Jeg liker ikke stebarna mine..

[AnonymBruker]

Utrolig at det er så mange andre stemødre som kan "Kjenne seg igjen i" å ikke like den andre partnerens barn. Askepott er virkelig en reell situasjon med en stemor som virkelig ikke likte jenta, vet jeg går utifra en disney film. Men ikke kom her å tro at de barna som ikke er deres biologiske barn ikke merker noe til deres væremåte. Drøyt å lese dette av voksende kvinner. JA jeg kan forstå at du som person er aller mest glad i ditt eget barn, MEN hvordan kan du barnet til personen du elsker? Nei vet du meg hva. Da har ihvertfall den mannen og de barna det MYE bedre uten deg/dere. 

Anonymkode: fa04a...f0c

[brownbrown]

men det er jo mannen du er sammen med, ikke barna. du kan fint være sammen med ham uten å ha noe særlig med dem å gjøre. de blir uansett eldre og da kan det været ditt syn forandrer  seg. syns det blir dumt å ødlegge et helt forhold bare fordi han har barn du ikke liker, da kan du umulig elske ham

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg setter faktisk spørsmålstegn med dine evner ved å være mor og håper faren her får hovedomsorg for felles barn når dere splitter opp. 

 

Anonymkode: f055c...63a

Ingen har grunn til å angripe TS så voldsomt bare fordi hun ikke liker partnerens/farens barn. 

Det er jo en ærlig sak. Samtidig er det ikke bra for barna hans, for de merler selvsagt at TS ikke liker de...: - ( 

TS burde ta seg sammen kraftig. Barna merker jo alt og kan bli skadelidende!

Anonymkode: 2bcbc...0e8

[tussi680]

Du kommer uansett hva du enn gjør til å ta dyktig lærdom av dette som nå vil skje. Garantert! 

Den som havner i en sånn situasjon, vil jo leve med følgene som dukker opp. Og anger vil komme, i en eller annen form, tenk litt på at det er ikke kun deg det handler om, det handler også om andre mennesker, du har involvert deg i et forhold, og du bør tenke at de er mennesker like så vel som deg. Med følelser, med reaksjoner, osv. Som man reder så ligger man.

[a l'orange]

⭐

Endret 15. november 2020 av a l'orange

[Ulrikke]

Jeg trodde jeg ikke likte mine stebarn (jeg har tre). Jeg lurte på hva som var galt med meg siden jeg følte det sånn...

Etter mye selvransaking forsto jeg at det var situasjonen jeg ikke likte. Når de var her var jeg tjener, hushjelp og kokk - en rolle jeg ikke trivdes i... Jeg var barnløs før jeg møtte min samboer, og hele settingen ble veldig uvant for meg....

Da jeg skjønte hvor skoen trykket, ble det etter hvert litt enklere. Sambo måtte rett og slett på banen, jeg nektet å ha dårlig samvittighet om jeg dro ut (de skulle tross alt ha samvær med far) en dag de var hos oss, og jeg sa NEI til ting jeg ikke ville. Resultatet ble at jeg fikk det mye bedre, og dermed fikk vi alle det bedre... Etter litt tid hadde jeg LYST til å bidra på mange måter igjen, men forskjellen var at da var det av fri vilje...

Vi fikk et felles barn som også gjorde at ting gikk seg litt mer til, selv om jeg også følte at far her var mye mer tilstede når stebarna var her enn når fellesbarnet var alene.

Nå har vi vært sammen i 15 år, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad i mine stebarn. Jeg har ikke samme følelser for dem som for mitt barn, men jeg er glad i dem og vilel gått gjennom ild og vann for dem om de trengte det. DET hadde jeg ikke trodd da jeg følte jeg ikke likte dem!

Er det mulig at TS rett og slett ikke liker situasjonen? At det ikke er ungene direkte, men et eller annet ved hele settingen?

[AnonymBruker]

Barnevernet burde stått på døra di, men du er vel av dem som smiler og sjarmerer deg ut av det. Skremmende lesning det du legger fram. 

Anonymkode: 5103b...749

[AnonymBruker]

12 minutter siden, a l'orange skrev:

Jeg mener du tar feil. Her inne finnes det både jævlige mødre og jævlige fedre, jævlige stemødre og jævlige stefedre, og de som holder med kun en av gruppene og alltid har ting å utsette på de andre gruppene.

Det blir for dumt.

Det man må skille mellom er de voksne omsorgspersonene som er sunne for barn og de som ikke er det. Så enkelt er det. Det er de menneskene der som barn knytter seg til og blir glad i. Alle voksne har valget om hvilke barn de omgir seg med, det gjelder alt fra biologiske barn, adoptivbarn og stebarn. Barna selv har ingen valg, så som voksen har man det fulle ansvaret, helt uavhengig formell relasjon.

Og for å være helt ærlig høres du ut som en som burde holde deg unna unger. Du tenker jo kun på deg selv. Hvor ønsker du å være om 1 år, 5 år, 10 år? "Ønsker du å leve livet annerledes...bli ferdig med denne mannen og barna hans." 

"Denne mannen" som du så fint kaller han, og som så mange allerede har anbefalt henne å bare reise fra, er faktisk far til hennes barn.

Det finnes mange måter å løse dette. Det å reise sin kos er kun en av de måtene. Og bryr du deg bare litt om andre enn deg selv, så er selvsagt ikke det førstevalget.

Jeg er delvis enig - og delvis uenig med deg. Poenget mitt er at det finnes enormt mange "onde stemor"-tråder her inne, og det kan selvfølgelig ha sammenheng med brukerne som typisk deltar i disse trådene. Det er neimen ikke lett for noen, riktignok heller ikke biologiske mødre og fedre, å spørre om råd på forumer som dette all den tid alle med glede mener noe i alle retninger, og heller ikke sparer seg for generalisering i de ekstreme ytterpunkter.

Du har ingen forutsetninger for å vite hva slags utdannelse jeg har, hva jeg jobber med, eller hvordan jeg fungerer som omsorgsperson. Her tar du deg noen friheter og prøver deg på noen hersketeknikker som vitner om både manglende kunnskap og forståelse for det underliggende temaet. Selvfølgelig ingen overraskelse all den tid dette er et nettforum hvor alle er anonyme og ingen vet noe om noen, men likevel - kleint! Til din informasjon ønsket barnevernet sterkt at jeg skulle bli hos min eks fordi barnet og jeg hadde et godt forhold, jeg hjalp barnet med alt det trengte (som foreldrene dessverre ikke klarte eller forstod) og tok gladelig med meg barnet på utflukter, kjøpte klær og hva enn det trengte. Jeg bakte kaker til bursdager, pakket inn gaver, tok med barnet på lekeland og alt mulig - og jeg mislikte ikke barnet som sådan, men jeg orket ikke å leve med at h*n ikke fikk god nok hjelp verken fra foreldre eller andre instanser. Mitt problem var heller at jeg brydde meg for mye. Men som du er inne på, så har ikke barnet det privilegiet å ha valget når foreldrene ikke lenger er sammen - barnet har i teorien ikke så mye å si angående partnervalg, selv om noen foreldre (inkludert min eks) tar barnets meninger på alvor og bruker god tid før nye partnere introduseres osv. Og for meg som ble utslitt av å se på et barn med store atferdsutfordringer som ingen tok på alvor før ting allerede hadde gått så langt at barnet var uønsket hos så å si alle klassekameratene sine, med en mor som saboterte for eget barn og unnskyldte seg i alle retninger + en far som ikke ante hva han drev med eller hvordan han kunne ordne opp i utfordringene barnet hadde, så anså jeg det som best både for meg selv og for den familien at jeg avsluttet forholdet før barnet ble for avhengig av meg. For jeg orket ikke, og kunne ikke se for meg et liv der, med den familien og de utfordringene som fulgte. Jeg tror dessuten man skal være svært forsiktig med å ta på seg mer enn man kan "bite over", særlig når det gjelder utfordringer som har med mennesker å gjøre, fordi følgene kan bli store når det er barn involvert.

Samtidig tror jeg du er ute på viddene hvis du i fullt alvor mener at voksne mennesker ikke skal kunne tenke på seg selv. Mener du oppriktig at et menneske skal sette alle sine drømmer, ambisjoner og ønsker i livet til side for å være stemor? Å tro at en kvinne kan ha det som sin store ambisjon i livet og virkelig å forvente at hun skal kaste alt hun tidligere har drømt om og ønsket på båten for stemorsrollen og forgude både den, barnet og alt som følger med helt uten noen negative noter overhodet, da lever du i en parallelt univers. En mann som ikke bryr seg nok om de barna han har fra før, som ikke setter grenser, følger opp eller viser interesse for familielivet fortjener i mine øyne ikke noen annen betegnelse enn "den mannen". Det fordrer selvfølgelig at fremstillingen her er korrekt, noe man må anta i slike tråder, hvor mitt inntrykk er at mannen (ifølge TS) helst unngår å være pappa unntatt når hans egne biologiske barn er der, og da kun for dem, og således er TS strengt tatt nesten for alenemor å regne til deres fellesbarn samtidig som hun har egne fra før som han heller ikke engasjerer seg i. Når hun da i tillegg forventes å leke happy family for hans barn uten at han engasjerer for deres felles barn eller for hennes ser jeg et paradoks jeg ikke hadde klart å leve med. Det er interessant at ingen andre har tatt opp dette punktet, og da tenker jeg som så at dette er en tenkning om kjønnsroller hvor kvinnen alltid forventes å være en form for morsfigur, da gjerne til både egne, felles og hans, mens mannen slipper unna alt og alle uten at noen anser det som en uting. 

Bryr du deg om ditt eget ve og vel, dine barns og fellesbarns - og stebarns - livskvalitet, så tenker du på hva slags liv du og mannen faktisk er i stand til å tilby til dere alle sammen. Det er utopisk å forestille seg at mannen skal våkne opp en morgen og plutselig ha bestemt seg for å engasjere seg i vesentlig større grad enn han gjør i dag. Men så lenge han har en stemor å dumpe ansvaret for sine egne barn og fellesbarn på så er vel ståa bare flott og nåde damen som klager. Det er neppe særlig ålreit for barna til TS heller dersom stefar ikke viser dem samme interessen som han viser for egne barn, men heller ikke den problemstillingen ser det ut til at noen har tenkt å dra opp.

Dette med at kvinner er kvinner verst er det dessverre fortsatt stor sannhetsgehalt i.

Anonymkode: b8729...3aa

[ViljaH]

La være å vaske klærne deres, handle mat, alt arbeid de fører med seg? La far ta det. Så har du bare positive ting med dem. Du kan også iblandt overlate alle ungene til far og ha egentid.

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå hva du mener, men er det ikke situasjonen? Hvis far handler, lager mat og vasker klær når dere har barna, så kan det jo hende ting letter litt for deg? Har barna oppgaver feks? Kan bli mye irritasjon om det er "fri flyt" og far ikke tar ansvar. Håper det i bunn er far du er irritert på her, og at dere finner ut av det  

Anonymkode: 8e125...1be

[Gjest Margo]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stemortråder altså, må bare elske dem. Alt hatet og drittet man tydeligvis skal finne seg i når man som stemor prøver å lufte frustrasjon og få innspill til reelle problemstillinger. Og gudene forby at det går an å bli lei av andres barn som man forventes å betale for, vaske for, kjøre, hente, lage mat til, hjelpe med lekser osvosv. - hvorfor er det sånn at hvis en biologisk mor klager på disse tingene, så kommer "stakkars deg, mannen din er en dott og du er fantastisk som gjør såååå mye for barna"-innlegg, men om kvinnen som klager er stemor, så får hun omtrent beskjed om å skyte seg? At hun ALDRI burde blitt sammen med en mann med barn, for hun må jo skjønne at da må hun finne seg i å få tidenes mest utakknemlige stilling i familien hvor det forventes masse av henne uten at noen gir en dritt igjen, og gjerne også at hun skal gjøre alle tingene mens hun ikke må finne på å MENE NOE om oppdragelse, barnas atferd, og egentlig helst bare skal holde kjeft og smile pent? Ærlig talt. Her aner jeg konturene av mange skilte mødre som taster i sinne og forargelse bak dataskjermene sine - tenk at en annen kvinne kanskje ikke klarer å føle at andres barn er som hennes egne? TENK at det går an å ergre seg over forskjeller i forventninger, til atferd og oppdragelse, og til hvordan hverdagen faktisk kan arte seg i slike familiekonstellasjoner? Verden går under!!!

Alvorlig talt. 

Jeg har vært i en lignende situasjon. Uten å skulle utbrodere for mye, så var det flere grunner til at jeg gikk ut av forholdet, men et barn med store atferdsvansker (som alle andre enn foreldrene så, inkludert skole og barnevern..), og en mor som hver uke hadde en ny sykdom/paranoid episode og stadig grein til far på telefonen at hun hadde brukt opp alle pengene sine (dama levde på NAV, og svei av alt hun fikk der + barnetrygden og bidraget fra far på dritt hver måned, selv om NAV betalte hele husleia hennes) og at ungen trengte klær/mat/treningsutstyr/sett-inn-hva-som-helst. Og nåde mannen om han var uenig med henne i noe.. Når forskjellen på en selv og partner (og eventuelle ekser man er nødt til å forholde seg til) blir SÅ stor, da er det ikke godt for noen part. Jeg var heldigvis forutseende nok til ikke å få barn med denne mannen (og er sjeleglad for det i dag), men siden du har det må dere greie å samarbeide. Barna vil på et eller annet tidspunkt forstå at du misliker dem. Barn er ikke dumme. Og det blir ikke noe bra for noen part. Du kommer til å irritere deg over alt og alle til slutt, og dette vil gå ut over livskvaliteten til dere alle. Forholdet vil skrante, og dere vil ende som bitre. Det er bedre å si takk og farvel og bevare et "forhold" som er vennskapelig slik at samarbeidet rundt fellesbarn blir bra. Det andre får du faktisk ikke gjort noe med.

Hadde jeg vært i dine sko, TS, hadde jeg forsøkt å se for meg hvor jeg ønsket å være om 1 år, 5 år og 10 år. Jeg tror du vil finne at du ikke ønsker å ha det sånn som du har det, og du vet at disse tingene ikke vil endre seg. Ønsker du å leve livet ditt annerledes, så må du flytte ut og bli ferdig med denne mannen og barna hans.  

Anonymkode: b8729...3aa

Må du faen meg skjerpe deg! Å lage en bagetell ut av at stemor sier hun ikke kan fordra barna som bor under hennes tak - som åpenlyst sitter her inne å kritiserer måten de går på, snakker på, ter seg på - ja da er du temmelig kort i hodet! Jeg ville ha reagert på akkurat samme måte om det var biologisk mor eller far som kom med uttalelsen. At også far er drittsekk, som finner seg i at barna hans blir behandlet på denne måten har jeg allerede satt ord på. Det er barn det er snakk om! Uskyldige barn! Som har null mulighet til å beskytte og forsvare seg selv mot disse krekene av mennesker, men fint må finne seg i å bo under hennes tak! Det er faen meg så bak mål at det er til å bli kvalm av! Det er ikke ekteskapsrådgivning dama er ute etter hvis du leser hi en gang til! Hun sier rett ut at hun ikke kan fordra stebarna sine. Åja, når du går inn i et forhold hvor det er barn i bildet, så følger alle oppgavene med også - de ræva, kjedelige oppgavene som du skriver om - det er en del av det å oppdra barn. Folk må lære seg å sette seg inn hva et forhold med barn innebærer FØR de tråkker uti det med begge føtter, for de virkelig skadelidende i disse forholdene er BARNA - som får føle steforeldrenes vrede. 

 

Si meg, ville du selv ha funnet deg i å bli hakket på, sett ned på, kritisert for måten du gikk på, spiste på, snakket på, oppførte deg på 24/7? Nei, da ville kg damene bedt deg om å komme deg bort fort som faen! Det har disse barna ingen mulighet til. Jeg er drittlei av å lese om barn som til de grader forsømmes, og folk som deg som skal lage bagateller ut av det. 

 

[a l'orange]

⭐

Endret 15. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Finn deg en barnløs mann. 

Hadde jeg vært faren hadde du vært utav døra samme dag som du sa det til meg.

Anonymkode: 80796...a03

[AnonymBruker]

Jeg tror mange stemødre føler det sånn jeg. Slet også veldig med å bli glad i mine stebarn før jeg tilslutt gikk ut av forholdet. Og merkelig nok savnet de meg. Tror ikke man er et slemt og fælt menneske selv om man føler det slik. Jeg prøvde i hvert fall å gjøre så godt jeg kunne, stille opp og sånn.  Aldri mer stebarn for meg. 

Anonymkode: 619cb...18f

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har jo felles barn også.. det er vell der det stopper for faren..  han vil ikke ha enda ett barn som ikke bor der fast..

Anonymkode: 82d43...980

Deres felles barn kan vel bo fast hos ham? Er ingen selvfølge at du får hovedomsorgen.

Anonymkode: 29508...ffc

[skogsvandreren]

Skam deg, mulig å være så slem med barna til mannen din, forkastelig!

[carmen81]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke stebarna mine.. Jeg grøsser når jeg hører at de kommer inn døra her hjemme, jeg hater å vaske klærne dems, hater å måtte handle inn mat til de.. Jeg forskjellsbehandler de og mine egne barn tydelig.. Samtidig så klistrer jeg på ett smil og later som ingenting.. Men jeg klemmer de ikke, jeg sier aldri at jeg er glad i dem for eksempel.. For det er jeg ikke.. De er sikkert hyggelige barn, men vi får rett og slett ikke kjemi..

Innerst inne så er jeg en god person og har derfor snakket med samboer om dette.. Jeg har sagt at det beste er om jeg går ut fra forholdet.. Barna hans kan ikke leve slik... Men far trygler meg om å bli.. Hva gjør jeg?

Anonymkode: 82d43...980

Grøsser når jeg leser hvordan du opptrer og tenker om de ungene!! Dette forholdet burde du avslutte tvert pga barnas beste. Ville du likt  om det var dine egne skulle vokse opp med ei slik stemor? Meget tvilsomt! Tror du virkelig ikke at barna hans merker at du ikke liker/er glad i dem? Gå ut av dette forholdet og la han bli sammen med noen som genuint bryr seg ungene hans. 

Endret 21. mars 2017 av carmen81

[AnonymBruker]

Du høres ut som stemoren til mine barn. Hun var så smørblid mot barna mine mens faren deres var tilstede, når han dro på jobb så snakker hun ikke til de engang.

Skal sies at min eks var en smule idiot selv som kastet ut egne barn da han fikk høre dette. Det var ungen sin skyld, så første jula hos far og stemor ble barna mine kastet ut. Siden har de ikke hatt kontakt, far må nemlig ha pappafri på 7 året nå.

Enden på visa er at han nå har våknet og har litt kobtajt, men det vet ikke stemor om. Til sommeren skal han visst skille seg fra det hespetreet.

Barn merker at du tar på deg en maske og du gjør de utrygge i eget hjem. Gå fes barnefar du og la han overta fellesbarn igså. Du høres ikke ut som en egnet mor.

Eller at noen melder deg til barnevernet for dette.

Anonymkode: 522f7...17a

[Olava]

Tenk at du hater søsknene til ditt eget barn. Du kan risikere å lage et anstrengt forhold mellom søsknene med forskjellsbehandlingen din. Det beste er om du flytter derfra. Og det felles barnet kan vel bo fast hos far? Da får barnet vokse opp mest mulig sammen med søsknene sine. Jeg syns det er så trist med søsken som har et dårlig søskenforhold. 

At du ikke egner deg som stemor betyr jo på ingen måte at du er uegnet som mor. Jeg tror ikke rollen som stemor er for alle. Men husk å tenke over hvordan dine valg, handlinger og holdninger kan gå utover barnet ditt. At dere bor sammen mens du går og hater noen av barna er hverken bra for dine, han sine eller deres barn, og heller ikke bra for dere som familie. Det beste er uansett at du flytter derfra. 

[VårKonto]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære TS, dette må være en hel forferdelig situasjon. Jeg synes det er leit at folk her dømmer deg så hardt. Duner ikke en grusom person, men menneskelig med følelser som du ikke er herre over. Du har forsøkt å late som ,men får det ikke til, du har det ikke OK, og faren er at barna også blir skadelidende.

Jeg lurer på hva som egentlig ligger bak følelsene dine. Er det andre faktorer som spiller inn. Du nevner at barnefar ikke viser så mye interesse for deres felles barn og virker forståelig nok sint for det. Er det andre ting som gnager deg, som barna får skylden for men som egentlig ikke handler om dem? Det å få hjelp av en psykolog kan hjelpe deg med å komme i kontakt med slike underliggende følelser.

Det samme gjelder for de av dere som dømmer TS så hardt. Handler dette egentlig om TS, eller egne erfaringer. Har dere vonde følelser i forhold til stemødre som har behandlet dere dårlig eller har dere stemødre til egne barn som dere er sinte på? Jobb med empati folkens, folk er ikke grusomme og de er enklere å forstå dersom man ikke lar seg farge av egne negative følelser og opplevelser.

Anonymkode: 3c84a...05f

Dette er ett latterlig utsagn, klart man kan kontrollere sine egne følelser.Hvis ikke du kontrollerer de hvem andre gjør det? Det handler om holdninger og innstillinger, hat kan blir snudd til kjærlighet, men kun om en er villig til å arbeide for det. Noe det virker helt klart for meg at TS ikke er villig til.