Mannen har skrevet "hore" på hobbytingene mine! Nekter for det.

[AnonymBruker]

Hva har skjedd med kjolen?

Anonymkode: 3db40...6c2

[AnonymBruker]

Ts, slår det deg virkelig ikke at mannen din kan ha hatt en annen dame på besøk????
Som har sugd han??? Sugereir..... Reir... Hjemme.... Suge....
Som har lest kallenavnet ditt på mobilen hans og klusset ned på arkene dine
Som har gått i skapet og ødelagt KJOLEN din av rent crazybitch hat for deg??
Som er barnslig og sjalu og kaller deg hore???
Som han kanskje sannsynligvis var hos iløpet av de 4 timene han stakk av og kom hjem igjen med politiet???
Å "bare ha gått en tur i området" går ikke ann i 4 timer, da går man GANSKE langt.
At han spiller helt normal når han kommer tilbake, til og med litt glad og overhodet ikke tar det seriøst at politiet fant han og var tilkalt , det viser for meg at han godt vet hvor seriøs situasjonen er, at han har driti seg ut, men prøver så godt han kan å dekke over det ved å spille normal og lystig.
At han nekter å snakke om det, viser for meg at han har noe å skjule.

Det er mulig det bare er jeg som er helt sikker på utroskap her, siden jeg har fått en paranoid radar etter å ha opplevd det selv,
men for meg virker dette mer reellt etter "bevisene" og oppførselen, enn både demens og psykopati andre nevner her.
Jeg syntes det er helt psyko om det liksom skal være han selv som plutselig har klikka, dere har jo vært sammen i mange år?!
Du sa at han pleide å gi deg skylden for småting før, men at det var på en tullete måte, men VAR det tullete, eller var det faktisk anklagende og seriøst, for at du skulle føle deg dårlig og han fraskrive seg skyld?

Jeg skjønner at du er sliten og forvirret av det hele, men jeg hadde aldri latt dette her ligge.
Jeg ville bedt han om å kontakte telefonfirmaet å få kontoutskrift fra utgående og inngående samtaler i nåværende fakturaperiode, når fakturaen kommer, og ringt opp hvert eneste nummer du ikke gjenkjenner eller finner på 1881 å hørt om var en dame. Spesielt gransket tidsrommet og datoen de 4 timene han var ute. Tenker at han MÅ ha ringt NOEN da, om enn bare en kompis eller svigermor. Finn ut av det. Hvis du mistenker at han kan komme hjem i lunsjen , eller gå ut når han sier han skal være hjemme, fest en liten tynn papirremse (1cm bred og noen millimeter lang) i dørsprekken nederst på siden. Om den er falt ut når du kommer/sjekker så betyr det at døren har vært åpnet og noen har kommet eller gått.
At han ikke vil snakke om det eller finne ut av det sier alt, da har han noe å skjule.
 

Anonymkode: 07c74...56d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sugereir er vel et tegn på at han kanskje gjør det i søvne? Det er jo en helt usannsynlig ting å skrive, henger definitivt ikke på greip i noen kontekst. Drømmer og å gå i søvne henger heller ikke på greip. Tenker at hvis det var gaslighting, så ville han antakeligvis gjort det på andre måter? 

Anonymkode: f3468...e79

Bør man ikke merke om partneren står opp og lager støy og drar ut tegnesaker midt på natta?
Og roter i skapet og river i stykker klær ? Jeg hadde våkna hvertfall.... Kjenner jo at senga rører på seg når partner setter seg opp og går ut av senga.

Anonymkode: 07c74...56d

[AnonymBruker]

TS, kan du ikke kanskje være hos noen andre i noen dager? Komme deg unna galskapen litt?

Anonymkode: 8fccb...e74

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke sove. Og jeg dro innom denne tråden for å "klage min nød", se om noen hadde kommet med åpenbaringer, for å se om et av deres forslag kanskje bare "hit a nerve" og at jeg plutselig forstod alt. At ting plutselig ble tydelig. Jeg kjente et enormt behov for å ikke være alene. For å forklare hver eneste detalj. Alt som jeg de siste dagene har skrevet ned for meg selv. Gi dere alle puslespillbitene sånn at noen andre kunne løse gåten for meg. Hvis jeg bare fortalte noen slik eller sånn, kanskje de ville se det tydeligere! At de ville se alt, samtidig som se det utenfra. Forstå mer enn jeg klarer. Og at noen ville forstå hele sammenhengen, ikke bruddstykker, men ha et helt tydelig svar. Men jeg kan jo uansett aldri fortelle alt, jeg kan uansett ikke forklare hvordan det er mellom meg og mannen, bare jeg vet det, og han vet det. Og sånn skal det jo også være. Å få hjelp til å løse denne gåten er jo ikke verdt prisen å betale å dele alt som er vårt. 

Det jeg så når jeg gikk inn hit var ingen som hadde åpenbaringer for meg. Det var uenighet. Som jo også er å forvente, for hvordan skulle dere skjønne mer enn det jeg gjør. Noen sa jeg måtte bare forlate skuta, andre sier jeg overdriver og er slem mot mannen som spekulerer. Motstridende råd hele veien, og det er motstridende følelser inni meg hele veien. Jeg trykket meg ut igjen, for hva godt ville det gjøre å skrive noe. Jada, jeg ville få lettet hjerte, men kanskje jeg bare ville fått flere motstridende svar, krangling om jeg finner opp eller hva. 

Så jeg leste rundt på KG, andre tråder, om andres forhold, om psykiske lidelser, om sykdom, om vektnedgang, om barn som blir snakket stygt til, alt mulig. Og om viktigere ting. Og det ga meg kanskje litt den åpenbaringen jeg så etter. Nei, jeg aner ikke hva som har skjedd. Jeg er skuffet, irritert og forvirret. Men jeg vet inni meg at det er ikke verdt å forlate mannen min uten å vite. Jeg er overbevist om at jeg ikke blir manipulert. Jeg dro til min svigersøster i kveld, men nå føler jeg meg dum som gjorde det. Selv om det nok kan være godt å få litt annen luft å puste i. Men for det jeg innser er at dette er noe jeg og mannen min skal finne ut av i lag, og det var jo også det vi kom frem til på torsdag. Jeg kjenner jo ham. Vi har vært sammen i 5 år, og ikke en eneste gang har han prøvd å bryte meg ned (i så fall er han helt elendig til det)! Jeg vet jo at han ikke rakker ned på meg, at han ser meg, ikke ignorerer meg og mine følelser eller noen gang har prøvd å tvinge meg inn i situasjoner eller handlinger jeg ikke ønsker. Jeg vet jo det! Jeg kjenner ham, selv om jeg ikke kjenner løsningen til disse tingene som har skjedd i det siste. Men å begynne å vurdere å ødelegge eller gi opp noe som har vært så godt for meg, det er nesten så jeg skammer meg. Han har aldri tatt svigermors side når hun har vært ekkel. Vi har jo sammen valgt å være en del av familien her, jeg kunne presset mer på for et brudd, det har jeg ikke, og da å forvente at han skulle gjøre det som er glad i sin mor, det er rart å forvente. Ja, han forsvarer og sier "men hun bare" og det irriterer meg grenseløst, men samtidig står han opp for meg, prøver å sette grenser og er alltid tydelig på at jeg ikke fortjener det hun sier, og på at hun tar feil om det hun sier. 

Jeg har følt det som det er forferdelig dette her, men av å lese om viktigere ting skammer jeg meg nesten nå av at jeg synes at å være i denne "limboen" i 5 dager har vært for ille. 5 dager bør jeg holde ut, og jeg bare innser skikkelig nå at 5 dager til skal jeg holde ut. Det er ikke konstruktivt, kanskje det vitner om lav selvfølelse at jeg har gått med en følelse av at ting er for bra i livet mitt, når skal den andre skoen falle liksom, men jeg har faktisk tenkt nå denne uka at selvsagt skjer dette! Jeg fortjener ikke det fine jeg har med mannen. Tidligere i uka tenkte jeg på noen bøker som jeg har lest der det liksom er at sånne par som har det skikkelig godt sammen der er det noe muffens. Jeg tenkte at kanskje kommer muffens-et for dagen i mitt liv også. Det er jo for godt til å vare. Men det er helt dumt å tenke sånn! Jeg skal heller tenke på at det vi har sammen er så godt at det er ikke verdt å kaste det bort fordi man blir usikker og forvirret og urolig i ei uke. Jeg føler meg ekkel som har hatt tanker om å ikke støtte men å springe i motsatt retning. Jeg føler meg også ekkel fordi jeg håper at det er ham det feiler noe og ikke meg. Jeg har syntes det var en stor greie det her, når noen omtalte det som en krise nikket jeg for meg selv og tenkte at det var krise. Men vi er friske for alt jeg vet, vi har hverandre, og vi har familie og venner. Og gjør ikke denne selvmedlidenheten meg noe godt. Det gjorde godt å lese litt om andres problemer, få litt påminnelse om hva de viktige tingene pleier å være.

Jeg har ingen løsning. Situasjonen er vanskelig. Men jeg tror likevel det er riktig å dra hjem igjen i morgen, slutte å tvile på min egen magefølelse og tillit til mannen. Det jeg tenker på nå er "skulle det så lite til før du begynte å tvile?". Men jeg prøver å ikke være for streng med meg selv. Det er en sær situasjon, definitivt. Det er OK å bli irrasjonell og forvirret og ikke vite hva man skal gjøre eller tro. 

Selv om jeg er skuffet, irritert og forvirret så er jo mannen min det også, og jeg vil ikke være den som bare forlater ham da. Han forlater jo ikke meg, han er en litt roligere type gjerne. Nei, jeg satser på litt bedre søvn og at disse mer løsningsorienterte tankene varer til i morgen, og de neste dagene. 

(Ellers vet jeg ikke hva jeg skal svare til ting dere har skrevet. Føler det blir feil om jeg anerkjenner det, og feil om jeg ikke gjør det. Feil om jeg deler mer detaljer, feil om jeg holder tilbake. Det er ikke fordi jeg ikke setter pris på svarene at jeg ikke svarer på det, men jeg klarer ikke annet enn å fokusere på min egen lettelse ved å formulere meg og nærmest formane meg selv til å holde fast i den målretta holdningen, i uttrykk gjennom å dele her. Alle andre ting blir bare forvirrende og feil.)

Håper dere sover godt. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

Kjære TS, for en surrealistisk situasjon! 

Jeg har forsøkt å tenke på hva jeg ville gjort i tilsvarende situasjon. Jeg tror jeg ville sagt noe i retning av at 'det er ingen andre enn jeg eller du som kan ha gjort dette, og når ingen av oss kan huske det blir jeg livredd for at en av oss er alvorlig syk'.  Jeg tenker at du kanskje bør foreslå at dere begge går til legen og forteller om hele situasjonen, fra sjokoladepapir til ødelagt kjole, og ber om utredning for diagnoser som kan føre til den type hukommelsestap. Ja, det er svært usannsynlig at det er deg, men det kan være verdt å være åpen for det overfor mannen. Om ikke annet så for å få ham til lege. For det kan være greit å i det minste få utelukket om det er en livstruende tilstand typ hjernesvulst. 

Jeg håper du/dere finner en løsning på dette som går an å leve med. Jeg tenker på deg! ❤

Anonymkode: ad741...ec0

[AnonymBruker]

Okei, trådstarter, jeg tror ikke du vil kunne få en fullstendig oversikt eller noe fullgodt svar herfra om hva som egentlig skjer. Jeg er enig i at det å følge magefølelsen er rett.

Men ikke alle har like velfungerende magefølelse. Det er bare du som vet om din pleier å virke. Som du skriver, så har selvfølelse noe med å gjøre.

Et element som - rart nok! - ingen har vært inne på her, er hvordan din egen familie og oppvekst er og har vært. Det legger ofte grunnlaget for hvordan vi reagerer på ting og hvor fort vi kommer oss unna skadelige ting (noen drar veldig raskt, kanskje for raskt, andre altfor sent). Du snakker mye om hans familie (han, hans mor, hans søster). Har du noen egne venner eller familie som ikke er "innblandet" i dette?

Uansett, det virker som dette er relativt nyoppstått problem. Det som er viktig da, tenker jeg, er at det ikke blir for mange unnskyldninger på vegne av mannen. At dere har hatt det bra frem til nå og slike ting. Det at han selv ikke reagerer er det mest alvorlige her, slik jeg ser det.

Fortsett å snakke med legen din. Fortsett å være med mennesker du er trygg på. Dersom dette ikke er noe som er bevisst fra hans side, så er det prekært at han blir undersøkt. Dersom det er bevisst fra hans side, så er det prekært at du kommer deg vekk.

Nei, ikke alle gode ting er for gode til å være sant. Men det finnes likevel ting som er så onde og utspekulerte at man nesten ikke tror de kan være sant, ref. det @Ulla Ullsokk beskrev om moren som oppførte seg ekstremt dårlig mot datteren - og man BØR være på vakt når så alvorlige ting som det du forteller om, skjer.

Jeg synes det er litt tullete, eller et varselstegn, at du sammenligner det som skjer med deg nå, med "viktigere ting". Det blir fort litt sånn da, at dersom du benekter viktigheten av dette og ikke "gidder" å ta deg selv på alvor, så er det etterhvert ingen andre som gidder det heller. Min magefølelse da du skrev innlegget i går kveld var litt sånn "Hvorfor ta seg selv på alvor etpar dager, og så bare svare jaja sånn er livet mitt blitt, etter bare noen få dager? Er hun ruset eller psykisk syk som bare likte å lage litt drama og nå er hun gått lei?"

Jeg skriver ikke dette for å påstå at du er det, men for å beskrive følelsen det kan gi til utenforstående når du i det ene øyeblikket fremstår som livredd og på alerten, og i det neste øyeblikket fremstår som tilvennet og tafatt. Den følelsen av ruset/psykisk syk er en følelse jeg kan få når jeg leser mennesker som er utsatt for manipulasjon over lang tid, men ikke en følelse man får når det plutselig skjer noe utenfor det vanlige og som man ikke har opplevd før. Så det er derfor jeg spør om din oppvekst. Dersom det å bli utsatt for manipulasjon er noe man er vant med, så er det kanskje enklere å gå inn i nye slike relasjoner og tenke "Jaja, dette var for godt til å være sant, akkurat som jeg tenkte, så nå er det bare å innse det og ta til takke med sånn som det er nå!"

Det friske reaksjonen her, det man bør gjøre, slik jeg ser det, er å behandle dette med største alvorlighet uansett hva som ligger bak. Det skal ikke være sånn at du får ødelagt tingene dine og ikke kan snakke med partneren eller bli tatt på alvor!

Og hvor alvorlig vi andre tar deg, er i stor grad avhengig av hvor alvorlig du tar deg selv og din egen helse.

Anonymkode: 49b13...9d3

[AnonymBruker]

Hvis hverken du eller han har gjort det, og ingen andre gjester, så bør du foreslå å skaffe alarm, for da må det jo ha vært noen utenforstående som har tatt seg inn i huset. Det er dyrt. Og det er unødvendig utgift hvis mannen din uansett vet hvem som har gjort det.

Jeg er nå helt overbevist om at det er svigermor som har gjort det. Tenk deg om. Hvem i din omgangskrets snakker stygt om deg, og er troendes til å kalle deg hore? Jo, svigermor.

Anonymkode: a89fe...22f

[AnonymBruker]

Det virker som du stikker hodet i sanda som en struts TS. 

Hvorfor lener du deg tilbake og ikke pusher på for å finne ut hva som har skjedd?

Dette har skjedd de siste dagene: Mannen din har skrevet hore og andre sinna ting i bøkene dine, han forsvant i 4 timer og lo bort at han ble hentet av politiet og sa at han ikke hadde følt tida og at han bare hadde vært ute en liten tur, og så kommer dette med sjokoladepapiret, og på toppen dette med kjolen. 

Hvis dette er mannen din; hvorfor er du ikke mer redd? Jeg hadde blitt redd for at han ville gått løs på meg. Selv om han har vært snill som et lam i 5 år så har det eskalert nå. NÅ er han ikke den snille og gode lengre, for nå har han ødelagt hobbytingene dine og kjolen din. 

Og er det ikke han så er det noen andre som vil deg vondt. Jeg hadde garantert pushet på mer for å komme til bunns i dette her. 

Og - jeg skjønner at det kan virke som du er mindre laidback enn det jeg syns her, men det virker som du er litt "jaja, han er jo snill og god, det går sikkert over"... 

Hva hadde skjedd med kjolen og når så du den sist? Og hvordan reagerte mannen din på at den var ødelagt og hvorfor syntes han det var greit å dra til vennene deres på grilling uten deg når kjolen din var ødelagt - i lys av hva annet som har hendt de siste dagene burde han jo blitt hos deg for å finne ut av dette her.

Jo mer jeg tenker på dette og ser det for meg så er det akkurat som å se en film om mennesker som lever i hver sin boble under vann eller noe sånt. Rar sammenligning kanskje, men jeg ser for meg dere to som lever ved siden av hverandre og ikke sammen på en måte. 

Anonymkode: a9983...fa1

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var klar over at man kunne gjøre alt mulig rart i søvne, hadde hørt om de som hadde sex i søvne liksom, og det med å spise i søvne. Men ikke dette med å ødelegge ting. 

Men hvis dere ikke husker noe av det, hvordan vet dere da at det er dere selv? Eller ab_4dc, hvordan vet du at det er samboer og ikke deg selv? Kanskje du så det? 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Jeg så det ikke nei, jeg sov. Men jeg har aldri gått i søvne, og mannen min vet at han har gått i søvne mange ganger. Så det var ingen tvil om hvem som hadde vannet tastaturet, han ville aldri beskyldt meg for å gjøre det. Han lurte veldig på hvorfor han gjorde det, men det får vi nok aldri svar på. Det er en merkelig ting å gjøre, ingen tvil om det. 

Jeg sover veldig lett og har våknet når han har gått i søvne og gjort andre litt merkelige ting. Jeg våkner ikke hver gang, men heldigvis skjer det ikke så ofte. 

Anonymkode: 1e5d0...4dc

[Gjest Blondie65]

Jeg tror at det beste rådet du kan få, TS er å gå gjennom alle tingene dine og sette et nullpunkt for hva som er i orden og hva som er vandalisert. Deretter ville jeg pakket det jeg brukte mest og de tingen jeg var glad i og tatt det med meg for å bo et annet sted i noen dager eller uker. Dette gir deg ro, og det kan også gi kilden til problemet: oppstår nye vandaliseringer i ditt og din samboers hjem, er det i hvert fall ikke deg. Hvis det oppstår ødelagte ting der du bor er det selvsagt deg som er problemet.

Jeg hadde i alle fall ikke blitt boende i et hus der jeg risikerte ødelagte ting uten forklaring eller klar gjerningsperson. Jeg tror at å bli boende ødelegger deg bit for bit fordi du ikke kan vite hva som er sant og hva som er løgn.

Du trenger verken å gjøre det slutt eller sette forholdet på pause - det er kun det å bo sammen som er satt i bero.

[AnonymBruker]

Kan noen gi en kort oppsumering? Har prøvd å skumlest de 22 sidene, men det var egentlig helt umulig da de fleste innleggene er dødslange.

Anonymkode: 99579...36f

[AnonymBruker]

Hei igjen. Og takk for mange gode innspill i løpet av natten. 

Jeg føler meg fremdeles ganske resolutt. Dere har ganske gode betraktninger å komme med, som passer inn i det jeg også tenker. Det føles godt å endelig ha fått sovet litt skikkelig. 

Dette med å ta situasjonen på alvor. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det virker som jeg er "jaja, dette er vanlig". Det er jeg i alle fall ikke. Jeg er ikke likegyldig, og selv om jeg selvsagt skulle ønske jeg bare kunne gå tilbake til det vanlige og late som ingenting har skjedd, så kan jeg ikke det. Kanskje noen hadde gjort det, eller kunnet det, ventet og sett hva som skjedde. Men når jeg har blitt så satt ut og ja, redd som jeg ble i går, så går det ikke an å bare glatte over og fortsette som før. Det er heller ikke det jeg mener med at det finnes viktigere eller alvorligere ting. Jeg tar livet mitt på største alvor, og kanskje mer av å lese om disse viktigere tingene. Jeg har bare mitt liv, og jeg vil at det skal være godt, og trygt, og akkurat nå føler jeg ikke at det er helt det. Men løsningen er ikke å rømme fra situasjonen, eller rømme fra mannen. Jeg tenker at det å ta meg selv på alvor også betyr at jeg ikke gir etter for irrasjonalitet og ønsket om å løpe i motsatt retning, at jeg ikke gir etter for forvirringen og løper bort. Jeg mener ikke være martyr eller finne meg i mer enn jeg burde, men jeg synes det faktisk er dårlig av meg å ha tanker om at jeg bare skal stikke av nærmest det er jo ikke det vi har lovet hverandre. Jeg kan ikke la usikkerhet styre livet mitt, eller la usikkerhet ødelegge det beste jeg har. 

Kanskje inntrykket av at jeg ikke tar det alvorlig kommer av at jeg sa jeg bare ville spise ost? Jeg tror i alle fall ikke det er uvanlig å bare ikke klare å forholde seg til noe. Jeg synes ikke det er rart at jeg ikke kan ha et avklart forhold til at som har skjedd den siste uken, og har jeg ikke et avklart forhold kan jeg heller ikke dele det til dere med utbroderinger om hvor redd jeg er og alt. Og for å være ærlig så er det heller ikke alt jeg orker å gå inn i. 

AB_9d3, dette med hvordan min egen familie er er et godt poeng, det er noe jeg har tenkt mye på den siste uken også, for dette med at jeg kan jo ikke vite hvorvidt det er jeg eller mannen som (eventuelt) ikke husker. Når jeg tenker på min egen barndom, opplever jeg at jeg har et avklart forhold til det, at jeg husker mye av den, og at den er stort sett trygg og god. Men jeg blir også redd for at jeg bare "tror" at jeg husker. Men alt som jeg skriver og leser igjennom fra den tiden virker vanlig. Familien min bor ikke i samme by.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det at jeg ikke prøver å finne ut av det eller at jeg er tafatt. Etter samtalen vår på torsdag følte jeg meg mer trygg, at vi skulle finne ut av dette sammen, jeg snakket med legen og følte meg ivaretatt og at dette skulle bli fulgt opp der. Å stå å skrike opp i fjeset på mannen min om at han skal si hva som har skjedd, er ikke å være handlekraftig eller pushe på for å finne ut, det er å være totalt hensiktsløs, uten mål og mening. Jeg ville jo helst funnet ut hva greia var på tirsdag, men kanskje man må være tålmodig. Selv om det er skikkelig dritt. Jeg har brukt mye tid på å tenke og prøve å finne ut, spesielt om det er meg det kan være noe med, og også tenke igjennom situasjonen med svigermor og hvordan det har vært mellom meg og mannen. Men ja, det er litt vanskelig å fortsette å ha krise inni hodet når ting er så vanlig rundt. 

Og ang. kjolen, skjønner det virket som han bare stakk av da. Jeg tvang ham til å komme seg ut. Jeg ble så frustrert, lei og redd. Vi hadde nesten gjort oss klar og jeg skulle finne frem kjolen. Har sånn dobbeltskyveskap til klærne, og stort sett er det bare ene siden som er åpen, åpner den hver dag regner jeg med, vet ikke helt når jeg sist så på andre siden. Noen kjoler var klippet i stykker, så det var ikke bare den jeg hadde tenkt å ha på meg som var ødelagt. Ikke helt sånn i fillebiter, men nok til at de var ødelagte. Noen kommer sikkert til å si jeg var tafatt eller barnslig, men jeg klarte ikke konfrontere. Jeg sa bare jeg følte meg dårlig og ikke ville bli med. Han så kom igjen, du var jo nettopp helt fin, hva er galt liksom. Jeg bare henviste mot skapet. Jeg var bare helt matt! Jeg tror han ble like forskrekket som meg. Litt om og men, vi skulle ikke bare dra ut og kose oss likevel da? Jeg ville ikke, da ville han bli hjemme. Vi skulle finne ut av det sa han. Vi kunne bare slappe av vi to, prøve å løse det. Til slutt sa jeg at jeg ikke orket å forhold meg til ham, og nokså kvasst at han bare skulle dra, for jeg ville ikke ha ham der. Jeg føler meg dårlig av å tenke på hvor skuffet han ble. Så nei, han stakk ikke, jeg stakk. Han ringte meg mens han var på festen, lurte på å komme hjem igjen, jeg sa nei. Var opptatt av hvordan jeg hadde det.

Takk for tips @Blondie65. Det er noe sånt jeg tenker blir løsningen nå. Gå igjennom alt, sjekke at ikke mer er ødelagt, og så sammen avtale hvordan vi gjør det fremover. Mannen min tar meg seriøst så han vil jo også finne ut av noe som fungerer. Men det blir ikke riktig å bare dra fra huset når han er borte. Så ha en god prat, og legge en prat for uka som kommer. Finne et sted jeg kan bo noen dager, svigersøster har sagt jeg kan bli der, men de har barn, og jeg vil ikke være en belastning, eller ende opp med å skremme noen. 

Ja, forresten, jeg har helt slått fra meg at det er svigermor, hun har ikke nøkkel og det har alltid vært andre her når hun har vært her, at hun har gått inn på soverommet vårt mens noen av oss bare har vært på do eller lignende og begynt å klippe kjoler er helt usannsynlig. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

Bra du har fått sovet litt! Det kan gjøre mye!

Skjønner at du ikke har lyst til å flykte hals over hodet hvis dette er noe som plutselig skjer, og det kan også tenkes at du beskriver mannen din som mye mer kald her, enn hva han er i virkeligheten.

Men jeg må si jeg tenkte litt det samme som dette, etter å ha lest det du har skrevet siste dager:

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Rar sammenligning kanskje, men jeg ser for meg dere to som lever ved siden av hverandre og ikke sammen på en måte. 

Anonymkode: a9983...fa1

For vi utenforstående kan ikke si så mye om hva du skal gjøre. Vi kan bare si fra hvordan vi selv ville ha gjort eller tenkt utfra hva du beskriver, og dette med forholdet mellom samboeren og deg er hands down det jeg har reagert mest på. Altså ikke hva som skjer, men på at det virker som han ikke beskytter deg eller snakker med deg om ting. Du blir liksom sittende der da, og ikke ha noen å pønske sammen med, andre enn legen.

Så kan du si at jamen det var du som jaget han ut. Ja det var det. Men hvorfor gjorde du det? Hvorfor var ikke din første tanke å si; "Se i skapet!" Og hvorfor satte han seg ikke ned og snakket med deg om dette eller fulgte deg til legen hvis han virkelig trodde det var deg som gjorde det?

Det er noe veldig kaldt mellom dere, som er vanskelig å sette fingeren på. Her er det heller ikke lett for oss å se, er det du som pleier å lage mye drama og hage han på dør og han er vant med det, så han reagerer ikke lengre? Eller bryr han seg bare ikke om at du har det fryktelig vondt for tiden?

Det eneste man kan si med sikkerhet er at i et godt forhold mellom to mennesker som støtter hverandre og har kjærlighet for hverandre, så lever man ikke side om side med partneren uten å snu seg mot - og bli tatt i mot - av han, før man blir det av andre.

Anonymkode: 49b13...9d3

[AnonymBruker]

(Kommer fortsatt på ting som ikke er blitt nevnt  tro det eller ei!)

Kan det tenkes at samboeren din ønsker seg mer tid sammen med deg og at han gjør disse rare og slemme tingene for å kunne ende opp i en situasjon med trøst og støtte?

Anonymkode: 49b13...9d3

[AnonymBruker]

Dere som er helt overbevist om at det ikke er ts selv som har gjort dette uten å vite det, hvordan kan dere være så sikre på det? 

Anonymkode: 0d63c...854

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere som er helt overbevist om at det ikke er ts selv som har gjort dette uten å vite det, hvordan kan dere være så sikre på det? 

Anonymkode: 0d63c...854

Basert på de opplysningene TS gir oss, tror jeg mannen hennes hadde (burde?) reagert annerledes enn det han har, dersom han trodde det var TS selv. Dersom dette hadde skjedd med min mann hadde jeg nok heller blitt bekymret for helsen hans, og ikke stukket av midt på natten 

Anonymkode: 1e04e...1cd

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Basert på de opplysningene TS gir oss, tror jeg mannen hennes hadde (burde?) reagert annerledes enn det han har, dersom han trodde det var TS selv. Dersom dette hadde skjedd med min mann hadde jeg nok heller blitt bekymret for helsen hans, og ikke stukket av midt på natten 

Anonymkode: 1e04e...1cd

Jeg er helt enig i dette, men basert på de nye opplysningene om at han gjentatte ganger forsøkte å være der for henne og hun jaget han bort - kan ikke det like gjerne være det som er problemet?

Anonymkode: 49b13...9d3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig i dette, men basert på de nye opplysningene om at han gjentatte ganger forsøkte å være der for henne og hun jaget han bort - kan ikke det like gjerne være det som er problemet?

Anonymkode: 49b13...9d3

Absolutt! Det er vanskelig å synse videre i dette når det gang på gang kommer nye små detaljer som gjerne forandrer situasjonen. Bury the lede, som man sier på engelsk?

Anonymkode: 1e04e...1cd

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig i dette, men basert på de nye opplysningene om at han gjentatte ganger forsøkte å være der for henne og hun jaget han bort - kan ikke det like gjerne være det som er problemet?

Anonymkode: 49b13...9d3

Du har rett i at det er et problem. Det var ikke rasjonelt av meg. Men man er ikke alltid rasjonell selv om man er i et kjærlig forhold med åpenhet og ærlighet. Jeg orket ikke å forholde meg til han akkurat der og da, jeg hadde nok, jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Har han gjort det? Har jeg gjort det? Det føltes som alt falt sammen. 

Jeg synes du har interessante betraktninger over her. Men mannen min er langtfra kald. Han virker forvirret, har ikke noen svar på hva det er som har skjedd, men det har jo ikke jeg heller. At du leser det som at han ikke bryr seg er helt feil. Jeg har skrevet flere ganger når noen har sagt at han ignorerer at da leser de ting inn i det som jeg aldri har skrevet. Jeg vendte meg til han først, og på torsdag snakket vi lenge og åpent, han hadde også tenkt på det som skjedde. Det er ikke sånn at jeg ikke får støtte med ham eller han ikke får støtte med meg. OK, så sier du det virker sånn, jeg kjenner meg ikke igjen. Da blir det dumt å fortsette å spekulere i det synes jeg. Et forhold fylt med kjærlighet handler for min del også i alle fall om å gjøre ting, oppleve ting og ha det hyggelig sammen, og det gjør jeg og mannen mye av, og også nå. Hver kveld er ikke sammen i leiligheten vår der vi betrakter livene våres. Jeg har aldri hevet han på dør før, men jeg har aldri vært i en slik situasjon før heller. Jeg synes det er fullstendig urealistisk i grunn å forvente at et forhold aldri skal ha humper i veien og irrasjonelle handlemåter overfor hverandre. Men ikke på et eneste punkt har vi vært ufine mot hverandre. Det var ikke fint av meg å få han til å gå, helt klart, men jeg ser heller ikke hva godt som skulle kommet av at vi måtte forholde oss til hverandre akkurat der og. Han forsøkte å være der for meg ja, men det er vel ikke helt unaturlig at av og til er det ikke det man trenger?

Helt ærlig synes jeg du dikter opp ting som aldri er skrevet. Det er jo din rett. Men jeg kommer ikke til å ta til meg akkurat det, eller begynne å tvile på om det er kjærlighet mellom meg og mannen. Det er jo kanskje det som har vært det dummeste av meg her, å begynne å lure på om det er manipulasjon, når jeg aldri har følt meg dårligere av forholdet vårt. 

Jeg vet ikke hvordan dere tenker om dette helt, noen sier så åpenbart de hadde gjort slik eller sånn, så fint da. Men dere vet jo at det er forskjell på etterpåklokskap eller å se ting utenfra, og det å være midt oppe i en situasjon der man er redd, bekymret og helt forvirret! 

TS

Anonymkode: 75f2b...862