Bettie: Opus 3

[Bettie]

Lørdag 22 oktober

Så mange som har vrt innom dagboka mi med oppmuntringer. Det varmer og gjør godt, og er et lite lys i mørket. Det er faktisk ikke store lyset som skal til før mørket må trekke seg litt unna.

Hei Fakse. Lillepusen gir meg en latter rett som det er. Hun gjør så mye rart. Hun blir litt fornærmet når jeg ler, da, men det varer sjelden lenge.

Hjerner med krøll - det er i grunnen slitsomt, mysan. Det er ikke lett å se hvorfor hjernen er kobla som den er.

Og det er ikke lett å finne ut hvorfor verden blir grå og trist, Swan. Det likesom bare skjer.

Tusen takk, Fakse. Det er godt å komme inn her og finne at det er mange som faktisk bryr seg. Det gir et lite gledesløft å vite at noen er der.

Hvis deppinge skal ta seg en tur, må det være ned i sluktet, Cata. Det regner type silregn. Det er vær som passer til meg, nå. Setter pris på innleggene dine, Cata, for det er ofte et innsmett av litt galgenhumor, og det trengs.

Dagene er litt bedre, Queenblue. Det svinger veldig, men jeg håper jo det vil stabilisere seg snart.

Tusen takk for klemmer, Trulselinemor og ¤Escada¤.

Blondinen - jeg er kjempetreg om dagen. Men tusen takk for rose. Satt pris på den.

Hallo Hope. En dytt opp et trappetrinn hjelper, vet du. Jeg hater rett og slett slike nedturer, særlig fordi de alltid kommer etter en periode der ting tilsynelatene har vært bra.

Takk for medfølelse, Dødspingvinen.

Tja - hvor skal jeg begynne?

Torsdag var en ganske travel dag på jobben, men jeg klarte å rydde meg en hel time uten avbrytelser hvor jeg fikk lest gjennom dokumenter. Det var litt godt. Jeg dro til universitetet etterpå, og selv om jeg var sliten, var det litt godt å ha vært der. Det er en flott gruppe jeg er i, og det er alltid tips å få. Ble faktisk inspirert til å starte lesinga igjen. Det ble rimelig seint før jeg kom hjem, da, for det er jo et stykke å kjøre. heldigvis er vi to.

I går gjorde jeg meg "populær" i en annen etat. Jeg måtte påpeke mangler og til dels tjenesteforsømmelse, og det er aldri populært. Jeg har visst tråkket noen på tærne nå, men pytt. Jeg er sakelig så det holder og kommer med helt konkrete eksempler, så det burde være greit, men det er sjelden greit å bli pirket borti av noen utenforstående. Møtet gikk ganske greit, det.

Det ble en veldig lang arbeidsdag, for det var en del møtevirksomhet på jobben også. Det er litt dumt å legge møter til fredag ettermiddag, men noen ganger er det nødvendig. Og da syntes jeg ikke jeg kunne gå før siste møtet var ferdig, selv om jeg ikke deltok i det møtet. Dumt for de ansatte å se at de må sitte der på fredagsettermiddagen mens sjefen bare går.

I dag har jeg vært husmor, så nå er huset strakt helt ok. Skal snart henge opp en omgang klær jeg har vasket, og ta med meg støvsugeren ned etterpå. Mangler bare å støvsuge, ellers er alt klart.

Alt er ikke bare grått nå, selv om været har vært grå-grått. Men jeg svinger veldig. Jeg klarer å ta meg sammen og fungerer stort sett på jobb og med praktiske oppgaver hjemme, men jeg er så innmari trøtt og lei. jeg har ikke lyst til å gå på jobb, og jeg har ikke lyst til å trene. Jeg har ikke lyst til å være husmor heller, men det er helt normalt. Det er mangel på lyst som gjør at det er tungt, sammen med grublinga over framtiden. Jeg håper liksom at når jeg tvinger meg til å gå på jobb og gjøre det jeg vet jeg bør gjøre - altså late som jeg er energisk -så vil det smitte slik at jeg får litt energi.

Jeg er ikke der at jeg klapper sammen og gir helt opp. Ikke enda. Jeg klorer meg fast og skal klare meg gjennom denne perioden, for jeg prøver å overbevise meg om at dette bare er en periode - at den vil gå over.

Det som er forbasket er at livet ser ut til å være innrettet slik at når jeg føler at livet går litt på skinner, at jeg får til ting, så plutselig skal jeg dyttes tilbake. Jeg tror jeg ser mønsteret - for når jeg merker at jeg klarer mer, så prøver jeg mer og utfordrer flere grenser. Og så prøver jeg en grense eller to for mye og tilbakeslaget kommer. Når det kommer, forstår jeg egentlig ikke hvilken grense jeg ikke skulle ha utfordret, og dermed gjør jeg det samme igjen og igjen. Og så slår angsten kloa i meg for fullt igjen, og sorgen over å ikke få det til likevel - den er ganske stor.

Hvis jeg bare hadde fulgt lysten, så hadde jeg gitt opp. for det er likesom ingen vits i å prøve når jeg stadig går minst ett skritt tilbake. Men jeg kan liksom ikke gi helt opp heller, ikke enda. Så med litt hjelp klatrer jeg vel opp fra kjelleren igjen

Det jeg har lyst til når jeg er i kjellerdypet, bortsett fra å gi opp, er stort sett negativt og destruktivt. Det er nok noe av det som gjør meg sliten. Det hadde vært enklere å gi opp og synke videre til jeg var borte enn å sloss meg opp kjellertrappa enda en gang.

Huff - dette ble ikke akkurat muntert. tror jeg skal ta en dagbokrunde og glemme meg selv en stund.

[Midnattsol]

Kanskje det er det du ikke må gjøre - glemme deg selv. Men heller ta vare på Bettie.

Nyt lørdagskvelden!

*heller i et glass rødvin til Bettie*

[Cata]

Ja, jeg forstår deg. Det er tungt å slite med destruktive tanker. Og de er ikke bare-bare å få kastet ut heller. Men det ser jo ut som om du går to skritt frem selv om du av og til går ett tilbake, for du sier jo det er nye grenser du driver og tøyer på. Og da har du jo kommet deg et skritt videre.

Uansett - vi setter pris på deg her inne på KG. Dette forumet hadde ikke vært det samme uten stadige trøstende, oppmuntrende og hyggelige Bettie-kommentarer. Jeg vet i hvertfall at noe av det første jeg kikker etter når jeg logger meg på er et Bettie-innlegg eller en Bettie-kommentar i min egen bok. Så dermed kan du iallfall slå fast at du betyr noe for ganske mange mennesker utenfor den nære venne- og familiekretsen. Av og til er slik viten ikke nok, men jeg tror alltid den hjelper.

Håper du får en fin lørdagskveld (med rødvinsglasset fra Midnattssol)

*setter skulderen til og gir en skikkelig Trappekamerat-dytt, minst ett trinn opp*

[Luise]

:bukke: Thank you very much, Bettie :smilejente:

[flowerpower]

Lørdag 22 oktober

Det som er forbasket er at livet ser ut til å være innrettet slik at når jeg føler at livet går litt på skinner, at jeg får til ting, så plutselig skal jeg dyttes tilbake. Jeg tror jeg ser mønsteret - for når jeg merker at jeg klarer mer, så prøver jeg mer og utfordrer flere grenser. Og så prøver jeg en grense eller to for mye og tilbakeslaget kommer. Når det kommer, forstår jeg egentlig ikke hvilken grense jeg ikke skulle ha utfordret, og dermed gjør jeg det samme igjen og igjen. Og så slår angsten kloa i meg for fullt igjen, og sorgen over å ikke få det til likevel - den er ganske stor.

Hvis jeg bare hadde fulgt lysten, så hadde jeg gitt opp. for det er likesom ingen vits i å prøve når jeg stadig går minst ett skritt tilbake. Men jeg kan liksom ikke gi helt opp heller, ikke enda. Så med litt hjelp klatrer jeg vel opp fra kjelleren igjen

←

Det er vondt å lese at du har det sånn nå, Bettie Men, jeg har selv holdt på i mange år (over 30 år) og i mange år nå har jeg merket at turene er kortere og heller ikke går så langt ned. Og da går det an å leve med dem.

Håper og tror det blir sånn for deg også, Bettie

Er bare som snarest innom, nå skal jeg tilbake til eskene mine

[Gjest Queenblue]

Håper du er på vei opp fra kjellerer nå Bettie, eller aller helst oppe igjen. Det er ikke lett det, å vite hvilke grenser man ikke skal utfordre. Kjenner meg litt i gjen der.

Håper du har det bedre nå, ønsker deg en fortsatt flott søndag.

[Væren]

Jeg er også en av dem som setter umåtelig stor pris på deg, Bettie. Og det gjør vondt å høre at du har det vondt. Skulle så gjerne sett at du hadde sluppet disse kjellerturene dine. Men det virker jo logisk det du sier selv; når du føler det går bra så pusher du nok både deg selv og dine egne grenser litt for langt.

Kanskje du må trene deg på å tenke slik fysioterapeuten min prøvde å lære meg da jeg gikk til psykomotorisk behandling: "Det er ikke alltid det maksimale som er det optimale!" Det har jeg tenkt en del på. Når jeg gikk til henne med sliten sjel og slitne muskler, så ville jeg så gjerne gjøre øvelsene så godt og intensivt som jeg bare kunne greie. Hun stanset meg mer enn en gang, og minnet meg på "Husk; optimalt - ikke maksimalt!" Kroppen var rett og slett ikke klar for det maksimale. Og kanskje var det ikke nødvendig, heller.

Uansett, jeg håper og tror at du kommer deg opp trappa denne gangen, også. Vi er mange som tenker på deg og som faktisk er blitt glade i deg! Tenk på det! Det er ikke helt uten grunn, vet du!

God søndagsklem fra meg til deg!

[Bettie]

Søndag 23. oktober

Kjære dere alle sammen. Tusen, tusen takk for oppmuntringer og gode ord. Jeg sette umåtelig stor pris på kommentarene deres, og det at dere bryr dere slik dere gjør. Det er ikke så mange steder jeg kan ta ut disse tankene, for jeg er jo den fornuftige og sterke, og det er andre rundt meg som trenger mer støtte enn jeg gjør. Derfor er det godt å komme inn i dagboka mi, og se at dere har vært der og at dere har brydd dere. Tusen takk.

Hei Baby-E. Jeg så deg ikke, jeg. Antagelig var vi inne og skrev samtidig. Takk for hilsen.

Glasset med rødvin smakte fortreffelig, Midnattsol

Du har kanskje rett, Cata, i at det er nye grenser jeg prøver ut. I hvert fall nye i forhold til min situasjon. Problemet er at jeg kan huske hvordan det er å ikke være redd, og det er den situasjonen jeg vil tilbake til. Jeg ble rørt over dine nydelige ord til meg. Setter pris på dem. Tusen takk. Og jeg må jo si at det er gjensidig. Takk for dytten også. Trenger det nå.

Jeg håper du har rett, flowerpower. Det ville hjelpe mye om ikke kjellerturene ble så dype. Jeg skap prøve å se etter tegn som viser meg det.

Hei Queenblue. Takk for oppmuntring. Setter pris på det.

Hallo Væren. Tusen takk for gode ord. Setter stor pris på deg også. Den fysioterapeuten virker lur. Det virker fornuftig det han sa. Men det er litt vanskelig når man er innrettet med stort sett to hastigheter - full fart og brå stopp. Skal prøve å minne meg på at maksimalt ikke er optimalt.

Dagen i dag har ikke vært så ille. Ikke det at jeg har gjort så mye, men jeg har klart å lese litt fag, og det er en framgang. Har slitt meg gjennom mange sider tørt, engelsk stoff. Egentlig er det ganske spennende, da, men å lese det som man leser en roman - det går jo ikke. Så jeg har vært flink student og sittet med markeringspennen i den ene hånda og boka i den andre. Må nok lese det en gang til før jeg har stoffet innabords.

Jeg sto opp ganske seint i dag, for jeg hadde ikke sovet så mye i natt. Halvdelen hadde kaffen klar da jeg tuslet ned i joggedressen. Og joggedressen har jeg fortsatt på meg. Orket ikke å stæsje meg opp i dag, for jeg hadde bestemt meg for at dette skulle være en innedag.

Jeg har ikke lyst til å gå tur i kaldr regnvære, nemlig. Så nå får jeg ta for meg programmet og finne ut når jeg skal begynne å trene inne. Kan jo ikke bli helt sofagris heller.

Jeg tror at en av grunnene til at jeg blir så skuffet når jeg raser ned i kjelleren i gjen er at jeg er så innmarig optimistisk når det går framover. Det - og at jeg husker hvordan det er å leve uten en synlig, merkbar angst. Antagelig har jeg hatt den liggende der, for når jeg tenker gjennom hva jeg har gjort, så har jeg jo unngått mange situasjoner uten at jeg har tenkt gjennom hvorfor jeg gjorde det. Man klarer å lure seg selv godt når det kommer til stykket.

Dessuten er min grad av vellykkethet knyttet opp mot grad av kontroll, har jeg funnet ut. Jeg er sikkert en kontrollfreak. Ikke slik at jeg behøver å kontrollere andre, men jeg må ha kontroll over meg selv for å føle at jeg strekker til. Det lar seg vanskelig kombinere med angst. Derfor føler jeg at jeg misykkes. Og når jeg føler det, er veien til kjelleren kort.

Dette kan jeg godt sitte å skrive, så lenge jeg legger følelsene pent ned i en skuff og bare bruker intellektet, og det er jeg ganske flink til. Det er ikke like enkelt å se dette når følelsene skal blandes inn.

Men - det er som sagt litt bedre i dag, så kanskje turen opp fra kjelleren har startet?

Endret 23. oktober 2005 av Bettie

[Smygel]

Hei Bettie.

Det ser bra ut at det er litt lys i enden av tunellen for deg.

Håper det fortsetter slik.

Ønsker deg en fortsatt god kveld.

[Cata]

Dessuten er min grad av vellykkethet knyttet opp mot grad av kontroll, har jeg funnet ut. Jeg er sikkert en kontrollfreak. Ikke slik at jeg behøver å kontrollere andre, men jeg må ha kontroll over meg selv for å føle at jeg strekker til. Det lar seg vanskelig kombinere med angst. Derfor føler jeg at jeg misykkes. Og når jeg føler det, er veien til kjelleren kort.

Dette kan jeg godt sitte å skrive, så lenge jeg legger følelsene pent ned i en skuff og bare bruker intellektet, og det er jeg ganske flink til. Det er ikke like enkelt å se dette når følelsene skal blandes inn.

←

Nei, fornuft og følelser går ikke alltid hånd i hånd, men det er jo godt du har begge deler. Når mine går i krøll, så pleier jeg minne meg selv på at det jammen er godt det er et snev av intellekt gjemt der inne et sted og ikke bare følelser. Da skulle det blitt rabalder i denne sjela her... Tror du har det omtrent på samme viset. Men hvis intellektet tar for stort grep, så kan det jo være at følelsene flommer over og blir litt større enn de skulle vært når man først åpner litt på skuffen man har stappet dem nedi.

Æh...det der ble rotete :klø: ...

Uansett, det er bra du føler at du kanskje er på vei oppover trappa igjen. Da hadde du ikke ramla helt til bånns.

*tar en skubb oppover i dag også*

[Gjest gjest1]

Dessuten er min grad av vellykkethet knyttet opp mot grad av kontroll, har jeg funnet ut. Jeg er sikkert en kontrollfreak. Ikke slik at jeg behøver å kontrollere andre, men jeg må ha kontroll over meg selv for å føle at jeg strekker til. Det lar seg vanskelig kombinere med angst. Derfor føler jeg at jeg misykkes. Og når jeg føler det, er veien til kjelleren kort.

Dette kan jeg godt sitte å skrive, så lenge jeg legger følelsene pent ned i en skuff og bare bruker intellektet, og det er jeg ganske flink til. Det er ikke like enkelt å se dette når følelsene skal blandes inn.

Men - det er som sagt litt bedre i dag, så kanskje turen opp fra kjelleren har startet?

←

Jeg tror nok dette med vellykkethet har noe med den generasjonen du er oppvokst i også jeg, Bettie. Det er fortsatt tabu å ha psykiske vansker, men det finnes en viss godkjenning av å ha det blant folk på min alder tror jeg. Når man er sånn vellykket person som deg - dvs. med ansvarsfull jobb, mann, barn, nytt hus osv. så forventer folk at det de ser ytre sett reflekterer den du er inni også. Og det stemmer ikke alltid.

Jeg tror de aller fleste med angst har en eller annen form for kontroll som er sterkere enn andres. Og dermed blir også angsten ekstra ille, fordi den kontrollen viser seg å ikke ha helt fotfeste alltid. Agst er rett og slett noe ordnelig dritt, og det passer som regel aldri å få det, og når man da opplever angst i hverdagen på tidspunkter som det passer ekstra ille - blir også angsten forverret.

For meg kan noen dager bli helt umulige å våkne opp til, fordi bare det å gå på butikken innebærer angst. Å sove gir meg angst. Å dusje og gjøre alle sånne ting som er helt vanlig og normalt sett ikke gir angst for andre. Man blir ikke glad av det altså.

Du er jo også en som bruker mye energi på å late som, og du skriver ofte unnskyldninger her inne om at innlegget ditt i dag ikke var "oppløftende", eller at var "depressivt" osv. Du trenger ikke unnskylde her inne, for jeg tror du bruker masse energi på å late som og unnskylde deg i dagliglivet ellers. Ja, du er voksen, men det betyr ikke at det er større forventninger til deg om å fikse alt, være sterk og alt det der - enn det f.eks er for meg fordi jeg er ung. Det er tulletanker som kommer av at du er født akkurat da du er født. Mamma er sånn hun også - alt må se normalt ut for andre, ting som ikke er "vanlig" må skjules osv. Dette har gjort meg til det sorte fåret i min familie nå, fordi jeg ikke er som alle andre.

(Om jeg noensinne får barn skal jeg i det minste få fram at normal er relativt,og at jeg ikke vil elske mine barn noe mer eller mindre om de har fregner eller ikke, veier mer eller mindre enn 50 kilo eller har angst og andre psykiske lidelser. Og dermed skal det ikke heller etter alle kunstens regler fortrenges og skjules heller, for det hjelper sjelden.)

Håper du har fått slappet av i dag, Bettie. JOggedressen er god å ha på dager som disse!

Takk for søte, snille, oppmuntrende og koselige innlegg i min dagbok. Du gjør hverdagen min litt mer betydlig i hvert fall.

fra littegranne "veslevoksne" Hope i dag.

[Væren]

Bare innom med en nattiklem!

[Væren]

...og god morgen klem!

Håper du får en fin dag, Bettie! Du er så god!!!

[Gjest ¤Escada¤]

Håper du kommer deg litt og føler at du kommer opp fra "kjelleren" snart.. Når en først har falt ned... så er d bare veien opp...

[Cata]

Hei Bettie, håper du har en bra kveld i kveld. (Motto: Bedre og bedre dag for dag....)

[Gjest gjest1]

Nå, hvordan går det? Har trappedyttinga hjulpet bittelitt? Håper for all del det.

Ha en fin mandagskveld så lenge, Bettie.

[Bettie]

Mandag 24. oktober

Hei Swan. Jeg håper det lyset jeg ser i tunellen ikke er et møtende tog......

Jo, Cata. Jeg vet at det er ikke så lurt å stappe følelsene ned i en skuff, for de blir jo ikke liggende der. Det er dumt at man ikke kan ta dem ut sånn litt etter litt, og ikke som et troll i eske. Når lokket er åpnet, spretter hele trollet ut, og det er ikke så lett å få det ned i esken igjen. Takker for dytten videre.

Hallo Hope. Det er nok sikkert vanlig at man viser en glatt fasade, selv om vi ikke akkurat er A4 familien. Heldigvis har ungene vært åpne på sine ting, og det er kjempebra. Fortrenging er en ganske dårlig strategi. Og det er nok sikkert sånn at man er et produkt av den oppdragelse og det livet man har levd. Så også jeg. Jeg har ikke så stort behov for å kontrollere omgivelsene mine eller ungene. Det er meg selv jeg har et stort behov for å kontrollere - og det er stort sett der jeg har behov for å vise at jeg har kontroll. Om du er velsevoksen eller ikke - du har mange kloke tanker, Hope. Takk.

Takk for natta - og morgenklem, Væren. Jeg fikk den med meg før jeg dro på jobb i dag.

Du har rett i det, ¤Escada¤ at når en først har ramla ned, så er det stort sett bare en vei å gå - opp.

Går det an å føle seg som en jo-jo? Oppe det ene øyeblikket og nede det neste? Kan ikke følelser og annet ta en liten stopp på midten for en gangs skyld?

Starten på dagen var ikke god. Det var is på bilen, og dørlåsen hadde frosset. Is-skrape? Tja - den vet jeg ikke hvor befinner seg etter pakkinga, så jeg prøvde først med en vindusnal - lite vellykket. Et plastlokk hjelp litt + varmeapparatet på full fres. Jeg vedder på at når jeg har fått tak i en ny skrape - så finner jeg igjen den jeg hadde fra før. Og fordi jeg træla med vinduer og med å få opp døra, så kom jeg litt for seint til et møte. Drittstart med andre ord.

Men jeg fikk dagen på plass etterhvert, og var stolt av meg selv da jeg kom hjem, for jeg dro rett fra jobb og på trening i dag. Der oppdaget jeg at jeg ikke hadde med meg lommeboka, - den var ikke i veska - og tenkte selvfølgelig gjennom alle steder jeg kunne ha glemt den mens jeg trente.

Vel hjemme går jeg gjennom alle lure og ikkelure lommebokgjemmesteder og finner den til slutt - i veska. Det sier kanskje litt om hvor stresset og utafor jeg blir når det er mange mennesker rundt meg. Men jeg gjennomførte økta og etter at jeg fant lommeboka kunne jeg hoppe i dusjen.

I kveld har jeg vegetert over strikkepinnene. Hvis jeg fortsetter som jeg har begynt, vil håndarbeidene vare lenge. Jeg strikket skjerf og votter til et tantebarn, og da vottene var ferdige, ombestemte jeg meg og rakk opp vottene for å strikke sokker. Fant ut at det var lurere. Og strikket dem selvfølgelig for små. Jeg så de var for små mens jeg strikket - men stoppet jeg - nei. Jeg strikket begge ferdig før jeg fant ut at jeg måtte ta dem opp og begynne på nytt. Så nå er en og en halv sokk ferdig, og nå blir de som de blir - tror jeg.

Men det er liksom ikke meg. Jeg pleier å bestemme meg ganske greit, og jeg er ganske god på størrelser, så ikke vet jeg hva som har gått av meg nå - annet enn at ikke jeg heller stemmer. Kanskje jeg skulle rekke meg opp igjen slik at jeg kunne formes til noe annet?

Fortsetter jeg på den måten har jeg håndarbeid for evig og alltid om ikke annet.

Dagens lyspunkt: Foten har blitt bra av seg selv. Nummenheten har flyttet seg til ringfingeren på samme side, men den er jo liten i forhold til en hel halv fot. Og det går sikker over av seg selv, det også.

[Fakse]

Så bra at foten din er god, håper fingeren finner ut at den skal bli bra snart den også!

Tror nok egentlig man skal være glad for opp- og nedturer, selv om det kan bli litt mye jojo noen ganger. En god venn sa en gang til meg da jeg hadde en nedtur at alterntivet til å ha nedturer ville være å alltid ha det "sånn passe", for man må ha nedturer for å virkelig sette pris på oppturene. Man går vel kanskje like langt i begge retninger, sånn at det oppveier. Tror ikke min venn forklarte det like klønete som meg, men du skjønner kanskje hva jeg mener...

Ønsker deg en fin dag!

[Gjest ¤Escada¤]

Uff ikkje kjekt med en så dårlig start på daen då.. Og detta været kommer jo alltid som juaften på kjerringa... Var no godt du fant igjen den lommeboka...er så kjipt å måtta sperra kontoar og få nye kort å sånt...

Håpe no at dagen komme seg litt då... kosa deg ikveld..

[Væren]

Det hørtes ikke ut som noen god start på dagen, Bettie. Jeg må innrømme at jeg er glad for å ha garasje... Skraping er pyton.

Ønsker deg en fin tirsdagskveld med Amy. Vi kan også se reprisen på siste episode av venner for livet i kveld...

Endret 25. oktober 2005 av Væren