Omsorgsovertakelser og vitenskapelig litteratur

[Bravia]

1 time siden, jabx skrev:

Kutt ut nå, slagelse. Hakk i plata.

Hva er vitsen med å komme med en sånn ufin kommentar? Om du er uenig kan du enten diskutere eller du kan la være å skrive noe. Å forsøke å sensuere andre debattanter med slike barnslige kommentarer setter bare deg selv i dårlig lys og skaper et dårlig debattmiljø.

Endret 23. mai 2018 av Bravia

[Bravia]

6 timer siden, Askandmaybeitell skrev:

Ja ikke overflod av fakta  som fremlegges på dette "feltet" vi ikke forstår, men kanskje det er sånn når man har et grandiost selvbilde, og mener at man har patent på sannheten. På tross av det, så nyter jeg den kollektive oppvåkningen som er i full gang. Når selv deres eget fagblad tar det på alvor, og mer er på vei. Så skjønner man at det går veien mot sannheten, og denne masse hypnosen tar en ende.

Ja, for oss som husker noen tiår tilbake, så skjedde noen liknende "oppvåkinger" angånde norsk barnevern både på 50- og 70-tallet, før BV ble korrupt igjen fra ca. 90-tallet igjen. Ser fram til at stadig flere barnevernsbarn kommer ut i media og forteller sine historier. Ironisk nok kommer "det beste" fra barna selv.

[AnonymBruker]

Dette er et vanskelig tema. Den faglige begrunnelsen bak bvs arbeid er ikke vanskelig å finne-se pensumlista på hvilken som helst bv-utdannelse, de ligger åpent på nett.

Bv står ovenfor svært vanskelige avgjørelser. Det er trist å se at foreldrene blir lei seg,knust. Trist å se barn som har blitt så ødelagt i løpet av tiden med foreldrene (til og med i magen-rus) at det går svært dårlig med dem, selv om de blir plassert i et trygt fosterhjem-for sent. Man kan argumentere for at disse barna, som er så ødelagt, like godt kunne blitt hos familien. Men så er det noen det går bra med, mot alle odds. Det er fint. Og de det senere vil gå dårlig med uansett, de får i det minste noen år med god omsorg og trygghet. Er det noe barnevernet burde endre, så er det faktisk å ikke gi foreldre som ikke mestrer oppgaven FÆRRE sjanser, ikke flere. Barna er viktigst. Det skal faktisk SVÆRT mye til for å miste omsorgen for barna sine. God nok omsorg, er ikke god i de flestes øyne. Dessverre. Og det er også trist med de som mister barna, for de vil så gjerne, men greier ikke. Og det er som regel ikke deres skyld, men en ufortjent arv fra deres egne miserable oppvekst.

Anonymkode: 94db7...53c

[AnonymBruker]

Kanskje dere kunne lese denne artikkelen, og så fortelle oss hva som gjør at dere har tillit til barnevernet?

https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/minister-helleland-hva-er-det-som-gjør-barnevernet-har-din-tillit-1.1117656

Anonymkode: 13eda...d0c

[Bravia]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er et vanskelig tema. Den faglige begrunnelsen bak bvs arbeid er ikke vanskelig å finne-se pensumlista på hvilken som helst bv-utdannelse, de ligger åpent på nett.

Bv står ovenfor svært vanskelige avgjørelser. Det er trist å se at foreldrene blir lei seg,knust. Trist å se barn som har blitt så ødelagt i løpet av tiden med foreldrene (til og med i magen-rus) at det går svært dårlig med dem, selv om de blir plassert i et trygt fosterhjem-for sent. Man kan argumentere for at disse barna, som er så ødelagt, like godt kunne blitt hos familien. Men så er det noen det går bra med, mot alle odds. Det er fint. Og de det senere vil gå dårlig med uansett, de får i det minste noen år med god omsorg og trygghet. Er det noe barnevernet burde endre, så er det faktisk å ikke gi foreldre som ikke mestrer oppgaven FÆRRE sjanser, ikke flere. Barna er viktigst. Det skal faktisk SVÆRT mye til for å miste omsorgen for barna sine. God nok omsorg, er ikke god i de flestes øyne. Dessverre. Og det er også trist med de som mister barna, for de vil så gjerne, men greier ikke. Og det er som regel ikke deres skyld, men en ufortjent arv fra deres egne miserable oppvekst.

Anonymkode: 94db7...53c

Mye av helt grunnleggende finner man nok i pensumlitteraturen, men selv det er de færreste av mine motdebattanter i stand til nevne engang. Imidlertid må man uansett være klar over at pensumlitteratur ikke nøvendigvis er det samme som internasjonal konsensus innenfor et fagfelt. Noen skolebøker er en ting, fagfellevurderte, systematiske reviews publsert i annerkjente tidsskrifter er noe helt annet.  Videre kan man ikke bare backe opp sine påstander i et forum ved å bare linke til en liste med pensumbøker. Det blir både for rotete og uansvarlig og viser på ingen måte at man faktisk har sjekket sine påstander opp mot faglitteraturen. Det gir i stedet bare et inntrykk av at man kan mer enn man har belegg for. Man må faktisk henvise direkte til studiene.

Problemet er heller at mange foreldre (og deres barn) knapt får noen sjanser i det hele tatt i samfunnet. Det forekommer til og med omsorgsovetakelser på fødestuen, hvilken sjanse snakker man om da? At det finnes foreldre som ikke er gode nok til oppdragelse hersker det liten tvil om, men det er ikke ensbetydende med at den beste løsningen er å brutalt rive barnet deres fra dem, sende dem til en annen kant av landet og gi rett til knapt en håndfull med samvær som varer i noen skarve timer.

Før i tiden i Norge og fortsatt i mange land var/er det vanlig at familie, venner og naboer deler på omsorgen av barn med udyktige foreldre. Å skille barn fra sitt lokale samfunn og fostre dem opp et helt annet sted er totalt uetisk og skammelig. Det finnes selvsagt eksempler på at barn har fått en trygg og god oppvekst hos fosterforeldre, men det kommer ofte med en høy pris: Barnets biologiske og lokale kultur blir slettet fra dets liv.

Om du tenker deg om: Ville du gitt opp din indentitet og alle du har kjær dersom du kunne kanskje ha gjort livet ditt enda tryggere både mentalt og fysiologisk? Ville du det? Tenk deg nøye om.

 

Endret 23. mai 2018 av Bravia

[AnonymBruker]

1 hour ago, Bravia said:

Mye av helt grunnleggende finner man nok i pensumlitteraturen, men selv det er de færreste av mine motdebattanter i stand til nevne engang. Imidlertid må man uansett være klar over at pensumlitteratur ikke nøvendigvis er det samme som internasjonal konsensus innenfor et fagfelt. Noen skolebøker er en ting, fagfellevurderte, systematiske reviews publsert i annerkjente tidsskrifter er noe helt annet.  Videre kan man ikke bare backe opp sine påstander i et forum ved å bare linke til en liste med pensumbøker. Det blir både for rotete og uansvarlig og viser på ingen måte at man faktisk har sjekket sine påstander opp mot faglitteraturen. Det gir i stedet bare et inntrykk av at man kan mer enn man har belegg for. Man må faktisk henvise direkte til studiene.

Problemet er heller at mange foreldre (og deres barn) knapt får noen sjanser i det hele tatt i samfunnet. Det forekommer til og med omsorgsovetakelser på fødestuen, hvilken sjanse snakker man om da? At det finnes foreldre som ikke er gode nok til oppdragelse hersker det liten tvil om, men det er ikke ensbetydende med at den beste løsningen er å brutalt rive barnet deres fra dem, sende dem til en annen kant av landet og gi rett til knapt en håndfull med samvær som varer i noen skarve timer.

Før i tiden i Norge og fortsatt i mange land var/er det vanlig at familie, venner og naboer deler på omsorgen av barn med udyktige foreldre. Å skille barn fra sitt lokale samfunn og fostre dem opp et helt annet sted er totalt uetisk og skammelig. Det finnes selvsagt eksempler på at barn har fått en trygg og god oppvekst hos fosterforeldre, men det kommer ofte med en høy pris: Barnets biologiske og lokale kultur blir slettet fra dets liv.

Om du tenker deg om: Ville du gitt opp din indentitet og alle du har kjær dersom du kunne kanskje ha gjort livet ditt enda tryggere både mentalt og fysiologisk? Ville du det? Tenk deg nøye om.

 

Heldigvis er det nå mer og mer vanlig at familie, venner og naboer blir vurdert som fosterhjem nå. Forskning viser faktisk at hvis biologisk familie som er i stand til å gi god omsorg, faktisk funker bedre som fosterhjem, så det har du rett i. Hvis du vil lese noe om dette temaet, anbefaler jeg deg å finne litteratur om familieråd. Det er bra greier. Jepp, jeg ville selvsagt heller vokst opp med gode mennesker enn narkomane foreldre, eller foreldre som ikke var i stand til å se behovene mine. Livet er urettferdig på den måten. Man får et helt annet utgangspunkt i livet hvis man vokser opp med god omsorg. Barn med foreldre med høyere utdanning, tar oftere høyere utdanning enn barn med foreldre uten. Hvis du har lest noe om tilknytningsstiler, så vet du at de fleste, men ikke alle får samme tilknytningsstil til sine barn som de hadde til sine foreldre. Tidligere brukte man begrepet omsorgsevne, nå sier man omsorgskompetanse. Det gir håp, for det betyr at den kan økes, og foreldre som hadde et dårlig utgangspunkt kan bli bedre enn sine foreldre. Hadde du en god oppvekst?

Anonymkode: 94db7...53c

[Bravia]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Heldigvis er det nå mer og mer vanlig at familie, venner og naboer blir vurdert som fosterhjem nå. Forskning viser faktisk at hvis biologisk familie som er i stand til å gi god omsorg, faktisk funker bedre som fosterhjem, så det har du rett i. Hvis du vil lese noe om dette temaet, anbefaler jeg deg å finne litteratur om familieråd. Det er bra greier. Jepp, jeg ville selvsagt heller vokst opp med gode mennesker enn narkomane foreldre, eller foreldre som ikke var i stand til å se behovene mine. Livet er urettferdig på den måten. Man får et helt annet utgangspunkt i livet hvis man vokser opp med god omsorg. Barn med foreldre med høyere utdanning, tar oftere høyere utdanning enn barn med foreldre uten. Hvis du har lest noe om tilknytningsstiler, så vet du at de fleste, men ikke alle får samme tilknytningsstil til sine barn som de hadde til sine foreldre. Tidligere brukte man begrepet omsorgsevne, nå sier man omsorgskompetanse. Det gir håp, for det betyr at den kan økes, og foreldre som hadde et dårlig utgangspunkt kan bli bedre enn sine foreldre. Hadde du en god oppvekst?

Anonymkode: 94db7...53c

Retningslinjene og lovverket sier dette men hva som skjer i praksis er noe helt annet. Hadde lokalsamfunnet, i stor grad, fått muligheten til dette ville vi knapt hatt denne debatten. Tror du mistolket spørsmålet mitt en smule, så la meg omformulere det litt:

Den familien, de vennene og de kollegaene du har nå, ville du byttet dem alle for å ha hatt en enda tryggere oppvekst enn du hadde fra før? Husk på at denne identiteten utgjør et langt større nettverk enn bare foreldrene dine og det er ikke gitt at dersom du måtte bo hos noen andre enn dem så måtte du også ha flyttet fra lokalsamfunnet ditt. Men på en annen side, det er nettopp det BV ønsker. Du skal så langt vekk fra din historie som mulig og glemme den verdenen du er vokst opp i. Og dine biologiske foreldre får du treffe noen få ganger i året. De er da nedgradert til en ukjent onkel og en ukjent tante som noen få ganger i året kommer langveisfra.

Jeg er allerede godt utdannet innenfor helse og forskning, men ellers takk for dine anbefalinger. Når det gjelder min egen oppvekst har jeg, som alle andre, hatt både hatt gode og dårlige stunder. Et interessant etisk spørsmål i denne sammenheng er om dersom man kunne glemme traumatiske hendelser ved å ta en pille, burde man da ha gjort det? Flere psykologer og nevrologer mener at det burde man ikke, fordi da fjerner man noe av identiteten sin. Det fjerner heller ikke problemet som forårsaket traumen (enten den er ekstern eller intern) men dekker over den som bomull i en brannvarsler.
 

[The Zapper]

On 5/23/2018 at 3:08 PM, Bravia said:

Tilbake til siste skanse igjen med "du forstår ikke". etter å ha prøvd seg litt frampå...

Du har da ettertrykkelig vist at du ikke har forstått hva omsorgsovertakelser dreier seg om. Det er først og fremst en rettslig prosess og ikke en vitenskapelig prosess. Du har allerede i denne tråden blitt henvist til pensumlitteratur for studier innen barnevern. Der har du det vitenskapelige grunnlaget. Men det har du vist ingen interesse for å drøfte.

[Bravia]

18 timer siden, The Zapper skrev:

Du har da ettertrykkelig vist at du ikke har forstått hva omsorgsovertakelser dreier seg om. Det er først og fremst en rettslig prosess og ikke en vitenskapelig prosess. Du har allerede i denne tråden blitt henvist til pensumlitteratur for studier innen barnevern. Der har du det vitenskapelige grunnlaget. Men det har du vist ingen interesse for å drøfte.

 

 

Du forstår med andre ord hverken hvordan vitenskapelig eller en rettslig prosess foregår. I en rettslig prosess er man helt avhengig av vitenskapelige metoder. Så la oss ta et veldig basic eksempel, siden du ikke ser sammenhengen:

En saksøker, en advokat, en dommer, politiet eller andre stiller seg et spørsmål om har bltt gjort et lovbrudd. Før de setter igang med videre prosesser er de nødt til å gjøre omfattende bakgrunnsforskning innenfor det aktuelle emnet. Deretter lager de en hypotese der de forsøker å forutse hvordan utfallet av skyldsspørsmålet vil fortone seg etter den påfølgende etterforskningen. Det kommer ut data av etterforskningen som må grundig analyseres. Til slutt har man en konklusjon som viser en høy eller lav sannsynlighet for at det har blitt gjort et lovbrudd. Denne prosessen kan selvagt gå fram og tilbake etter behov, hensikt og design.

Oppsummert: Hensikt og problemstilling, bakgrunnsforskning, hypotese, eksperiment, analyse og konklusjon. Dette er vitenskaplige metoder i sin grunnleggende form. Så selv om man sjeldent nevner begrepet "vitenskaplige metoder" direkte i rettslige prossesser er det fordi det er en selvfølge å bruke dem. Barnevernet derimot hopper ofte over leddene mellom hensikt/problemstilling og går direkte til konklusjonen.

Når det gjelder pensumlitteratur har jeg gang på gang forklart at dersom man skal linke til noe i den, må man være langt mer spesifikk enn å linke til en hele pensumlitteratur samlet. Dette er fordi en liste over pensumlitteratur beviser ikke noe som helst i seg selv. Om et forskerteam skal feks gjøre en litteraturstudie på et spesfikt emne vil de selvsagt ikke særlig selvstendige om de går og leter i pensumlitteraturen fra skolebenken. I stedet gjør de systematiske reviews og søker direkte i de store annerkjente tidsskriftene etter relevante studier, sammenlikner dem og gjør omfattende analyser av gjerne flere hundre studier. Det du gjør er i stedet å forsøke å lure deg unna ved å skrive: "Gå og se i pensumlitteraturen". Om jeg spør hvilke studier mange av de bøkene i pensumlitteraturen er bygget på vil du neppe være i stand til å nevne en eneste av dem uten å gå og sjekke først.

Om du ikke tror meg kan jeg linke til utallige retts- og barnevernstidsskrifter som omhandler tusenvis av studier på de to respektive emnene.

Så beklager å måtte si det: De vitenskapelige metoder gjelder for ALLE fagfelt også Barnevern og rettsvesenet. Vi kan med andre ord ikke "føle oss fram" til hva som er riktig vedrørende omsorg av barn. 
 

Endret 25. mai 2018 av Bravia

[Papirfly]

Tråden er rydde for innlegg skrevet av utestengt bruker og brudd på opphavsretten.

Papirfly, mod.

[Askandmaybeitell]

1 time siden, Papirfly skrev:

Tråden er rydde for innlegg skrevet av utestengt bruker og brudd på opphavsretten.

Papirfly, mod.

Men hvorfor er mitt innlegg slettet?

[AnonymBruker]

Du kan finne pensumlisten til studiet på hjemmesiden til høgskolen/universitetet. Jeg er utdannet innen helse/sosial. Vil ikke utlevere for mye, men jobben ble altfor tøff for min del. Jeg har mistet tiltroen. Ansatte tolker små detaljer i verste mening. Stadig flere foreldre får ikke prøve seg i omsorgsrollen i det hele tatt selv om de samarbeider og er oppegående. Barnet blir hentet direkte på fødestua. Et stort traume for mor og barn. Førevar-prinsippet.. Mange utenforstående tror at det skal enormt mye til før barnevernet griper inn. Etter min mening gjelder ikke det alle saker. Vi trenger absolutt et barnevern, men jeg synes at terskelen for omsorgsovertakelse bør være enda høyere, særlig for barn som akkurat har kommet til verden og brått blir revet bort fra mor

Anonymkode: 9d05e...f49

[AnonymBruker]

14 hours ago, Bravia said:

Retningslinjene og lovverket sier dette men hva som skjer i praksis er noe helt annet. Hadde lokalsamfunnet, i stor grad, fått muligheten til dette ville vi knapt hatt denne debatten. Tror du mistolket spørsmålet mitt en smule, så la meg omformulere det litt:

Den familien, de vennene og de kollegaene du har nå, ville du byttet dem alle for å ha hatt en enda tryggere oppvekst enn du hadde fra før? Husk på at denne identiteten utgjør et langt større nettverk enn bare foreldrene dine og det er ikke gitt at dersom du måtte bo hos noen andre enn dem så måtte du også ha flyttet fra lokalsamfunnet ditt. Men på en annen side, det er nettopp det BV ønsker. Du skal så langt vekk fra din historie som mulig og glemme den verdenen du er vokst opp i. Og dine biologiske foreldre får du treffe noen få ganger i året. De er da nedgradert til en ukjent onkel og en ukjent tante som noen få ganger i året kommer langveisfra.

Jeg er allerede godt utdannet innenfor helse og forskning, men ellers takk for dine anbefalinger. Når det gjelder min egen oppvekst har jeg, som alle andre, hatt både hatt gode og dårlige stunder. Et interessant etisk spørsmål i denne sammenheng er om dersom man kunne glemme traumatiske hendelser ved å ta en pille, burde man da ha gjort det? Flere psykologer og nevrologer mener at det burde man ikke, fordi da fjerner man noe av identiteten sin. Det fjerner heller ikke problemet som forårsaket traumen (enten den er ekstern eller intern) men dekker over den som bomull i en brannvarsler.
 

Man kan ikke oppsummere et så omfattende og sårt tema i en liten artikkel. Hvis du vil vite mer, så må du lese bredt. Faren med å kun lese små sammendrag, er at du man kun får en overfladisk forståelse. Når det gjelder barn som har blitt flyttet langt bort fra nettverket sitt, så er det noe man forsøker å unngå. Men, som du kanskje vet, det er ikke lett å finne fosterhjem. Det fins ikke mennesker som står i kø for å ta i mot skadede barn, selv om de gir mange gleder, er det dessverre mange som bringer mange søvnløse netter, tårer, og utfordringer.

 

Anonymkode: 94db7...53c

[AnonymBruker]

15 hours ago, Bravia said:

Retningslinjene og lovverket sier dette men hva som skjer i praksis er noe helt annet. Hadde lokalsamfunnet, i stor grad, fått muligheten til dette ville vi knapt hatt denne debatten. Tror du mistolket spørsmålet mitt en smule, så la meg omformulere det litt:

Den familien, de vennene og de kollegaene du har nå, ville du byttet dem alle for å ha hatt en enda tryggere oppvekst enn du hadde fra før? Husk på at denne identiteten utgjør et langt større nettverk enn bare foreldrene dine og det er ikke gitt at dersom du måtte bo hos noen andre enn dem så måtte du også ha flyttet fra lokalsamfunnet ditt. Men på en annen side, det er nettopp det BV ønsker. Du skal så langt vekk fra din historie som mulig og glemme den verdenen du er vokst opp i. Og dine biologiske foreldre får du treffe noen få ganger i året. De er da nedgradert til en ukjent onkel og en ukjent tante som noen få ganger i året kommer langveisfra.

Jeg er allerede godt utdannet innenfor helse og forskning, men ellers takk for dine anbefalinger. Når det gjelder min egen oppvekst har jeg, som alle andre, hatt både hatt gode og dårlige stunder. Et interessant etisk spørsmål i denne sammenheng er om dersom man kunne glemme traumatiske hendelser ved å ta en pille, burde man da ha gjort det? Flere psykologer og nevrologer mener at det burde man ikke, fordi da fjerner man noe av identiteten sin. Det fjerner heller ikke problemet som forårsaket traumen (enten den er ekstern eller intern) men dekker over den som bomull i en brannvarsler.
 

Barnevernet ønsker ikke å rive barn bort fra familien sin. Hvorfor tror du det? Og du har utdanning, så de vet like godt som meg at pensumbøkene er basert på forskning, og det er de samme forfatterne som skriver artiklene innenfor samme tema. Når det gjelder om jeg ville valgt å flytte langt bort fra mitt nettverk, så er det lite hensiktsmessig å spørre om hva akkurat jeg ville gjort. Vi er alle forskjellige. Noen har lett for å danne nye nettverk, andre ikke. For meg er det ikke så vanskelig, men det har kanskje noe med tryggheten jeg opplevde i oppveksten å gjøre. Hvis jeg hadde vokst opp et annet sted, så ville jeg hatt et annet nettverk. Men, hvis jeg hadde opplevd omsorgssvikt de første årene så ville hatt et annet utgangspunkt, og det er vanskelig å forutse hvordan jeg hadde opplevd det...for da hadde jeg vel vært en helt annen? Hva med deg?

Over til noe helt annet: Det pågår en debatt nå om å legge ned fylkesnemda og heller la domstolene avgjøre i saker om omsorgsovertakelse. Hva synes du om det? God ide?

Anonymkode: 94db7...53c

[Bravia]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man kan ikke oppsummere et så omfattende og sårt tema i en liten artikkel. Hvis du vil vite mer, så må du lese bredt. Faren med å kun lese små sammendrag, er at du man kun får en overfladisk forståelse. Når det gjelder barn som har blitt flyttet langt bort fra nettverket sitt, så er det noe man forsøker å unngå. Men, som du kanskje vet, det er ikke lett å finne fosterhjem. Det fins ikke mennesker som står i kø for å ta i mot skadede barn, selv om de gir mange gleder, er det dessverre mange som bringer mange søvnløse netter, tårer, og utfordringer.

 

Anonymkode: 94db7...53c

Hvem har snakket om å oppsumere i en liten artikkel og lese små sammendrag? Dette er jo ren stråmannsargumentasjon. Hvorfor tror du jeg henviser til systematisk gjennomgang av litteraturen? Det er jo nettopp det som både er bred og fordypende lesning. 

Resten av det du skriver er heller ikke riktig. Dersom det ikke hadde vært særlig mange (enten det er fosterhjem, beredskapshjem eller institusjoner) som var villige til å ta imot barn (mange av dem er slettes ikke skadet engang) ville det heller ikkk vært mulig å utføre et så høyt antall omsorgsovertakelser.

 

Endret 25. mai 2018 av Bravia

[Bravia]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barnevernet ønsker ikke å rive barn bort fra familien sin. Hvorfor tror du det? Og du har utdanning, så de vet like godt som meg at pensumbøkene er basert på forskning, og det er de samme forfatterne som skriver artiklene innenfor samme tema. Når det gjelder om jeg ville valgt å flytte langt bort fra mitt nettverk, så er det lite hensiktsmessig å spørre om hva akkurat jeg ville gjort. Vi er alle forskjellige. Noen har lett for å danne nye nettverk, andre ikke. For meg er det ikke så vanskelig, men det har kanskje noe med tryggheten jeg opplevde i oppveksten å gjøre. Hvis jeg hadde vokst opp et annet sted, så ville jeg hatt et annet nettverk. Men, hvis jeg hadde opplevd omsorgssvikt de første årene så ville hatt et annet utgangspunkt, og det er vanskelig å forutse hvordan jeg hadde opplevd det...for da hadde jeg vel vært en helt annen? Hva med deg?

Over til noe helt annet: Det pågår en debatt nå om å legge ned fylkesnemda og heller la domstolene avgjøre i saker om omsorgsovertakelse. Hva synes du om det? God ide?

Anonymkode: 94db7...53c

Fordi det er nettopp det de gjør, de river barn vekk fra deres familier. Hadde de ikke hatt samvittighet til å gjøre ville de heller neppe ha gjort det.

Pensumbøker er basert på forskning ja (i de fleste tilfeller i hvert fall) men du mister likevel hele poenget. Det er nemlig hverken vanlig eller særlig praktisk å linke til en hel pensumliste for å støtte oppunder sine påstander. Videre er bøker sekundær- og i noen tilfeller også tertiærlitteratur, som er hovedsaklig ment for folk tidlig i utdannelsen. Dvs. dem som enda ikke har lært hvordan man utfører systematiske litteratur- eller evt. eksperimentelle studier. Det jeg derimot etterspør er primærlitteratur. For det første en den lett tilgjengelig i databaser og tidsskrifter på nettet. For det andre viser primærlitteraturen langt mer av rådatene enn hva bøker gjør.

Det er riktig at folk har forskjellig syn på hvor mye deres lokalsamfunn og biologiske familie betyr for dem. Men man vet at i mange samfunn står kultur og famlie sterkt, også her i Norge. Man bør derfor ikke ta den sjansen med å slette et barns identitet.

Mange rettssaker kunne vært unngåttt dersom mange av de dårligstilte foreldrene kunne bo fast på mødrehjem, generasjonsboliger e.l. Alternativt kunne foreldrene hatt samvær med sine barn en gang i uken i stedet for noen få ganger årlig. Rettsaker, enten det er fylkesnemnda eller domstoler (tror ikke spiller så stor rolle), er enormt ressurskrevende for alle parter. Så om Barnevernet tror de redder et barn ved å utføre omsorgsovertakelse bør de samtidig være bevisst på at det fort betyr at masse tid går til rettssak, oppføling av foreldre, oppfølging av fosterforeldre osv. Det betyr at barn, som faktisk trenger hjelp, ikke blir lagt tid og ressuserer til. 

 

[Bravia]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan finne pensumlisten til studiet på hjemmesiden til høgskolen/universitetet. Jeg er utdannet innen helse/sosial. Vil ikke utlevere for mye, men jobben ble altfor tøff for min del. Jeg har mistet tiltroen. Ansatte tolker små detaljer i verste mening. Stadig flere foreldre får ikke prøve seg i omsorgsrollen i det hele tatt selv om de samarbeider og er oppegående. Barnet blir hentet direkte på fødestua. Et stort traume for mor og barn. Førevar-prinsippet.. Mange utenforstående tror at det skal enormt mye til før barnevernet griper inn. Etter min mening gjelder ikke det alle saker. Vi trenger absolutt et barnevern, men jeg synes at terskelen for omsorgsovertakelse bør være enda høyere, særlig for barn som akkurat har kommet til verden og brått blir revet bort fra mor

Anonymkode: 9d05e...f49

Som allerede forklart er ikke pensumlisten relevant, da det er sekundær- og tertiærlitteratur. Ellers enig med resten av det du skriver.

[The Zapper]

14 hours ago, Bravia said:

 

Du forstår med andre ord hverken hvordan vitenskapelig eller en rettslig prosess foregår. I en rettslig prosess er man helt avhengig av vitenskapelige metoder. Så la oss ta et veldig basic eksempel, siden du ikke ser sammenhengen:

En saksøker, en advokat, en dommer, politiet eller andre stiller seg et spørsmål om har bltt gjort et lovbrudd. Før de setter igang med videre prosesser er de nødt til å gjøre omfattende bakgrunnsforskning innenfor det aktuelle emnet. Deretter lager de en hypotese der de forsøker å forutse hvordan utfallet av skyldsspørsmålet vil fortone seg etter den påfølgende etterforskningen. Det kommer ut data av etterforskningen som må grundig analyseres. Til slutt har man en konklusjon som viser en høy eller lav sannsynlighet for at det har blitt gjort et lovbrudd. Denne prosessen kan selvagt gå fram og tilbake etter behov, hensikt og design.

 

Ehh, nei. Her prøver du å beskrive en rettslig prosess som en vitenskapelig prosess. Det er det ikke. Man stiller seg ikke et spørsmål og det er begått et lovbrudd. På bakgrunn av etterforskningen vil aktor legge ned påstand om dette, mens forsvarer vil hevde at det ikke er begått et lovbrudd, eller kanskje at det blitt begått et lovbrudd, men at hans klient er uskyldig.  Så legges det fram bevis og argumenter og dette veies opp mot hverandre. Det er ingen krav om at denne prosessen skal fungere etter vitenskapelig metode.

Du blander også sammen politiets etterforskning med selve den rettslige prosessen.

Til slutt har man heller ikke en konklusjon som konkluderer med sannsynlighet, men en dom som finner det tilstrekkelig bevist eller ikke. Ingen er blitt sendt til fengsel for at retten fant det lite eller mye sannsynlig at det var begått et lovbrudd. Retten fant det bevist at det var begått et lovbrudd og bevist at den anklagede var skyldig.

Jeg kan jo også nevne at vitenskap undersøker et fenomen for å prøve å skape generaliserbare fakta. Mens en rettsak fungerer motsatt da man prøver å bevise et enkelt fenomen som på ingen måte kan generaliseres til en større teori. Her er det to helt motstridende logikker.

[The Zapper]

15 hours ago, Bravia said:

Om du ikke tror meg kan jeg linke til utallige retts- og barnevernstidsskrifter som omhandler tusenvis av studier på de to respektive emnene.

Så beklager å måtte si det: De vitenskapelige metoder gjelder for ALLE fagfelt også Barnevern og rettsvesenet. Vi kan med andre ord ikke "føle oss fram" til hva som er riktig vedrørende omsorg av barn. 
 

Ja, så gjør dette da, legg ut lenkene! Hvorfor har du i det hele tatt startet denne tråden når du har sittet på fasiten hele tiden?

[Bravia]

1 time siden, The Zapper skrev:

Ehh, nei. Her prøver du å beskrive en rettslig prosess som en vitenskapelig prosess. Det er det ikke. Man stiller seg ikke et spørsmål og det er begått et lovbrudd. På bakgrunn av etterforskningen vil aktor legge ned påstand om dette, mens forsvarer vil hevde at det ikke er begått et lovbrudd, eller kanskje at det blitt begått et lovbrudd, men at hans klient er uskyldig.  Så legges det fram bevis og argumenter og dette veies opp mot hverandre. Det er ingen krav om at denne prosessen skal fungere etter vitenskapelig metode.

Du blander også sammen politiets etterforskning med selve den rettslige prosessen.

Til slutt har man heller ikke en konklusjon som konkluderer med sannsynlighet, men en dom som finner det tilstrekkelig bevist eller ikke. Ingen er blitt sendt til fengsel for at retten fant det lite eller mye sannsynlig at det var begått et lovbrudd. Retten fant det bevist at det var begått et lovbrudd og bevist at den anklagede var skyldig.

Jeg kan jo også nevne at vitenskap undersøker et fenomen for å prøve å skape generaliserbare fakta. Mens en rettsak fungerer motsatt da man prøver å bevise et enkelt fenomen som på ingen måte kan generaliseres til en større teori. Her er det to helt motstridende logikker.

Ehh, jo. Jeg ser at du har en veldig middelarldersk tankegang om hvordan rettsaker foregår. Du fremstiller rettsaker som kun teatralske formaliteter og ser ikke at begrepene du bruker går under vitenskapelige metoder. Du forstår videre ikke at hele det moderne samfunnet er bygget på en tankegang som kom som følge av det vitenskapelig gjennombruddet under opplysningtiden (metodene fantes lenge før den tid og, men var ikke særlig godt utbredt). Før kunne religion, politikk eller vage årsaksforklaringer være nok "bevis" til å få en uskyldig til å bli dømt eller en skyldig til å gå fri. Slik er det heldigvis ikke lengre, eller rettere sagt, slik burde det ikke være lengre, fordi man ser dessverre stygge unntak som i feks enkelte BV-saker. Feks kan ikke en sakkyndig eller en psykolog i en rettssak om omsorgsovertakelse unngå å støtte seg på vitenskapelig litteratur i sin bevisførsel. Advokaters argumenter har også vitenskapelige oppbygninger (dersom de er gode, vel å merke). Så selv om som  "bevis", "logikk" eller "sannsynlighet" har andre betydninger i ordboka for rettslære kontra vitenskapslære er de likevel flettet inn i hverandre i praksis. Så selv om en rettssak ofte har "lukkede dører" betyr det ikke at den er lukket fra hvordan resten av samfunnet er bygget opp.

Vitenskapelig metoder, på sitt mest grunnleggende, kan selv at barn eller til og med et dyr utføre og er absolutt ikke begrenset til kun generealisering og kvantitativ forskning. Man har nemlig også kvalitativ forskning og den kan feks handle om enkeltmennesker og enkeltfenomener.