En ny tilværelse?

[Gjest Coral]

Ville bare si at følger med deg her inne, Liselotte, og håper virkelig alt ordner seg til det beste for dere på den ene eller andre måten.

[Dina]

Hei Liselotte!

Har lest alt du har skrevet i dagboken din i løpet av julen, men har ikke hatt tid til å legge igjen hilsen til deg før nå...!

Føler virkelig med deg, og skjønner at du har det kjempevondt nå! Jeg ble selv skilt da mine barn var 1 1/2 og 5 år, og det var tøffe tak! :-?

Men; husk at bak skyen er himmelen alltid blå, og hverdagen blir lettere etter hvert, uansett hva som skjer! Selv om du føler du er i et svart hull akkurat nå, og ikke ser noe lys i tunnellen, så blir det bedre.... jeg lover!!!!

Kanskje mannen din til og med savner deg så fælt snart, at han er villig til å jobbe for forholdet, og for å forandre seg for å vinne deg tilbake!

Stor klem til deg!

[Gjest Liselotte]

Hanne og Dina, takk for hilsener, er redd jeg ikke behandler mine gjester så høflig da jeg er temmelig navlebeskuende for tiden, men vit at jeg setter pris på besøk likevel!

Ja, Dina, kanskje mannen min snart savner meg og oss så mye at kommer og vil bo her igjen.

Jeg tror det er det jeg vil. Kanskje det er delvis derfor jeg ikke tar initiativ til (men heller gjør vanskelig) at han skal treffe ungene? Gjør mitt for at han skal savne dem så inderlig at hans eneste utvei blir å komme krypende (?). Håpløs strategi, men jeg utelukker ikke at dette har et snev av sannhet i seg. Kjenner at ståa for min del er litt "alt eller intet"... Men "intet" gjør inderlig vondt og er selvfølgelig en umulighet uansett, så dermed er det egentlig "alt" som er mitt eneste alternativ. Men jeg er ikke i stand til å bidra til at vi skulle komme dit igjen, ikke foreløpig. Synes jeg har prøvd før. Forutsetningen er så enkel, men samtidig så vanskelig; han må bli fornøyd med livet sitt, eie et snev av livsenergi, pågangsmot og standhaftighet. Ha retning i livet sitt og i hverdagen generelt.

Han var her i tre timer i kveld, jeg snakket nesten ikke til ham. Da ungene lå i sengene sine og han skulle si god natt til 3-åringen, spurte hun "Kan du være her lenge nå, pappa? Skal du sove her? Skal du sove i sengen din? Når kommer du og skal bo her igjen?" Han omgikk spørsmålet og sa bare at han skulle dra nå, men at "vi treffes snart igjen".

Dersom han skulle ut på reise i 4-5-6 måneder, tror jeg det hadde vært langt mindre problematisk for 3-åringen enn selinformasjonen om at pappa ikke skulle bo sammen med henne. Separasjonen er én ting, ideen om at vi ikke lenger skulle være fire, men tre, tror jeg ville gjort henne langt mer lei seg.

På kveldene, før selvmedlidenheten og medlidenheten med ungene evt. tar overhånd, har jeg det fortreffelig. Å være alene om kvelden og sysle med mitt har vært mangelvare de siste årene. Koser meg, egentlig. Men egentlig trenger jeg ikke mer enn et par sånne kvelder i uka. Kanskje bare én.

Noen ganger får jeg lyst til å sende ham en mail og skrive at vi og jeg ikke klarer oss uten ham, at han må komme med én eneste gang...

Men så snart jeg ser ham, eller hører ham på telefonen, blir jeg forvandlet til en rasende treåring igjen...

[Miranda]

Hei Liselotte,

Jeg har fulgt med deg siden du startet denne dagboken. Tilstår jeg har smuglest :oops:

Føler veldig med deg, og har vanskelig for å komme med råd.

Jeg tror det er på tide du tar ett valg. Finne ut av hva du vil. Prøve å finne ut av hva du vil. Kanskje hjernen og hjertet vil forskjellige ting. Er det derfor du vakler?

Det er en ting som provoserer meg. Det er måten du straffer mannen din på, ved å gjøre det vanskelig for ham å se ungene sine. Det synes jeg ingen foreldre har rett til. Nå blir du sikkert irritert på meg, men jeg mener at barna ikke skal straffes for at du og mannen din har problemer.

Du straffer barna dine mer enn du straffer mannen din.

Håper det beste for deg,

Klem fra Miranda

[Gjest Liselotte]

Det er en ting som provoserer meg. Det er måten du straffer mannen din på, ved å gjøre det vanskelig for ham å se ungene sine. Det synes jeg ingen foreldre har rett til. Nå blir du sikkert irritert på meg, men jeg mener at barna ikke skal straffes for at du og mannen din har problemer.

Du straffer barna dine mer enn du straffer mannen din.

Håper det beste for deg,

Klem fra Miranda

Jeg vet det, Miranda, jeg vet det så inderlig vel. Jeg ønsker barna mine det aller, aller, aller beste, og jeg vet at det ønsket ikke samsvarer med det faktum at jeg er vrang overfor mannen når det gjelder å treffe ungene... Det at jeg vil "straffe" mannen er så gjennomsyrende at det går med mye annet i sluket. Straffe mannen slik at han savner ungene så mye at han innser at han ikke kan leve uten å se dem i hverdagen, fra morgen til kveld, ikke bare annenhver helg og en dag eller to innimellom. Innse dette, og som en konsekvens skjønne at han faktisk må gjøre noe med saken.

Men ungene skal ikke lide, jeg vet. Foreløpig tror jeg det går bra, tror ikke de føler seg straffet for noe jeg gjør. 1-åringen er uansett for liten til å skjønne, men hun kan sikkert fornemme stemningen. Det som forundrer og oppskaker 3-åringen, er at hun har skjønt at han ikke sover her, og dermed ikke bor sammen med henne. Han har vært borte i lange perioder før (bl.a. i seks uker tre ganger...), så det er ikke det han hun ikke ser ham. Jeg tror det er det at det har gått opp for henne at han ikke bor.

Var på vei til jobben i morges, barnevakten var kommet, men så var visst ikke frøkna frisk likevel. Kastet opp to ganger, så a mor ble hjemme. Etterhvert frisknet hun til, som plommen i egget med mamma og tante, vi bakte boller og koste oss.

Farmor ringte i formiddag, de har nå kommet vel hjem, hun sa til 3-åringen at pappa hadde sagt at han skulle komme hit en tur i dag. Litt senere ringer han, uten planer om å komme. Jeg blir rasende og fornøyd på samme tid.

[Gjest Liselotte]

Her sitter jeg nok en gang i nattens mulm og mørke, har ordna og rydda her i hele kveld, så nå begynner det å bli bra. Gjenstår nok en kritisk gjennomgang av ungenes leker, prøver å minimere rot...

Fikk en boksjekk i julegave fra jobben (fant det på skrivebordet mitt på onsdag), det har jeg nå satt i mannens bokhylle. Hvorfor gjorde jeg det? Første skritt i en annen retning? Han er fullstendig bokidiot, kan ikke få nok bøker. Jeg har aldri tid til å lese likevel, selv om jeg også har lest temmelig mange kilo bøker... Han får se det om han ser det.

Aner at han har planer om å ta kontakt for å treffe barna i morgen. Får litt hetta av å tenke på at jeg må forholde meg til ham. :-? :-(

[Gjest Liselotte]

Nå er han her igjen. Jeg taus, sier ikke mer enn jeg må. Ingen øyekontakt. 3-åringen ringte (så stas å få taste tallene selv for tiden...) og spurte når det var han hadde tenkt å komme. Det hadde han visst i utgangspunktet ikke, selv om det var det han sa på telefonen til henne i går. Hvilket han selvfølgelig nekter for å ha sagt. Men, han ville gjerne komme, og nå sitter han på kjøkkenet mens ungene spiser fiskegrateng.

Og jeg skiftet, fiksa håret og sminka meg litt før han kom...

Skulle ønske vi greide å snakke om saken, som to voksne, men alle de gangene jeg de siste månedene har prøvd å snakke med ham om nesten hva som helst, har det endt i krangel. Til tross for at jeg på forhånd innstiller meg på at jeg skal være ytterst forsiktig, det funker bare ikke. Så jeg tør ikke ta initiativ til noe som helst, vet ikke om jeg vil, heller, jo jeg vil men jeg vil ikke. Tror jeg skulle ønske at vi ble enige om at han skal bo der ute i 4-5 uker, så får vi begge tenkt og kjent, og så skulle jeg ønske at vi begge valgte å bo sammen igjen, totalt innstilte på å yte 110% for at ting skal fungere. Det er det jeg tror at jeg ønsker.

[Gjest Liselotte]

Nå føler jeg meg virkelig fysisk dårlig... Ungene sover, han gikk idet de var i seng. Det gikk faktisk ganske greit, etterhvert greide jeg å snakke ganske normalt til ham. Alt annet enn overstrømmende, men likevel.

Så, nå etter at han har dratt, sjekker jeg mail. Han har svart på min purring angående regninger til forfall som er hans ansvar å betale. Men ikke bare det, i tillegg masse gørr som gjør meg kvalm og elendig.

Kjære Liselotte,

jeg synes vi burde klare å kommunisere direkte med hverandre enten via telefon eller ansikt til ansikt, istendenfor å gå omveien gjennom mail. Vi

har altfor mange viktige ting å snakke om, og da mener jeg de rent praktiske tingene. Alt det andre har vi diskutert så mange ganger. Jeg vil ikke krangle mere. Derfor håper jeg vi kan snakke sammen om de sakene som angår oss begge på en rolig og fornuftig måte. Jeg har rekvirert megling hos familiekontoret for oss, slik at vi kan komme frem til en avtale ang. barna,

finanser osv. Men meglingen er begrenset. Hverdagen må vi forme selv, og for barnas og for vår egen skyld er det derfor viktig at vi slutter å bekjempe hverandre for alt mulig. Det er viktig at vi kommer frem til en god

ordning for oss og for barna, der vi ungår misforståelser og krangel. Vårt ekteskap har vært altfor preget av krangel, bitterhet og uforsonlighet. Jeg håper inderlig at vi skal klare å omgås hverandre på en anstendig måte slik at barna får det best mulig. De kan tross alt ikke noe for at vi ikke går spesielt godt sammen som par. Klarer vi å feie alle hånlige kommentarer,

sarkastiske bemerkninger og bitre anklager til side? Det er ingen vits i å motarbeide hverandre. Vi klarte ikke å leve særlig godt sammen, men det minste vi kan gjøre for oss og barna er å prøve å legge ting bak oss og

samarbeide om det vi er mest glad i begge to.

HELVETE HELVETE HELVETE, så NÅ vil han samarbeide, NÅ vil han være fornuftig!!! Hvorfor i SVARTESTE har han ikke tenkt på det før? Hvorfor i HELSIKE har han bare vært negativ, vrang, sur og vanskelig hele denne tiden, når han nå plutselig, i hvertfall i teorien, gir inntrykk av å ville være fornuftig og samarbeidsvillig?????????????? FORBASKA IDIOT!!!

Jeg vet, jeg vet at det brevet er veldig "riktig", jeg mener dette er den beste løsningen å gjøre tingene på, FOR ALLE ANDRE! Ikke for meg, jeg VIL IKKE! Jeg nekter å ende ekteskapet mitt pga. en mann som ikke greier å være en smule blidere!!! Som ikke greier å like livet sitt, som ikke greier å gjøre det beste ut av noe som helst. Det er FISETING som et voksent menneske burde greie å gjøre noe med, når det står så mye på spill!

Skikkelig nedtur.

Jeg har svart at det ikke blir aktuelt, jeg skal ikke til noen megling, det er ALT eller INGENTING for hans vedkommende. Har jeg skrevet. Og at han kan fortelle meg hvilket familiekontor han har tatt kontakt med, sånn at jeg kan ringe og si at jeg ikke skal til noen megling. Og at hvis jeg hadde lest denne mailen før han kom hit, hadde han nok ikke kommet inn her i det hele tatt. Og at hvis det er dette han vil, og herved har gjort dette klart, kommer jeg til å fra mandag av begynne å organisere flytting. Bor ikke her i byen som alenemor, heller dør jeg. Skrev jeg.

Nå må det være minst 4-5-6 dager siden tårene trillet sist...

[Gjest Liselotte]

"SÆRE PAPPA VIL DU KÅME JEM"

skrev 3-åringen med bokstavmagnetene sine på kjøleskapet i formiddag.

:cry:

[Linn3c]

Oi!

Så trist å lesa at du har det så vondt!

Bra du får ut alt det du tenkjer på her inne..

[Gjest Liselotte]

Hei Linn, alt får jeg vel ikke ut, men...

Har ingen lyst til å legge meg, har ingen lyst til noe som helst. I morgen er planen at vi skal i bursdag til en 1-åring, men det er også aktuelt å dra til venner med to jenter som 3-åringen liker å leke med. Vet enda ikke hva jeg skal velge, selv om jeg vel egentlig har sagt til bursdagsfolka at vi kommer. Mellom 12 og 17 engang, ble det sagt. Den minste ville ikke sove i dag, vil hun ikke det i morgen heller, gidder jeg ikke å dra noe sted som helst, da blir hun bare grinete. Og hvis det regner gidder jeg heller ikke. Trekke rundt på diger vogn + 3-åring er ikke akkurat ferie.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Virkelig ikke. Jeg er helt rådvill, fikk meg et skikkelig slag i trynet med den mailen han sendte. Jeg hadde tatt for gitt at det var et ørlite håp, selv om jeg ikke har oppført meg fornuftig for å forsterke det håpet, tvert i mot. Det kunne liksom ikke være sant, at det var det... Men med den e-posten... Er det virkelig avgjort? Har han ingen som helst tro på at vi skal kunne jobbe oss gjennom dette? Han har jo rett i at det har vært mye greier hele veien... Men jeg mener at jeg har prøvd, mens jeg mener at han ikke har gjort det, ikke nok... Jeg mener at det er et stort forbedringspotensiale, hvis bare viljen er der. Men han mener altså at det ikke kommer til å nytte, at det har vi bevist gang på gang. Jeg nekter, jeg gir ikke avkall på dette, jeg gjør det bare ikke!

Lurer på hva som skjer, hvis jeg legger meg flat, trygler og ber, sier ting jeg ikke har sagt på lange tider, pene ting, innrømmer alt jeg kan komme på at jeg kan innrømme, sier at jeg ikke greier meg uten ham, at jeg elsker ham og at jeg vil ha ham i livet mitt, at jeg skal gjøre ALT som står i min makt, ALT ALT ALT for at vi skal få det bra, jeg skal gjøre alt jeg vet han har savnet, ikke gjøre eller si det jeg vet frustrerer eller irriterer ham, aldri mase, aldri kritisere, aldri påpeke, bare være snill og god, støttende uansett hva han gjør eller sier... Vil jeg være i stand til det? Vil dette gjøre ham glad? Gjøre ham fornøyd med livet? Jeg vet jo om en del ting og forhold han ønsker seg annerledes. Selv om jeg har ment at dette kan han ikke forvente seg så lenge han ikke gir og yter og presser seg selv litt også, kan jeg kanskje greie det, til tross for motstand? Vil motstanden blekne, når jeg forsøker å være den perfekte hustru? Har jeg ikke prøvd det før?

Innimellom bakom under all bitterheten og sinnet finnes det nemlig noe annet. Om bare det fikk gå noen uker, så hadde jeg vært så inderlig innstilt på å prøve igjen.

Hva skjer hvis den ene ønsker separasjon, den andre nekter? Det blir vel separasjon uansett?

Jeg føler meg som det mest ensomme mennsket i universet, og jeg er livredd fordi det i naborommet ligger to små mennesker som er 100% avhengig av meg her og nå.

Var i sted inne på en chattekanal for femte gang i mitt liv, traff en fyr som også sliter med samlivet. Pratet i to timer, det var ganske ok.

[Gjest Leola]

Liselotte - snakk med ham. Fortell ham det du skrev i innlegget over her. Kanskje han ikke er klar over hva du egentlig ønsker ? Det er mange ting som går skeis her i verden pga misforståelser og mangel på kommunikasjon. Si det rett ut - la ham få noe å tenke på - kanskje han har det på samme måte som deg ? Hva om han sitter med samme tankene som deg men er for stolt til å innrømme det ?

Forstår din desperasjon, det var ikke sånn du ville ha det. Men du har ingenting å tape på å fortelle mannen hva du innerst inne føler og ønsker. Når man har barn sammen så strekker man seg ofte litt lenger for å få ting til å fungere - selvom det medfører at man må svelge litt stolthet på veien

[Miranda]

Jeg må si jeg er helt enig med Leola. Snakk med ham.

[Linn3c]

Eg er også einig!

- Lykke til!

[Fakse]

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Virkelig ikke. Jeg er helt rådvill' date=' fikk meg et skikkelig slag i trynet med den mailen han sendte. Jeg hadde tatt for gitt at det var et ørlite håp, selv om jeg ikke har oppført meg fornuftig for å forsterke det håpet, tvert i mot. Det kunne liksom ikke være sant, at det var det... Men med den e-posten... Er det virkelig avgjort? Har han ingen som helst tro på at vi skal kunne jobbe oss gjennom dette? [/quote']

Det er jo du som kjenner han, men en tanke som slo meg når jeg leste dette er at kanskje han tror at du har gitt opp håpet på at ting skal kunne bli bra igjen? Han har sikkert sett at du har tatt av deg ringen og tatt ned bryllupsbildet, og han tenker sikkert sitt når du ikke vil snakke med han. Kanskje han ikke vil "miste ansikt" ved å insistere på å prøve videre, dersom han tror at du har gitt opp?

Jeg tror virkelig dere trenger å snakke sammen, både for å kunne samarbeide om barna, og for å finne ut av om dere kan få ting til å fungere igjen. Eller avklare at dere ikke kan det. Hva med å bestille time hos familierådgiver i stede for til mekling? Jeg synes ikke du skal krype og be, og si at du skal gjøre alt for at ting skal fungere igjen, men han trenger å vite hvor skoen trykker for deg, og du trenger å vite hvor skoen trykker for han. Noen ganger kan sånn være utrolig vanskelig å forstå, selv om man har hørt det mange ganger.

[Gjest lmari]

Vennen min.

Oi. Den var ikke så lett å svelge. Men for å være litt "slem" mot deg: har du gitt han NOE SOM HELST grunn til å tro at det var noen sjanse for at dere kunne fortsette?? Eller har du tvert i mot tatt av deg gifteringen, tatt ned bryllupsbildet, nektet å snakke med han, nektet å ta telefonen, nektet å snakke om dere i det hele tatt?

Jeg bare spør, jeg. Har du gitt han i det minste et bittelite hint om at du egentlig vil at dere skal fortsette å være sammen? Du vet best svaret selv.

Gi han en sjanse. Kanskje han har det på samme måte som deg: er sint og bitter og ensom og lei seg og ikke helt vet hvordan han skal gripe an dette?

Får dere til å reise bort bare dere to en helg? Kan noen passe ungene sånn at det er bare dere, på nøytral grunn? En hytte eller et hotell eller et eller annet? Så kan dere møtes på like vilkår og snakke gjennom alt dette? For det er jo egentlig det dere begge vil?

... jeg tenker på deg. Selv om du føler deg som verdens mest ensomme, så er det veldig mange som tenker på deg og som har det vondt på dine vegne. Mitt hjerte blør bare ved tanken på dere...

[Gjest Liselotte]

Takk for innspill, alle sammen.

Jeg er livredd for å snakke med ham, redd for å skjønne med all kraft at toget har gått. Akkurat de ordene brukte min svigermor idet vi gikk ut av bilen nyttårsaften, hun mente toget var gått for oss. Hennes ord veier tungt for mannen. Han sluker ikke alt rått, de to kan også være som hund og katt, men jeg tror nok at han hører på henne. Jeg tipper hun har rådet ham til å ta valget om å gå videre alene, selv om hun synes det er inderlig trist og gjerne ville hatt meg som svigerdatter. For det vet jeg.

Men altså, jeg er livredd. Tror han vet hva jeg egentlig ønsker, jeg tror det. Men han vet at jeg er sta og steil og stiller krav til ham, og han har nok liten tro på at han vil kunne (eller ønsker!) innfri mine forventninger, eller jeg hans for den saks skyld. Om han sitter med de samme tankene som meg, vet jeg ikke. På én måte står mer på spill for ham enn for meg. For det ligger i dagen at barna ville blitt boende hos meg. Jeg forventer at han jobber hardere for å få det til å fungere, selv mener han at han har jobbet altfor hardt altfor lenge.

Jeg har vel ingenting å tape, kanskje. Men jeg er altså pissredd for at jeg skal se det i blikket hans, høre det på stemmen, dersom jeg svelger stoltheten og tar initiative til Praten.

Men så er det også det, at hadde jeg elsket dette mennesket dypt og inderlig, hadde jeg kjempet med nebb og klør på en fornuftig måte. Dersom vi ikke hadde hatt barn, hadde vi muligens ikke vært sammen i dag. Eller kanskje hadde vi det, for jeg tror at det på mange måter er familielivet som har tatt knekken på oss (ham). Men dersom vi hadde vært i den situasjonen vi er i nå, uten barn, hadde jeg sannsynligvis ikke vært i tvil om at å avslutte forholdet ville vært det beste. Men nå sitter vi langt inne i det, det er ikke bare-bare å avrunde. Og jeg klamrer meg til håpet om at følelser vil kunne blusse opp igjen, om vi bare finner veien tilbake.

Han tror kanskje at jeg er definitiv, iom at jeg har tatt av meg ring og tatt ned bilde. Men samtidig kan han godt tro at jeg gjør det i barnslig, dramatisk raseri, og det er jo det som er tilfellet… Tror ikke han er redd for å miste ansikt. Er også usikker på om han vil ta initiativ til å prøve igjen, han er ikke akkurat typen til å ta initiativ, å velge noe, å ta en beslutning… En skikkelig unnaviker på mange måter. Har absolutt beslutningsvegring. Redd for å ta en avgjørelse som han kan angre på etterpå. Når vi skal på restaurant, trenger han litt tid for å bestemme seg for hvilket bor han ønsker å sitte ved, for å si det sånn…

Vi har jo snakket så mange ganger før, ”dette kan ikke fortsette”, ”vi må slutte å krangle for barnas skyld”. Jeg har på mange måter prøvd å få hverdagen til å fungere, ved hjelp av husarbeidslister, 10-kyss-pr-dag-regler, og jeg vet ikke hva...

Eller – snakket og snakket, ikke egentlig snakket. Eller jo, men det ender ofte i krangel. Jeg mener jo at det er hans skyld, for han blir så sur og irritert og greier ikke å snakke i en ok tone. Får piggene ut med én gang han skjønner at her skal noen komme og stille krav til ham.

Har vært inne på tanken om å kontakte familiekontoret og si at vi vil ha rådgivning i stedet for mekling, som altså mannen påstår å ha bestilt. Rådgivning, igjen. Mener at vi under forrige runde fikk en del ting avklart angående hvor skoene trykker. Hans sko trykker i forhold til at han ikke liker livet sitt og alle dets krav og nødvendigheter. Hans sko trykker i forhold til at han er generelt misfornøyd med alt. Min sko trykker av disse grunnene. I tillegg har han selvfølgelig ting å utsette på meg, men det jeg får ut av det, er at det aller meste handler om mine reaksjoner på hans humør og negativitet.

Men kanskje kunne vi prøvd igjen, kanskje hos en mann denne gangen. Sist mente mannen at terapeuten tok mitt parti, at hun ikke lot ham snakke. Hun avbrøt ham ganske ofte, det stemmer, men det var fordi han ikke fulgte ”spillereglene”, han snakket om andre ting enn han ble bedt om, han kom med innvendinger når jeg skulle fortelle hvordan ting var for meg. Som om mine følelser kunne være "feil".

Jeg har vel ikke gitt ham noen grunn til å tro at det er noen sjanse, kanskje ikke. Men han kjenner meg, vet at jeg kan være utrolig standhaftig og sta, at jeg ikke vil gi meg, men fortsette og prøve og prøve… Tror han føler at vi har prøvd nok. Jeg mener at vi ikke virkelig har prøvd. Ikke godt nok. I hvertfall ikke han, jeg mener virkelig at han ikke har prøvd godt nok.

Det er i hvertfall ikke aktuelt, foreløpig, å snakke med ham på telefonen eller ansikt til ansikt, om dette ”hva jeg egentlig vil”… Jeg måtte i så fall skrive. Da slipper jeg innvendinger, kommentarer, avbrytelser, blikk, ansiktsuttrykk, kroppsspråk.

Reise bort, jeg vet ikke. I teorien, tja. Men hvor skal jeg reise, når jeg har 1000 kroner i minus på kontoen min, han har 3000 minus, vi har regninger utestående for over 10 000? Og nå kommer januar og februar og masse, masse nye gule lapper i postkassa… Lønning den 20. januar, det kommer til å stå minus på kontoen min allerede dagen etterpå. :veldigsur:

Pappa maser fortsatt om å få komme. Jeg er reservert. Det er jo ikke det at jeg ikke har lyst på besøk, men jeg orker ingen ”fornuftsprat”!! Det takler jeg bare ikke. Økonomisk kan pappa sannsynligvis hjelpe (igjen!), og dersom søsteren min også hadde hatt anledning, kunne de sikkert greid å passe begge ungene ei natt eller to. Men jeg orker egentlig ikke tanken på å involvere familien, vet ikke helt hvorfor, men jeg liker absolutt ikke tanken.

Ble det noen konklusjon??

[Gjest Liselotte]

Tror jeg avventer. Greier ikke bestemme meg for noe som helst, får bare la dagene gå. Vente på at han tar kontakt. Det er jeg som har gitt lyd fra meg sist, da jeg svarte temmelg ampert på hans "fornuftsbrev". La ham ta neste skritt, reagere på det jeg skrev. Men det er også en mulighet for at han har resignert, at han bare er likegyldig og ikke lar mine angrep og utspill affektere ham særlig. Herfra kan i hvertfall ikke forholdet gå ytterligere nedover, men hvis veien skal gå oppover, er den i såfall temmelig slakk. Det vil si, jevn oppoverbakke, men jævlig lang, steg for steg. Hvis den veien finnes, da. Mulig det finnes bare to veier herfra; hans og min...

Men jeg tror jeg setter på meg ringen før jeg legger meg.

[Gjest Liselotte]

I mailen sa han vel egentlig hva han ville, han mente at vi hadde noe å snakke om, men at det var av praktisk art, barna og økonomi. Han ville ikke krangle mer = snakke mer om forholdet vårt og hvorfor ting er som de er.

[Gjest Liselotte]

Tror jeg har gått første skritt i retning av å innse at jeg må la ham vite hva jeg vil. Men det er nok ganske mange skritt igjen. Sannsynligvis vil jeg ikke ha gått mange nok skritt på denne veien innen han har gjort et nytt framstøt som ende klarere tyder på at han har bestemt seg. Mulig jeg burde komme ham i forkjøpet, men det tror jeg ikke at jeg greier. Jeg er fremdeles livredd for at han er definitiv, derfor vegrer jeg meg.

Trodde jeg skulle presentere de greiene i morgen formiddag, med det viser seg at møtet er på kvelden, klokka 19. Ser ingen annen råd enn å ta med ungene, praktisk kan det la seg gjøre, selv om det blir et pes uten like, og selv om de normalt legger seg rett etter 19...

Så trøtt, så trøtt. Men må dusje nå, rekker ikke det i morgen tidlig. Håper minsta sover godt i natt, hun er blitt forkjøla og sov hele sist natt sammen med meg...