siden mannen min har fått at han skal gå å snakke med sin terapeut og ikke at vi skal ha fellessamtaler liksom "familievern" enda, for det var allerede så opprivende for ham den andre kartleggingen. Jeg har fått regelmessige samtaler hos fastlegen min, han har vært helt fantastisk, og er veldig forståelsesfull på at dette er en belastning for meg også. Jeg går stort sett bare og gleder meg til å få gå der og lette på trykket, jeg ser meg i speilet og vet ingenting liksom, hele greia er bare helt sykt syns jeg. Hva faen feiler det meg? 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Snakk med legen din om det som du forteller her. Spør legen om hjelp og råd. Kanskje legen kan henvise deg til psykolog og/ eller rehabilitering?

Anonymkode: 170a2...cc5

[AnonymBruker]

Men hva om du bare reiser på en ukes ferie, bare for å få litt fri. Vet ikke om du har familie eller venner, du kan besøke. Og ta vare på deg selv i dette. Møt venner, finn på ting osv.

Anonymkode: 66447...3f3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvilke episoder? Hva har skjedd?

Anonymkode: 3581a...7e2

Mer av det samme, ting skjer rundt om kring i huset, ikke noe truende per se, men jeg ligger liksom i senga om natten og lurer på om det kommer til å "skje noe". Så jeg får sovet lite. Deretter at han ikke husker det. De siste 3 ukene har jeg vært fulltidssykemeldt. Det er også det at han ikke slipper meg inn. Det har liksom blitt at det er han og behandlerne hans som skal kartlegge, og jeg skal bare vente på å høre hva de finner ut. Han var meddelsom til å begynne med, at vi skulle finne ut av det sammen, men nå, jeg tror han prøver å beskytte meg da, men det hjelper jo ikke. Det gjør det jo verre. Jeg burde egentlig ikke være sykemeldt så jeg kom meg ut av huset, men jeg fungerte til slutt ikke på jobb, jeg var så trøtt og sliten og gjorde flere feil som de ikke kunne akseptere. Jeg har fulgt råd her inne og prøver å snakke med mine egne venninner og være aktiv, trener aktivt og går mye turer, begynt å høre lydbøker etter tips, for ellers bare tenkte og tenkte jeg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fortsetter å klandre meg selv, selv om jeg vet det ikke er min feil. Jeg hater moren hans. Og føler mye på at det er han som er syk og at ingen ser meg, men at jeg er selvopptatt som får hans sykdom til å handle om meg. i den tråden om å leve med en som var syk var det en del det som gikk igjen. Men det er ikke rart folk ikke ser meg for jeg isolerer meg jo og jeg føler meg deprimert men føler jeg ikke kan si det, for jeg har ingen grunn til å være deprimert. Men tok en sånn test på nett og scoret høyt. Han har bestemt at vi ikke skal snakke med vennene våres om dette, så siden jeg ikke orker å se på den jævla masken hans har jeg ikke vært særlig med når han er sosial med dem, og selv om han sier at de ikke snakker om meg bare tenker jeg at de tror det er meg det er noe feil med. Og det virker kanskje som at han er slem med meg, men det er bare jeg som skaper problemer. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det? Vi klarer ikke kommunisere. Han prøver å skjerme meg for problemene, men det gjør det verre. Jeg prøver å skjerme ham for hvor dårlig jeg føler meg og det blir bare større og større avgrunn mellom oss. Så plutselig skjer det noe sånt igjen og jeg blir helt irrasjonell og GAL. Jeg tror jeg er gal, selv om jeg vet jo at det er ham. Men jeg har ikke sett noe til disse episodene selv? Hvorfor har jeg ikke sett disse "personlighetene"? Når jeg snakker om det unnviker ham, vil ikke fortelle, det er for vanskelig, "snart" sier han. Jeg hater moren hans, jeg vil flytte så hun ikke vet hvor vi bor. Det er hennes feil ikke sant. Hun kunne jo skjønt at faren hans var totalt idiot i hodet, og at selv om han døde så var sønnen hennes skada. Men søsteren hans er god å ha da, hun også ser meg da, så det er ikke bare dårlig. Jeg har sovet der innimellom. Snakker med dem og vi har det hyggelig. De skjønner. 

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

Finnes det pårørende-treff/ -kurs eller -møter der du bor? Undersøk om dette og meld deg på noe slikt om mulig.

Anonymkode: 170a2...cc5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva om du bare reiser på en ukes ferie, bare for å få litt fri. Vet ikke om du har familie eller venner, du kan besøke. Og ta vare på deg selv i dette. Møt venner, finn på ting osv.

Anonymkode: 66447...3f3

Ja, sant, tror du ikke det er greit. Om jeg bare sier det sånn? Si at det er greit at jeg bare sier at nå må jeg dra bort en stund? Han må vel skjønne det? 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Antoinette skrev:

TS, det du føler er så galt er helt normale følelser og det tror jeg du vet innerst inne. <du trenger bare en bekreftelse fra andre på at det å gå er det rette. 

Ikke alle kan leve med alvorlig psyke mennesker. Du kan ikke stifte familie med denne mannen og blir du risikerer du en alvorlig depresjon. Er det liksom ok for du "elsker han". Tenk etter..... du skjønner at det ikke gir noen som helst mening. 

Ja, jeg trenger bekreftelse på at det er greit at jeg bare drar bort litt nå. At jeg ikke er helt idiot og teit og "du lar mannen din i stikken". Jeg vet ikke hvor jeg har fått det fra, men jeg bare har en sånn følelse av at det er det alle må tenke. Jeg vet jeg burde drite i hva alle tenker oppe i det her. Det er viktigere ting på spill. Mannens helse, og min helse, ikke hva folk tror. Men jeg vil ikke at mannen skal tro jeg er en sånn som bare drar fra ham. 

Men jeg vil ikke risikere en alvorlig depresjon, men det er feil å forlate ham for alltid vel. men jeg kan ta en pause. Det er greit. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja, sant, tror du ikke det er greit. Om jeg bare sier det sånn? Si at det er greit at jeg bare sier at nå må jeg dra bort en stund? Han må vel skjønne det? 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Snakk med legen din om hvor mye situasjonen har tæret på deg. Du er sykmeldt fra jobb grunnet dette. Nå MÅ du begynne å tenke på deg selv inkl din egen helse. Hør med legen om det finnes et tilbud der du kan reise til for å få kommet deg.

Om din mann skjønner det? Ja, det tror jeg. Men hvis ikke: Reis uansett. Fortell din mann at legen har rekvirert hvileopphold for deg for å redde helsa di.

Anonymkode: 170a2...cc5