Jeg liker ikke stebarna mine..

[AnonymBruker]

Du drar. La barnet dere har sammen bli hos far, enkelt og greit.

Anonymkode: 40a3f...c9c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du drar. La barnet dere har sammen bli hos far, enkelt og greit.

Anonymkode: 40a3f...c9c

vet dere hva?? skal jeg bare forlate mitt eget barn??

Du vet da ingenting om oss.. du vet sikkert ikke at faren stiller noe særlig opp for fellesbarn?? at han knapt kjenner sitt eget barn, fordi han er så opptatt med andre ting når de andre barna ikke er hos oss..

Anonymkode: 82d43...980

[AnonymBruker]

-forstår deg godt. Jeg fordrar heller ikke mitt stebarn, og med GOD grunn. Ungen er voksen nå. Har hatt med denne pdppmmdmtå gjøre siden h*n var 13. Har vært et helvette hele veien. Har brukt minst 500000 kr på vedkommende. Tapte penger. Dette "barnet" kommer ikke inn dørene her.

Anonymkode: 94438...880

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt! Har selv vært stemor, og klarte ikke bli glad i stebarna mine  

Du er ikke en grusom person i det hele tatt. Ingen kan tvinge frem kjærlighet, og du er i hvert fall såpass at du ser problemet og ønsker å ta et valg i forhold til det.

Tror du det blir lettere når de blir eldre? Når de blir unge voksne og relasjonen utvikler seg?

Kan mannen ta mer ansvar for egne barn? Din rolle blir lett at du handler, vasker, ordner og styrer uten at du egentlig får noe igjen for det, så kanskje mannen burde gjort dette en periode. Så kunne du kanskje opplevd at stebarna GIR deg noe, og ikke bare drar energien ut av deg?

Jeg eier ikke barnetekke og liker egentlig ikke barn. Men ungdommer liker jeg, og de liker meg  Da kan vi diskutere ting og snakke voksent, gå lange turer, shoppe og spise ute - det passer meg mye bedre enn snørr, tårer og bleieskift.

 

Anonymkode: a223e...c57

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

vet dere hva?? skal jeg bare forlate mitt eget barn??

Du vet da ingenting om oss.. du vet sikkert ikke at faren stiller noe særlig opp for fellesbarn?? at han knapt kjenner sitt eget barn, fordi han er så opptatt med andre ting når de andre barna ikke er hos oss..

Anonymkode: 82d43...980

Du er jo villig til å ta barnet fra far, så hvorfor ikke? Det at du føler for å komme med masse info i ettertid er meg revnende likegyldig. Du oppfører deg som ei hurpe mot barna å forventer å få "stakkars deg det må være vanskelig" kommentarer? Du får flytte fra han, la de barna han har fra før få vokse opp i et hjem uten sånne som deg, det har nemlig jeg gjort! Har faktisk ikke noe pent eller trøstende å si til deg 

Anonymkode: 40a3f...c9c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

-forstår deg godt. Jeg fordrar heller ikke mitt stebarn, og med GOD grunn. Ungen er voksen nå. Har hatt med denne pdppmmdmtå gjøre siden h*n var 13. Har vært et helvette hele veien. Har brukt minst 500000 kr på vedkommende. Tapte penger. Dette "barnet" kommer ikke inn dørene her.

Anonymkode: 94438...880

takk for forståelse.. Her har ikke barna gjort meg noenting... Men jeg liker de bare ikke.. jeg misstrives i deres selskap og irriterer meg over uvanene deres...

Anonymkode: 82d43...980

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner deg godt! Har selv vært stemor, og klarte ikke bli glad i stebarna mine  

Du er ikke en grusom person i det hele tatt. Ingen kan tvinge frem kjærlighet, og du er i hvert fall såpass at du ser problemet og ønsker å ta et valg i forhold til det.

Tror du det blir lettere når de blir eldre? Når de blir unge voksne og relasjonen utvikler seg?

Kan mannen ta mer ansvar for egne barn? Din rolle blir lett at du handler, vasker, ordner og styrer uten at du egentlig får noe igjen for det, så kanskje mannen burde gjort dette en periode. Så kunne du kanskje opplevd at stebarna GIR deg noe, og ikke bare drar energien ut av deg?

Jeg eier ikke barnetekke og liker egentlig ikke barn. Men ungdommer liker jeg, og de liker meg  Da kan vi diskutere ting og snakke voksent, gå lange turer, shoppe og spise ute - det passer meg mye bedre enn snørr, tårer og bleieskift.

 

Anonymkode: a223e...c57

Takk

det er mulig at det kan bli bedre når de blir eldre.. Men slik det ser ut nå, så har eldstemann planer om å bo her til han blir minst 25.. Det kommer jeg ikke til å holde ut...

Jeg tror det beste er at jeg trosser samboer og barn og flytter ut.. Vi får dele 50/50 og samboer får ha alle barna en uke og fri en uke..

Anonymkode: 82d43...980

[AnonymBruker]

Du kan ikke tvinge deg selv til å like stebarna, men å flytte ut kan du gjøre.

Far vil jo ifølge deg heller ikke bli kjent med deres felles barn, så jeg skjønner ikke hvem det skal være godt for at du blir når ting er som de er.

Anonymkode: 4c8e1...741

[Minlillesky]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke stebarna mine.. Jeg grøsser når jeg hører at de kommer inn døra her hjemme, jeg hater å vaske klærne dems, hater å måtte handle inn mat til de.. Jeg forskjellsbehandler de og mine egne barn tydelig.. Samtidig så klistrer jeg på ett smil og later som ingenting.. Men jeg klemmer de ikke, jeg sier aldri at jeg er glad i dem for eksempel.. For det er jeg ikke.. De er sikkert hyggelige barn, men vi får rett og slett ikke kjemi..

Innerst inne så er jeg en god person og har derfor snakket med samboer om dette.. Jeg har sagt at det beste er om jeg går ut fra forholdet.. Barna hans kan ikke leve slik... Men far trygler meg om å bli.. Hva gjør jeg?

Anonymkode: 82d43...980

Har du tilbragt tid med stebarna alene? En annen måte å bli kjent med dem på  Kanskje du snur litt om på holdningen din, når du blir kjent med dem alene Ellers ville jeg gått ut av forholdet om jeg var deg..du kan ikke oppføre deg sånn ovenfor uskyldige barn som ikke har gjort deg noe. De har tatt deg inn i familien og ønsket deg velkommen, ha litt respekt ovenfor dem! Du visste vel han hadde barn før du ble sammen med han? Hvorfor ble du og fikk barn med han om det er så ille? 

[Horselady]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er slike momenter som har bygd seg opp etter hvert dessverre.. Jeg skriver her at jeg vil gå, men at mannen trygler meg om å bli.. Barna har faktisk sagt at de blir lei seg om jeg drar også.. så jeg kan ikke være så fæl utad..

når jeg blir behandlet slik, så går jeg... jeg vil ikke ha noe med personene å gjøre..

Anonymkode: 82d43...980

Når jeg blir behandlet slik, så går jeg....

Hvordan blir du behandlet? Ut i fra det du skriver først så er det det du som forskjellsbehandler de, nå høres det ut som om du blir feil behandlet? Og det å bare gå løser vel egentlig ingen problemer?

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

takk for forståelse.. Her har ikke barna gjort meg noenting... Men jeg liker de bare ikke.. jeg misstrives i deres selskap og irriterer meg over uvanene deres...

Anonymkode: 82d43...980

Har du tenkt over at du også har uvaner? Uvaner som mannen din glatter over... Husk ingen er perfekte.

Anonymkode: 90e55...6e3

[Gjest Margo]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner deg godt! Har selv vært stemor, og klarte ikke bli glad i stebarna mine  

Du er ikke en grusom person i det hele tatt. Ingen kan tvinge frem kjærlighet, og du er i hvert fall såpass at du ser problemet og ønsker å ta et valg i forhold til det.

Tror du det blir lettere når de blir eldre? Når de blir unge voksne og relasjonen utvikler seg?

Kan mannen ta mer ansvar for egne barn? Din rolle blir lett at du handler, vasker, ordner og styrer uten at du egentlig får noe igjen for det, så kanskje mannen burde gjort dette en periode. Så kunne du kanskje opplevd at stebarna GIR deg noe, og ikke bare drar energien ut av deg?

Jeg eier ikke barnetekke og liker egentlig ikke barn. Men ungdommer liker jeg, og de liker meg  Da kan vi diskutere ting og snakke voksent, gå lange turer, shoppe og spise ute - det passer meg mye bedre enn snørr, tårer og bleieskift.

 

Anonymkode: a223e...c57

Det som gjør at jeg har lyst å denge dere litt i hodet er at dere bevisst har gått inn i forhold hvor det er barn! Du skal høste alle godene, men tar avstand til det som krever energi (oppdragelse av småbarn). Jeg forstår det rett og slett ikke! Barna har ikke valgt å komme til verden, de har heller ikke valgt DEG. Men du har tatt et aktivt valg ved å involvere deg med et menneske som har barn. Jeg skjønner ikke hvordan det kan forsvares - å gå inn i et forhold hvor det er barn, samtidig som man er fullt klar over at man egentlig ikke liker barn?? Det må bli alt eller ingenting.

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal dra. Velger du å bli må du oppsøke en profesjonell for å få hjelp til å sortere tanker og følelser, slik at barna ikke blir skadelidende på grunn av din oppførsel.

Anonymkode: 03599...493

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

vet dere hva?? skal jeg bare forlate mitt eget barn??

Du vet da ingenting om oss.. du vet sikkert ikke at faren stiller noe særlig opp for fellesbarn?? at han knapt kjenner sitt eget barn, fordi han er så opptatt med andre ting når de andre barna ikke er hos oss..

Anonymkode: 82d43...980

Er han mer til stede når stebarna dine er der?

Anonymkode: 71e55...403

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Vera79 skrev:

Det som gjør at jeg har lyst å denge dere litt i hodet er at dere bevisst har gått inn i forhold hvor det er barn! Du skal høste alle godene, men tar avstand til det som krever energi (oppdragelse av småbarn). Jeg forstår det rett og slett ikke! Barna har ikke valgt å komme til verden, de har heller ikke valgt DEG. Men du har tatt et aktivt valg ved å involvere deg med et menneske som har barn. Jeg skjønner ikke hvordan det kan forsvares - å gå inn i et forhold hvor det er barn, samtidig som man er fullt klar over at man egentlig ikke liker barn?? Det må bli alt eller ingenting.

Du siterer meg, jeg er ikke TS.

Leser du svaret mitt en gang til, så ser du at jeg VAR stemor. Det ble slutt, gikk over, finito.

Livet er sjelden svart/ hvit, enten/ eller. Det er bare å ta en runde her på KG, og se alt det rare folk finner seg i når det kommer til det vi vel kan kalle livet. Det er alltid lett å velge den mest korrekte siden i en diskusjon på et forum, men det er sjelden så enkelt om en står i problemstillingen selv.

Og bare så det er nevnt: jeg visste faktisk ikke om barna når jeg forelsket meg. Å ikke like barn er ikke det samme som å hate de. Det går an å ta seg sammen, de fleste voksne klarer det for en periode. De aller fleste mennesker fornekter den kjipe sannheten så lenge de kan, og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.

Anonymkode: a223e...c57

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke stebarna mine.. Jeg grøsser når jeg hører at de kommer inn døra her hjemme, jeg hater å vaske klærne dems, hater å måtte handle inn mat til de.. Jeg forskjellsbehandler de og mine egne barn tydelig.. Samtidig så klistrer jeg på ett smil og later som ingenting.. Men jeg klemmer de ikke, jeg sier aldri at jeg er glad i dem for eksempel.. For det er jeg ikke.. De er sikkert hyggelige barn, men vi får rett og slett ikke kjemi..

Innerst inne så er jeg en god person og har derfor snakket med samboer om dette.. Jeg har sagt at det beste er om jeg går ut fra forholdet.. Barna hans kan ikke leve slik... Men far trygler meg om å bli.. Hva gjør jeg?

Anonymkode: 82d43...980

Jeg syns du skal gå fra han for din og barna sin del. Forferdelig for deg å ha en sånn følelse, hva er årsaken?

Og tro meg, barn merker når de ikke er ønsket i rommet.

Anonymkode: d4c68...d4b

[Jobbermedbarn]

Kan det være at du føler det sånn bla for at far stiller mer opp med sine barn fra før enn deres felles barn? At du lar ditt sinne gå mot barna, men det er egentlig far du er forbanna på?

Det er helt klart at noe må gjøres, dette er uholdbart for dere alle. Jeg ville begynt på et fam kontor der dere snakker om hva dere som foreldre bidrar med, og hva som må bli annerledes. Jeg hadde ikke gitt opp uten å prøve å løse dette. I tillegg må du få profesjonell hjelp for følelsene du har ovenfor stebarna. Det er et stort skritt at du innrømmer det! Er det andre ting du sliter med, er du deprimert? Skaff dere hjelp, det er verdt et forsøk! Lykke til! 

[Cyndaquil]

Når jeg leser mange av svarene dine TS vil jeg anbefale deg psykolog hjelp. Finne ut roten i problemet av hvorfor du missliler dem så sterkt. Det er ikke normalt å mislike noen som helst så mye. Finner du og psykolog roten, kan det løses. 

 

[Gjest Margo]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du siterer meg, jeg er ikke TS.

Leser du svaret mitt en gang til, så ser du at jeg VAR stemor. Det ble slutt, gikk over, finito.

Livet er sjelden svart/ hvit, enten/ eller. Det er bare å ta en runde her på KG, og se alt det rare folk finner seg i når det kommer til det vi vel kan kalle livet. Det er alltid lett å velge den mest korrekte siden i en diskusjon på et forum, men det er sjelden så enkelt om en står i problemstillingen selv.

Og bare så det er nevnt: jeg visste faktisk ikke om barna når jeg forelsket meg. Å ikke like barn er ikke det samme som å hate de. Det går an å ta seg sammen, de fleste voksne klarer det for en periode. De aller fleste mennesker fornekter den kjipe sannheten så lenge de kan, og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.

Anonymkode: a223e...c57

Jeg er fullt klar over at du ikke er ts, jeg syns bare du var et glimrende eksempel på det som ts skriver. 

Du sier at du ikke visste om barna da du forelsket deg. Men jeg går utifra at du visste om dem FØR du flyttet sammen med barnas far? Da har du tatt et aktivt valg om å delta i barnas liv. Jeg er veldig klar over at livet ikke er svart/hvitt, og i mine øyne blir det bare en billig hersketeknikk å bruke det som argument. Jeg er selv i den situasjonen at det er særkullsbarn og fellesbarn i huset mitt - og jeg ville ha kastet personer som deg på hodet ut av livet mitt, dersom jeg så at personen ikke ville/kunne/orket/hadde mulighet til å knytte seg til barnet/barna mine. All in or nothing. Barna kommer først, uansett.

Som sagt, barna valgte ikke deg, DU valgte barna. Da er det minste kravet i mine øyne, at du er åpen for særkullsbarna, og engasjerer deg i dem. 

Du sier at du ikke lenger er i det forholdet - da håper jeg at de slapp å knytte seg til deg, hvor de så finner ut at du ikke orket mer fordi du egentlig ikke liker barn og alt som følger med dem..

Jeg håper også at du har lært at du ikke skal gå inn i forhold hvor det er barn, selv om du er så veldig veldig forelsket - barn er mennesker, på lik linje med deg! 

[AnonymBruker]

Kjære TS, dette må være en hel forferdelig situasjon. Jeg synes det er leit at folk her dømmer deg så hardt. Duner ikke en grusom person, men menneskelig med følelser som du ikke er herre over. Du har forsøkt å late som ,men får det ikke til, du har det ikke OK, og faren er at barna også blir skadelidende.

Jeg lurer på hva som egentlig ligger bak følelsene dine. Er det andre faktorer som spiller inn. Du nevner at barnefar ikke viser så mye interesse for deres felles barn og virker forståelig nok sint for det. Er det andre ting som gnager deg, som barna får skylden for men som egentlig ikke handler om dem? Det å få hjelp av en psykolog kan hjelpe deg med å komme i kontakt med slike underliggende følelser.

Det samme gjelder for de av dere som dømmer TS så hardt. Handler dette egentlig om TS, eller egne erfaringer. Har dere vonde følelser i forhold til stemødre som har behandlet dere dårlig eller har dere stemødre til egne barn som dere er sinte på? Jobb med empati folkens, folk er ikke grusomme og de er enklere å forstå dersom man ikke lar seg farge av egne negative følelser og opplevelser.

Anonymkode: 3c84a...05f