En ny tilværelse?

[Gjest Liselotte]

Fant akkurat en liten plastpose han hadde hatt med, inneholdt diverse nyttårsrekvisitter som stjerneskudd, serpentiner og små drinkeparasoller m.m., ting som svigermor hadde med da hun kom (hun og samboer'n + svigerfar er alle i byen, men overnatter hos andre, de har masse venner og slektninger rundt omkring. De bor til vanlig langt, langt unna oss.) Svigermor visste at vi hadde blitt invitert bort nyttårsaften, til venner som også har barn, hun syntes det var en veldig god idé, selv om hun forsåvidt var innstilt på å feire med oss. (Er nok egentlig litt glad til, hun er glad i en skikkelig fest). Så nå hadde altså han med en liten pose med det vi skulle more oss med på nyttårsaften. Men jeg jaget ham på dør.

Griner.

[Gjest Liselotte]

Stakkar småjentene mine, de fortjener bedre!

De andre kommer ikke til å forflytte tidspunktet for bassengtur. Jeg må skuffe treåringen min. Blir klin umulig å dra med seg begge klokka tolv, da er den minste sannsynligvis trøtt. Eller, hvis hun sover lenge som i dag (hvilket er lite sannsynlig, hun sovnet tidlig i kveld), kan jeg kanskje vurdere å ta med begge.

Skal (skulle?) dra med to småjenter på 4 og 7 og deres far, moren skulle jobbe. Kjenner dem begge fra studietiden. I meldingen i sted kunne jeg ikke dy meg og skrev at her er alt et helvete, at jeg ikke aner hvordan dette skal gå. Han skriver tilbake at hun ringer meg når ungene sover. Men jeg svarte at snilt, men heller i morgen. I kveld er jeg ikke så veldig snakketrengt.

Kanskje jeg skal dra til foreldrene mine? En times flytur... Har bestilt billetter til meg og ungene til begynnelsen av februar. Kan vel endres, mot gebyr? Men jeg skal jo på jobb på mandag...

[Gjest Liselotte]

Alle de vakre tingene jeg har fått og arvet av svigermor, klær og smykker. Alle de fine maleriene. Alle de flotte tingene jentene har fått av farmor og farfar, ting de har laget selv. Mine svigerforeldre, så glad i dem, selv om de har sine særheter, i hvertfall svigermor.

Da vi kranglet her for to dager siden, var svigermor megler, vi skulle liksom finne en løsning, en midlertidig løsning, altså han flytte ut for en måned eller to. Jeg vrang, jeg hadde behov for å lire av meg mest mulig av mine frustrasjoner over mannen, kalte ham det ene og det andre (brukte ikke stygge ord, men omtalte ham som fullstendig initiativløs, en som hater ansvar og plikter, og tusen, tusen andre ting), svigermor med forståelse for mye av det jeg sa, var enig, har prøvd i mange år, ja alltid, å få ham til å forandre på ting ved seg. Men samtidig var han ikke bare sånn før, han har forandret seg. Forandret seg etter at han fikk familie, etter at han begynte å leve hverdagen sammen med meg, da?? Jaha, så det er MIN skyld at han oppfører seg umulig, IKKE FAEN! Sa jeg. Ikke faen at noen skal få lov til å gi MEG skylden for at han er sur fra morgen til kveld, det godtar jeg rett og slett ikke! Svigermor ga meg rett i mye, men sa meg også i mot, jeg ble vill og gal, skrek til både ham og henne, han hevet også stemmen, det stod ikke på det, men jeg kjente det var hakket før jeg freaket ut. Men svigermor forstod mye, tror jeg. Tror jeg. Hun er egentlig ganske klok.

[Gjest Liselotte]

Fyllt til randen av selvmedlidenhet. Hvordan i alle dager greie å tenke på ungene i alt dette? Jeg nekter å tro at dette bare går én vei. Samtidig, hvordan kan det annet, når jeg ikke greier å oppføre meg så mye som en milimeter rasjonelt?

Hvorfor har det gått så galt?

Vi var veldig forelsket. På mange måter forskjellige, men samtidig like på andre måter. Det var småtterier fra begynnelsen, men bagateller, trodde jeg. Og det var det vel egentlig også. Så kom barna, og for ikke å snakke om, hverdagen. Hverdagen først, barna etterpå. Voksne nok, begge to. Jeg ønsket det veldig, han kunne nok ventet.

I snart fire år har jeg følt at det er jeg som er primus motor i familien. Han på sin side har ment at jeg styrer for mye - klassikeren. Menn som synes at kvinner styrer for mye. Jeg synes ikke at jeg har gjort det. Det er mye styr med to små barn, dårlig økonomi, arbeidsledighet, hverdagsrutiner. Og ja, det har blitt mye styr for meg, for han har ikke bidratt mer enn et minimum. Alltid på bakfoten, alltid med innvendinger, alltid negativ og pessimistisk. Ja, det er han som har tatt flest oppvasker, vasket golv og støvsugd mest og dessuten vasket do og bad flest ganger. Men hva med alt det andre?? Hva med rydding, hvilket det er sinnsykt mye av i en liten leilighet med to små barn? Mye, mye mer enn folk som ikke har barn kan greie å forestille seg. Selv om vi (jeg!) alltid har prøvd å ha færrest mulig overflødige ting, både av leker og alt annet. Hva med klesvask (har til tider følt meg som en vaskeribetjent) - sortering, hengig, bretting, legge på plass, lappe, merke, sy opp, legge bort det som er for smått, hente ned fra boden etter hvert som den yngste vokser inn i klær som er lagt bort etter den eldste, til enhver tid oversikt over hvem som trenger hva. For ikke å snakke om oversikt over barnehageklær, tørking av våte sådanne så de er tørre til neste dag, sortering av ullklær, luer, skjerf, votter ullsokker i kommode i gangen, hvem legger ALLTID på plass klærne som han og ungene slenger fra seg på den nærmeste overflaten idet de kommer inn døra? Hvem følger med når skoene blir for små, og sørger for å skaffe nye? Mens mannen surmuler - ungene, alltid ungene, hva med meg, jeg har heller ikke sko! Hvem impregnerer? Hvem sørger for at vi får arvet klær fra venner og slektninger? Hvem har å gjøre med ALT av klær i dette huset? Han greier knapt holde orden på sitt eget. Hvem pakker ALLTID når vi skal ut av huset, om det så er for tre uker eller en ettermiddag? Hvem pakker alltid ut av kofferter, vesker og bager etterpå? Hvem tørker støv, vanner planter, rydder i bokhyller og TV-benk? Hvem kaster papirer som hoper seg opp? Hvem sorterer papirer, i viktig, halvviktig og kastes? Hvem følger med på regninger som må betales? Hvem følger med på ALT annet av krav og frister som samfunnet rundt oss stiller til oss, alt fra biblotek til lånekasse, skattemyndigheter og andre kommunale tjenester? Hvem følger i barnebursdager? Hvem vet hva som skjer i barnehagen og når? Hvem må alltid ordne med alternative løsninger når dagmammaen er syk? Hvem må alltid finne barnevakt og smarte løsninger når vi begge har noe på tapeten på ettermiddag/kveld? Hvem planlegger ferier? Hvem foreslår hva vi skal ta oss til i helga? Hvem følger opp i forhold til helsestasjon og tannlege? Hvem har brukt minst 50 timer på å rydde på loftsboden, som har sett ut som et krater siden vi flyttet hit for to år siden? Hvem rydder i alt annet av boder, skuffer og skap? Ungenes leker og bøker? Hvem legger bort etterhvert som de vokser fra tingene sine? Hvem sender julekort, invitasjoner til bursdager eller uformelle middager/lunsjer med venner, bursdagshilsener, sørger for at vi har julegaver til alle? Hvem har måttet stå opp hver jævla natt, med ytterst få unntak (kan sikkert telles på to hender) i 3 1/2 år fordi unger våkner om natta? Selv om jeg selv er syk, selv om jeg selv er syk OG høygravid?? Hvem har ALDRI tilbudt seg å ta med seg ungene ut av huset, slik at jeg kan få et øyeblikk for meg selv? Hvem har vært ute med begge ungene samtidig alene bare 2-3 ganger, og da høyst ufrivillig? HVEM? HVEM? Og hvem gjør dette opptil flere ganger i uka? Jeg, kanskje? HÆ???

Kanskje det er derfor det har gått galt. I tillegg til hans før omtalte humør. Null initiativ, og bare surmulig og negativitet når jeg kommer med innspill, utspill, forslag. De fleste andre er idioter. Mine venner er stort sett greie nok, men kjedelige. Null interesse for å omgås venner. I den grad han har noen, ganske enkelt fordi det ikke interesserer ham. Selvforsynt på sannheten, lite åpen for at andre kan ha noe å fare med, være verdt å lytte til og muligens ha noe smart å si. Når jeg sier noe til ham, reagerer han ikke. Jeg må si; hørte du at jeg sa noe til deg? Eller "hørte du hva jeg sa?", fordi jeg blir rett og slett i tvil. Ikke ser han på meg, ikke svarer han, ikke engang med et hm. Ok, det kanskje ikke noe å "svare" på, kanskje jeg bare forteller ham noe trivielt som hendte på jobben eller med ungene, men han kan da for tjusan reagere! Så når jeg da spør "hørte du hva jeg sa?", så blir han selvfølgelig sur. Da maser jeg. Roper jeg navnet hans fra stua og inn til kjøkkenet hvor han befinner seg, svarer han med et irritert JA!!? Regner med at jeg skal kreve noe av ham. Føler at det blir krevd noe av ham hele tiden. Ja, det blir det. Så rart, da. Skal jeg slite meg helt ut, ta på meg 90% selv? Nei, for tenk, det gjør jeg ikke. Jeg er da heller ikke en slik kvinne/jente som synes det er sjarmerende at en mann tar på en bleie bak fram. Eller ikke vet hvor barnas klær befinner seg. Og sånne ting. Men jeg må vel sove nå...

Gruer meg til i morgen.

[Gjest Liselotte]

Jeg er virkelig i ingenmannsland. Aner ikke hva som skjer, aner ikke hva jeg vil skal skje. Det jeg vil, er fullstendig motstridende, og lar seg ikke forene. Eller forresten, jeg vet jo ikke hva jeg vil. Var det ikke det jeg sa? Vet ikke. Vil at vi skal være en familie på fire, men jeg er rasende sinna. Vil at han skal ta seg sammen, være positiv, tåle mer, være mer imøtekommende, litt mer selvoppofrende. Se meg. Ikke at jeg har vært så flink til å se ham, heller. Det sa hun damen vi gikk i terapi hos (for vi har prøvd det, nemlig) også, at hun trodde ikke at noen av oss var særlig flinke til å se den andre. Mye mulig. Men hvordan skal jeg ønske å se en person som er så mye sur og misfornøyd?? Mens jeg automatisk tyr til å forsøke å se det positive i enhver situasjon, se det positive ved et menneske, til tross for at situasjonen eller mennesket tilsynelatende ikke er særlig god/godt, er han stikk motsatt. Dersom noe virker bra, eller et menneske gjør noe bra, er hans innstilling: "Det er jo for godt til å vare" eller "han har nok en baktanke, ingen gjør noe slikt uten å ha noe skit på lur". Hvordan skal jeg ønske å se ham, når han er sånn hele tiden??

Tenker svigermor og svigerfar er rimelig fortvilet. Særlig på barnas vegne. Fortvilet fordi vi krangler så mye, og nå fortvilet fordi jeg er så steil. Redde for at jeg skal skape problemer. Og en del av meg er mer enn villig til det. Mens en del av meg nok vet at når jeg får litt mer tid på meg, kommer fornuften tilbake. Tror jeg. Aner virkelig ikke.

Mine egne foreldre vet ingenting. De bor også langt unna. De vet jo at vi er mye uenige og at jeg ofte er oppgitt og sint på ham, men de vet ikke at det er så ille som det er. Jeg har kamuflert. De ville blitt knuste om de visste. A-4 mennesker, har vært gift i femogtredve år. Mens svigermor og svigerfar er mer sånn seriemonogame. Svigerfar er min manns stefar og min svigermors eks. Vel.

Noe positivt må jeg vel greie å finne ved den mannen også. Får sove på det til i morgen.

Æsj som det blåser ute.

[Gjest Liselotte]

Vi har vært ute i hele dag, i bassenget (fikk minsta til å sove i vogna underveis dit) og på byen for bytting av noe julegaveklær. Han har ikke hentet koffert og sekk. Møtte svigermors samboer + sønn på byen. Prata i noen minutter, men sa ingenting direkte. Bare litt sånn "hva har dere gjort" og "hva gjør dere i morgen". Han spurte meg, altså, ikke jeg ham.

Fikk SMS fra pappa, mannen har ringt dit og fortalt om ståa. IDIOT! Det må da fanden meg være min oppgave, ikke hans! Jeg har da SAGT at jeg selv skal vurdere når jeg skal si noe og hva jeg skal si, jeg vet jo at dette vil knuse dem fullstendig! At det går han, helt blåst, jeg ble drit sur. :veldigsur: Kommer til å skrive en e-post til ham og fortelle ham at han bare kan ligge unna mine foreldre! Han har dessuten alltid gitt uttrykk for at han synes de er slitsomme og kjedelige. Foreldrene mine, snilleste i verden! :evil:

Trøtt som ei strømpe, sovnet ikke før tre i natt. Dels fordi jeg hadde masse sinte tanker i hodet, dels fordi den minste våknet ti ganger mellom to og tre, og endte opp i senga mi.

Og i morgen er det nyttårsaften. Velkommen nye år, hater deg.

[Gjest Liselotte]

Mamma og pappa ringte og ringte, på fasttelefonen (visste ikke da at det var dem - kunne jo vært ham), på mobilen og på den gamle mobilen min. Som jeg har tilbudt ham å bruke etter at han slang sin egen i veggen ved en hyggelig anledning. I ettertiden humoristisk omtalt som "da jeg mistet mobilen i veggen". Jeg var ikke hjemme, men han skulle i følge seg selv kaste den i sofaen, irritert over noe som ikke funket som han ville, og så spratt den i veggen og så i golvet. Men han har ikke villet bruke den, synes jeg maser så mye hvis jeg har anledning til å sende ham en SMS. Som for eksempel hvis jeg ville spørre ham hvilken av ungene det passet best for ham å hente, eller om han kunne handle middag. Eller huske dopapir. Jada, et fryktelig mas. Vel, de ringte altså på alle telefoner, til slutt, etter å ha sendt en melding om at jeg hadde stått i dusjen, at de bare måtte ringe når det passet men at jeg ikke hadde planer om å snakke om ham, snakket jeg med pappa. Liret ut av meg masse irritasjon og klar beskjed om at jeg ikke akter å samarbeide med mindre han innser at hans humør og minimale innsats for familien er roten til det meste av det onde. De er selvfølgelig bekymret.

Det viser seg også at han har ringt min søster og snakket med henne. Hun sendte en melding på den gamle mobilen, i den tro at den var i hans hender, hvor hun fortalte at jeg hadde snakket med pappa, og at hun var lei for situasjonen. Dermed sendte jeg henne noen meldinger også, hvor jeg ettertrykkelig ga beskjed om hvor landet ligger. I følge meg. Diplomatisk som hun er, mente hun at vi burde støtte hverandre (HAHA som om han noen gang har støttet opp om noe som helst som har hatt utspring i meg!! I hvertfall ikke de siste par åra!) og at ting sikkert finner en løsning.

3-åringen ringte ham i ettermiddag, 1-åringen fikk også "snakke" (skravler som en helt!!), jeg hadde høyttaleren på. Han spurte etter meg, men jeg sa at jeg var opptatt. Stekte pannekaker, nemlig.

Nyttårsaften i morgen, det blir en rar nyttårsaften. Skikkelig pes å skulle dra med seg to unger ut i vogn og på offentlig transport mens rakettene freser rundt ørene.

[Lassie]

Ønsker deg et godt nytt år, Liselotte!

Nytt år, nye muligheter Jeg prøver iallfall å tenke slik. Min dagbok har nemlig ikke startet på en så mye mer positiv måte enn din..

Tenker på deg i kveld!

Klem!

[Gjest Liselotte]

Godt nytt år til deg også, Lassie! Skal se om jeg finner dagboken din når jeg bare blir littebittegranne mindre navlebeskuende...

Det nye året er nøyaktig én time gammelt, og her sitter jeg. Det drønner ute enda. Ungene holdt ut til over midnatt, og sloknet i lufta på vei ned til puta. Vi tre var hos venner, spiste megagod kalkun, skravla og dansa. Akkurat passe med unger, slik at 3-åringen koste seg masse. Den minste skulle helst sitte på fanget mitt. Svigermor på svareren i formiddag (jeg tok som vanlig ikke telefonen når jeg så hvor den kom fra), tilbød seg å kjøre meg og ungene både til og fra festen. Og sa at hun tok kontakt igjen. Og i ettermiddag var hun her plutselig, med mannens nøkler. Jeg stum og fraværende. Sa at jeg var ganske vant til å farte rundt alene med ungene, så takk som byr, jeg klarer meg nok selv. Hun fulgte oss til trikken og sa at jeg måtte bare ringe om jeg ville hentes hjem.

Og jeg ringte, svelget stoltheten og ringte.

I morgen kommer hun og svigerfar hit, de ville gjerne treffe ungene, ta dem med ut. "Og du trenger kanskje å være litt for deg selv også". Tja, jeg er vant, jeg, til å ha null tid for meg selv. Blir nærmest rastløs når jeg får det. Men joda, jeg sa at de bare måtte komme. De er strålende besteforeldre, ungene har godt av dem.

Sendte en e-post til mannen tidligere og ba ham betale to regninger på tilsammen over 5000 kroner. For jeg er så godt som blakk. Og det er tre uker igjen til lønning. Og han er arbeidsledig. O elende! :veldigsur:

[Gjest Liselotte]

Kvart over seks i morges skulle de opp! :o Men jeg overtalte dem til å sove videre, den minste måtte over i min seng, men jaggu gikk det. Yngstemann sov til halv ti, den eldste til halv elleve. Så da er jeg sånn nogenlunde levende i dag likevel.

Svigermor og svigerfar, som altså ikke er gift, skulle komme mellom 12 og 14 for å ta med ungene ut, det var avtalen. Regnet jo med at faren ville være sammen med dem. Men i stedet kommer bare han klokka fem på to, svigermor hadde satt ham av her, og så kjørte hun for å hente svigerfar. Etterpå skulle de komme hit. Men den historien fikk ikke jeg så klart og tydelig, så da mannen kom i stedet for de andre to, klikka jeg. Ikke hysterisk klikk, men jeg ble rimelig sur, for å si det sånn. Ringte svigermor og spurte hvor det ble av henne, at jeg ikke hadde invitert noe besøk hit i dag, så mannen kom til å dra ganske temmelig med én gang! Det endte med at jeg bare la på røret, etter at vi (jeg) hadde kranglet et par-tre minutter. Gikk ut på balkongen, mannen kom, hadde muligens hørt noe av samtalen med svigermor, han var påkledt, jeg ba ham dra et visst sted. Han forsvant, og da jeg kom inn fra balkongen sekunder etterpå, var han borte.

Fæl, ekkel følelse i magen.

Fjernet all pynt fra juletreet, baksa fælt for å få det ut på balkongen, kastet det ned. Tok med ungene ut, kasta treet hvor instruksen sa det skulle kastes. Tente noen stjerneskudd. Minsta bare grinete, hoppet over luren hennes i dag ettersom hun sov så lenge i morges. Nå sover hun allerede.

Dessuten er svigerforeldrene her. De kom i halvfemtiden, samtidig med at vi skulle gå inn igjen. Ble med inn, svigermor laget mat. Det ble ganske ok, jeg tødde opp litt etterhvert. Nå skal den eldste også i seng, forundrer meg ikke om de tenker å bli igjen, og prate. Har ikke lyst.

Svigermor har foreslått at jeg skal sykmelde meg en uke eller så. Reise til foreldrene mine (med ungene), eller hjem til henne. Hun bor i utlandet. Jeg har tenkt på å sykmelde meg, men må jobbe en uke først. Mye å gjøre. Dessuten holder det meg igjen, at den eldste absolutt har godt av å være i barnehagen og leke med andre barn. Hun blir litt gær'n av bare å drive rundt med meg og lillesøstera. Den minste har også godt av å være litt ute av huset sammen med andre, dagmammaen og et nesten jevnaldrende barn. Hva skulle vi finne på i dagesvis hos mine foreldre?? Jeg er ikke av typen som koser meg med ungene ute i all slags vær. Er gjerne ute en stund, men ikke for enhver pris. Er det strålende vær og jeg har en grunn til det, kan jeg gjerne være ute fra morgen til kveld. Men det er vel ikke til å stikke under verken en stol eller et bord at jeg er en ordentlig stuegris. Er ikke lat, men jeg liker meg når jeg kan pusle innendørs.

Ok, legge den eldste. Håper de drar etterpå. Jeg har nemlig noe fore.

[Gjest lmari]

Du skriver så godt og så nært om det som må oppleves som forferdelig vanskelig. Du virker så reflektert, samtidig som jeg ser hvor barnslig frustrert og sta du er.

Vit at jeg tenker på deg, og at jeg virkelig håper dette kan løse seg. På den ene eller den andre måten. Hvis dette er sånn som jeg har en følelse av, så er det ikke sikkert at det at dere finner sammen igjen er den beste løsningen. Dere virker så grunnleggende forskjellige...

Husk at det er lov å være sint, lei seg og redd. Man kan ikke alltid knipe rompa sammen og bare være flink jente som fikser alt...

[Gjest Leola]

Har lest hva du skriver, Liselotte og jeg føler med deg - uhyre vanskelig situasjon du er i.

Da jeg leste i begynnelsen så tenkte jeg at dere hadde hatt behov for rådgivning - men ser jo at dere har prøvd det også.

Jeg har selv vært gjennom ekteskapsproblemer da ungene var små. Det er ikke lett å være alene med små barn - men det er ikke lett å være i forhold som ikke funker heller. Det høres ut som dere innerst inne er glad i hverandre fremdeles - jeg tipper at dere er sammen igjen snart. Kanskje dere bare trenger en liten pause ?

Uansett så leste jeg et treffende sitat et sted:

Man kan ikke være modig hvis det bare har skjedd vidunderlige ting med en

Så tiltross for at livet kjennes mørkt og tungt akkurat nå - så vil gjøre erfaringer som du vil vokse på.

Og selvom vi nå opplever en tragedie uten sidestykke i Asia - så er historien din sterk lesning. Fordi de fleste av oss kvinner kjenner oss igjen i fortellingen din og kan nikke gjenkjennende til det du skriver.

Lykke til videre, Liselotte.

Klem fra

[Gjest Liselotte]

Ok, nå griner jeg så jeg ikke ser skjermen, pga. tusen kilo selvmedlidenhet utløst av en pm, hilsen fra lmari (som egentlig "kjenner" meg) og fra Leola, tusen takk alle tre for gode ord. (Finnes det ingen smiley som er mer desperat enn denne??)

Livet mitt er ødelagt om dette blir enden på soga, hjertet mitt blør for de små, som den eldste sa i dag "Jeg vil ikke at vi skal være bare tre!"

Føler ikke at jeg greier sette ord på noe av dette, det er en fullstendig ikke-tilværelse, jeg vet at jeg for nesten enhver pris vil ha min lille familie samlet, men samtidig vet jeg ikke hvordan det skal kunne gå til, hvordan skal vi kunne leve sammen som om ingenting, det er vel ikke mulig.

Svigermor og svigerfar ble til halv åtte. Det var så fint å ha dem her, ungene koste seg. Men samtidig var det så inderlig vondt, jeg hadde tårer i øynene nesten hele tiden. Har en halvveisavtale med dem for i morgen, aking med den eldste. Men min avtale med en venninne, hvor jeg da tenkte å ta med den yngste, går kanskje i vasken, hun er syk. Så vi får se i morgen tidlig.

Har klippet håret, tok den sløve papirsaksa, stilte meg foran speilet på badet og klippet det lange håret mitt til under ørene. Det var vanskelig å få det til bak, og det ser helt for jævlig ut. Men er det ikke det gale kvinner gjør på film, når de er desperate?

[Gjest lmari]

Vennen min.

Jeg trodde nok det var du. Men turde ikke si noe, tenkte at det var best å ikke "oute" deg. Men det gjør så utrolig vondt å lese hvor vondt du har det, særlig fordi jeg vet hvor bra du også har hatt det, hvis du skjønner.

Samtidig så er jeg ikke overrasket over at ting er som de er mellom dere to. Nå vet jo jeg bare din side av ting, men jeg skal gjerne innrømme at jeg har stusset over hans oppførsel mange ganger. Skal ikke dere være et team, da? Som takler de kjipe tingene sammen? Det kan jo ikke være sånn at han bare henger med, og så ordner du alt?

Kjenner faktisk at jeg blir sint på han også. Herregud, det føles nesten patetisk, å bli sint på noen jeg aldri har sett eller kommer til å treffe. Men jeg blir det. Sint, altså. Han behandler deg så dårlig, og du fortjener bedre!!!

Kan man bli glad i noen man ikke har truffet? Ja, jeg tror det. Og da er det ekstra vondt når den personen har det vondt. Og jeg kan jo strengt tatt ikke gjøre noe for å hjelpe. Ikke annet å lese her inne, kanskje svelge tungt et par ganger for at ikke tårene skal renne når jeg sitter på jobb i natten, og så tenke mye på deg.

Og kanskje komme med noen trøstende ord? Jeg tror at du er sterkere uten enn med. For uten så kan du bruke all energien din på bare dere tre. Han virker som en som tapper deg for energi, i steden for å være den som gir deg ekstra styrke. Og uten kan du kanskje bli den blide og livsnytende jenta som jeg vet at finnes der inne? Kan du det med?

Dine jenter er ikke de første som eventuelt opplever at mamma og pappa går fra hverandre. Og er det ikke bedre at de har en mamma og en pappa som er fornøyde og lykkelige, heller enn et foreldrepar som drar hverandre ned?

Jeg bare spør, jeg tenker så mye når det er langt på natt og jeg blir rørt. Jeg har ikke fasiten, men jeg har kanskje noen nye spørsmål til deg?

Det viktigste spørsmålet er egentlig enkelt: Har du ikke bedre uten enn med?

Jeg tenker på deg.

[Gjest Liselotte]

lmari, jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke. Om det er bedre uten enn med. Ikke med for enhver pris, men jeg kan ikke begripe at det skal være umulig å gjøre ting bedre, langt, langt bedre. Og jeg vil helst være med, blir dårlig av tanken på delte barn som flytter rundt... De ville definitivt ikke blitt de første ungene med oppsplitta foreldre, men jeg vil ikke det for ungene mine! Jeg vil heller ikke at de skal oppleve stadig krangling, jeg vil heller ikke oppleve det selv, føle på konstant dårlig stemning resten av livet. Men det må da være mulig???!!!??!! Å lage god stemning? Jeg begriper det virkelig ikke, jeg gjør ikke det. Takk for innspill, lmari, trenger det.

Fremdeles skriker hver celle av meg etter å straffe ham, men samtidig er ikke trangen til å hive ut tingene hans så stor. I går var jeg nesten på nippet til å sette på meg gifteringen igjen.

Sovnet ikke før tre i natt. Hører ikke noe fra venninnen min, så jeg regner med at hun er syk. Finne på et alternativ, kan ikke gå inne her hele dagen. Annen venninne?

[Gjest Liselotte]

Vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver denne dagboken, det føles egentlig som om ingenting hjelper, ingenting kan få meg til å forandre standpunkt til noe som helst. Jeg har fremdeles null lyst til å snakke så mye som ett ord med ham, jeg har lyst til å straffe ham for det jeg mener er slett, for ikke å si elendig, innsats som familiefar (men jeg vet at det er dem som er 1000 ganger verre!) ved å nekte ham å være sammen med barna. Som selvfølgelig er imot både lov, fornuft og ungenes ve og vel. Men jeg greier ikke la være. For meg finnes det to alternativer, enten kommer han hit, skjerper seg kraftig og er pappa på heltid, ellers så kan han bare holde seg unna.

Selvfølgelig er ikke det riktig mot ungene. Jeg vet det. 3-åringen er jeg overbevist om at reagerer på at han ikke er her. Innimellom er hun sint, hun hyler, hun slår. Det er hans skyld, det er han som ikke er her, det er han som har oppført seg dårlig, som ikke har vært villig til å ta seg sammen for barnas skyld.

Jeg makter ikke å være blid og hyggelig mot ham for barnas skyld, det gjør meg vanvittig vondt og jeg føler meg ond, men det er sannheten. Klassikeren.

Jeg har lært (minst) én ting, det er at jeg skal aldri dømme den ene eller den andre part i et forhold fra utsiden. Det er nesten umulig å vite hva som ligger til grunn for ting. Har opplevd både kvinner og menn som tilsynelatende oppfører seg helt irrasjonelt og idiotisk, har i mitt indre dømt dem som slik eller sånn, men nå vet jeg bedre. Muligens ikke alltid, men i hvertfall ofte, har folk en grunn til adferd.

Mannens grunn til adferd er at han er misfornøyd med livet sitt. Misfornøyd med at det stilles krav, at han tvinges inn i rutiner, at han har ansvar han ikke kan løpe fra. Misfornøyd med mas, misfornøyd med alt.

Vi endte opp på juletrefest, invitert med av den andre venninnen min. Det ble i grunnen et pes uten like, alene med to små unger på juletrefest... Den eldste dro tidligere med farfar, de skulle lage snømann og være mye ute. Og selvfølgelig treffe pappa, jeg visste jo det. I følge svigermor, som kjørte oss hjem fra juletrefesten, illskrek 3-åringen da hun skulle dra derfra. Hun vil aldri dra fra noe sted som helst, det er ikke noe nytt, men svigermor mente at dette var annerledes, at hun ikke ville dra fra faren. To følelser dukker opp i meg, først og fremst

* stakkar, lille uskyldige gullet mitt, men også

* der ser du, ditt nek, hva du har stelt i stand

:evil:

[Gjest lmari]

Er det lov å spørre hva slags liv han egentlig ser for seg? Der det ikke stilles krav eller noe til han? Klarer han å sette ord på hvordan livet skulle ha vært for at han skulle ha vært fornøyd? Og i så fall - er det et liv du kan tilby han? Et liv du kan leve med?

Jeg bare spør.

Jeg synes du skal kjenne på alle de følelsene du har, jeg. Kanskje denne dagboka hjelper deg å sette ord på dem, å tørre å tenke på dem, dra dem fram i lyset sånn at de blir virkelige. Du må også få lov å føle alle følelsene i spekteret - det er kanskje bare på den måten du kan komme deg gjennom dette.

Og jeg kjenner meg veldig godt igjen i de tankene som går på at selv om andres unger er skilsmissebarn, så skal ikke mine være det. Og så tenker jeg at det er et slags nederlag å skilles, at da klarte jeg ikke oppgaven min eller hva jeg skal si. Så jeg skjønner at det ikke er noe enkelt valg.

... men å bo litt fra hverandre må da kunne fungere som en midlertidig løsning, for å se hva som skjer?

[Gjest Liselotte]

Jeg har spurt ham en million ganger, hva er det du vil?? For han har jo stadig snakket om hvor ille livet hans er, alt er bare dritt, han lever sitt liv for andre, ikke for seg selv. Men får han spørsmål om hva han vil, vet han ikke. Og innrømmer gjerne det. Han vet bare at han er misfornøyd, men er ikke i stand til å ransake seg selv og mulighetene for å gjøre noe med det. Han har mange ganger sagt at han nok ikke egner seg som far og familiemenneske. Neivel.

Så spør du meg, så spør jeg noen andre. Hvem som helst andre... For jeg aner ikke, og det gjør han ikke selv, heller.

Idet vi gikk ut av bilden da svigermor hadde kjørt oss hjem, sa jeg: "ALLTID når vi skal inn og ut av bilen, kjefter og smeller han, blir sur fordi det er så mye pes (inn/ut av bilen med unger som ikke vil, sette fast unger som ikke vil, demontere vogn og plassere i bagasjerom, diverse vesker/bylter som skal på plass), kjempeirritert fordi det skal være så mye styr, HVORFOR KAN DET IKKE VÆRE MULIG Å BARE TA EN TUR UTEN AT ALLE SKAL STYRE SÅNN?!!?" Samma leksa hver gang, han banner og kjefter. (Vel, i hvertfall veldig ofte). Og svigermor sa; "Vet du, jeg tror det løpet er kjørt..." Sånn liksom; "ikke si noe mer, det er ingen vits, det er uansett for sent, du kommer ingen vei med å tenke på det som var..." Da ble jeg enda mer... Vet ikke hva ordet er. Ikke helt "lei meg", for det høres nærmest stakkarslig ut. Desperat?

[Gjest Liselotte]

Og for en time siden ringte pappa. Bekymret, spør hvordan jeg har det, om jeg har det fælt, om det er slitsomt, "for jeg vet at du ikke har det bra". Jeg blir GAL av å høre sånt, det gjør ting så mye verre, jeg er altfor stolt og sta til å innrømme noe som helst. Det er klart at jeg ikke har det bra, de mest overveldende følelsene er redsel, håpløshet og sinne. Tror jeg. Og en helt vanvittig følelse som ikke har navn, som dreier seg om ungene.

Pappa ville komme, jeg sa at det blir ikke aktuelt. Jeg var hard og steil og vill og gal, sa det samme til ham som jeg har sagt til svigermor, og til mannen, mens jeg enda snakket med ham. At min vilje til samarbeid er rusten, svært rusten. Og så den samme leksa om at det straffer seg å ikke få til avtaler, at det går utover barna og dessuten meg selv.

IKKE MAS, jeg VET hva som er fornuftig, men jeg akter ikke å være det, DET ER UMULIG FOR MEG Å VÆRE FORNUFTIG FORELØPIG!!

Med besøk av pappa ville ting på én måte blitt langt verre, ungene ville syntes det var strålende, mamma og pappa ville følt at de hjalp til, det praktiske ville blitt lettere for meg. Men mitt nye jeg, mitt steile, stae, innbitte og bitre jeg, blånekter å ta i mot hjelp fra noen som helst. Jeg sa at jeg ikke vil ha besøk. Det var nok skikkelig dårlig gjort av meg, de er jo så bekymret og vil jo så gjerne hjelpe. Jeg måtte love å si ifra straks jeg ombestemmer meg. Gjerne senere i kveld.

Skjønner ikke hvordan det kan bli mulig, å ombestemme seg.

Samtidig skjønner jeg ikke hvordan ukene framover skal bli, i morgen skal jeg i utgangspunktet på jobb. Men den minste har fri fra dagmammaen. Jeg blir nok hjemme, får skrive en egenmelding. Den eldste skal i barnehagen, hun gleder seg til det. Og jeg gleder meg til å få henne inn i rutinen igjen, i det normale. På den fronten, i hvertfall. Jeg har virkelig vondt av henne, jeg er sikker på at hun har skjønt at det må være en grunn til at pappa ikke er her, og jeg er helt sikker på at hun ikke liker det. Kanskje tror hun også at det er jeg som ikke lar ham være her, og hun har jo på sett og vis rett. Det er ikke jeg som har kastet ham ut, men nå når han først er ute, er jeg jo ikke interessert i å se ham. Hun har kanskje skjønt det. Hun virker i hvertfall sint. Like etter at vi hadde kommet hjem i kveld var det et eller annet hun ikke fikk lov til, og det gjør henne ganske på tuppa for tiden. Det er jo helt normalt, hun er tross alt 3 1/2, men jeg synes at reaksjonene hennes er blitt mer desperate. Hun setter i et skikkelig hyl, roper DUMME, DUMME, DUMME MAMMA! (Eller dumme noen andre, men det er vel som oftest meg det går ut over, da det er jeg som er mest sammen med henne). I det siste har hun også begynt å slå/sparke, og det gjorde hun altså i kveld. Jeg har sagt til henne mange ganger at det ikke er lov, at folk blir lei seg om hun gjør det, at mamma blir lei seg. Og nå i kveld ble jeg grepet av ett eller annet da hun gikk løs på meg, og begynte å grine. Hun ble forskrekket, selvfølgelig, lo litt nervøst og gjentok flere ganger "Snille, snille mamma" og "Jeg er glad i deg" (som hun sier veldig ofte). Lover meg selv at jeg aldri skal grine foran ungene på den måten, men de tusser meg fullstendig ut noen ganger.

Nå skal jeg klippe litt mer på håret mitt, det ble litt snålt og skjevt på sidene.

[Gjest Liselotte]

Det var forresten tanken, å bo litt fra hverandre som en midlertidig løsning. En måned eller to. Men med min steinharde oppførsel er jeg redd veien tilbake blir stadig trangere. :veldigsur: