Jeg liker ikke stebarna mine..

[Lattea]

Tenk på fellesbarnet som er så heldig å ha søsken på 10 og 12 år. Masse kjærlighet og noe å strekke seg etter. :-) Har du prøvd å bli kjent med de i det hele tatt? Vet de at du føler det slik?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Vera79 skrev:

Jeg er fullt klar over at du ikke er ts, jeg syns bare du var et glimrende eksempel på det som ts skriver. 

Du sier at du ikke visste om barna da du forelsket deg. Men jeg går utifra at du visste om dem FØR du flyttet sammen med barnas far? Da har du tatt et aktivt valg om å delta i barnas liv. Jeg er veldig klar over at livet ikke er svart/hvitt, og i mine øyne blir det bare en billig hersketeknikk å bruke det som argument. Jeg er selv i den situasjonen at det er særkullsbarn og fellesbarn i huset mitt - og jeg ville ha kastet personer som deg på hodet ut av livet mitt, dersom jeg så at personen ikke ville/kunne/orket/hadde mulighet til å knytte seg til barnet/barna mine. All in or nothing. Barna kommer først, uansett.

Som sagt, barna valgte ikke deg, DU valgte barna. Da er det minste kravet i mine øyne, at du er åpen for særkullsbarna, og engasjerer deg i dem. 

Du sier at du ikke lenger er i det forholdet - da håper jeg at de slapp å knytte seg til deg, hvor de så finner ut at du ikke orket mer fordi du egentlig ikke liker barn og alt som følger med dem..

Jeg håper også at du har lært at du ikke skal gå inn i forhold hvor det er barn, selv om du er så veldig veldig forelsket - barn er mennesker, på lik linje med deg! 

Tråden handler ikke om meg, men jeg velger å svare deg likevel.

Barna hans bodde på andre siden av landet, jeg hadde ikke møtt de før HAN flyttet inn til MEG. Det ble IKKE slutt på grunn av barna hans, ikke i det hele tatt. Siden de bodde så langt borte, ville samværet blitt begrenset og jeg kunne fint fått det til å fungere når de var hos oss. Barna rakk aldri å knytte seg til meg.

Jeg hadde barn selv når jeg gikk inn i forholdet, og hadde aldri trodd at jeg ikke skulle klare å bli glad i hans barn. Jeg tok som en selvfølge at jeg ville bli like glad i, og tolerant for, hans barn, som jeg var i mine. Men det ble ikke sånn! Min erfaring var at selv om jeg ikke ble fra meg av begeistring for andres barn, så elsket jeg jo mine egne, og derfor burde jeg jo klare å elske hans også, siden de på en måte ble mine.

Jeg tok feil, det gikk ikke  Kjærlighet kan ikke bestilles og tvinges, dessverre!

 

Anonymkode: a223e...c57

[AnonymBruker]

Elsker du mannen din da. Eller bruker du ungene som unnskyldning  på å få gå fra ham.  Du har nok bestemt  deg og vi egentlig  ha tillatelse  av oss. De stebarna har ingen skyld og dette. Og du er nok sjalu på dem. 

Anonymkode: ba6dc...270

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt! Du er ikke et dårlig menneske.

Min mann har et barn fra før som nå er 15. Jeg prøvde virkelig å få en god relasjon men kjemien var ikke der. Det har mye med barnets mor å gjøre også. Hun har prøvd å sette barnet opp mot oss så mange gang. Hun forsto ikke/ ga faen i at det går utover barnet også.

Vi har 3 felles barn. Barnet har nå bestemt seg for å bare bo hos mor. Det går mye bedre for alle. 

Det går ikke an å tvinge fram følelser. Men man skal selvfølgelig oppføre seg som en voksenpreson i huset og være høflig og snill. Ikke minst vise respekt for hverandre. 

Jeg liker ikke barnet den dag i dag heller men han er en del av livet til mannen min. Man må bare gjøre det beste ut av det. 

Barna til mannen din er snart voksne. Jeg mener du skal holde ut siden dere har barn sammen.

ikke si hva du føler om barna til mannen din.. det er nok veldig sårende. Han føler han må velge når du sier du vil dra. Bare smil, lag middag, ha samme regler og be om mer hjelp fra mannen! 

Klem

Anonymkode: 4765c...99d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke stebarna mine.. Jeg grøsser når jeg hører at de kommer inn døra her hjemme, jeg hater å vaske klærne dems, hater å måtte handle inn mat til de.. Jeg forskjellsbehandler de og mine egne barn tydelig.. Samtidig så klistrer jeg på ett smil og later som ingenting.. Men jeg klemmer de ikke, jeg sier aldri at jeg er glad i dem for eksempel.. For det er jeg ikke.. De er sikkert hyggelige barn, men vi får rett og slett ikke kjemi..

Innerst inne så er jeg en god person og har derfor snakket med samboer om dette.. Jeg har sagt at det beste er om jeg går ut fra forholdet.. Barna hans kan ikke leve slik... Men far trygler meg om å bli.. Hva gjør jeg?

Anonymkode: 82d43...980

Hvordan i all verden kan du gå inn i en familie uten å vite at forholdet til stebarna fungerer??? Dere burde valgt å være særboere fram til dere evt så at det fungerte. Og så får dere et barn til i tillegg? Jeg blir helt matt... Ja, jeg syns du burde flytte ut. Du burde aldri flyttet inn.

Anonymkode: fb895...ea6

[Mearrasámi]

Dere egosentriske/kyniske kjerringer som bevisst går inn i et forhold der mannen har barn fra før av og ikke liker barna hans, burde rett og slett bli alene. Dere burde bare bli alene resten av livet slik at ingen kan ta skade av deres vesen og egoisme. Dere fortjener hverken kjærlighet fra en mann, barna hans eller deres egne barn. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Mearrasámi skrev:

Dere egosentriske/kyniske kjerringer som bevisst går inn i et forhold der mannen har barn fra før av og ikke liker barna hans, burde rett og slett bli alene. Dere burde bare bli alene resten av livet slik at ingen kan ta skade av deres vesen og egoisme. Dere fortjener hverken kjærlighet fra en mann, barna hans eller deres egne barn. 

OK. Du elsker alt og alle i verden du?? Du har ingen personer som du har problemer med å like???

Anonymkode: 82d43...980

[Mearrasámi]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

OK. Du elsker alt og alle i verden du?? Du har ingen personer som du har problemer med å like???

Anonymkode: 82d43...980

Det er ikke snakk om å elske alle i verden. Dette er snakk om å elske din familie. Om du velger å gå inn i et seriøst forhold med en som har barn fra før av og misliker barna hans, men fortsatt velger å bli pga din egen egosime, ja da fortjener du å leve alene og forlatt resten av ditt liv. Å ødelegge barn på den måten som TS gjør er direkte ondskapsfult 

[AnonymBruker]

Så utrolig sært at du i det hele tatt lar deg selv forskjellsbehandle barna. Små ting som hvordan de går og at du hater, noe som er et ganske stort ord, å handle mat til dem. De er barn?? Hvilket menneske er du?? Grøsse at barn kommer inn døra?? Greit nok de ikke er dine, men respekt skal alle ha. Man skal da ikke grøsse av andres barn?? Kjære vene. Blir virkelig satt ut over en slik tankegang og være måte hos et voksent menneske. 

Anonymkode: fa04a...f0c

[AnonymBruker]

Rart å se hvor mange som forventer at man skal kunne styre følelsene sine, så lenge de ikke oppfatter at du misliker de kan du ikke gjøre stort mer....

Anonymkode: a57ed...014

[AnonymBruker]

Det er veldig merkelig å ikke like barn man selv har et ansvar for. Tenk hvilken rolle du kunne spilt i deres liv! Tenk å få lov til å være en viktig voksen for barn, ikke bare egne, men også andres!

Anonymkode: fa9e3...b0a

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke stebarna mine.. Jeg grøsser når jeg hører at de kommer inn døra her hjemme, jeg hater å vaske klærne dems, hater å måtte handle inn mat til de.. Jeg forskjellsbehandler de og mine egne barn tydelig.. Samtidig så klistrer jeg på ett smil og later som ingenting.. Men jeg klemmer de ikke, jeg sier aldri at jeg er glad i dem for eksempel.. For det er jeg ikke.. De er sikkert hyggelige barn, men vi får rett og slett ikke kjemi..

Innerst inne så er jeg en god person og har derfor snakket med samboer om dette.. Jeg har sagt at det beste er om jeg går ut fra forholdet.. Barna hans kan ikke leve slik... Men far trygler meg om å bli.. Hva gjør jeg?

Anonymkode: 82d43...980

Til ts : 

Har du noen ganger tatt deg tid til å bli kjent med dem ? Du sier at du ikke liker dem, men legger skjul på det? Jeg vet av erfaring at dette ofte oppfattes av barn. 

Jeg tenker at barna opplever dette, og at de av den grunn blir en dårlig stemning. Ting går gjerne begge veier. Men her spiller såklart alder inn. 

Uavhengig av alder er du den voksne og av den grunn den som må rekke ut hånden. 

Jeg får inntrykk av at du setter deg selv i en offer posisjon. Du liker ikke p lage mat, eller å vaske klær. Dette er er jo din og mannen din sin oppgave. Så er der heller det at du skulle ønske at mannen din hjelper deg mer, og derfor også en sv grunnene til at du bil ut av forholdet ? Hvis dere har et dårlig forhold vil barna også legge merke til dette. 

Du skriver ingenting om at de ikke liker deg. 

Anonymkode: 4a6c8...cbd

[Outlander]

Noen ganger hater jeg kvinner...virkelig.  

[a l'orange]

⭐

Endret 15. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Det mest merklige er dumme nek; kvinnfolk går inn i forhold der mannen har barn. De tror de skal få faren alene. Nei kjerringer, denne mannen dere faller for er opptatt med egne barn. Han har plikter og rettigheter til å stille opp i 18 år. Han vil alltid være far. Er du sjalu, ikke liker barn eller må ha 100% oppmerksomhet 24/7 ja da dater du IKKE alenefedre/ menn med barn!!!

 

Dumme dumme kjerringer altså. Blir så forbannet. Er singel selv og har barn. Dater bevisst ingen pga BARNA kommer først. De må først takle å bo i to hjem før foreldrene drar inn nye personer inn i dette. Barn blir såret og knust av slikt tøys. Klar å være alene noen år. Det er faktisk sunt. Kommer 3. og 4. personer inn blir det bare surr, sjalusi og usikkerhet barna kjenner og føler på. Man MÅ ikke ha komplett liv med kjæreste. Livet går fint uten og.

Anonymkode: d6cdf...817

[ops2]

Alle kvinner som roter seg bort i en mann som har barn fra før, kommer visst innom KG før eller senere.

 

Dette spørsmålet er til Trådstarter: Når fikk du barn med denne mannen? Hadde du ikke truffet barna hans engang? Hva er det som er galt med dere, som ikke klarer å finne en mann som ikke har barn fra før. Er menn med et brutt forhold eller to bak seg, og barn så attraktivt?

En mann med egne barn ville vært et klart varselflagg for meg. Jeg ville ikke fått barn med han før jeg så om det i det hele tatt gikk an å leve sammen som en familie med stebarna. For ikke å snakke om alle de som hater den tidlige dama hans og barnas biologiske mor (selv om Trådstarter ikke har klaget på det).

For uten felles barn, ville det bli et rent brudd.

 

[AnonymBruker]

TS får en del pes her, med rette ja. Samtidig så virker det som far blir totalt frikjent. Han av alle burde jo tatt det største ansvaret, han er jo tross alt en av foreldrene til disse barna det er snakk om. Her bør også far anstrenge seg mere at det blir forhold mellom alle sammen, han bør også bruke tid på sitt yngste biologiske avkom!

Slutt å legg all skyld på kun en part.

 

TS, du har nok vært litt ivrig her. Dersom du virkelig ikke liker stebarna dine, som virker til å bo mer og mer hos dere, så bør du faktisk flytte ut! Enten det, eller så får far og stebarna flytte ut. Sammen kan dere hvertfall ikke bo slik det er nå.

Anonymkode: 8c20f...d6f

[EvaLena]

Hva hadde du gjort om han ikke likte barna dine? Hadde du godtatt det?

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

vet dere hva?? skal jeg bare forlate mitt eget barn??

Du vet da ingenting om oss.. du vet sikkert ikke at faren stiller noe særlig opp for fellesbarn?? at han knapt kjenner sitt eget barn, fordi han er så opptatt med andre ting når de andre barna ikke er hos oss..

Anonymkode: 82d43...980

Og det var den jeg ventet på, for jeg kjenner meg veldig igjen! Min nå eksmann slet psykisk og var lite til ektefelle eller far - hverken for sitt barn eller vårt barn. Det meste falt på meg. Og - ja, jeg mislikte sterkt situasjonen jeg var i. Og det er klart det gikk utover stebarnet som faren alltid satt først. Det var en ekstremt fortvilet situasjon, og jeg fryktet vel at utomverden ikke så hvor syk faren var. Heldigvis skjønte utenforstående dette, BV, FVK etc. Ikke det at de på noe vis forsvarte mine handlinger eller frustrasjoner, men.. for å si det sånn har far nå 6 overnattinger i mnd. Nå er han nede igjen og det er snakk om å redusere samværet (nylig økt fra 4 til 6 overnattinger og det har tatt laaang tid).

Jeg ønsker deg all hell og lykke, men flytt ut med fellesbarnet  (eller aller helst - få far til å flytte om du kan sitte med fellesboligen).

Anonymkode: 4439d...87c

[AnonymBruker]

Stemortråder altså, må bare elske dem. Alt hatet og drittet man tydeligvis skal finne seg i når man som stemor prøver å lufte frustrasjon og få innspill til reelle problemstillinger. Og gudene forby at det går an å bli lei av andres barn som man forventes å betale for, vaske for, kjøre, hente, lage mat til, hjelpe med lekser osvosv. - hvorfor er det sånn at hvis en biologisk mor klager på disse tingene, så kommer "stakkars deg, mannen din er en dott og du er fantastisk som gjør såååå mye for barna"-innlegg, men om kvinnen som klager er stemor, så får hun omtrent beskjed om å skyte seg? At hun ALDRI burde blitt sammen med en mann med barn, for hun må jo skjønne at da må hun finne seg i å få tidenes mest utakknemlige stilling i familien hvor det forventes masse av henne uten at noen gir en dritt igjen, og gjerne også at hun skal gjøre alle tingene mens hun ikke må finne på å MENE NOE om oppdragelse, barnas atferd, og egentlig helst bare skal holde kjeft og smile pent? Ærlig talt. Her aner jeg konturene av mange skilte mødre som taster i sinne og forargelse bak dataskjermene sine - tenk at en annen kvinne kanskje ikke klarer å føle at andres barn er som hennes egne? TENK at det går an å ergre seg over forskjeller i forventninger, til atferd og oppdragelse, og til hvordan hverdagen faktisk kan arte seg i slike familiekonstellasjoner? Verden går under!!!

Alvorlig talt. 

Jeg har vært i en lignende situasjon. Uten å skulle utbrodere for mye, så var det flere grunner til at jeg gikk ut av forholdet, men et barn med store atferdsvansker (som alle andre enn foreldrene så, inkludert skole og barnevern..), og en mor som hver uke hadde en ny sykdom/paranoid episode og stadig grein til far på telefonen at hun hadde brukt opp alle pengene sine (dama levde på NAV, og svei av alt hun fikk der + barnetrygden og bidraget fra far på dritt hver måned, selv om NAV betalte hele husleia hennes) og at ungen trengte klær/mat/treningsutstyr/sett-inn-hva-som-helst. Og nåde mannen om han var uenig med henne i noe.. Når forskjellen på en selv og partner (og eventuelle ekser man er nødt til å forholde seg til) blir SÅ stor, da er det ikke godt for noen part. Jeg var heldigvis forutseende nok til ikke å få barn med denne mannen (og er sjeleglad for det i dag), men siden du har det må dere greie å samarbeide. Barna vil på et eller annet tidspunkt forstå at du misliker dem. Barn er ikke dumme. Og det blir ikke noe bra for noen part. Du kommer til å irritere deg over alt og alle til slutt, og dette vil gå ut over livskvaliteten til dere alle. Forholdet vil skrante, og dere vil ende som bitre. Det er bedre å si takk og farvel og bevare et "forhold" som er vennskapelig slik at samarbeidet rundt fellesbarn blir bra. Det andre får du faktisk ikke gjort noe med.

Hadde jeg vært i dine sko, TS, hadde jeg forsøkt å se for meg hvor jeg ønsket å være om 1 år, 5 år og 10 år. Jeg tror du vil finne at du ikke ønsker å ha det sånn som du har det, og du vet at disse tingene ikke vil endre seg. Ønsker du å leve livet ditt annerledes, så må du flytte ut og bli ferdig med denne mannen og barna hans.  

Anonymkode: b8729...3aa