En ny tilværelse?

[Gjest lmari]

Det er så vanskelig å lese det du skriver, for jeg vet ikke hva jeg skal si. Vanskelig å gi råd, for dette er det du som kjenner på kroppen. Men jeg leser det du skriver, og jeg tenker mye på deg, det skal du i hvert fall vite.

Går det an å bestemme seg for at i to måneder skal dere bo fra hverandre og være steile på det, og så møtes da for å se? Og så ikke vurdere noe verken på den ene eller den andre måten i de ukene? Rett og slett gi dere selv en timeout? Han tenker sikkert også veldig mye - hvis han ikke gjør det, så er han virkelig ikke verdt å spare på....

[Gjest Liselotte]

Jeg er sikker på at han tenker. Jeg er sikker på at han er temmelig knust. Jeg hadde selv vært døden nær, om han hadde bodd med ungene, og oppført seg som jeg gjør nå. Er redd for at han ikke kommer til å ville prøve igjen. Er dessuten redd for å prøve igjen. Er også redd for at mine sinnafølelser skal ødelegge en lyst hos meg til å prøve igjen også. Jeg greier jo ikke å snakke med ham engang. Det ville føles som om jeg ga etter, som om jeg innrømmet (har ikke noe å innrømme!!), dersom jeg skulle snakke med ham. Tåpelig, jeg vet. Hvis han derimot kom for å snakke, og begynte med å si at "Jeg vet at jeg burde gjort ting annerledes, oppført meg annerledes, vært mer samarbeidsvillig, hyggelig, imøtekommende..." Da kanskje.

Jeg skulle virkelig ønske, tror jeg, at vi etter en måned eller to fant ut at vi skulle prøve igjen, og at det fungerte. Det er mitt aller høyeste ønske, på lik linje med fred på jord. Så egoistisk har jeg jaggu lov til å være, i all min navlebeskuende elendighet. Tross alt er mitt eget liv meg nærmest. Og mine barns. Men hvordan vi skal komme dit, det ser jeg ikke. Så lenge jeg kjenner på denne enorme skuffelsen, sinnet og bitterheten, og så lenge han ikke kommer med det første, nærmest knelende skrittet.

[Gjest Liselotte]

Og når jeg tenker på pappa, og mamma, må jeg grine enda mer. Jeg vet at de tenker på og snakker om dette døgnet rundt. Jeg ville skåne dem i jula, men han ringte altså. Fremdeles sint på ham for det. Pappa sa forresten at svigermor hadde ringt tidligere i kveld, etter at hun hadde kjørt oss hjem. Da hun skulle gå, greide jeg ikke se på henne, greide ikke si hadet, tårene stod i øynene. Selvfølgelig; vi må greie å samarbeide for ungenes skyld. Det er det alle snakker om, og det er det jeg vet så inderlig vel men ikke er i stand til. Enda.

Burde lagt meg, sov bare 4 timer i natt, stuptrøtt, ødelagt. Men det er som om jeg piner meg selv. Straffer meg selv?

[Gjest Liselotte]

Det var en gang da vi var vanvittig forelska, jeg husker at jeg ikke fikk spist stort annet enn kjærlighet på pinne de 2-3 første dagene etter at vi ble kjent.

Han var superkjekk, nydelige mørke øyne og et fabelaktig pent, hvitt smil. Sjarmerende, sånn akkurat passe sjenert. Vi pratet og pratet natt og dag, hadde så mye å snakke om.

Bursdagen min var 6 dager etter at vi møttes for første gang, jeg måtte dra nordover igjen for å jobbe to dager før bursdagen min, og på dagen kom det en kjempebukett med røde roser. Min søster sa: "Jøss, han der hadde jeg tatt usett!"

Så skulle jeg reise til den andre siden av jordkloden, han tok på seg en skikkelig møkkajobb og dro for å besøke meg i fire uker.

Kjekk, intelligent, kunnskapsrik, vittig, spennende bakgrunn, og med på kjøpet fikk jeg flotte og spesielle svigerforeldre, og jeg er blitt kjent med mennesker som de fleste bare leser om i avisen. Forfattere, kunstnere, skuespillere. Alt kom med ham. Gaver jeg har fått av ham; gjennomtenkte gaver som han har valgt ut med meget god smak - lommebok, toalettmappe, klokke, smykker, øredobber, armbånd, nattkjoler, undertøy og mye mer. Feriehuset i havgapet (svigerfars). Den spennende europeiske hovedstaden hvor han er vokst opp. Alt vi eier sammen, alle pengene vi skylder sammen. Barna vi har sammen.

Og snill, egentlig er han snill. Ikke slem, men bare så bedagelig, så giddaslaus, så kverulerende, så lite rund i kantene.

Hjelp...

Og jeg ser virkelig ikke ut på håret!!!

[jolie]

Og jeg ser virkelig ikke ut på håret!!!

Hihi, ja unnskyld at jeg ler aldri så lite. Håper jeg blir tilgitt Men jeg ser deg for meg i all din trass foran speilet med saksa i hånda. Sinnaklipp.

Ikke stort å gjøre enn å bestille en time til frisøren pronto? Eller ikle seg lue når man skal ut blandt folk.

Tenker mye på deg om dagen, og håper ting ordner seg til det beste i nær framtid. Men skjønner jo at det ikke er så lett. Det er store avgjørelser å ta.

En kjempeklem til deg!

[Gjest lmari]

Gå til frisøren i morra. I arbeidstiden. Det er det minste du fortjener nå om dagen - å se ok ut på håret.

[Fakse]

Ta den sykemeldinga du, og bruk tid på deg selv og for deg selv, for det virker det virkelig som om du trenger!

[Gjest Liselotte]

Frisør har jeg definitivt ikke råd til, holdt på å få hjertekrampe da jeg var der sist, og punga ut nesten to tusen raske. :o Riktignok med et par produkter, men likevel. Det er jo oppholdsbetalinga i barnehagen... Ikke snakk om et halvt tusen, heller, er allerede nesten blakk, har regninger utestående for temmelig mange tusen.

Sykemelding blir det, men jeg vil prøve å drøye det litt. Vil reise til foreldrene mine, men har forlengst bestilt billett til begynnelsen av februar. Spørsmålet er om hverdagen går rundt helt til da.

Ok, så neste klage.

I dag har jeg varslet om at jeg ikke kommer på jobb, er "syk". I morgen tenker jeg heller ikke å dra. I dag er den yngste hjemme, sover nå. Den eldste i barnehagen. Hun har fri på onsdag, men nå ser jeg at det er planleggingsdag på fredag, hadde jeg rent glemt, jeg akter å spørre om hun kan få komme de fire andre dagene i stedet denne uka. Går nok greit. Da kan jeg i hvertfall jobbe onsdag og torsdag, så får jeg ta henne med meg på jobb på fredag.

I morgen har svigermor bursdag, hun ville gjerne at vi skulle komme. Der vil mannen også være. Jeg har tenkt å dra, jeg har dessuten bursdagsgave liggende til henne, selvlaget, jeg vet hun vil like den. Men ungene skal i barnehage/til dagmamma først, jeg får heller hente dem litt tidlig, og så toger vi utover. Hun sa de kunne hente oss, men de får heller hente oss på togstasjonen der. Er 2-3 kilometer unna.

Sovnet ikke før tre i natt heller. Akkurat da jeg kjente at nå, nå sovner jeg, våknet den minste. Måtte ut av senga 3-4 ganger, men jammen sovnet hun ikke igjen i egen seng. Dermed ble det tilsammen i overkant av fire timer søvn i natt også.

[Gjest Liselotte]

Det ringte på døra, det var ham, "hva vil du?", "hente noen ting og snakke med deg", "du må gjerne hente alt du lyster, men jeg har ingenting å snakke om". Jeg åpnet begge dører, jeg forsvant inn på badet, stod så lenge jeg følte det var mulig, gikk ut, det viste seg at svigerfar også var med. Mannen sier "så du er ikke på jobb i dag", "nei, du ser kanskje det..." Han gikk inn på soverommet for å hente koffert & sekk, svigerfar stod mest i gangen, jeg gikk i gang med å tørke benker på kjøkken, sette på plass kopper & kar. En av dem eller begge gikk ned trappene en gang eller to med tingene, så kom svigerfar ut på kjøkkenet, la armen rundt skulderen min, tenkte vel å gi meg en klem, jeg vred meg unna og stilte meg med ryggen til, onde heksa, men jeg orket ikke, ville bare grine, og det gjorde jeg også. Han gikk ut på gangen igjen, mannen gjorde seg ferdig, hørte svigerfar mumle noe om at han ventet ute/nede, mannen kom ut på kjøkkenet, "det er bare én ting jeg vil at du skal vite...", "jeg vil ikke vite én eneste ting, ikke snakk om!", gikk ut på balkongen, lente meg mot døra, stod til jeg kjente lufttrykket fra at ytterdøra ble lukket. Det hele over på 10 minutter, hjertebank lenge etterpå.

[Gjest Liselotte]

Jeg er fremdeles i en merkelig liminalfase, alt er uvirkelig, det er som en meget, meget ubehagelig drøm jeg bare venter på å våkne opp fra.

Men ungene har virket fornøyde, og jeg synes ettermiddagen og kvelden har gått veldig greit. Har ikke fått vonde stikk i hjertet, ikke så veldig, i hvertfall. Spurte om 3-åringen hadde virket fornøyd i barnehagen, antydet bare kort at det var litt turbulens i hjemmeforholdene for tiden. Joda, alt som vanlig. I gangen da hun skulle kle på seg, og det har hun gjort ofte de siste ukene, er visst gøy - vil hviske i øret mitt, sier "jeg er glad i deg" og vil hviske mer; "og jeg er glad i lillesøster" og gir seg ikke; "og jeg er glad i pappa". Da stikker det jo litt i samvittighetsnerven. Men samtidig i sinnanerven, for det er jo han som ikke er her, og det er det hun reagerer på.

Og, jeg tror det var i går - eller var det i morges? Nei, tror det var i går, sa hun "Farmor sier at jeg skal si til deg når jeg vil til pappa".....

Vedder på at min far ringer i kveld. Mamma ringte tidligere, rett etter barne-tv, snakket mest med ungene men litt med meg også. Men vi snakket ikke om ham, bare om ungene. Hun virket munter nok. Tok seg sikkert sammen.

Som jeg gjør hele tiden, er ekstra blid mot ungene, finner på ting, leser masse bøker, i ettermiddag dusjet vi sammen alle tre, har lovet 3-åringen kino. Kanskje på fredag. Kjøpte steinfrie rådyre druer som vi gasset oss med i ettermiddag og vi har tegnet masse. 3 - åringen har tegnet hund og katt og skrevet våv og miao under, den skal farmor få i morgen på bursdagen sin.

Gruer meg til i morgen, aner ikke hvordan det kommer til å bli. Men først skal ungene i barnehage / hos dagmamma, jeg skal kvinne meg opp her hjemme. Ikke på jobb i morgen, heller. En snartur til byen, har noen ærender, så henter jeg begge tidlig og vi tar toget. Vet enda ikke hvordan jeg kommer meg de siste kilometrene, for å bli hentet må jeg ringe, og det har jeg ikke lyst til.

Fra 23 og utover til 03 pleier jeg å være ganske shaky, foreløpig er jeg eplekjekk.

[Gjest Liselotte]

Slipper jeg unna angst og grining i kveld? Kommer kanskje når jeg legger meg i den svære dobbeltsenga.

Hva hvis jeg blir akutt syk? Hva om jeg besvimer? Hva med ungene da? Hva hvis en av ungene blir akutt syk?

Pappa har ikke ringt. Men en venninne har, hun vi var på juletrefest sammen med. Snakka med henne i en time, jeg snakka sikkert i minst 45 minutter av tiden. Skravla vil ingen ende ta når jeg snakker med noen som lytter på den "rette" måten...

I morgen -

lidende, rødøyd, pjuskete og sliten?

amper, sint og ignorerende?

se godt ut, være munter, fornøyd og supermamma , men likevel ignorerende?

Hvordan kommer jeg til å være? Hvordan vil jeg være? Tipper jeg kommer til å sitte i en sofa, taus og alvorlig, men likevel imøtekommende og blid overfor ungene. Ingen øyekontakt med mannen, og minimalt med de andre også. Sånn tipper jeg det blir. Blir vel nødt til å ringe fra toget, få noen til å hente oss.

Har null matlyst for tiden. Kjenner at jeg er sulten, så det må bli en matbit før leggetid likevel. Og så må jeg ta oppvasken, orker ikke å stå opp til den i morgen. Blir sent i kveld også.

[Klips]

Skulle det være noe, som den svømmeturen i romjulen, må du bare si fra hvis du trenger barnevakt el.l.

Du vil kanskje ikke sette ungene til folk de ikke kjenner, men vi kan jo bli kjent først, eller dra alle fem. Fire hender på tre unger utkonkurrerer to hender på to unger.

Det er kanskje ikke det mest nærliggende for deg å spørre meg om assistanse akkurat nå, men jeg ville likevel minne deg om at du har et nettverk. Den moderne storfamilien? I så fall kan jeg kanskje kalles en tre-firemenning? En landsby for å oppdra barn osv. ... alle du kjenner er en del av din landsby.

Ellers vet jeg ikke hva jeg skal si, Imari og de andre skriver mye klokt, selv synes jeg alt jeg har på hjertet bare blir irriterende fraser når jeg prøver å få det ut.

Du får ta det som ordløs støtte i stedet for.

:trøste:

[Gjest Chica]

Håper dere finner ut av det, på ene eller andre måten.

[Gjest Liselotte]

Takk, Klips. Det er på mange måter vanskelig å be om hjelp og assistanse fordi jeg ikke godtar situasjonen jeg er i. Eller, jeg vet ikke.

Takk, Chica.

Han hadde gifteringen på. Det hadde ikke jeg, vet ikke om han så det. Jeg snakket ikke med ham utover at jeg svarte kort på et par praktiske spørsmål. Det gikk helt greit, det var heldigvis ganske mye folk der. Jeg greide å oppføre meg bra, pratet med folk (om ikke så mye som jeg pleier, og jeg kjente at det var kunstig for meg å ikke smile. Flere ganger kjente jeg at "jøss, nå smiler jeg altfor mye, jeg er jo sur, fornærma, bitter og alt det andre!" Hehe. (Det er all latteren jeg kan innrømme meg).

3-åringens gave til farmor, tegningen av hund og katt med våv og miao under, ble mottatt som en kunstnerisk skatt. De hjemmestrikkede svarte pulsvantene i silke og babyalpakka ble hun kjempeglad for. Dessuten fikk hun ganske mange bilder som akkurat rakk å bli ferdig kopierte til i dag.

Nesten på griner'n bare to ganger, da jeg så at han hadde gifteringen på og da svigermors bestevenninne skulle gå og ga meg en hadetklem med ord om at hun spesielt håpet å se meg i tiden framover. Eller noe sånt, jeg ble litt grøtete i ørene så jeg hørte ikke så godt.

I morgen skal svigerfar hente 3-åringen i barnehagen, de skal på noen museer. Jeg på jobb. Er så uinteressert og uengasjert i jobbting som det er mulig å bli... :veldigsur:

[Gjest Liselotte]

Ti på halv tolv var klokka da jeg var på plass på jobb! :o Fra vi står opp og til jeg sitter på stolen, tok det to timer og tyve minutter. Og da har jeg ikke dusjet, ikke sminket meg, kun dradd en børste gjennom mitt skadeskutte hår. Spiste en brødskive stående mens jeg smurte niste til ungene. De sovnet ikke før nærmere ti i går kveld, så da ville jeg ikke vekke dem. Men hvis jeg skal være på jobb til ni, som er det ideelle, burde vi stå opp kvart over seks, dersom jeg skal rekke å dusje. Det blir ikke aktuelt. Jeg sovner da heller ikke før 2-3 for tiden. Så meg i speilet i heisen i sted, mulig det er et forrædersk speil, men de svarte ringene under øynene og det gustne uttrykket tror jeg ikke var blank løgn.

Forresten, i går kveld ble svigerfar med opp og var tilstede mens jeg la ungene. Greit å ta én av gangen på badet, og da er det greit med selskap for den andre. Etter at ungene hadde sovnet, satt han en stund i sofaen mens jeg brettet klær, vi pratet om løst og fast som om ingenting. Det eneste han sa, var at det var bra at jeg tok turen ut til svigermors bursdag. For det var det vel ingen som var helt sikre på at jeg kom til å gjøre.

Lurer på hvordan ting blir når de reiser i morgen.

[Gjest Liselotte]

Da er svigerforeldrene reist. De reiser først i morgen kveld, men vi treffer dem ikke mer i denne omgang.

Hvor lenge orker jeg dette? Alene med to unger som skal leveres/bringes på ulike steder, full jobb og leilighet som tross alt krever et minimum av stell? Det er sikkert mange som greier det med glans, jeg gjør det ikke.

Har avlyst to møter denne uka. Mandag skal jeg på noe kursgreier, mandag ettermiddag leder jeg en aktivitet for unger, veldig energikrevende. For ikke å si energitappende. Fått barnevakt til da, pluss til neste mandag.

Tirsdag skal jeg presentere et prosjekt på et møte på formiddagen. Aner ikke hvordan jeg skal greie det, aner ikke hvordan jeg skal orke å forberede meg, langt mindre stå foran folk og gjennomføre presentasjonen. Onsdag har begge ungene fri (dagmammaen er fleksibel, så jeg har fått byttet den yngstes fridag inntil videre).

Og så må jeg sikkert snakke med mannen snart... :veldigsur:

Føler meg ikke så dramatisk lenger. Men jeg er like steil, tror jeg. Likevel vurderer jeg å putte på meg gifteringen igjen. For hvis det virkelig er det jeg ønsker, at ting skal ordne seg igjen, er det vel ikke særlig taktisk smart å gå uten ringen. Kanskje til og med henge opp bryllupsbildet igjen?

[Klips]

Psst. Det finnes frisører som klipper for 300 vet du, hvis man ikke går til sånn fancysmancy sted. Det kan høres på beskrivelsene som om du trenger en stuss, men på den andre siden vil du kanskje ha krigssårene synlig litt til?

[Gjest Liselotte]

Krigssår passer meg godt. Dessuten har jeg fått 4-5 kommentarer på at jeg så fin på håret!! Og når jeg sier at jeg har klippet selv, vil ikke folk tro meg.

Men er det andre enn tyrkerne som klipper for en så billig penge, da? Og det er vel helst menn de kan?

3-åringen våknet tolv og kastet opp. Kastet opp hver time resten av natta, og holder det fremdeles gående. Heldigvis kom dagmammaen hit og hentet minsta. Leverer henne også. Kinoen jeg tenkte å ta 3-åringen med på, får bare være. Siste dag den filmen går.

Nå ligger hun på sofaen og ser dvd. Foreslo Pippi på rømmen, men den synes hun er for skummel. Så da ble det Bjørnen i det blå huset i stedet. Hun har bare de to. Må kanskje vurdere å skaffe et par til, til neste runde med sykt sofabarn.

Gjett hvor 10 000 trøtt jeg er i dag!

[Gjest Liselotte]

Sjuklingen ringte forresten til farmor. Der var han også, og etter å ha snakket med frøkna en stund, spurte han etter meg, om å få snakke med meg. Hvorpå frøkna galant svarer at da må han ringe tilbake om en halvtime, for mamma er opptatt med å legge opp bukse til meg! Det er en time siden, han har ikke ringt enda.

Så ringte vi farfar. Han kommer faktisk innom en snartur i 14-15-tiden.

[Gjest Liselotte]

Vi sov i halvannen time begge to, både jeg og den syke, bleke. Farfar kom raskt innom, men ungen var så trøtt og slapp at hun enset det knapt.

Mannen ringte mens vi sov, hørte men tok ikke telefonen, beskjed på svareren kvart på tolv; "slutte å tøyse og begynne å ta telefonen, har hørt at hun er syk, kommer nå en tur". Kvart over fire kom han. Heldigvis hadde jeg ikke sagt til 3-åringen at han skulle komme... Han har fremdeles ring på finger'n, jeg ikke.

Nå leses Ole Brumm i stua- Det eneste hun orker, og også det bare i korte stunder, er å bli lest for. Har heldigvis ikke kastet opp de siste timene, så hun er nok på bedringens vei. Søsteren min har tilbudt seg å passe henne i morgen, er jo planleggingsdag i bhg. Det betyr at jeg kommer meg på jobb og faktisk har en mulighet til å få gjort noe. Gruer som en hund til mandag og tirsdag, blir slitsomme dager.

Har på den ene siden lyst til at han bare skal pelle seg ut igjen så fort som mulig, samtidig vil jeg det ikke... Men jeg er overhodet ikke klar for noen prat foreløpig.