Den store depresjonstråden

[Elán]

2 minutter siden, SesameStreet skrev:

I agree. 

Jeg også!

[SesameStreet]

Jeg er så vanvittig skremt av meg selv om dagen. Hjertet mitt dunker i et vanvittig tempo, armene skjelver og verden føles som om den spinner rundt. Jeg vet ikke hva som skjer med meg. Jeg melder meg frivillig til ting. Jeg melder meg frivillig til å gjøre ting. Jeg, snill og grei, hjelper til med ting. Disse tingene som kommer med barn. Disse tingene som du bare må gjøre. Jeg melder meg frivillig til ting som jeg ikke må gjøre, men jeg gjør det fordi at jeg har lyst. Herregud, jeg visste ikke at jeg kunne ha lyst til å gjøre ting. Tenk det. Jeg har lyst til ting. Det er en ny, absurd og merkelig følelse. Jeg har LYST på! 

Sånn. Ferdig. Over. Ikke mer å si om det. Bare at jeg er livredd for meg selv og hva som skjer i den kroppen min. 

Endret 10. mars 2018 av SesameStreet

[KuMannen]

På ‎22‎.‎02‎.‎2017 den 20.44, dillyduzit skrev:

 

DEN STORE TRÅDEN FOR DEPRESJON

Først og fremst, noen regler for at tråden skal ikke skal bli sett på med ørneøyne, ei heller stengt. 

  Vis skjult innhold

 

• Suicidaletanker/Selvmordstanker eller lufting av slike tanker er ikke lov
• Ingen hets, her skal alle få lov til å lufte sine tanker, deprimert eller ikke. 

Vi har ingen regler mot å diskutere depresjon og mental helse, og vi har ganske stor toleranse for hva vi godtar av "lufting av tanker" rundt hvor vanskelig man har det, depresjoner, og om ting ser svart ut. Problemet oppstår når en bruker sier at han/hun har tenkt til å ta livet av seg eller uttrykker et ønske om å ville dø hvor vi ikke kan la det være opp til tolkning om bruker er sliten og lei, eller har tenkt å utføre en handling som ender livet. Så det er greit med en tråd som du skisserer, men vi vurderer alltid alle innleggene opp mot reglene om selvmordstanker og til fare for liv og helse. 

ninusk_, adm

 

 

 

 

Noen ganger er det godt å få ting ut, få snakket ut litt om det tunge man sitter med hvor det å dele det med sine nærmeste kanskje ikke frister. Dette er tråden for alle og enhver, dette er en tråd hvor du skal få lov til å skrive nøyaktig det du ønsker uten å bli sett ned på. Dette er også en tråd hvor pårørende kan få et innblikk i hvordan det er å sitte med mørke og tunge tanker. Jeg håper dere respekterer reglene som er satt for gruppen, mtp på selvmordstanker. Har du slike tanker håper jeg du kontakter 113 (ambulanse), 116 123 (mental helse) eller 22 40 00 40 (Kirkens SOS, hele døgnet) 

Tråden er åpen for alle som sliter mentalt, både med depresjon, angst og den uheldige rekken bortover. 

 

 

Føler denne passer denne tråden godt. Takk til alle som har skrevet og bidratt, hjulpet og støttet. 

Tja. Alle har vel sikkert vært innom depresjon selv om man ikke vil innrømme det . Folk tar det forskjellig. Jo eldre jeg blir desto mer er jeg klar over at folk ikke nødvendigvis tenker som meg.

[Doge]

17 minutter siden, SesameStreet skrev:

Jeg er så vanvittig skremt av meg selv om dagen. Hjertet mitt dunker i et vanvittig tempo, armene skjelver og verden føles som om den spinner rundt. Jeg vet ikke hva som skjer med meg. Jeg melder meg frivillig til ting. Jeg melder meg frivillig til å gjøre ting. Jeg, snill og grei, hjelper til med ting. Disse tingene som kommer med barn. Disse tingene som du bare må gjøre. Jeg melder meg frivillig til ting som jeg ikke må gjøre, men jeg gjør det fordi at jeg har lyst. Herregud, jeg visste ikke at jeg kunne ha lyst til å gjøre ting. Tenk det. Jeg har lyst til ting. Det er en ny, absurd og merkelig følelse. Jeg har LYST på! 

Sånn. Ferdig. Over. Ikke mer å si om det. Bare at jeg er livredd for meg selv og hva som skjer i den kroppen min. 

Men er det ikke godt å ha lyst til ting igjen? Syns det høres ut som noe positiv. 

[SesameStreet]

6 minutter siden, Doge skrev:

Men er det ikke godt å ha lyst til ting igjen? Syns det høres ut som noe positiv. 

Si det til hjertet mitt som er på vei ut av brystet. 

Det raser så mange tanker gjennom hodet. Du kommer til å gjøre det feil, ingen kommer til å like det du gjør, alle kommer til å le av deg, du er en taper og alltid vil være det osv. 

Fornuften min sier meg at det er en overgang, lære seg og takle angsten, at dette er noe jeg må gjøre for å komme meg videre til et normalt liv. Følelsene protesterer vilt. 

Hvis jeg skal tenke tilbake på hvordan jeg var for fem år siden, så burde jeg vel egentlig holde en parade for meg selv bare fordi at jeg klarer å kle på meg, spise og komme meg i dusjen med jevne mellomrom 

Endret 10. mars 2018 av SesameStreet

[KuMannen]

24 minutter siden, SesameStreet skrev:

Jeg er så vanvittig skremt av meg selv om dagen. Hjertet mitt dunker i et vanvittig tempo, armene skjelver og verden føles som om den spinner rundt. Jeg vet ikke hva som skjer med meg. Jeg melder meg frivillig til ting. Jeg melder meg frivillig til å gjøre ting. Jeg, snill og grei, hjelper til med ting. Disse tingene som kommer med barn. Disse tingene som du bare må gjøre. Jeg melder meg frivillig til ting som jeg ikke må gjøre, men jeg gjør det fordi at jeg har lyst. Herregud, jeg visste ikke at jeg kunne ha lyst til å gjøre ting. Tenk det. Jeg har lyst til ting. Det er en ny, absurd og merkelig følelse. Jeg har LYST på! 

Sånn. Ferdig. Over. Ikke mer å si om det. Bare at jeg er livredd for meg selv og hva som skjer i den kroppen min. 

Det virker som om du er nevrotisk eller har tvangstanker. Hvorfor ikke bruke denne energien på å ta deg rolige skiturer i skogen. Snøen er borte om 3 uker .

[SesameStreet]

Akkurat nå, KuMannen skrev:

Hvorfor ikke bruke denne energien på å ta deg rolige skiturer i skogen.

Nei. Nei. Nei.  Er det virkelig noe jeg hater så er det ski, men jeg gleder meg til sommeren kommer og vi kan finne frem sykkelen! 

[Doge]

1 minutt siden, SesameStreet skrev:

Si det til hjertet mitt som er på vei ut av brystet. 

Det raser så mange tanker gjennom hodet. Du kommer til å gjøre det feil, ingen kommer til å like det du gjør, alle kommer til å le av deg, du er en taper og alltid vil være det osv. 

Fornuften min sier meg at det er en overgang, lære seg og takle angsten, at dette er noe jeg må gjøre for å komme meg videre til et normalt liv. Følelsene protesterer vilt. 

Hvis jeg skal tenke tilbake på hvordan jeg var for fem år siden, så burde jeg vel egentlig holde en parade for meg selv bare fordi at jeg klarer å kle på meg, spise og komme meg i dusjen med jevne mellomrom 

Kjenner følelsen av kaos. Hadde vært redd selv. Ut ifra det du skrev at du har gjort så er det noe folk ikke kommer til å mislike. Det virker som om det går fremover for deg. Det burde du ferie  

[KuMannen]

1 minutt siden, SesameStreet skrev:

Nei. Nei. Nei.  Er det virkelig noe jeg hater så er det ski, men jeg gleder meg til sommeren kommer og vi kan finne frem sykkelen! 

Gå en tur langs et vann eller ved sjøen. Gå på skøyter. Fisk med fiskestang. Løs opp i de ensrettede tankene dine.

[DarklySparkling]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Akkurat slik er det for meg også. Alt det negative og slemme jeg tenker om meg selv.  Det er ikke meg som snakker, det er diagnosene. Virker som at psykologene våre har samme behandlingsmetode. For det er akkurat det du beskriver vi jobber med akkurat nå. Prøver å finne meg under den stemmen som jeg har hørt på i mange år. Skremmende å se at du tenker og sliter med det samme som meg. Blir litt sånn "jeg er vist ikke så unik som jeg hadde trodd"-moment. Jeg har vært psyk men uvitende fra tidlig barneskolen. Jeg har aldri sett det selv, jeg har ikke vokst opp og tenkt eller visst at jeg var syk. Det var bare slik jeg var, stilt aldri noe spørsmål ved det. Ante ikke at min personlighet kan man nesten si, var en del av en diagnose. De siste par årene har vært veldig rar og tung. Jeg har kommet langt med tanke på behandling, samtidig som at jeg har mistet meg selv. For jeg ser nå, hvordan sykdommen har tatt kontroll over livet mitt og stjålet meg. Meg, den friske meg, eksisterer ikke lengre. Det er en ganske skremmende tanke. For det jeg nå holder på med nå, er å bryte ned livet mitt og meg selv, for så å bygge meg selv opp på nytt. 

Jeg tror, litt usikker på denne enda. For alt er litt nytt enda. Jeg tror. Jo mer kunnskap, forståelse og kontroll jeg får over angsten. Jo mer deprimert blir jeg. Fordi jeg mister en bit av meg selv. Jeg er angsten (og alle diagnosene). Fordi den ekte meg døde for mange, mange år siden og angsten tok over. Akkurat nå så føler jeg selv at jeg er i nedrivningsfasen. Jeg river ned alt som er kjent og kjært, samme hvor vondt og tungt det er. Så er det mitt liv og min måte å leve på. Uten det, så er jeg ingenting. Har ikke kommet til det punktet hvor jeg da må bygge meg selv opp på nytt enda. Lage en ny meg. Har merket at jo "bedre" jeg gjør det i timene hos psykologen.. jo tyngre og mørkere blir depresjonen. Rett etter en time så kan jeg være i himmelen av glede i 2 minutter, også går det rett ned i kjelleren. Opp og ned, tre skritt frem og to 1/2 tilbake. Noen ganger 4 tilbake. 
Jeg tror at min reaksjon, samme hvor tung og vond den er, er et godt tegn. 
 

Anonymkode: 02b68...f39

Har du lest boken "Jeg lovet deg aldri en rosenhage"? (Originaltittel "I never promised you a rose garden".) Forfatter er enten Joanne Greenberg eller Hannah Green - ett av dem er et pseudonym, men jeg husker ikke hvilket av dem. Det er en bok om en tenåringsjente med schizofreni og hvordan hun jobber seg gjennom flere år med behandling, med til dels *mange* skritt tilbake mellom episodene med fremgang. Det er en sterk bok, og en av de beste jeg har lest. 

[SesameStreet]

23 minutter siden, Doge skrev:

Kjenner følelsen av kaos. Hadde vært redd selv. Ut ifra det du skrev at du har gjort så er det noe folk ikke kommer til å mislike. Det virker som om det går fremover for deg. Det burde du ferie  

Jeg har ikke gjort det ennå, men jeg har endelig turt å rekke hånden i været og si ja, jeg kan! Vanligvis går jeg bare hjem med blandede følelser om at jeg burde jo ha meldt meg, men det var kanskje like greit ar jeg ikke gjorde det fordi da slipper jeg å dumme meg ut. 

Kan ikke tro det. Jeg kan ikke tro det. Jeg angrer helt sykt nå.

[SesameStreet]

23 minutter siden, KuMannen skrev:

Gå en tur langs et vann eller ved sjøen. Gå på skøyter. Fisk med fiskestang. Løs opp i de ensrettede tankene dine.

Kjedelig. 

Om jeg hadde vært rik så skulle jeg ha kjøpt meg billetter til en av konsertene i operaen, men men. 

[KuMannen]

10 minutter siden, SesameStreet skrev:

Kjedelig. 

Om jeg hadde vært rik så skulle jeg ha kjøpt meg billetter til en av konsertene i operaen, men men. 

Hvorfor prøver du ikke å tjene penger på en ordentlig jobb istedenfor å jobbe frivillig ?

[SesameStreet]

9 timer siden, KuMannen skrev:

Hvorfor prøver du ikke å tjene penger på en ordentlig jobb istedenfor å jobbe frivillig ?

Jeg jobber ikke frivillig.

[Elán]

Æsj altså... Å finne leiligheter her er møkk. Var på visning på ei leilighet og den var så stygg at blæh. Hadde ikke gjort noe om jeg var alene, men med barnet i bildet, må jeg tenke noe på standard også. Kaldt og dårlig isolert. Sikringa gikk. Kjøkkenet var lite, stua var liten, men helt grei. Skal på fellesvisning i dag og angsten stiger. Kommer til å være mye folk og jeg vet ikke hva jeg skal spørre om. STRESS.

[Elán]

Ja... så fikk jeg høre at psykologen skal slutte i jobben. Den eneste psykologen jeg har hatt god kjemi med og tillit til. Har lyst å bare gi opp. Klarer ikke miste en person som er så god støtte for meg!

[AnonymBruker]

Føler meg så tom i dag.. Vet ikke hva som skjer, er så sliten, trist og vil bare sove. Veldig nervøs men har bestemt meg for å kontakte helsevesenet for å få hjelp, for jeg har gått sånn her for lenge uten å bli bra igjen. Tror jeg blir diagnostisert med depresjon, og håper jeg får hjelp..

Anonymkode: eec7f...2dc

[AnonymBruker]

1 time siden, Elán skrev:

Ja... så fikk jeg høre at psykologen skal slutte i jobben. Den eneste psykologen jeg har hatt god kjemi med og tillit til. Har lyst å bare gi opp. Klarer ikke miste en person som er så god støtte for meg!

Kjenner igjen den. Fikk panikk da min forrige psykolog sluttet. Så møtte jeg min nåværende og hun er bedre enn det forrige. Så det finnes flere der ute. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Elán]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner igjen den. Fikk panikk da min forrige psykolog sluttet. Så møtte jeg min nåværende og hun er bedre enn det forrige. Så det finnes flere der ute. 

Anonymkode: 02b68...f39

Jeg må jo bare fortsette å prøve, men akkurat nå føles alt håpløst.

___________________________________________

Får ikke tak i leilighet. Går på visning etter visning, men boligmarkedet er pyton. Til tross for telefonskrekken min ringer jeg også på leiligheter som ikke er annonsert, men som jeg vet blir ledig og drømmeleiligheta er nå tatt.

Fikk napp på ei leilighet, men de ønsker kun folk som bor der opp til 6 måneder, men hva faen skjer når de 6 månedene er over og det ennå er dårlig marked? Har så lyst å gi opp. Gi opp alt. Alkohol blir løsningen i dag...

[AnonymBruker]

Fikk plutselig en intens følelse av håpløshet, mørkt, tungt, tomt. Følelsen slo meg rett ned og falt over til et panikkanfall. 
Typisk å få slike anfall rett før jeg skal legge meg. Og attpåtil skal opp klokken 6 i morgen.. om 5 timer. faen! 

Anonymkode: 02b68...f39